Onsdag 12. mai 2010

Kommentarfeltkultur

Har noen av dere lagt merke til at bloggere på blogg.no svarer på kommentarer på en helt annen måte enn vi gjør på vår side av andedammen?

Når dere kommenterer hos meg, og jeg svarer på kommentaren deres, så gjør jeg det i mitt kommentarfelt.

Etter at WordPress fikk et system for trådede kommentarer trykker jeg «reply comment» når jeg skal svare noen.

Ellers pleide jeg å lage en oppsummeringskommentar der jeg skrev

Avil: Ja, du sier noe
Undre: Helt enig (c;

…eller hva det nå var jeg svarte.

Men på blogg.no er det annerledes: Hvis bloggeren svarer på kommentarer, svarer hun på det siste innlegget på din blogg, samme hva det innlegget skulle handle om.

Jeg har ofte lest kommentarfelt på blogg.no og lurt på hvor diskusjonen har tatt veien. Hvorfor svarer man ikke på spørsmål osv?

Nå har jeg skjønt det: Man ser ikke diskusjonen fordi bloggeren svarer på kommentaren på din blogg, ikke i sitt eget kommentarfelt.

Litt som hvordan folk skriver på hverandres Facebook-vegger, bare at man ikke kan se vegg til vegg og få med seg hele diskusjonen.

Jeg brukte en del tid på å knekke koden, siden jeg lurte på om bloggeren hadde misforstått noe som enkeltperson første gang jeg fikk svar på en kommentar i mitt eget kommentarfelt.

Nå har jeg skjønt at det er en annen måte å svare på kommentarer på. Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan man får svar på kommentarer om man ikke har noen blogg selv. Kanskje man da får svar i bloggerens eget kommentarfelt?

Noen som har erfaring med fenomenet? Noen blogg.no-folk her som ble forvirret over hvordan vi svarte på kommentarer?

Tirsdag 11. mai 2010

Om dobøkene mine

Jeg har to dobøker. Det var ikke sånn at jeg planla å ha to bøker på do til enhver tid, det er bare at disse to bøkene har insistert på å være mitt lesestoff i akutte tilfeller mer enn en gang, så nå har de fått fast plass på badet.

(Jeg vet det er litt uhygienisk å lese bøker på do, men jeg prøver å kompensere med mye håndvask.)

I grunnen synes jeg det er et kompliment å kalle en bok en god dobok. Det er gjerne bøker du liker å lese mer enn en gang, og bøker du godt kan lese tilfeldige sider av på tilfeldige tidspunkt.

Det er bøker du gjerne lar ligge fremme et sted du vet at alle andre gjester kommer til å se dem, så det er ikke akkurat bøker du skammer deg over å lese.

Noen sjangre gjør seg bedre på do enn andre. Jeg foretrekker poesi, korttekster og lister. Noen vil ha vitser på do, men jeg synes det er litt frustrerende.

Du kan ikke lese samme vits to ganger. Vitser blir brukt opp. Skikkelig litteratur tåler å leses flere ganger.

De to bøkene som bor på do i dette øyeblikk er også to bloggbøker. Det er Roskilde av Linn Strømsborg og Alt jeg sier er sant av Ellisiv Lindkvist.

Linn står bak bloggen Strekhjerte, mens Ellisiv blogger under fullt navn her.

Alt jeg sier er sant er en korttekstsamling om det å skrive, om kjønn og om dobbeltkontrakten i litteraturen. Du sier at det er fiksjon du skriver, og dermed oppdiktet.

Samtidig sier du at det du skriver er sant, og dermed ekte. Du lyver når du snakker sant og snakker sant når du lyver.

Jeg kan nesten boken utenat nå, som et følge av jevnlig dolesning, og kan absolutt anbefale den.

Roskilde er en roman, noe som i utgangspunkt gjør den til en dårlig dobok. Men Roskilde er en stemningsdrevet bok, og det gjør ingenting å lese den litt hultertibulter.

Ja, det er en kjærlighetshistorie, men som festivaler flest er det alltid en øl, alltid noen å snakke med og alltid en sovepose å sovne i.

Det måtte tekst til for å skjønne hvorfor noen frivillig tilbragte ferien sin på et støyende, overbefolket jorde. Nå er jeg nesten fristet til å prøve selv.

Har du noen dobøker?

Søndag 9. mai 2010

Selvskrytssøndag!

Jeg vet jeg har mange fine lesere. Derfor tenkte jeg å ha en runde der dere kan kjøre litt skamløs selvpromotering i kommentarfeltet.

Har du skrevet noe bra på bloggen din i det siste? Lenk til det.

Har du et nytt prosjekt på gang? Fortell om det.

Har du gjort noe barskt? Skryt av det.

Har du en ny blogg/nettside/klubb/organisasjon/opprop du synes jeg og leserne burde vite om? Lenk, lenk, lenk og skryt!

Skryte av andre kan du gjøre en annen dag. Idag vil jeg at du viser frem noe bra du har fått til.

Woho!

Tirsdag 4. mai 2010

NSFW: The wonders of Oglaf

En del folk jeg kjenner mener at man ikke kan kombinere morsomt og sexy. Det kan ikke være porno og tøys samtidig.

Oglaf er en tegneserie som opererer i skjæringspunktet mellom hot og tull: Serien var opprinnelig tenkt som en erotisk fantasy-serie, men utviklet seg raskt til ren slapstick med mye nakne mennesker.

Siden jeg alltid har syntes at sex er veldig morsomt (jeg mener, du har to nakne mennesker som klasker kroppsdeler mot hverandre mens de stønner og brøler), er Oglaf akkurat min kopp med te.

Og siden jeg er tilhenger av å dele alt jeg liker, publiserer jeg et par av mine favoritter her. Hvis du liker det, kan du jo lese fra begynnelsen her.

Fountain of girl

Snow Queen:

Det er også en del ikke-seksuelle, som denne:

Bear:

Tirsdag 4. mai 2010

Anleggsprosa – Tina Åmodt

Tina Åmodt skriver om betong, fjellspregning og istykkerslåtte negler, om kraner, blandemaskiner og brakker der folk spiser lunsj. Tekstene er korte, men utgjør en helhet.

Hun skriver om hvordan huset du bor i ble til, hvordan det så ut da betongen var bløt og området var sperret av. Hun skriver om den prosessen de færreste av oss ser før vi flytter inn et sted, om menneskene som bygger for menneskene.

Boken kom i våres på Gyldendals smale side – Kolon forlag. Det er en av få bøker jeg har kjøpt på grunn av en avisanmeldelse. «Jeg fant ut at alt kan være litteratur» sa tjuefemåringen til Klassekampen. «Selv forskalingssnekring.»

Jeg kjøpte boken og leste den i løpet av en kveld. Noen deler måtte jeg lese høyt for Mr. Jackson. Noen setninger måtte jeg gule ut.

Noen bilder ble med meg etter at boken havnet i hylla, som bildet av blokken som ligger som et inngjerdet senter av byggeplassen.

Men mest av alt fikk boken meg til å tenke gjennom alle disse tingene jeg ikke kommer til å gjøre i livet mitt. Jeg kommer antageligvis aldri til å kjøre en gravemaskin.

Jeg kommer ikke til å ha på meg en gul hjelm. Jeg kommer ikke til å snekre sammen med polakker. Jeg kommer ikke til å få sprengstoff på fingrene.

Jeg kommer ikke til å bygge vegger. Jeg kommer til å bo i en verden der jeg går inn i hus uten å tenke på hvordan veggene ble til. Jeg kommer til å gå inn på kafeer og studere te-krukkene, ikke taket.

Åmodt lar meg kikke inn i en verden som er helt fremmed for meg. Hun bruker ord jeg har aldri har hørt før. Hun beskriver prosesser jeg aldri har vært med på.

Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse. Og likevel vet jeg at de som kjenner byggeplassene kjenner seg igjen i Åmodts bok. Så forskjellig kan teksten leses.

Anmelderene snakker om kjønn og arbeiderlitteratur, om det å være kvinne i mannsyrke og det å være vemodig over det tunge arbeidet.

Jeg ser at teksten har dette i seg, men merker at det som griper meg mest er beskrivelsene av bygget og byggingen.

Mest av alt kjennes det ut som om Åmodt gløtter på en dør og sier: «Du? Sånn ble huset du bor i til.»

Du kan jo få en smakebit på teksten og bedømme selv:

Armeringsjern
Arbeidet sprekker opp huden i nevene, gjør leppene tørre, ligger som latente betennelser i underarmen, der belastningen er størst. Armeringsjernet bærer betongen. Jeg bærer armeringen. Sleper ut en lengde av bunten, en tolv meter lang strimmel av kamstål og brun rust. Jeg kapper den opp med vinkelsliperen. Gnistregnet drysser over bakken i en lang bue. Jeg kan skjære gjennom hva som helst. Likevel blir jeg aldri vant til selve lukten av svidd jern, av diamantbladet som trenger ned i kamstålet som er smeltet og presset og resirkulert: Her er et bilvrak. Her er hermetikkboksene. Her er flengene i skroget til den sytti tusen tonns oljetankeren som tjue tørrdokkarbeidere brukte måneder på å hugge opp.

Dette er en fullstendig korttekst. Boken består av ca. 140 tekster som forteller historien om blokken og de som bygde den.

Jeg anbefaler boka og kommer til å spionere på byggeplasser i tiden fremover.

Onsdag 28. april 2010

Tekstfnugg

Klokka er 12. Jeg sitter på en kafé på Sagene og har skrevet siden tidlig på morgenen.

Manuset har gått fra å være noe intenst som bor i fingertuppene mine, noe enormt jeg borer nesen neddi, til å bli et flyfoto, en invasjonsplan jeg kan endre.

Jeg får ikke lenger vondt av mitt eget dårlige språk. Jeg dreper settninger uten å grøsse nå.

Kafeen har vært så godt som tom fra kl.9, nå er den full av damer. Damer som spiser lunsj, damer som har små barn på fanget, damer med møtepapirer.

Lokalet er trangt og det regner ute. Luften inne er tung av våte klær. Jeg har drukket tre kopper kaffe, men er forstatt i en søvnig morgentrance.

Snart skal jeg hjem og lufte hunden, som i motsettning til den skrikende babyen ikke kan være med på kafé. Jeg antar det er fordi ingen er allergisk for babyer.

Babyen gulper på morens hvite genser.

Manuset klør. Jeg bestemmer meg for å slippe løs dette tekstfnugget på bloggen og gå tilbake til troppeflyttingen i skriveprosjektet.

Jeg skal omorganisere kapittelhæren og skyte halvparten av offiserene mine innen i morgen kveld.

Mandag 26. april 2010

Hva driver Virrvarr med?

1. Skriver ferdig bok nr.2
2. Skriver kontrakt med Aschehoug om bok nr.3
3. Har en tung bronkitthoste som aldri gir seg.
4. Forsøker å komme seg etter hardt misbruk av Otrivin.
5. Søker om penger til bok nr.3
6. Lærer hunden at hun ikke skal bite folk.
7. Kladder drøssevis av blogginnlegg hun ikke får publisert fordi hun ikke blir fornøyd.
8. Lurer på om man kanskje er forfatter når det er snakk om bok nr. 3
9. Har interessante tannproblemer som først og fremst gjør vondt
10. Syter og klager
11. Skriver litt til

Tirsdag 20. april 2010

Vulkanske tilstander

Bare for historiens skyld – slik har vulkanutbruddet på Island påvirket meg:

• Hunden spøy svovelgult.
• Jeg snøt meg og fikk ut svovelgult støv.
• Mr. Jackson ble sittende fast i Milano.

Søndag 18. april 2010

Et tips fra gale damen:

Til andre som sliter med det samme som meg.

(Og kanskje til pollenallergikerne? Hvem vet? Jeg er ikke pollenallergiker, men etter å ha observert pollenallergikere som ikke har tatt pillene sine på lenge innbiller jeg meg at det er mye det samme.)

Du skjønner:

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi masse deadlines og viktige avtaler.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi opprivende møter med gamle venner, begravelser og lite søvn.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så diskuter det med noen andre enn den litt overivrige stemmen inne i hodet.

Noen sure. Noen kritiske. Noen du ikke har lyst til å diskutere det med.

Du skjønner:

Det kan hende at det går bra den første dagen. Og den andre dagen. Og den tredje dagen. Og så.

Så kan det være du plutselig må bruke mye energi på å fortelle deg selv at «Det er ikke noe farlig på kjøkkenet. Det er ikke noe farlig i do. Det er ikke noe farlig i klesskapet. Det er ikke noe farlig på verandaen…»

Så kan det være du ringer legevakten fordi du plutselig har malt deg i fjeset, men du husker ikke når og det er sjelden et godt tegn. (Gikk du på butikken i krigsmalingen? Enda dårligere tegn.)

Så kan det være at psykologen din som ser på deg med et mye strengere blikk enn hun pleier og spør om hun kan få telefonnummeret til noen andre pårørende enn deg.

Og så går det nedover derfra.

Og selv om det er en mager trøst at du er blitt mye flinkere til å være sprø siden sist, så er det først og fremst det: En trøst.

Så:

Hvis du får den fabelaktige idéen å slutte å ta pillene dine, så beregn inn tiden du trenger på å tørke deg selv opp hvis det går dårlig.

Bare et tips.

(Og hvis du er en av de mer bekymrede leserne mine: Ja, det går bra med meg nå. Jeg skriver ikke om ting mens de står på. Det er alltid litt forsinkelse.)

Søndag 18. april 2010

Utrenskning

Avisene var fulle av Knausgård vs Espedal rundt utdelingen av Nordisk Råds Litteraturpris, og så plutselig var avisene fulle av en dame med orange lebestift og fantastisk sveis jeg knapt hadde hørt om før.

Jeg husket vagt en anmeldelse i Klassekampen av en bok som handlet om Sovjet og spiseforstyrrelser, men jeg hadde ikke lagt noe videre merke til Sofi Oksanen før hun slo de norske finalistene.

Nå har jeg lest boka to ganger. En gang for å nyte historien, en gang for å plukke historien fra hverandre. Bøker blir enda bedre av å bli dissekert.

Boka heter Utrenskning på norsk, men det er egentlig en ganske svak oversettelse av den opprinnelige tittelen. Den betyr både å rense og å renske ut, så egentlig heter boken både utrenskning og renselse.

Renselsesbiten har forsvunnet i den norske tittelen, men dobbeltheten består i selve fortellingen.

Jeg må si at det er sjelden jeg har lest en ny bok som har så mye. En ting er den historiske delen. Du leser deg fra tiden i det selvstendige Estland på 30-tallet, gjennom den første invasjonen fra Sovjet, Tyskernes okkupasjon under andre verdenskrig, den Sovjetiske annekteringen, Stalins død, Tsjernobyl og til etter murens fall.

Du leser om mattradisjoner, naturmedisin, barnesanger og overtro, og om det særpreget estiske som må vike for kollektiviseringen og Lenin-plakatene. Og du leser om tre generasjoner kvinner som alle sammen har vokst opp med hver sin tids begrensninger.

Hva gjør du når mannen din var på tyskernes side under krigen og bolsjevikene står på døra? Hva gjør du når mannen din var høyt oppe i kommunistpartiet og muren faller? Hva gjør du når du er 18 år og uten fremtid og den gamle skolevenninnen din tilbyr deg «jobb» i utlandet?

Hva gjør du når ting ikke handler om «rett» og «galt», men om «død» eller «levende»? Dette, og mere til, finner du mellom de to permene i Sofi Oksanens bok.

Du kan lese boken fra perm til perm, som en slags blanding av et historisk drama og en spenningsroman, eller du kan bruke tid på å følge alle de mange trådene inn i romanveven.

Den er både komplisert og lettlest på samme tid, og det er en fryd å se hvor godt skrevet det faktisk er. Det eneste problemet jeg kan se at boken kan ha er at den er så troverdig at det er lett for folk å lese den som historieskrivning, ikke fiksjon.

Jeg har allerede bestilt den forrige boken hennes, Stalins kyr. Så synes jeg Oktober skal få ut fingeren og få oversatt Baby Jane, også.