Fredag 16. april 2010
I et annet liv, ville jeg vært musiker. Jeg spilte klarinett hele oppveksten min, og jeg elsket å øve. Jeg elsket at det kom melodier og at det var meg som frembragte dem. Det var en makt i musikken.
Jeg merker det noen ganger når jeg synger, selv om jeg er mye dårligere til å synge. Det er ikke det at jeg er så flink at jeg skjønner at jeg ville vært musiker, men jeg liker det så godt at jeg kunne gjort det til jeg ble flink og fortsatt ikke gått lei.
Men jeg ble ikke musiker. Jeg sluttet å spille på ungdomskolen. Jeg torde ikke ha med klarinetten på skolen før øving fordi folk sparket etter den.
Dessuten var jeg egentlig litt redd for musikken. Ikke den man spilte selv, men den man skulle høre på.
Utover en Tjakovsky-cd var det ikke mye musikk som strømmet ut av høytaleren der jeg vokste opp.
Foreldrene mine forbannet alle radiokanaler som bare spilte musikk, musikk og atter musikk, så populærmusikken som fenomen var nesten fullstendig ukjent for meg før slutten av barneskolen.
Behovet for å late som om jeg hadde peil og greie å passe inn var langt sterkere enn behovet for å finne noe musikk jeg likte. Jeg likte å ha folk som likte meg, sånn i bunn og grunn.
Jeg fulgte med på top 40 med en intens oppmerksomhet. Jeg skulle hvertfall henge med nå.
Samtidig var det vanskelig å late som om jeg likte noe av den mer kompliserte musikken folk i klassen likte.
Mange hadde vokst opp med foreldre som hadde digre platesamlinger, og hadde derfor en helt annen smak i musikk enn det som gikk på VG-lista til enhver tid.
De delte villig musikk med meg, men jeg slet med å forstå noe av det. Da en av jentene puttet på meg et par øreklokker og skrudde på Joni Mitchell klarte jeg ikke lyve en gang. Jeg likte det ikke.
Jo eldre jeg ble, jo skumlere ble det å snakke om musikk. Jeg var klar over at mye av musikken jeg hørte på egentlig ikke var noe bra, jeg husket ikke navn på sanger eller artister og jeg visste ikke hva som var hva.
Jeg hadde hørt min første Beatles-låt i en alder av fjorten, og sanger som for de fleste andre var klisjéer var nye for meg.
Jeg kunne skille en ters fra en septim, jeg kunne lese og skrive noter, og jeg kunne klassisk musikkhistorie, men hvis noen satte på «Bad» visste jeg ikke at det var Michael Jackson.
Det var fint å få Internett og kunne utforske artistene i fred uten å måtte kjøpe alt sammen. Men det å piratkopiere sanger for å høre på dem har sletts ikke vært så effektivt som Spotifys musikkbibliotek.
Det går raskere, jeg fyller ikke opp harddisken med masse rot og jeg kan se hvilke artister folk som liker en bestemt artist også liker.
Så er det også interessant å se hvordan smaken min har utviklet seg. Jeg begynte populærmusikkutdannelsen med den Joni Mitchell-sangen jeg virkelig ikke hadde likt, og nå liker jeg den.
Fjortenårgamle Virrvarr og 23-årgamle Virrvarr lytter på ulike måter.
Her er noen av artistene jeg ikke hadde hørt noe av før som jeg har begynt å like:
- Tom Waits
- Damien Rice
- Rufus Wainwright
- Regina Spektors
- Anthony and the Jonsons
- Joni Mitchell
Fra før har jeg likt Tori Amos, Johnny Cash, Miles Davis og Billie Holliday.
Jeg skjønner at jeg egentlig har tatt dette med musikk veldig alvorlig, fordi jeg synes det er mer enn en smule nifst å skrive om hvilke artister jeg liker.
Hvis dere har lyst til å hjelpe meg med musikkprosjektet mitt, setter jeg pris på om du anbefaler en musiker eller en sang i kommentarfeltet.
Søndag 11. april 2010
Denne teksten stod i Fredriksstad blad på lørdag.
Jeg har meninger om det aller meste. Av og til mener jeg ting altfor sterkt og altfor mye. Derfor har jeg noen huskeregler jeg bruker når jeg skal uttale meg om noe.
Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet. Det er to grunner til at jeg gjør dette.
For det første er det ikke alltid at magefølelsen min er så smart. For det andre er det flaut å mene noe veldig bastant som i etterkant viser seg å være helt på jordet. En ting er å løse verdensproblemene over noen øl med gode venner.
En annen ting er å skrive den samme løsningen på verdensproblemene i avisen.
I disse internett-tider kommer denne teksten til å være knyttet til navnet mitt i mange år fremover. Da er det greit å være kritisk til seg selv.
Mange mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier. Jeg tror på det å tvile på egne meninger og tenke seg om to ganger.
Det er også utgangspunktet for min første huskeregel, og den jeg minne meg om flest ganger: At du mener noe veldig, veldig sterkt gjør det ikke veldig, veldig sant.
Ja, det kommer rett fra hjertet eller rett fra levra, men det at noe er usensurert gjør det ikke automatisk lurt eller relevant. Som regel er det omvendt: Når du er veldig følelsesmessig engasjert i noe, er du ikke villig til å ta inn motargumenter uansett hvor gode de er.
Aslak Nores debattbok Ekstremistan handler først og fremst om at han med flere er bekymret over innvandringen, og at den følelsen må tas på alvor. Jeg er skeptisk.
Frykt kommer fra den delen av hjernen vi deler med mus og firfisler, og er ikke alltid til å stole på. Jeg er redd for edderkopper, men de er ikke farlige. Jeg er ikke redd for å kjøre bil uten bilbelte, men det er farlig.
At Nore med flere er redd innvandrere er ikke noe argument for at innvandrere er farlige. På samme måte må jeg, som har masse fordommer mot Frp, innse at min irritasjon over Siv Jensen ikke er et politisk argument.
Da jeg var en liten raddis hadde vi buttons med påskriften «Bush er en bæsj». Ikke akkurat en hardtslående kritikk av USAs utenrikspolitikk.
Resonnementer jeg kommer opp med når jeg er skikkelig provosert er det dermed en grunn til å være skeptisk til. Det betyr ikke at det ikke finnes velbegrunnet bekymring og rettferdig harme, men frykt og sinne i seg selv er dårlige argumenter.
Den andre huskeregelen min er mer filosofisk. Den lyder: «Husk at verden finnes på ordentlig.»
Jeg har den for å minne meg på at verden finnes uavhengig av meg, og at om jeg har feil informasjon om hvordan den henger sammen, er det mitt ansvar å skaffe ny informasjon og sørge for at verdensbildet mitt passer med den verden som faktisk fins.
Jeg kan mene at jorda er flat alt jeg orker. Det gjør ikke jorda flat. Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Jeg har alltid ment at å resirkulere plast er viktig for miljøet og følte at jeg hadde vunnet en stor politisk seier da det ble innført i Oslo.
Så kommer det en ny undersøkelse som viser at å plastgjenvinning er så godt som betydningsløst for miljøets del.
Jeg blir litt skuffet og lei meg, men jeg minner meg selv på at verden finnes, og at min idé om at gjenvinning er bra taper mot en undersøkelse gjort av folk som har studert det reelle fenomenet gjenvinning.
Jeg blir litt fristet til å be forskerne slutte å forstyrre engasjementet mitt med fakta, men det er en taperstrategi. Jeg må pent endre mening og slåss for andre miljøtiltak isteden.
Evnen til å ombestemme seg er ikke særlig verdsatt i norsk offentlighet. Da Willy Pedersen gikk fra å være kritiker av legaliseringsbevegelsen til å bli tilhenger av legalisering av hasj, fokuserte både Dagbladet og VG på at han hadde ombestemt seg.
Hvordan kunne folk stole på Pedersen når han hadde ombestemt seg før? Da kunne han jo bare ombestemme seg igjen senere? Å endre mening ble fremstilt som noe vinglete.
Man kunne ikke ha tillit til folk som ombestemte seg i hytt og gevær. Det var viktigere å være sterk i troen enn å tvile seg frem til en bedre idé enn man pleide å ha.
Personlig synes jeg det er noe veldig tillitvekkende med folk som kan ombestemme seg og innrømme at det er nettopp det de har gjort.
Siv Jensen var mot operahuset i Bjørvika helt til det var ferdigbygget og populært. Da hadde hun vært for operahus bestandig.
Å kunne innrømme at man har ombestemt seg er nemlig svært nærliggende å kunne innrømme at man har tatt feil.
Mandag 5. april 2010
Jeg skal innrømme det: Jeg svarer lite på telefoner, glemmer e-post, følger ikke opp avtaler og blogger altfor lite. Men: Jeg skriver. Jeg skriver mer enn på lenge.
Jeg skriver skjønnlitteratur, jeg skriver på nok en ny bok redaktøren min og jeg skal ha møte om, jeg skriver på boka som skal være ferdig til språkvask snart. Jeg skriver dagbok. Jeg skriver dikt. Jeg skriver rabbel. Jeg skriver tekster jeg putter i skuffen og ikke leser. Og jeg følger opplegget fra en eldgammel skrivebok jeg tenkte jeg skulle dele med dere.
Dorothea Brands Becoming a Writer er en gammel selvhjelpsklassiker fra samme epoke som Dale Carnegies How to Win Friends and Influence People. Det betyr at den er uvitenskaplig, pompøs og full av løfter om fantastiske resultater. Det betyr ikke at Brands bok ikke har noe for seg. Hovedpoenget hennes er like gyldig idag som på starten av forrige århundre:
De fleste som går på skrivekurs vil ikke ha hjelp med plottstrukturer og forelesninger i hvordan skrive troverdig dialog. De vil ha hjelp til å komme i gang med skrivingen. Hovedproblemet til de fleste forfatterspirer er angsten over å ikke få skrevet, ikke prosessen med å få den endelige teksten til å holde mål.
Brands bok handler ikke om hvordan du skal få skrevet bedre. Den handler om hvordan lage en god skriverytme, og selv om hun forklarer opplegget sitt med snodige referanser til Freud, er øvelsene gode.
Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, uten at dere trenger å sluke en eldgammel selvhjelpsbok først.
Å etablere en skriverytme:
- Skriv hver morgen før du gjør noe som helst annet. Ikke snakk med noen, ikke les avisen, ikke sjekk mailen. Skriv før du blir distrahert. Skriv så lenge du kan, og ikke les det etterpå. Ikke start dagen idag med å lese det du skrev i går. Legg det bort. Gjør øvelsen hver morgen i minst fire uker til det blir en vane.
- Etter å ha skrevet hver morgen i minst to uker, begynner du å lage skriveavtaler med deg selv på dagen. Sett av et tidspunkt i kalenderen og skriv. Du har ikke lov til å bryte avtalen, og den må være på minst et kvarter. Ta frem en timer og skriv non-stop hele tiden du har satt av. Er det vanskelig, så skriv om hvor vanskelig det er. Ikke les det etterpå. Lag en ny avtale for morgendagen.
- Får du ikke til disse øvelsene etter noen ukers prøvig og feiling, slutt. Det hjelper ikke å ville skrive aldri så mye om du ikke får puttet tekst på papiret.
- Skill mellom skapermodus og kritikermodus. Ikke la kritikeren forstyrre flyten mens du skriver, og ikke la skaperen forstyrre lesningen av din egen tekst når du skal forbedre den og kutte i den.
- Observer skaperen din og tilrettelegg for den. Du kan ikke tvinge frem skrivelyst, men du kan merke deg hvilke situasjoner skrivelysten dukker opp. Skriv det ned. “Leste T.S Elliot og fikk lyst til å skrive.” “Hørte på Bach og fikk lyst til å skrive.” “Vasket gulvet og kom videre i boka” “Får lyst til å skrive når pulten er ryddig.” “Får lyst til å skrive på en bestemt kafe”. Vær en sleip strateg og tilrettelegg slik at du får mest mulig skrivetid i settinger som gir deg lyst til å skrive, samtidig som du øver deg på å skrive på bestemte tidspunkt, uten mulighet til å lure deg unna.
- Når du har gjort øvelsene over i seks uker, setter du deg ned og leser den oppsamlede tekstmengden med et kritisk blikk. Du vil bli overrasket over hvor mye bra du egentlig har skrevet, og du vil kunne kartlegge hvilke utfordringer du har. Finn en skrivegruppe eller bøker om skriveteknikk for å fikse de konkrete problemene du har funnet.
- Sørg for å gjøre noe fysisk, språkløst hver dag. Det hjelper de aller fleste i skriveprosessen, og du får mindre vondt i rygg og nakke.
- Øv deg på å gjennomskue bøker. Les, og merk deg hva som griper deg, hva som kjeder deg, hva du liker osv. Så finner du ut hva det er i teksten som gjør at du liker det. Du vil lære mye om å skrive av å bli bevisst på egen leseprosess. Les gjerne bøker to ganger for å gjennomskue dem.
Mine kommentarer:
Siden jeg skriver sakprosa hver dag, har jeg brukt opplegget på å sparke igang den skjønnlitterære skrivingen min. Jeg er litt usikker på om alle rådene kan overføres til sakprosa, men det å skrive om morgenen og på avtalte tidspunkter vil nok fungere for de fleste typer tekst.
Jeg har fått mye ut av det å observere mine egne skrivevaner, og blitt betraktelig mer produktiv ved å spille på lag med min egen motivasjon. Ikke vet jeg hvorfor én kaffebar får meg til å kladde tyve sider tekst hvis jeg tilbringer formiddagen der, men jeg er defintivt tjent med å gå dit ofte. På samme måte har det å eksprimentere med ulike skriveprogrammer gjort at jeg har byttet til en layout som gjør at jeg får bedre flyt.
Selv om jeg er litteraturviter og ganske dreven i å plukke fra hverandre tekst, er det ganske annerledes å lese bøker med en bevisst plan om å gjennomskue triks for å kopiere, ikke bare analysere.
Oppsummert:
Jeg har mange bøker om å skrive, men nesten ingen av dem skriver om det de fleste forfatter-vennene mine stresser på: Nemlig det at de ikke får skrevet. Jeg tror boka har en av mange løsninger på hvordan få i gang en god rytme og lage planer for hvordan komme tilbake i den om du faller ut.
Hvis du skriver selv: Hvordan ser skriverytmen din ut? Kjenner du deg igjen i problemstillingen over?
Torsdag 1. april 2010
Virrvarr: Skal vi narre noen idag, da?
Mr. Jackson: Jeg har allerede narret deg, jeg.
Virrvarr: HAR DU????
Mr. Jackson: Ja?
Virrvarr: Når da????
Mr. Jackson: Nå! Aprilsnarr!
Torsdag 1. april 2010
Det er skummelt når folk du kjenner kommer ut med bøker. Du sier at du gleder deg til å lese, men egentlig er du mest nervøs for at boka ikke er så bra. Jan Grues skjønnlitterære debut har derimot vært en av bøkene jeg ikke har vært bekymret for i det hele tatt.
Jeg går sammen med Jan på Sakprosaskolen, og vet at han skriver godt. Jeg har hørt ham lese høyt fra boka på debutantfest og smilt fornøyd med at det var min venn som leste den kuleste teksten.
Etter å ha lest positiv anmeldelse på positiv anmeldelse i storparten av landets aviser, var jeg relativt sikker på at jeg kom til å like den. Jeg ble ikke skuffet.
Dette innlegget handler mest av alt om hvorfor jeg liker boka og hvorfor jeg tror du vil like den, også.
Alt under kontroll er en novellesamling om alle de tingene du har lyst til å lese noveller om. Nei, ikke skillsmisse. Ikke død. Ikke ensomhet. Ikke om emo mannfolk i midtlivskrise. Ikke om forfattere som går på fylla.
Alt under kontroll handler om språk, populærkultur, kyborger, Star Wars, bevissthetsfilosofi, superhelter og skumle, skumle ender.
Hvis du var en av dem som leste og likte novellene til Esquil en gang i tiden, er dette novellesamlingen for deg. Jan Grue skriver noveller i samme stil, bare i bedre språkdrakt og mer gjennomtenkte. Mine favoritt fra boka er en parodi på Da Vinci-koden, satt i et alternativt univers der kristendommen er byttet ut med Star Wars, med skildringen av forlagsredaktøren på halsbrekkende bokhøst som god nummer to.
Hovedproblemet med novellesamlingen, er at du må ha en del forhåndskunnskaper for å henge med i svingene. Du får ikke noe særlig ut av novellen om ulike varianter av Casablanca med mindre du har sett filmen. Du faller ut hvis du ikke vet at å defenestrere noen betyr å kaste dem ut av vinduet.
Samtidig er det ikke noe problem at en bok ikke er for alle. Og selv om du ikke skulle ta alle referansene i en novelle, krever ikke alle tekstene like mye forkunnskaper.
Det beste med boka er likevel at alle novellene er like velskrevne og har like godt sug. Det betyr at du kan lese hele novellesamlingen i et strekk, og at du som leser sitter igjen med en samlet leseopplevelse. Det er en god helhet, ikke bare gode enkelttekster.
Oppsummert: Yay, jeg likte den. Jeg tror du vil like den også.
Tirsdag 16. mars 2010
Først: Ai løvv ju!
Så mange gode og konstruktive innspill!
Siden kommentarfeltet begynner å bli litt uoversiktlig for både dere og meg, tenkte jeg å liste opp de beste forslagene her.
Skrik ut i kommentarfeltet om dere mener det mangler noe, så legger jeg det til.
Forslag til titler:
- Folk er folk (vs.2.0)
- Internett fra innsiden
- En digital dannelsesreise
- Menneskelig på avstand
- Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internet
- Den femte statsmakt
- Hvordan ta over verden
- Virrvarrs guide til verdensveven
- Internet: En bruksanvisning
- Snakkebakkeskogen
- Jeg er fra Internet – slik ser det ut
- Hei Internet!
- Sosial på nett
- The Fucking Manual (Les den.)
- RTFM (NB: Intern)
- Verdenspraten
- Stalk meg!
- Digital dannelse
NB: Alt over er formuleringer jeg liker og som flere under har likt. Det er ikke ferdig formulerte titler eller undertitler. Føl fri til å sette dem sammen som dere synes passer best.
De viktigste innvendingene:
- Mange får klø av begrepet «sosiale media»
- Mange får klø av «sosiale media» fordi det er dårlig norsk og insisterer på «sosiale medier»
- Mange får klø av begrepet dannelse.
- Noen vil bytte ut dannelse med oppdragelse eller folkeskikk, men det får jeg litt klø av…
- Noen får klø av begrepet digital
- Mange synes jeg skal skjerpe meg og skrive Internet med to t’er og liten i.
- Mange synes det bør stå Virrvarr et sted på forsiden, enten i tittelen eller som en del av forfatternavnet.
Generelt:
Problemet med å ha «dannelse» i tittelen, er at det er et ord folk oppfatter veldig, veldig forskjellig.
Noen synes det er ekkelt, gammeldags, besteborgerlig, jålete, osv.
Noen synes det er hipt, kult og sexy. Jeg tror Eira oppsummerte det best ved å si at dette handler om hva slags forhold man har til begrepet fra før av.
Det gjør at tittelen klinger veldig godt med de som er inneforstått med begrepet på den måten jeg bruker det, men gjør at den flopper fullstendig for lesere som ikke bruker begrepet på samme måte som meg.
Et veldig dårlig utgangspunkt for en tittel som skal markedsføres mot et litt større marked enn Akademika, med andre ord.
På samme måten klinger buzz-ord som sosiale medier, digital, web2.0 osv veldig dårlig for mange som bruker nettet mye, fordi de lukter av markedsavdelinger og powerpoint.
De fleste liker ordet Internett (med en t mer enn jeg pleier), og det fine med det er jo at alle vet hva det betyr.
Målgruppe:
For å ha det helt klart: Du er i målgruppa. Flere under har sagt at de nok ikke er i den, og det stemmer ikke.
Boka er skrevet sånn at den skal være interessant for dere som henger rundt i bloggsfæren og kan bruke verktøyene som går under samlebegrepet sosiale medier, samtidig som den vil være nyttig for folk som ikke har kastet seg utti det ennå.
Det er fordi boka er en del refleksjon, en del debatt og en del håndbok.
Den handler om hvordan jeg ikke kunne skru på en datamaskin i 2005 og lever av den samme maskinen i 2010 og hva som skjedde i mellom.
Den handler om alle de etiske dillemmaene, alle de rare diskusjonene og alle læringsprosessene.
Det er et forsøk på å forklare strukturer som er vanskelig for folk å få tak på med mindre de har erfart det selv, og på å snakke om nettet på en annen måte enn kronikker for og imot Twitter.
Oppsumert:
Jeg blir kjempeglad om dere vil kommentere på tittelforslagene jeg har listet opp over og legge til deres egne favoritter i kommentarfeltet under.
Ellers vil jeg bare si tusen, tusen takk for alle innspillene jeg har fått allerede. Dere er krem og banan, altså.
Mandag 15. mars 2010
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: xkcd: Porn For Women
Mandag 15. mars 2010
Sist gang jeg spurte bloggleserne mine om hjelp til en boktittel, fikk vi det fantastiske resultatet Jenter som kommer.
Det var Hanne fra Hannes Hjørne som kom med forslaget, som senere har blitt genierklært av både bokhandlere og forleggere.
Jeg har konkludert med at leserne mine i samlet flokk er mye lurere enn meg.
Nå er jeg så langt i skriveprosessen at nyboka også skal få en ordentlig tittel, og siden det gikk så bra forrige gang, spør jeg dere igjen.
Da jeg begynte å skrive nyboka het den bare Bloggeboka. Etterhvert het den Sosiale media og det er denne arbeidstittelen Norsk Faglitterær Forfatterforening har sponset med penger.
Etterhvert som boka begynte å vokse til og få form, laget jeg meg en ny arbeidstittel jeg ikke delte med noen.
Jeg skrev om mitt eget møte med sosiale media og forsøkene mine på å forstå noe av det, og før jeg visste ordet av det het manuset Digital dannelsesreise.
Etterhvert begynte den å hete Digital dannelsesreise – en bok om sosiale media.
Jeg luftet tittelen for klassen på Sakprosaskolen, redaktøren min og Mr. Jackson.
Klassekameratene mine var skeptiske og Mr. Jackson direkte negativ. Redaktøren min var derimot svært entusiastisk. Ikke akkurat noe å bli klok på.
De som har vært kritiske, mener at alt som smaker av ordet «dannelse» er for gammelmodig, og at det lukter av støv og Margrethe Munthe, ikke av Internet.
De har vært tilhengere av en variant der «blogging» eller «sosiale media» står med størst skrift.
Forlaget, på den andre siden, tror at en overskrift som «blogging» vil være for snevert.
Boka handler i mye større grad om digital dannelse enn om hvordan du skal publisere blogginnlegg.
Selv har jeg hatt tittelen over som hjertebarn i snart et år. Samtidig vet jeg at når en tittel får halvparten av dem jeg drøfter den med til å reise bust, så er det ikke den riktige tittelen.
Derfor vil jeg gjerne ha deres innspill. Hva synes dere om Digital dannelsesreise? Hva synes dere om en tittel med «blogging» eller «sosiale media» i hovedfokus?
Og ikke minst: Har dere noen andre idéer? Slå deg løs i kommentarfeltet, skriv opp alle gode/dårlige/teite/seriøse/useriøse og tøysete forslag du kommer på og syns i vilden sky.
Vi er nødt til å finne endelig tittel til boka i løpet av uken. Hvis du er den som skriver forslaget som løser titteltrøbbelet, vanker det heder, ære og premie i posten.
Og to tonn Virrvarr-takknemlighet, selvfølgelig.
Mandag 15. mars 2010
- Jeg har levert førsteutkast på manus til den nye boka.
- Pippi har sluttet å hete «Awwww, lille søtnos <3!» og begynt å hete «Awww, lille jævel <3!» etter at hun har blitt mer varm i trøya og mer ivrig i skostjelingen.
- Jeg har blitt 23 år.
- Jeg har nesten dødd av angst for hva forlaget ville si om førsteutkastet til boka.
- Jeg har falt ut av alt, inkludert trim og diett-opplegg, svart bare sporadisk på epost og hørt noen deadlines svisje forbi meg. (Siden jeg aldri har levert noe for sent i hele mitt liv før, var dette en ganske skjellsettende opplevelse.)
- Jeg hørte redaktøren min skryte av manuset, som faktisk var levert på tiden. (Hvor mange forfattere leverer på tiden, lizzm?)
- Jeg har fått bekreftet mistanken min om at tekstene mine aldri er så dårlige som jeg tror de er.
- Jeg kjøpt en Nexus One fra Google og blitt en del av den gruppen mennesker som ikke merker forskjell på epost, sms og twittermeldinger.
- Jeg har hentet Jenter som kommer i pocketutgave fra forlaget. (Ja, andreopplaget er i butikkene!)
- Jeg har forsømt bloggen uten dårlig samvittighet.
- Jeg har hatt mareritt om Knausgård, og lurer på hvem jeg skal skylde på.
- Jeg har fått purringer på Steinerkritikk del 4
- Jeg har fått nye, rosa Doc-Martens støvler.
- Jeg har snakket med foreldrene mine på første gang på to år. (Det var fint.)
- Jeg har lest GÅ av Tomas Espedal og bestemt meg for å gå enda mer enn jeg gjør.
- Jeg har innsett at Gale damen-serien går mot slutten. Jeg lever roligere, har bedre kontroll og det er begrenset hvor mange innlegg om mestring av de samme problemstillingene jeg kan skrive.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
