Søndag 18. oktober 2009

Mantra for morgendagen

Det er på tide å skrive nå. Å la selvkritikken slippe taket som størknet skolelimflass fra barnefingre. Det er på tide å svømme ut i språket, selv om det er alt for kaldt til å begynne med.

Det er på tide å miste pusten mellom ordene. Det er på tide å nesten drukne i litteraturen og skrive videre av ren selvoppholdelsesdrift. Det er på tide å myrde og skape. Å ikke gi opp.

Det er på tide å skrive nå.

Fredag 16. oktober 2009

Dette kan du bruke litteraturvitenskap til:

Igår var jeg på slippfesten for nyeste nummer av Prosa sammen med klassen min fra Sakprosaskolen. Festen startet med en debatt om forholdet mellom fakta og fiksjon, med utgangspunkt i Fløgstad-debatten i sommer. Jeg syntes debatten var helt åkei, ikke veldig nyskapende, men åkei.

Etterpå skjønte jeg at store deler av klassen ikke hadde skjønt bæret. Og det gikk opp for meg at diskurs, virkelighetseffekten, litteraritet, dobbeltkontrakten og Roland Barthes faktisk er fremmedord for de fleste. Det er et internt stammespråk som ikke snakkes av de aller fleste.

Og det er dette stammespråket du utdanner deg i når du blir litteraturviter. Så – til deg som sliter over Paul De Man og Arne Melberg: Du får bruk for det. Du kan skjønne de interne diskusjonene i skriveland.

Onsdag 14. oktober 2009

Virrvarrs julegavestrategi

Jeg tilhører typen som hater stress såpass intenst at jeg gjerne begynner med julegavene tidlig på høsten. Ideelt sett vil jeg bruke desember til å pakke inn ting, ikke gå i butikker.

Jeg vet om folk som elsker Oslo City 22. desember, men jeg får høyt blodtrykk bare jeg tenker på det. Det forhinder meg ikke fra å være veldig glad i å gi bort ting.

Likevel har jeg noen underliggende prinsipper i bunnen av julegave-kjøret mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele julegavestrategien min med deg. Det kan jo være du finner noe du kan ha nytte av?

Hvor mange kjøper du gaver til?

Da jeg gikk på videregående var greia at man skulle gi presanger til alle man kjente. Er du som meg, kjenner du for mange til det nå. Lag opp en liste over De Nærmeste og send kort eller brev til alle du har lyst til å huske til jul.

Du trenger ikke stresse masse. En venninne av meg tegnet et julekort, skannet den inn og sendte det på epost til alle hun hadde lyst til å gi en ekstra oppmerksomhet.

Nervøs for at noen skal dukke opp med en uventet gave uten at du har noe til dem? Kjøp inn et par ekstra gaver og pakk dem inn med blanke merkelapper, bare sånn i tilfellet. Så bruker du energien din på dem du faktisk har lyst til å gi gaver til.

Hjemmelaget?

Ja, hjemmelaget er alltid det koseligste. Det er desverre også det som tar mest tid. Derfor er min erfaring at hjemmelagede gaver er de som må planlegges først.

Skal du strikke eller brodere noe, må du sette av tiden det tar, så unngår å sitte med senebetennelse og skuldrene opp under ørene i slutten av desember. Husk at det finnes ikke-crafty hjemmelagede julegaver, også. Her er et par idéer:

• Brenn en CD. Mix det perfekte albumet. Dette er særlig populært blant eldre slektninger som ikke skjønner denne MP3.
• Bak kaker eller lag hjemmelaget konfekt.
• Skriv et personlig brev til noen om hvorfor du er så glad i dem.
• Eller: Gjør som denne damen og gi bort sjelefred!
• Juks. Kjøp hjemmelagede ting fra andre på Steinerskolens Julemarked eller på Etsy.

Hva med dem du ikke aner hva du skal gi?

Det er alltid noen du ikke aner hva du skal gi til. Enten så er de slektninger du ikke kjenner, eller disse slitsomme menneskene som ikke bare har alt, men slettes ikke ønsker seg noenting. Denne kategorien mennesker er gjerne dem vi kjøper ræl til.

Siden vi vet at verden ikke akkurat trenger mer ræl og at den andelen av julegavene hvert år som er ræl ikke er så veldig velkomne, har jeg et mål om å bytte ut mest mulig ræl med geiter, robuste såkorn og myggnetting.

Det er kanskje ikke de kuleste presangene å få, men da lærer du deg kanskje å si tydeligere i fra hva du ønsker deg neste år, så jeg slipper å kjøpe tilfeldig tull til deg.

Hvor kjøper du hva?

Planen min for optimal stressreduksjon er å kjøpe alt som går ann å kjøpe på nett på nett. Det jeg ikke får kjøpt på nett, vil jeg helst kjøpe på julemarked eller lage selv.

Det som ikke går ann å kjøpe noe annet sted enn i butikken, kjøper jeg en hverdag i november, helst i små etapper, så jeg slipper Handleturen der jeg gråter meg gjennom byen med to tonn bæreposer og ti presanger to go.

Innpakning:

Det kan være at du ikke er meg. Det kan være at du ikke sparer på alle esker, sløyfebånd, pent papir og ekstra tekstil med en litt bekymringsverdig entusiasme. Jeg slår et slag for det å kutte på julepapiret og plastbåndene likevel.

Pappesker er morsommere å åpne, og de er lettere å resirkulere. Gråpapir blir stilig om du tar deg tiden det tar å pynte dem, og det er utrolig hvor fine julegavene blir i gamle numre av Klassekampen.

Du kan også inkludere bærenett i gaven, og la bærenettet være innpakkningen. Bare sløyfebånd kan også være stilig, særlig på voksenpresanger.

Oppsumert:

Reduser mengden folk du kjøper gaver til, gi penger til gode formål hvis du ikke aner hva du skal gi, kutt i gavepapirbruken og kjøp gavene på nett i god tid i forveien. Hjemmelaget er fint og flott, men ikke slit deg ut i prosessen.

Har du en julegavestrategi?

Tirsdag 13. oktober 2009

PS: Jeg blir pensum

Er du elev på videregående og bruker norskverket Spenn? Er du lærer på videregående og underviser i norskverket Spenn? Da kommer du til å undervise i meg om ikke så lenge!

Nærmere bestemt: I mitt kapittel om tegneserier og mine tegneserie-eksempler. Det er også mulig du kommer til å undervise i kapittelet mitt om blogging til samme læreverk.

Til alle dere andre som ikke går på vgs: Cappelen Damm har Spenn som digitalt læreverk, så dere kan lese det på Internet.

(Og til dere som lurer: Dette er ikke Årets Bokprosjekt. Det er et litt mindre prosjekt, men fortsatt veldig artig!)

Mandag 12. oktober 2009

Huskeliste for dårlige dager:

PS: Min personlige

1. Kom deg opp. Ikke bli liggende. Nøkkelen er bevegelse.
2. Bruk lang tid på badet. Skrubb det kjipe vekk. Hold deg fast i lebestiften.
3. Ta på deg de fine klærne.
4. Reduser todolisten til et levelig minimum. Du skal tre ting idag, ikke ti.
5. Om mulig: Sørg for at de tre tingene er å spise, gå en lang tur og ringe en venn.
6. Skriv. Tving pennen i gang.
7. Drikk kaffe. Drikk te. Drikk brus. Drikk det du vet får deg til å samle deg.
8. Legg vekk datamaskinen. Du surfer deg aldri gladere. Du chatter deg aldri mindre stresset på msn.
9. Pust.
10. Se deg rundt.
11. Skru på musikk.
12. Aksepter at du ikke får flyttet fjell idag. Eller, enda bedre: Aksepter at å komme gjennom dagen er fjellet du får flyttet idag.
13. Legg deg tidlig, så du får nok søvn.
14. Ikke slå deg selv i hodet om du ikke kommer lenger enn punkt to.

Har du en huskeliste til de dårlige dagene?

Fredag 9. oktober 2009

Jeg har lest Framandkar av Tarald Stein

Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.

Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.

Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.

Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.

Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.

Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.

Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.

Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.

Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:

• Å fatte seg i svært innholdsmettet korthet.
• Å bruke oppsettet på diktene svært bevisst.
• Å vri på lekne ordspill for å få mer betyndning inn i få settninger.

Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.

Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:

Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er

Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til

Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.

Onsdag 7. oktober 2009

Fra notatboken: Hiphop-Derrida

Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.

Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.

Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.

I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.

PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^

Hvis Derrida var hip-hop-artist:

Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.

Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.

Tirsdag 6. oktober 2009

Om mestring

«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»

Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.

For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.

Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.

Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.

Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»

Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.

En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.

«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»

Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.

Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Eller – min egen prinsesse.

Min type prinsesse.

(Tegneserien er fra Sticker Sisters. Sjekk dem ut!)

Søndag 4. oktober 2009

Hvordan skrive gode bloggkommentarer

Det er enkelt å finne tips til hvordan skrive gode blogginnlegg der ute. Besøker du engelsksprålig Internet, er det drøssevis av blogger dedikert til hvordan skrive gode blogginnlegg.

Noe som derimot nesten ignoreres er kunsten å skrive gode bloggkommentarer. Det er litt snodig, ikke sant? Jeg mener: Alle bloggere elsker kommentarer.

Vi leser dem, sjekker jevnlig om vi har fått noen nye, vi bruker masse tid på å svare på dem og ofte måler vi hvor vellykket et innlegg var på mengden kommentarer det genererte.

Nei, kommentarer er ikke alt, men du får litt gåsehud når du ser at et innlegg plutselig har over hundre kommentarer.

Du vet at det er mange flere som leser enn som kommenterer, men det gir en ekstra piff å vite at noen tok seg bryet med å skrive noe til deg.

Noe av det bloggere og blogglesere har til felles, er at vi skriver kommentarer. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av mine betraktninger rundt hva som er god kommentarskriving:

Hvordan skrive gode bloggkommentarer:

1. Les innlegget først. Ja, det burde være opplagt, men du merker veldig fort når noen ikke har lest hva de kommenterer på. Folk som er veldig ivrige på å markedsføre bloggen sin skriver gjerne «Hei! Fint skrevet! Sjekk ut hva jeg skriver!» – noe som gjerne virker mot sin hensikt. Å lese hele innlegget forhindrer også misforståelser.
2. Se an stemningen. Noen blogger har veldig heftig debattklima. Noen blogger har bare koseprat. Noen har en snappy, ironisk stil. Du kan godt bryte de sosiale normene som gjelder i kommentarfeltet du besøker, men vær klar over at du gjør akkurat det.
3. Se an lengden. Blir du veldig inspirert eller provosert, kan det være at det er bedre om du lager ditt eget blogginnlegg om innlegget og lenker til det istedet. Trackbacks er like kjærkomne som kommentarer.
4. Kommentarene er en del av hvordan du blir oppfattet. Som blogger er det viktig å huske på at kommentarene du skriver på andres blogger, er med på å påvirke hvordan folk oppfatter deg. Om bloggen din bare er roser og fioler, mens du skriver «Shit, du suger, altså!» i kommentarfeltet til noen, vil bloggen og kommentaren bli sett i sammenheng. Er du en snappy skribent, forventer folk gjerne litt snappy kommentarer. Bryt gjerne med folk sine forventinger til deg, men vær klar over at kommentarene du legger igjen er en del av hvordan folk oppfatter deg.
5. Lær deg litt html. En god kommentar kan bli en knall kommentar med muligheten til å legge inn lenker, block quotes, fete typer og kursiv.

Hvordan få folk til å legge merke til kommentarene dine:

En av grunnene til at folk kommenterer på andres innlegg, er for å gjøre bloggeren og bloggens lesere oppmerksom på sin blogg.

Det er ikke noe galt i dette – det er en av måtene folk blir klar over at nye blogger blir til. Likevel er det ikke alltid så lett å bli lagt merke til i kommentarvrimmelen – gjerne på større blogger.

Her er noen råd som får deg til å utmerke deg i kommentarfeltet:

• Ha et unikt nick. Det er veldig mange Heidi’er, Mari’er og Anne’r der ute. Vil du at folk skal huske deg fra gang til gang, kan det være greit å hete noe som ikke så mange heter.
• Ha en gravatar. Dukker du opp med et eget bilde overalt, er det lettere å huske deg fra gang til gang.
• Vær først. Får du første kommentaren på et innlegg, kan du være sikkert på at bloggeier legger merke til deg. Alle er litt smånervøse når et innlegg ikke har fått noen kommentarer, så bloggeren puster lettet ut når hun ser at noen har kommentert. Om det kommer veldig mange kommentarer etterpå, fikk du fremdeles mest av bloggerens oppmerksomhet.
• Gjør deg flid. En god, gjennomtenkt kommentar teller tusen ganger mer enn ti «Fint innlegg!»-kommentarer. Ekstra informasjon, tips, gode argumenter, konstruktiv kritikk – det gjør deg til en velkommen ressurs som blir lagt merke til.

Hva gjør at du legger spesielt merke til en bloggkommentar? Hva mener du er en god bloggkommentar?

Søndag 4. oktober 2009

Ansettelse av kvinner anno 1943

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Ansettelse av kvinner anno 1943