Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.
Da jeg gikk i tiende klasse, var jeg veldig opptatt av alt mulig okkult.
Jeg var Norgesmester i tarotkort og røkelse, ivrig leser av alle mulige «The teenage witch! Make your own love spell in the kitchen!» og skulle tattovere stjernetegnet mitt på skulderen så fort jeg ble gammel nok.
I min intense lesning av alt mulig esoterisk, kom jeg over en dame ved navn Helena Blavatsky og en gjeng som het teosofisk samfunn.
Helena hadde visstnok vært både åndemedium og profet, og hadde skrevet en masse betraktninger som utvilsomt måtte være mye kulere enn alle wicca-bøkene jeg leste.
Når du er femten måler du tross alt det du leser utfra hvor hardcore det virker.
Jeg hadde ikke lest meg langt inn i teosofien før jeg skjønte at Rudolf Steiner, mannen som skolen jeg gikk på var oppkalt etter, hadde vært teosof og ledet den tyske delen av teosofisk samfunn.
Enda mer hardcore.
Jeg satt på biblioteket og undret på hvorfor jeg ikke hadde vært nysgjerrig på Steiner før.
Jeg mener: Jeg gikk på skolen hans, men jeg visste ikke så mye annet om mannen enn at han var tysk og het det samme som nissens rødnesete reinsdyr til fornavn.
I tillegg var jeg overbevist om at han hadde fullskjegg og var katolikk.
Alle gamle gråskjeggede grunnleggere måtte jo ha fullskjegg. Dessverre viste det seg at han hadde midtskill isteden, og lignet mistenkelig på den anemiske mannen det hang et stort bilde av på lærerværelset.
Dette med katolisismen hang sammen med alle helgenene vi feiret i løpet av skoleåret.
Jeg hadde trodd det bare var katolikkene som forholdt seg til helgener. Så feil kunne man ta.
Jeg gikk på biblioteket og lånte alt jeg kunne få tak i av Rudolf Steiner, fra Frihetens filosofi til obskure bøker om antroposofisk medisin.
Mitt nye prosjekt var å skjønne hva slags skole det var jeg gikk på.
Da vi skulle velge oss temaer for den avsluttende særoppgaven i norsk det året, var jeg sikker i min sak: Rudolf Steiner.
Norsklæreren min lo, og sa at da måtte hun nok desverre diskutere forslaget med resten av lærerkollegiet.
Det var ikke sånn at hvem som helst av elevene kunne sette seg inn i Steiners lære. Det kunne ødelegge den pedagogiske verdien av undervisningen.
Jeg ble supertrassig, som bare femtenåringer kan bli når de blir nektet å skrive om noe.
Det var jo ikke sånn at jeg hadde valgt oppgaven «Hasj – mine personlige erfaringer» eller «Selvmord – en serie praktiske forsøk» heller.
Hva var greia med at Steiner var så hemmelig at jeg ikke fikk skrive særoppgave om ham?
Et par dager senere fikk jeg vite at lærerkollegiet hadde godtatt særoppgaven og jeg satte i gang.
Jeg fant frem alle utgavene av Steinerskolens tidsskrift mamma hadde fått opp gjennom skoletiden min. Jeg lånte bøker om teosofi, om antropsofi og bøker av Steiner selv.
Jeg skrev ut alle artikler jeg kunne finne på nettsidene til ulike Steinerorganiasjoner. Jeg leste Kaj Skagen. Jeg leste artikler av danske og svenske antroposofer. Flittig elev, spør du? Hah.
Elev i ferd med å utforske et tema hun så vidt hadde fått lov til å snuse på, mener du. Jeg leste om Steiner og Steinerbevegelsen og det føltes litt ulovlig.
Deilig ulovlig.
I etterkant er 22 år gamle Ida litt oppgitt på 15 år gamle Ida som pløyde seg gjennom Frihetens filosofi og Steiners syn på Parzifal-myten og barnets utvikling.
Det var tunglest og kjedelig materiale for en tenåring på jakt etter sensasjon.
Jeg sovnet mange, mange ganger i tekster som snakket om eterlegemer og gnomer uten noen skikkelig forklaring på hva noen av fenomenene var.
Likevel: Å studere skolens egne læreplaner for tiden jeg hadde gått der ga mer mersmak.
Da kunne jeg nemlig se at lærerene mine hadde fulgt et strengt planlagt opplegg og lese hvordan ting vi hadde opplevd som absurde innfall, egentlig var nøye planlagte grep i dannelsen av sjelsmessige evner.
Når vi lærte litt algebra i sjetteklasse var det ikke fordi vi var smarte nok til å skjønne algebra, men fordi det var på tide å vekke vår evne til abstrakt tenkning.
Samme år skulle vi gripes av akustikken som fenomen og slå på ulike tresorter og kjenne klangen, fordi vi som sjetteklassinger var på samme nivå som mennesket hadde vært for mange tusen år siden da denne følsomheten ble introdusert hos oss.
Sjetteklasse-Ida var synkronisert med antikkens Hellas, mente læreplanen.
Mens jeg hadde trodd at læreren min var klinke kokos da vi stod og dunket på trestokkene, hadde meningen vært å vekke en eller annen glemt kunnskap fra antikken i oss.
Yes, I could dig this. Hardcore, hardcore.
Jeg skrev en lang, fyldig særoppgave på lyselilla papir i lyselilla Steinerfont og tegnet mange pene Steinerportretter, og gjorde mitt ytterste for å kopiere skolens grafiske profil.
Norsklæreren var kjempefornøyd, men foredraget jeg skulle holde for klassen gikk riktig dårlig.
Jeg skjønte at for å forklare hvorfor det var så interessant å skrive denne lærerkonspirasjonen der hvert rare undervisningsgrep hadde en skjult, åndelig mening, måtte jeg forklare en masse ting om reinkarnasjon og antroposofi og styr og årn klassen ikke skjønte en dritt av.
Jeg hadde rett og slett gjort for mye research til at jeg kunne formidle det skikkelig og endte opp med å fortelle hva som var opprinnelsen til eurytmifaget og at vi faktisk ikke bare løp rundt i sirkler, men visstnok skulle være i kontakt med litt av hvert.
Klassen ble ikke noe mer begeistret for eurytmi. Jeg fant ut at Nietzche var mye mer hardcore enn Steiner, og begynte å lese ham istedet.
I etterkant fikk jeg rollen som den på skolen som tolket lærernes oppførsel, argumentasjon og verdenssyn.
Jeg forklarte til og med et par nye vikarer hva som var greia med eurytmi.
Konklusjonen min etter særoppgaven var at greia med Steinerpedagogikken var at den på mange måter var en slags magisk formel som læreren skulle gjennomføre på elevene, men som elevene ikke måtte være klar over for at det skulle virke.
Mens elevene bare trodde at de lærte om vikingtiden, vekket læreren i virkeligheten kunnskap de hadde fra en tidligere reinkarnasjon, da de hadde vært vikinger.
Lærerens jobb var ikke å opplyse oss som elever om at vi hadde levd flere ganger før – jobben deres var å sørge for at vi faktisk fikk noe ekstra utvikling på dette reinkarnasjonstrinnet.
På den måten trengte heller ikke læreren være antroposof, det holdt lenge å utføre Rudolf Steiners formel i klasserommet.
Jeg, på den andre siden, var en superopplyst elev som hadde gjennomskuet dem alle sammen. Ofte opplevde jeg å ha lest mer Steiner enn læreren som underviste.
Det var først da jeg sluttet å være religiøs at hele steinerpedagogikken begynte å virke vel sær for meg.
Likevel er det greit å vite at jeg som tidligere elev ikke har hatt noen plutselige, sjokkartede opplevelser der jeg skjønte hva Steiners lære egentlig gikk ut på.
Som en tidligere lærer sa til meg da jeg fortalte ham om særoppgaven: «Jasså, du jukset, du?»
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.
Ok.
La oss begynne med debatten som går i media. Jeg har hatt Kristin Sandberg som lærer.
Jeg var elev ved Kristin Sandbergs arbeidsplass da hun skrev den berømmelige kronikken om mobbing på Steinerskolen og hele lærerstaben på skolen plutselig begynte å snakke drit om henne i timen.
Jeg har hørt lærere fortelle at grunnen til at Sandberg kritiserte skolen var fordi hun hadde blitt avvist seksuelt av en rekke av skolens mer profilerte mannlige lærere og fordi hun hadde fått kritikk for å ta for mange fødselspermisjoner.
Jeg ble fortalt av lærere og medelever at Sandbergs kronikk var en hevnaksjon fra en bitter dame som ikke hadde fått den sexen hun ville ha.
Kort fortalt var baksnakkingen av henne ovenfor oss som elever den groveste og mest sexistisk formulerte jeg har hørt i hele mitt liv, og det inkluderer det folk sa om hverandre på ungdomskolen.
Ingen diskuterte utspillet hennes seriøst. Ingen snakket om innholdet i kronikken i det hele tatt. Alle avfeide fullstendig at det kunne være noe i det, fordi hun var en sånn jævla heks.
Når Kristin Sandberg er ute i mediene med den nye debattboken om Steinerskolen og sier at hun har opplevd grov sjikane og trussler, underdriver hun.
Og jeg var bare elev på skolen hun hadde jobbet. Hva folk sa privat og på lærerværelset kan jeg bare forestille meg.
Jeg har brukt «Kristin Sandberg» som skjellsord i diskusjoner internt på skolen. Jeg tror storparten av elevene jeg gikk sammen med har det. Det var en del av sjargongen på skolen i etterdønningene av konflikten.
Selv om jeg ikke hadde vært enig i en tøddel av Sandbergs og Kristoffersens kritikk, ville jeg forstatt følt meg uggen med vissheten om hvor mye mobbing og skit hun har vært utsatt for fra egne kollegaer på grunn av en konflikt om ideologi.
Siden de færreste tidligere Steinerskoleeelver er villige til å si noe om saken, føler jeg at det minste jeg kan gjøre er å skrive det her.
Det er også redelig at du som leser, vet at når jeg snakker om reaksjonene på steinerkritikken som har vært i media i det siste, så snakker jeg om hendelser som burde vært en del av arbeidet rundt Fordi jeg fortjener det, ikke som en del av kritikken av Steinerpedagogikken.
I de senere tekstene vil jeg først og fremst fokusere på innholdet i kritikken.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.
Før jeg begynner denne serien med innlegg vil jeg gjerne legge noen premisser for diskusjonen.
Først og fremst: Jeg gikk på Steinerskolen fra sjetteklasse til jeg var ferdig på videregående. Jeg gikk på Steinerskolen i Fredrikstad til og med tiendeklasse, og videregående på Steinerskolen i Moss.
Jeg fikk svært gode resultater, omregnet til vanlige tallkarakterer har jeg et snitt på 5,9.
Jeg har vært elevrådsleder, skrevet særoppgave om Rudolf Steiner og holdt foredrag om Steinerskolens fortreffelighet for nye elever og foreldrene deres.
Jeg har tilbragt fritiden min på utdanningsmesser for at de klasserommene på Steinerskolen i Moss skulle fylles opp, slik at skolen jeg var så glad i ikke skulle gå konkurs.
Denne kritikk-serien handler ikke om hvor fælt jeg hadde det på skolen eller om hvor dårlig jeg ble behandlet. Den er ikke noen «hevnaksjon».
Videre vil jeg gjerne få sagt at jeg synes at motargumenter om at «Jeg gikk på Steinerskolen, og det ble folk av meg», «Jeg gikk på Steinerskolen, og jeg hadde det bra» og «Jeg går på Steinerskolen og det er knall!» ikke er særlig relevante for temaene jeg vil ta opp fremover.
Jeg skjønner at skolevalg er et personlig tema. Hvis du har valgt en skole for barna dine, vil du helst forsvare valget ditt.
Hvis du går et sted og har det fint, og noen kritiserer grunnlaget for stedet du går, vil du gjerne fortelle at du ikke tar skade av det.
Det er bare det at «Jeg hadde det bra!» ikke er et argument i denne sammenhengen.
Om noen skriver et innlegg om at mange av dagens Rødt-aktivister støttet Pol Pot en gang i tiden, er det helt irrelevant om jeg forteller dem om den fine tiden jeg hadde i sola på Rød Ungdoms sommerleir.
Om noen skriver et kritisk innlegg om bakgrunnen for steinerskolens pedagogikk, er det ikke et motargument at du hadde det gøy innenfor rammene av den pedagogikken.
Så: Før jeg fortsetter vil jeg gjerne ha det klart at sinte innlegg om hvor fint du/barnet ditt/broren din har det på Steinerskolen kommer til å forbli ukommentert.
Jeg hadde det også fint på skolen i lange perioder. Det betyr ikke at Steinerskolen skal skjermes for kritikk av den grunn, eller at kritikken kan avises av positive eleverfaringer.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 2 og del 3.
Det fine med Etsy er at alle kan kjøpe og selge ting folk har laget selv. Det teite med Etsy er at alle kan kjøpe og selge ting folk har laget selv.
Regretsy er en blogg dedikert til å finne og gjøre narr av de styggeste/rareste/snodigste/ekleste/dårligste tingene folk selger på Etsy.
Noen synes Regretsy er litt slem, men jeg synes det helt innenfor anstendighetens rammer å hente frem ting man ikke liker og kommentere det. Dessuten er det stor underholdning.
Bloggen har også en oversikt over produkter som faktisk ble solgt etter at de ble vist frem på Regretsy. Det tyder på at det finnes målgrupper til de merkeligste produkter. I tillegg fjerner bloggen bilder på spørsmål fra butikkeierne.
Kort sagt: Regretsy er en forsmak på hvordan verden kommer til å se ut når alle blir sin egen gründer (c;
Tips: Sjekk ut kategorien “Twilight” hvis du har satt pris på Twilight-raritetene jeg har blogget tidligere
Å skrive er en ganske ensom affære. Derfor er det ingenting som er mer kjærkomment enn å møte lesere. Som blogger har du fordelen av å prate mye med leserne dine og få respons fra dem titt og ofte. Likevel er det en del lesere som stikker seg ut og gjør deg litt ekstra glad.
Jeg tenkte jeg skulle dele de beste leser-opplevelsene mine med deg. Opplevelser med lesere, that is.
De beste leserne mine:
Smugleserne:
«Jeg leser hver dag, men jeg kommenterer aldri.» Faste lesere med fast nick og egen blogg er lesere du blir kjent med, lesere du prater med, lesere du vet kommer tilbake for å se om du har svart på kritikken deres eller om noen andre har reagert på det de sa. Å få treffe en ukjent leser er litt magisk. Tenk at noen sitter og _er_ de tilbakevendende besøkende jeg ser på statistikken min.
De interne:
Ingenting er bedre enn å legge inn en skjult vits du tror bare tror du kommer til å le av, og så få respons på at noen tok poenget. Den leseren som oftest tar interne referanser er TB, som gledet mitt hjerte med å gjenkjenne et dikt av Coleridge i borden på en tegneserie jeg laget. <3
De usannsynlige:
Det er kult å skjønne at folk som i utgangspunktet er veldig uenig med deg liker å lese det du skriver. Da liker de tekstene, ikke bare meningsinnholdet i tekstene. Det er en god følelse.
De som gir deg følelsen av at det nytter:
Noen ganger får jeg eposter fra folk som har lest noe på bloggen og endret livet sitt. Noen har oppsøkt profesjonell hjelp. Noen har snakket med familien sin om vanskelige ting. Noen har latt vær å ta livet av seg. Noen har endret mening om et spørsmål. Det føles bra. Å få en mail fra noen som jobber på psykiatrisk som forteller at de har blitt bevisste på en del fordommer de selv har hatt under lesningen av bloggen, men at de nå forsøker å endre egen praksis, er helt fantastisk. Litt sånn «Jeg flytter fjell, en tekst av gangen»-fantastisk.
De som sender fan-brev:
Å få dette kortet her i posten fra Crayoncrisis gjorde virkelig dagen min. Å finne kort og hyggelige brev i postkassen fra fullstendig ukjente lesere gir et sug i magen. Papir-kommentarer finnes på en annen måte en de virituelle. Jeg kan f.eks ikke putte alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen i en pen boks. Det kan man med fan-brev.
De som sender gaver:
Lesere som finner ønskelisten min på Amazon og kjøper en bok jeg ønsker meg som gave tar likevel prisen. Idag fikk jeg Howls Moving Castle i posten fra en leser og det fikk meg til å hoppe opp og ned. Bøker er som kjent bedre enn blomster. Og jeg elsker blomster. *danse*
Lillesøster bruker ofte begrepet «Aww-attacks.» Du vet – når noe blir så søtt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg og det eneste du greier å si er «Awww!»
Sånn er det med valper. Jeg personlig tror at grunnen til at små dyr forårsaker Aww-attacks er fordi de ikke ville overlevd ellers. «Awwww, du er det søteste i verden! Neineinei, ikke spise sin egen bæsj! Awww!»
Valpen heter Pippi. Grunnen? Vi fant på Pippi først, før vi kom på det geniale navnet Sudo. Så etter å ha sagt «Hm, skal vi kalle Pippi for Sudo når vi får henne?» noen ganger, ga vi opp og gikk for Pippi.
Pippi the Pup. Pippi Langhale. Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Pippi Jackson. Yay, Pippi. Den fineste damen med skjegg og bart vi har hatt.
Valper er intense greier. De bomper rundt som tigergutt til de faller overende og slukner for noen timer. Når de våkner, er det på’n igjen.
Denne sangen er det eneste jeg har funnet til nå som gir en slags forståelse av energinivået og bevegelsesmønsteret.
Vi hadde hørt om alle disse valpene med hjemlengsel, men Pippi er kjempemodig. Vårt eneste problem er å lære henne at ikke alt er utmerkede lekekamerater. Biler, strømledninger, glassbiter og Jif-flasker er ikke fun-fun-fun!
Hun kan sitte, komme når vi roper og gjøre fra seg på verandaen. Svært fine triks med tanke på hvor liten hun er. Mr. Jackson og jeg sier «NEI» med dyp stemme sikkert tusen ganger hver dag, og «åh, så fin jente, så, åhsåfinjenteså» sikkert dobbelt så mange ganger.
Det kjedeligste med oss er vår tendens til å sitte stille og gjøre ingenting. Pippi skjønner ikke at «stille» er det samme som «jobb» når det kommer til mennesker og gjør at vi har tilbragt alle pausene våre på gulvet på alle fire.
Alt kan lekes med. Alt kan smakes på. Alt kan tygges i stykker hvis vi ikke er oppmerksomme.
Mr. Jackson har vært gravid lenge. Faktisk så lenge at det er litt på overtid. Hvordan kjenne igjen tegnene på en gravid ektemann? Vel, han begynner å tilbringe farlig mye tid med å se sukkersøte filmer på youtube. Han tilbringer tid på finn.no for å se på leiligheter med «godt turterreng», «rolig strøk», «nær marka». Han begynner å planlegge ommøblering av huset og leser masse, masse, masse om oppdragelse.
Nærmere bestemt: Om hundeoppdragelse. Glem baby. Valp er tingen. Før du vet ordet av det, overfaller han alle tilgjengelige bikkjer på gata med kyss og klem og stor entusiasme. Du blir spammet og spammet med søte hundefilmer i håp om at graviditeten skal være smittsom. Plutselig begynner du å glede deg til å høre krafsingen av klør mot den fine parketten din. Du begynner å se for deg en skyggepartner på kveldsturen. Du overfaller fremmede hunder på gata og begynner å tilbringe uheldig mye tid på youtube.
Hva slags hund, spør du? En Airedale terrier. Mr. Jackson er nemlig Airedale terriernes Mowgli. Han ble oppdratt av mor, far og terrier, og føler seg nifst beslektet med disse energiske, lystige hoppetussene. Vi har barnebilder av ham som lærer å krype av en Airedale terrier. Han har Airedale-nål i gull på jakkeslaget. Nå har han lett etter Airedale-valper i nesten et år, og i februar var vi og hilste på den bittelille hunden som skal bli vår.
Idag fylte hun åtte uker, og i morgen skal vi dra og hente henne. Vi er litt usikker på hva hun skal hete. Vi står mellom Pippi (fordi hun er rødhåret og supersterk) og Sudo (fordi det er fantastisk fint å kunne si «Sudo sitt!» Og «Sudo kom!» hvis du bruker mye av tiden din i en Linux-terminal), men vi er åpen for andre forslag.
Mr. Jackson har laget et hunde-reir under det ene skrivebordet vårt og fylt det med hundeteppe og hundeleke og sprayet vond-smak-spray på alle ledningene. Vi er mildt sagt ganske valpesyke, og i morgen kommer huden som skal bli en del av familien Jackson i årene fremover. Jeg satser på at dere blogglesere tåler en del valpebilder?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
