Torsdag 9. oktober 2008

Skumle, små øyeblikk

Fonten er ikke riktig, siteringen er ikke riktig, mellomrommene er ikke riktig og vi har en siste runde med satskorrektur igjen. Likevel. Det har sluttet å se ut som en Open Office-fil og begynner å se ut som en…en…en bok!

Hjelp. Hurra. Hjelp. Hurra.

Onsdag 8. oktober 2008

Si det med Facebook

Jeg slettet Facebook-kontoen min en stund i våres. For mange meldinger, for mange forespørsler, for mange glitrende teddybjørner, klem-en-venn, gro-en-hage-i-flash-applikasjoner fikk meg til å stenge butikken for en stund.

Da jeg vendte tilbake på slutten av sommeren slettet jeg 10.000 meldinger (ubesvarte, beklager folkens) og enda flere henvendelser fra tilfeldige fettere som ville at jeg skulle melde meg inn i gruppa for å få Bigbrother tilbake på TVNorge. Nå har jeg sortert vennelistene mine, innstilt kontoen så jeg ikke får horoskophenvendelser i hytt og gevær og er i stand til å bruke Facebook som verktøy igjen.

Og likevel. Jeg har brukt Facebook siden 2006, og det er iferd med å bli tre år siden jeg første gang logget meg inn og fylte ut profilen min. Siden da har fjesboka blitt et slags sosialt felleseie, en egen arena som veldig mange mennesker over hele verden har felles.

Du kan bruke Facebook-forståelsen til å lage poltisk satire, som denne falske profilen til Sarah Palin:

Eller ved å resitere Shakespeare i formatet. Klikk her for å lese Hamlet på få sekunder.

Tirsdag 7. oktober 2008

Temablogg om psykisk helse

Victoria har startet et blogginitiativ i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober. Jeg har bidratt med en tekst om syn på kropp, sjel og mestringsstrategier.

Jeg oppforderer alle til å lenke til den, lese, kommentere og bidra selv. Skriv om deg selv, skriv om rollen som pårørende, skriv personlig, skriv akademisk, skriv løs! Det er masse sterke, vakre, kloke tekster ute allerede. Vær med og lag bloggbevegelse. The bloggers united will never be defeated osv.

Mandag 6. oktober 2008

Et magisk land på Marienlyst

Da jeg var liten trodde jeg at det lå et magisk land på Marienlyst. Deler av barndommen min var fullstendig TV-fri, og da vi først fikk et fjernsynsapparat (som riktignok var sort/hvitt, bare fikk inn signaler når det ikke regnet eller blåste og hadde en lei uvane med å få bildet til å hoppe opp og ned) var det én kanal og ett program som vi så: Barnetv på NRK.

Greit, jeg visste at en del av innslagene var skuespillere, dukker og plastelinaklumper. Jeg trodde ikke at Tøydukke-Anna var levende eller at Flukten fra dyreskogen var noe annet enn animasjon. Jeg skjønte at et menneske laget stemmen til Tøfflus. Jeg visste at tøfler ikke var så taleføre til vanlig.

Men Huset med det rare i, Portveien 2, Sesam Stasjon og resten av Skomakergata fantes på ordentlig, ikke sant? Det stod i rulleteksten at seriene var produsert på Marienlyst, så jeg så for meg at det fantes et magisk land i Oslo der Eli Rygg, Titten Tei og O.Tidemann vandret rundt. Det slo meg ikke at rommene var kulisser i et studio eller at ordentlige mennesker med ordentlige navn spilte roller og ikke «bare var seg selv» foran kamera.

Selv om jeg ikke har trodd at Marienlyst var et magisk land siden jeg var fem år, var det rart å flytte til Oslo og skjønne at buss-stoppet før inngangsdøra mi faktisk bar navnet på det en gang så magiske landet. «Neste stopp: Marienlyst.» Min indre femåring syntes det var like uvirkerlig som om de hadde sagt «Neste stopp: Narnia.»

Da damen fra NRK P1 ringte meg for to uker siden og spurte om jeg ville skrive et radiokåseri til Mellom himmel og jord, ble jeg både glad og litt overrasket. Om jeg ville skrive en tekst om hva jeg ville som skulle være tre minutter lang, og handle om hva som helst, så lenge det var relatert til hva jeg trodde på? Selvfølgelig! (Ja, NRK snoker rundt i bloggosfæren i disse dager. Ars Ethica har også laget et kåseri på bestilling fra dem.)

«Flott!» sa damen. «Da kommer du ned på Marienlyst på mandag og leser det inn i studio!» Ved det utsagnet delte Virrvarrs indre liv seg i tre fraksjoner: Pingle-Virrvarr tenkte: «Shit! Må jeg lese det selv? Jeg kommer sikkert til å høres kjemperar ut!» Overmodige-Virrvarr tenkte: «Woho! Jeg har aldri lest inn en tekst på radio før! Gøygøygøygøy!» Femårgamle-Virrvarr tenkte: «Omg! Jeg skal på utflukt til et Magisk Land!»

Jeg må nevne at radioerfaringen min før dette kåseriet har vært litt sær. Mitt første radiointervju var på direktesendt lokalradio. Jeg var ni år og hadde nettopp vunnet en tegnekonkurranse om miljøvern og resirkulering. Jeg ble oppringt fra Radio Fredrikstad, og konseptet var vel at jeg skulle si søte ting om å redde verden til glede for alle voksne lyttere der ute.

Problemet var at storparten av barneskolen hørte jeg ikke en dritt. Jeg hadde kronisk mellomørebetennelse og hørte ikke hva journalisten spurte meg om, bare at han sa et eller annet. Som det usjenerte barn jeg var begynte jeg å skravle i vei om det jeg trodde han var intressert i (som hvorfor jeg hadde valgt temaet jeg hadde valgt, hva som hadde inspirert meg og hvorfor alle må resirkulere søpla si) på ekte «God dag mann – økseskaft» vis. Foreldrene mine kunne fortelle meg at han hadde spurt om det var gøy å vinne og om jeg var glad og andre fjastete ting. Et minneverdig intervju, med andre ord.

Min andre radio-opplevelse var da jeg vant en Espen Lind-CD og et persisk teppe som jeg ikke ville ha. Jeg var hjemme fra skolen en gang i åttende klasse og hørte på Radio 1 da det dukket opp et spørreprogram. Jeg ringte inn, leste inn svaret på telefonsvareren og skulle legge igjen telefonnummeret mitt muntlig (dette var før displaytelefonens tid). Problemet var at selv om jeg hadde riktig svar, greide jeg ikke å si telefonnummeret mitt riktig. Jeg leste det inn en gang, bannet, prøvde igjen, bannet mer, unnskyldte meg, sang en liten sang, prøvde atter en gang og la på i ren irritasjon.

Fem minutter senere hørte jeg «Og vinneren er Ida Sofie Søland, som visste at Ibsens siste skuespill heter Når de døde våkner, men ikke kan sitt eget telefonnummer. Er du med oss, Ida?» Så ringte telefonen og de fortalte meg at de hadde slått meg opp i telefonkatalogen fordi min iherdige innsats på telefonsvareren deres hadde fått dem til å le godt. Deretter fulgte 14 andre spørsmål, som jeg svarte riktig på og brått var jeg den lykkelige eier av- tada- en Espen Lind-CD og et persisk teppe. Jeg hentet aldri noen av delene. Jeg var så avsindig flau. Og dessuten- hva skulle jeg med de rare premiene?

Min tredje, mest famøse radioopptreden var siste året på videregående. Klassen satte opp Sjefens begravelse av Dario Fo, og jeg hadde skrevet om på stykket, samt diktet om sangene på melodiene til gamle ML-klassikere som Bella Ciao , På Veg og Visa om enhetsfronten. Jeg syntes oversettelsen av stykket var litt dvask, så jeg hadde lagt inn noen ekstra revolusjonære ord i sangene (jeg syntes at «proletar», «kamerat» og «klassekamp» var veldig poetiske ord da jeg var 18).

Lokalradioen i Moss ville gjerne gjøre en greie på oss, og inviterte meg og to av de andre hovedrollene til studio. Der fikk vi beskjed om at de gjerne ville ha et lite sang og spillenummer på direkten. Jeg valgte den mest aggresive av sangene uten å blunke og skrålte i microfonen av mine lungers fulle kraft. Programmlederen så mer en middels fortvilet ut og forsøkte å si noen forsonene ord etter mitt sangnummer på direkten. Deretter spurte hun om hvorfor et stykke om å knuse kapitalismen er relevant for et norsk, moderne publikum og fikk svar på titale. Virrvarrs evne til å dikte flammende apeller på stående fot er sterkt undervurdert.

Med denne forhistorien friskt i minne gikk jeg til det magiske landet med manuset mitt. Jeg så hverken Alfa, Bjarne eller Leonora Dorothea Dahl, men jeg fikk klistrelapp med navnet mitt på jakkeslaget og mitt eget studio med blinkende lys på veggen, så det var nesten like bra. Damen som snakket i den andre enden av øretelefonene jeg hadde på forklarte at vi hadde satt av over tre timer til opptak, slik at jeg ikke skulle få prestasjonsangst.

Etter ti minutter høytlesning var hun fornøyd. Da jeg leste det første gangen, sa hun: «Bra, men litt for fort. Tenk det at du holder radioandakten, tempomessig.» Er det noe Bibelbelte-Virrvarr har peil på, så er det andakt. Jeg leste en gang til og tenkte at jeg var en blanding av en fet prest og Jan Erik Vold og så var opptaket ferdig. Uten feil. Uten plutselig skråling og politiske festtaler. Uten at hørselen min plutselig forsvant.

Du kan høre meg lese høyt på NRK P1 førstkommende søndag mellom 10 og 11, under programmet «Mellom himmel og jord.» Jeg er fremdeles litt lamslått over at Marienlyst finnes på ordentlig og at det gikk så glatt som det gjorde.

Søndag 5. oktober 2008

Vil du være med Grevinnen og Virrvarr på tur?

Jenter som kommer skal presenteres på en rekke arrangementer utover høsten, frem mot utgivelsen 10. november. Vi skal showe fra slutten av oktober til slutten av november, og har lyst til å se nettopp deg blant publikum. Derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut en liten tidsplan med informasjon om arrangementene, så folk får mulighet til å planlegge litt. De som ikke er gratis, er deler av større bokfestivaler, så hvis du investerer i en billett, får du mange andre kulturopplevelser på kjøpet.

Bok i byen:

Bok i byen er en litteraturfestival midt i Oslo sentrum, nærmere bestemt på Spikersuppa. Den finner sted fra 23. til 26. oktober og du finner alt fra signeringer til skrivekurs på programmet. Grevinnen og jeg skal delta på to arrangementer- Pecha Cucha og Sex i byen.

Pecha Cucha er et skravleshow der en mengde forfattere får seks minutter og førti sekunder til å si akkurat hva de vil. Vi har fått vår tilmålte taletid og tenker å bruke den til noe… uanstendig. Møt opp på Bok i Byen torsdag 23. oktober kl. 20.00 for å få med deg moroa.

Sex i byen er bokfestivalens svar på Sex and the City. Her skal vi prate om puling i en eller annen variant, og jeg tror taletiden vår er på 20 minutter. På programmet finner du også Marian Godø som skal prate om boken sin om kvinner og skam (du vet, den jeg blogget her) og ….Jan Thomas. Som skal kåre den best kledde i publikum. Jeg foreslår at du tar på deg noe skikkelig stygt og kommer og hører på oss fredag 24. oktober kl. 19.

Oslo City:

Ja, Oslo City vil at vi skal komme og prate om jenter, sex og seksualpolitikk på kjøpesenteret. Og selv om jeg ser for meg snurpete bestemødre som holder barnebarna sine for ørene mens vi snakker, er Grevinnen og jeg klar for å ta utfordringen på strak arm. Vi skal snu kjøpesenteret på hodet 6. november kl. 18, og jeg håper at du kommer. Dette er et typisk arrangemet det er kjipt å ikke ha kjentfolk som tilskuere på, og det er helt gratis å være med. Ulempen er at du må tilbringe en times tid på Oslo City, men vi håper det dukker opp folk likevel ^_^

Bokmessa:

Bokmessa er kanskje årets største bokarrangement. Det er fra 21. til 23. november, i messehallen på Lillestrøm. Du har muligheten til å gå på show og foredrag eller bare vandre fra bod til bod, prate med forfattere, forleggere og snoke på bokhøsten generelt. Jenter som kommer har fått en egen post på programmet, fredag 21. fra klokken ti over ett. Vi lover at det kommer til å bli smashing (c:

Så- hvis du var i tvil om hva du skulle gjøre i høst, lizzom. Innleggene vi holder kommer til å bli lagt ut på bloggen etter at vi har holdt dem.

(ja, jeg er vettskremt)

Lørdag 4. oktober 2008

Livet som veggpryd

Det er mange forskjellige mennesker involvert i prosjekt «fikse hodet». Jeg har en lege, en psykolog, en psykiater, en personlig trener, en meditasjonslærer og en drøss med andre gode hjelpere. Likevel kan ingen av dem sammenlignes med bokterapeuten min. Sier det deg ingenting? Jeg har blogget om henne før. Konseptet er at hun tipser meg om bøker jeg kan lese for at alt som er vanskelig i livet mitt skal føles bedre. Hun gav meg en bok i presang i forgårs. «Du er ferdig med å skrive nå. Les denne og bli glad.»

Det var en pytteliten grønn pocketbok med tittelen The Perks of Being a Wallflower, og jeg slukte den i løpet av tre timer, uten noen annen lesepause enn å sms’e bokterapeuten og si «Yay, glad nå!»

Ikke for det – glad er litt upresist. Jeg begynte å spontangrine fire-fem ganger underveis, jeg lo dobbelt så ofte og rullet meg sammen til en klump av acky-bracky-feelgood da jeg hadde lest den ut. Alt jeg kan be om fra under 200 sider tekst, egentlig.

Så- hva slags bok er The Perks of Being a Wallflower? Samtlige fjasete anmeldere kaller den for 90-tallets The Catcher in the Rye og jeg tenkte jeg skulle benytte annledningen til å si dette én gang for alle: At en bok fortelles i førsteperson av en tenåringsgutt gjør den ikke til The Catcher in the Rye. Først og fremst er Charlie, hovedpersonen i The Perks of Being a Wallflower en helt annen personlighetstype enn Holden Caulfield.

Mens Holden går på pub, lyver til alle han møter, ser ned på hele verden, men er tøffere i ord enn handling, ønsker Charlie bare at noen skal klemme ham og være vennen hans. Når Charlie havner i slåsskamp med skolens største bølle, grisejuler han ham og blir sittende og storgråte etterpå, fordi han ble så satt ut av å ha skadet noen. Hendelser sett gjennom Charlies posisjon fra de ensomme hjørnene på klassefestene er den rake motsetningen til Holdens posisjon som festens midtpunkt og selvutnevnte bajas.

Videre er The Perks of Being a Wallflower noe så sjeldent som en énveis brevroman. Charlie skriver dagboken sin i brevform og sender dem fra seg til en ukjent vi aldri blir introdusert for, i frykt for at en tradisjonell dagbok vil bli funnet og lest. Romanen består utelukkende av Charlies brev, og får boken til å minne mer om The Secret Diary of Adrian Mole i fortellerstilen. Hovedforskjellen er at Charlie henvender seg til et veldig tilstedeværende «du» som får livshistorien hans i fanget, og dette du’et er på mange måter deg som leser boken.

Så – jeg har tilbragt tre timer med Charlies liv, og han har betrodd meg historier om savn, ensomhet, familietrøbbel, rus, seksuelt misbruk og mellommenneskelige relasjoner. Han har hvisket meg i øret at han prøver å delta i livet sitt så godt han kan, selv om han egentlig liker å gå i ett med tapeten, bestemme musikken som spilles og observere vennene sine. Han har vært så ensom etter at Michael tok livet av seg uten å fortelle hvorfor.

Han forteller meg at han er yngstemann i en vennegjeng han har på lånt tid før de flytter utenbys og begynner på college mens han går på videregående fremdeles. For det er vennskap Charlie skriver mest om. Ja, han forelsker seg. Ja, han får kjæreste, men han forteller ingen romantisk historie. Han skriver om gode diskusjoner, julegaver og delt musikksmak, om å høre til og redselen for å slutte å høre til.

Noe av det jeg liker best, er at Charlie betror meg hva han leser og hva han lytter til i brevene sine. Boken inneholder referanser til ti bøker, fra Shakespeare til Camus, i tillegg til å ha sitt eget soundtrack Charlie lager til leseren i ett av brevene sine. Dette resulterte i at jeg måtte laste ned og lytte til sangene de spilte i boken mens jeg leste. Denne broen av musikk har jeg ikke funnet i så mange andre romaner, men det gir en ekstra innfallsvinkel til teksten. Soundtracket knytter leseren tettere sammen med litteraturen.

Hvis du trenger å gråte, le og krølle deg sammen en oktoberdag, har jeg sendt videre medisinen min til deg. Unn deg noen timer varme betroelser om vennskap.

Torsdag 2. oktober 2008

Seasons of mists and mellow fruitfulness

Jeg har vært forkjølet i litt over en uke, og begynner å bli frisk igjen. Jeg har holdt snørr og snue på avstand med rikelige mengder paracet og nesespray og fungert tålelig greit. Derfor er det ganske sjokkerende å friskne til og merke forskjellen på kjemisk konstruert velbehag og ordentlig helse. Snille Otrivin har sørget for at jeg har fått pustet gjennom nesen, men luktesansen har vært fraværende i snart ti dager nå.

Jeg blir helt andektig når lukten plutselig trenger inn i livet mitt igjen. Det dufter høst ute og jeg har ikke merket det før nå. Jeg sluker parfymestinkende pelskåpedamer på tbanen, dykker ned i kaffebarer og begraver nesen i halsgropen til Mr. Jackson. Jeg innhalerer råtnende blader, nedfallsfrukt og våt jord og John Keats synger i ørene mine hele tiden. Seasons of mist and mellow fruitfulness, close bosom-friend of the maturing sun…

Jeg må tilstå noe: Alle stemmene i hodet mitt er stemmene til berømte, avdøde poeter. Psykologen min lo seg skakk første gang han hørte det.

«Hvem sa du?»
«T.S Elliot.»
«Og hva sa Elliot til deg?»
«Vel, da jeg gikk i parken den morgenen sa han: Let us go then, you and I, with the evening stretched out against the sky, like a patient etherized upon a table.…»
«Akkurat ja.»

Det var et av de øyeblikkene jeg så for meg at han skriblet «ravende gal» på blokken sin mens jeg ikke så på. Uansett- det har vært Keats og meg siden luktesansen kom tilbake. Jeg borer fingrene ned i klissvått, knallrødt løv og hører ham kremte «To Autumn:» bak ryggen min, før han går over til å beklage seg over at han døde av tuberkolose så forferdelig ung. 24 år er ikke lange dikterlivet, selv for en romantiker. Slik går vi gjennom Ullevål Haveby, forbi bugnende epletrær, under et rødorange tak av lønneblader.

With fruit the vines that round the thatch-eves run;
To bend with apples the moss’d cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;

Høsten er betryggende. Verden modnes, mørkner og svalnes og jeg nyter rituale med å ta av og på skjerf og hansker i gangen. Mr. Jackson tryller telys og tekanne på bordet mens kvelden hvisker ut den intense gulfarven på trærne i hagen. Vi fanger de kalde, klare morgnene og de fuktige, velduftene ettermiddagene ute i parken sammen. Keats rusler siden av oss og lyrikken hans smyger seg inn i de våte bladene under føttene våre og sklir i ett med den regntunge himmelen. Naturen setter opp en siste forestilling før den går i dvale. Jeg er iskald på nesetippen og varm på innsiden, og Keats og jeg er enige om at det er for lite poesi om høsten der ute.

Bilder fra Frosk.org

Onsdag 1. oktober 2008

Du vet det er valgkamp i USA når…

til og med Cute Overload begynner å komme med politiske innlegg. Titta:

Tirsdag 30. september 2008

Hva slags illustrasjoner foretrekker dere?

Vi er i siste innspurt av Jenter som kommer og vi har litt problemer med illustrasjonene. Den opprinnelige idéen var at Grevinnen og jeg skulle illustrere boken selv. Siden jeg ble litt for syk til å orke annet enn å skrive, endte vi opp med halvparten så mange tegninger som vi skulle rett før frist- Grevinnen sin halvpart.

Nå hører det med til historien at jeg har en tegnekyndig lillesøster som tilbød seg å hjelpe til de siste dagene av innspurten. Hun tegnet opp samtlige av bildene vi skulle ha til boken, men i en ganske annen strek og stil enn det Grevinnen hadde gjort. Så nå sitter vi og klør oss i hodet og skal forsøke å bestemme oss for hva slags illustrasjonstype vi skal gå for.

Og det er her, kjære lesere, at jeg vil ha innspill fra dere. Personlig foretrekker jeg nemlig streken til søsteren min. Jeg er en smule inhabil- siden det faktisk er min søster det er snakk om, men jeg synes de har en mer sexy look og mindre unaturlige kropper. Grevinnens illustrasjoner har på den andre siden en mer tegneserieaktig stil, og det er kanskje det hippe og kule å ha i bøker om dagen? Forlaget er litt stressa på at ikke alt går etter planen og stiller spørsmålet: Må en sexbok ha illustrasjoner i det hele tatt?

For å gi dere et visst inntrykk av stilen på illustrasjonene:

Her er en fingerpule-scene tegnet av søsteren min:

Her er en gruppesex-scene tegnet av Grevinnen:

Siden dere faktisk skal lese boken- hva fungerer best? Lillesøsters illustrasjoner, Grevinnens illustrasjoner eller ingen illustrasjoner? Selv har jeg vært så syk at det ikke blir noe Virrvarr-illustrasjoner, så det toget har gått.

Vennligst tenk høyt i kommentarfeltet

Mandag 29. september 2008

Mom? When was the last time you masturbated to orgasm?

Du kan ønske deg artikler om fantastiske damer hos Kvinnekonger – og du får dem. Jeg ønsket meg en kvinnekonge-artikkel om Betty Dodson, sexolog og feminist, og idag er det en utmerket tekst ute på Kvinnekonger-bloggen. Les og bli klok.

Selv har jeg tilbragt det siste året med å lese sexbøker av sex-positive feminister, og kjenner meg på fornavn med de viktigste. Betty og jeg har ledd, diskutert, kranglet og onanert sammen den tiden vi utformet konseptet Jenter som kommer, og jeg merker at jeg har blitt glad i amerikas galeste sexspaltist selv om vi aldri har truffet hverandre.

Betty Dodson begynte sin karriere som billedkunster, ikke som helsepersonell. Veien hennes til å bli onaniens talsperson nr. 1 begynte med at hun gjorde en del tegninger av mennesker som hadde sex. De fikk masse positiv respons. Den neste utstillingen hennes viste mennesker som hadde sex på egenhånd, og plutselig befant hun seg i en politisk diskusjon.

Sex kunne være kunst, onani kunne ikke. Dodson beveget seg fra å forsvare tegninger av damer med dildo til å lage studiesirkler i hvordan få orgasme, opplysningsvideoer om kvinners kropp og underliv og skrive bøker om hvorfor vårt primære seksualliv er med oss selv, ikke med en partner.

På mange måter kan vi si at Betty er dama bak «brett opp og se på kjønnsorganet ditt i speilet»- klisjéen. Hun har sittet i sirkel med tusenvis av damer de siste tredve årene og sammenlignet klitorisstørrelse og kjønnsleppe-form med dem. I tillegg er hun kjent for visjonære og upassende utspill om sex og seksualitet. Første gang jeg åpnet den mest kjente boken hennes, Sex for one, fikk jeg fullstendig bakoversveis selv.

Dodsons visjon av sin egen alderdom hvor hun skulle bo i kollektiv med andre pensjonister og ha felles-onani med dem foran en pornofilm hver kveld, med lufta summende av stønning og vibratorduring blir presentert så tidlig som på side fire, og satte ut selv «frisinnede» Virrvarr. Likevel var delen som sjokkerte meg mest Bettys fortelling om da hun bestemte seg for å ta opp onani som frigjøringsprosjekt. Hun tok opp telefonen og ringte rundt til alle damer hun kjente for å spørre hvordan det stod til med dem, rent masturbasjonsmessig.

Min personlige favoritt er samtalen med hennes mor, som åpner med replikken:

«Mom? When was the last time you masturbated to orgasm?»

Betty Dodson forteller en historie om seksualitet og seksualopplysning uten intimsone. Mens store deler av den feministiske bevegelsen var opptatt av den smertefulle siden av sex, av overgrep, fornedrelse og tvang, ville Dodson jobbe på glasiden og slå sitt slag for seksuell frigjøring med én dame og én orgasme av gangen. Sex for one er en nyttig, lettlest og tidvis provoserende morsom bok, og selv om jeg har problemer med en del av de tingene Dodson skriver om, stiller hun noen gode spørsmål om hvordan vi tenker om kropp, kjønn, sex og orgasme.

De viktigste temaene hun tar for seg ( i følge meg) :

1. At onani ikke er sett på som sex. I used to think masturbation was not really sex because it only involved me. That’s a very limited view of human sexuality, and it isn’t going to work for women.
2. At samfunnet forteller oss at ordentlig sex er penis inne vagina, ikke det som gir oss orgasme. I et essay påpeker hun hvordan vibratorer og onaniteknikker anbefales som oppvarming til samleie. Svaret hennes lyder: «Well, I like to see oral sex and manual sex and intercourse as foreplay for my vibrator sex.»

Samtidig presenterer ikke Dodson et syn på onani som fungerer for alle. Selv om det er en fin tanke at alle får et godt forhold til kjønnsorganet sitt av å ta på seg selv foran speilet, er det ikke alle som føler seg komfortable med en slik tilnærming. Teknikkene hennes er ikke spesielt mangfoldige, og du får en sterk følelse av at hun forklarer den «riktige» måten å gjøre ting på i det hun har skrevet. Likevel er hun en relevant praktiker på området. Jeg skriver «praktiker», fordi det å bruke ordet «teoretiker» om Dodson blir helt på tur.

Nå er hun over søtti, og har startet en ny kampanje rundt sex og feminisme med utgangspunkt i spørsmålet: «What does fucking like a feminist mean to you?» Målet er å skape en visjon om seksuell frigjøring, ikke bare en kritikk av det patriarkalske synet på kvinners seksualitet. Jeg synes spørsmålet er intressant, og tenker å skrive noe rundt det i forbindelse med lanseringen av Jenter som kommer. Jeg håper flere andre tar tak i spørsmålet, også.