Det er steampunk. Det er robotzombier. Det er Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. De er hemmelige agenter og sjefen deres er ingen ringere enn Hulda Garborg. Ja, den minner om League of Extrordinary Gentlemen, men den norske varianten er ingen blek kopi. Du kan se traileren til den første boka her.
Her er en liten tegneseriesnutt jeg stjal via google som viser et hjertelig møte mellom Ibsen og Bjørnson:
Det er alltid stas å bli oppdatert på hvordan det går med gamle klassekamerater. Det er jo ikke alle fra ungdomskolen man har sett like mye til siden tiendeklasse.
Første gang jeg traff Robin, snakket han om hvor ekkel han syntes Broadback MountainBrokeback Mountain var. Grunnen? Homsene, selvsagt. Han ble most retorisk av lillesøsteren min og venninnene hennes. For en uke siden skrev Robin et blogginnlegg om den nye kjæresten sin, Lars Tangen.
I innlegget skriver Robin om hvordan han beskyttet seg med to tonn homofobi, og om hvordan bloggen til Lars ga ham mot til å komme ut av skapet.
Mens jeg har vært rundt på videregående har det vært få kjendisblogger folk har likt så dårlig som Lars Tangen. Gutta på videregående sier de blir kvalme, jentene sier de blir flaue og selv andre homoer jeg kjenner omtaler ham med stemmen full av forakt.
Og jeg har pleid å si: «Mulig det. Mulig det. Men jeg tror han knuser masse fordommer, og jeg tror han betyr mye for mange.»
Det er hyggelig å få mistankene sine bekreftet. Det er ekstra hyggelig å se at den lille homofobe tenåringen jeg traff på toget komme ut av skapet. Også får man en litt sånn romantisk-komedie-klisjé-følelse av at kjærligheten vinner til slutt.
Jeg synes dere skal gå i kommentarfeltet hos Robin og skryte av ham.
«Idaaaa?» Mr. Jackson så opp fra dataskjermen sin.
«Ja?»
«Jeg har funnet en blogg jeg leser.»
«Mhm?»
«Sånn leser fra begynnelse til slutt-leser»
«Ah, vis meg»
Og så ble jeg hekta.
Hyperbole and a Half er laget av en dame som skriver om livet sitt. Det er rare greier dette her. Noen av de dårligste bloggene jeg har lest, er skrevet av folk som skriver om livet sitt. Noen av de beste bloggene jeg har lest, som Dooce og Gi et lite vink er skrevet av folk som skriver om livet sitt.
Livet kan nemlig være forferdelig morsomt. Alt handler om hvor flink skribenten er. Og damen bak Hyperbole and a Half er veldig, veldig flink. Bloggen består av personlige betraktninger sammen med illustrasjoner bloggforfatter har laget i Paint.
Den er hysterisk morsom og veldig avhengighetsskapende.
Her er et par tekster du kan begynne å lese.
Det siste halvåret har jeg begynt å like å røre på meg. Det hadde jeg aldri trodd at kom til å skje. Jeg trodde at det å opprettholde en treningsrutine var synonymt med å tåle tilstrekkelig lidelse over tid. Folk som trente mye var folk som var skikkelig disiplinerte og likte å ha det vondt.
Jeg hadde lest tusen gode grunner til å mosjonere: Man blir smartere, gladere, friskere, lever lenger og sover bedre. I tillegg til tynnere, sterkere og penere. Hvis mosjon var en pille, ville alle tatt den. Vi kan krangle om diett så mye vi vil, men alle er enige om at vi må røre på oss.
Men å vite at man bør noe er ikke det samme som å ville det. I år har jeg jobbet med å knekke trimkoden.
Her er nøkkelen min:
30 min hver dag:
Uansett hvor dårlig form du er i, uansett hvor god form du er i: Tredve minutter moderat trening hver dag er essensielt. Det betyr som regel 30 min rask spasertur i et tempo der du kan opprettholde en samtale.
Hvorfor? Fordi det er så mye mosjon du trenger for å holde helsa ved like. Ikke for å bli sterkere, ikke for å bli sprekere, men for å ikke forfalle.
I følge Idrettshøgskolen er det bare 20% av alle nordmenn som klarer å få beveget seg så mye hver dag. Er du i veldig dårlig form er disse tredve minuttene en god start. Du vil merke forskjell.
Mål pulsen:
Jeg kjøpte en pulsklokke, og det er det smarteste jeg har gjort. Den fikk meg til å forstå hva hovedproblemet mitt er når jeg trener: Jeg tar i for hardt.
Når den eneste erfaringen du har fra fysisk aktivitet, er å løpe til du spyr i gymtimene, tror du at trening = å holde følge med de andre. Det er det ikke. Trening handler om å ha kontroll, og gjøre øvelser på 60-80% av maxpuls og om å ikke skade seg, slik at du kan gjøre det ofte.
Jeg trodde alltid at å trene var å løpe som du hadde fanden sjøl i hælene og spytte blod i buskene. Det viser seg at min form for «lett jogg» var det samme som andres intervalltrening.
Passelig puls for feite, utrente Virrvarr var rask gange til å begynne med. Plutselig sluttet det å trene å gjøre vondt. Plutselig var det mulig å trene flere ganger i uka uten å pådra seg skader.
Svett = hurra
Jeg har en gammel gym-skade: Hver eneste gang jeg blir svett og andpusten føler jeg meg som den største taperen i verden. Svett først. Sliten først. Sist i mål. Alle er flinke, men jeg suger.
I ettertid har jeg skjønt at dette bare er tøv. Å bli svett og andpusten er et tegn på at man gjør noe riktig, hjertet jobber og resultatene kommer til å vise seg. Hver eneste gang jeg har blitt andpusten det siste halvåret har jeg tenkt: «Hurra! Nå blir jeg enda litt sprekere!»
Det gjør at jeg ikke får angst hver eneste gang jeg kjenner at jeg blir varm i trøya. Og det er hovedgrunnen til at trening har blitt mindre skummelt.
Å trene er å leke:
Dette har jeg lært av hunden. Hunden gjør nemlig ikke annet enn å løpe rundt mens hun gliser og peser. Hunden har lurt meg til å spillet fotball på gressbakken en hel dag og alltid orke litt mer enn jeg trodde, fordi det er så gøy.
Jeg har funnet ut at så lenge man blir svett, er det trim. Det betyr at hopping, dansing og vanvittige kromspring er trim. Å løpe rundt som en villmann med armene til værs mens man skriker alt man kan er trim. Man trenger ikke være en sånn seriøs joggedame med stiv mine og mekaniske bevegelser. Det er alltid rom for litt leking.
(Går jeg i barndommen? Nix. Da jeg var barn, satt jeg på rumpa og leste bok. Jeg hatet å leke. Jeg har lært å like det nå. Det er bikkjas fortjeneste.)
Gjør det når det klør:
Jeg har laget meg en ny regel: Hver eneste gang jeg er rastløs, sur, frustrert, irritert eller emo skal jeg ut og røre på meg. Det hjelper. Før pleide jeg å spise noe. Det hjalp mindre.
Når jeg rører på meg hver dag, blir jeg mindre rastløs, sur, frustrert, irritert og emo, også. Dessuten begynner jeg å merke at jeg får treningssug om jeg går uten for lenge. Mye vil ha mer.
Forandring fryder:
Det er deilig å merke at kroppen blir sterkere, flinkere og gladere. Det er deilig å merke at den lange bakken som pleide å være tung går som en lek. Det er deilig å merke at en «kjapp tur» blir en lengre og lengre strekning selv om du bruker den samme halvtimen. Det er deilig å løpe trapper.
Det er deilig å kunne løfte tyngre, ta flere push-ups, jogge lenger på lavere puls en før. Jeg hadde trodd at belønningen skulle være en mindre buksestørrelse, også kommer den i en følelse av å fly istedet.
Til slutt:
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like dette. Jeg synes det er synd at jeg knakk koden først nå. Jeg er misunnelig på dem som har løpt og syklet fra de var barn, som alltid har visst hvor deilig det var å fyke etter en fotball eller klatre opp noe bratt.
Jeg skulle ønske at gymlærere var engasjert i å få den lubne jenta som peser desperat til å elske faget deres, ikke i å dytte frem guttene som spiller fotball fem ganger i uka uansett. Men det var ikke dyslektikerne i klassen norsklæreren tok med egne bøker til og kosepratet med etter timen, heller. Det var meg.
Du har verdens beste idé. Den lukter nybakte boller og får deg til å bryte ut i spontandans. Den hjemsøker deg om natten, kiler deg under føttene og gjør seg deilig. Mmmm, som du skal skrive.
Du begynner. Og begynner. Og begynner en gang til. Det er kaldt i vannet. Det er støvete på pulten. Du famler med nøkkelknippet og får ikke opp døra.
Du leser. Du vasker gulvet. Du tegner. Du går tur. Du leser mer. Du skriver andre ting. Du tar notater.
Det løsner. Du slipper alt du har i hendene og får klort de første setningene ned på papiret. Du kjenner at isen er tykk nok nå. Du kan begynne på ordentlig.
Du flyr. Du kræsjer. Du flyr. Du kræsjer. Du har et førsteutkast.
Du leverer teksten fra deg til første gjennomlesning. Du er kaldsvett, livredd og spiser en bøtte iskrem etterfulgt av en flaske konjakk.
Du får konstruktiv kritikk. Du ler av ditt eget mareritt om offentlig pisking og konfiskering av skriveredskap.
Du ser plutselig hva som mangler, stryker en tredjedel og skriver en tredjedel ekstra.
Du hater all teksten fra førsteutkastet. Det er muggent, klissete, surt og seigt. Du skriver det om, og det føles som en storrengjøring.
Du flyr igjen.
Du leverer teksten til andre gjennomlesning. Nå synes du den konstruktive kritikken er kjip og teit. Alle burde skjønne at du er et geni og at boken er perfekt.
Du leser gjennom teksten med rettelser og merker at du begynner å bli så lei av den. Du har så mange fine, nye idéer. Du føler for å være utro, og begynner på en ny tekst du smugflørter med når du egentlig skulle redigert den første.
Du skjønner at den første mangler noe essensielt bare du kunne lagt merke til, men redaktøren din er bare opptatt av baksideteksten. Du skriver ny kapitler mens du egentlig skulle redigert de gamle. Det føles syndig.
Du er så drittlei den jævla teksten. Du skriker, brøler og kaster bøker i veggene mens du sletter alt pisset du har skrevet og etterlater utelukkende det du ikke hater. Redaktøren er fornøyd.
Teksten går til korrektur. Du får den tilbake på samnorsk uavhengig om du er nynorsk eller bokmålsforfatter, med en syrlig beskjed om at du virkelig ikke kan kommareglene. Du sender en brevbombe til Sylfest Lomheim, implementerer halvparten av alle foreslåtte endringer og sender boka tilbake. Repeter til boka er sendt til trykk.
At noen har kjøpt hydrogenperoksid på apoteket er ikke det samme som å være en dømt terrorist.
At noen er politiske ekstremister og store i kjeften er ikke det samme som å utføre et terrorangrep. De kan ha planlagt det, men de har ikke gjennomført noe. Folk er fortsatt uskyldige til det motsatte er bevist, selv om det er vanskelig for politikere og journalister å huske det i farta.
At de som er mistenkt for terrorisme har samme religion som flertallet av de som kommer hit betyr ikke at alle asylsøkere er potensielle terrorister.
At tre gærninger har kjøpt noe de kunne laget sprengstoff med på apoteket er ikke et godt argument for mer overvåkning, innføring av datalagringsdirektivet eller dårligere behandling av folk med samme tro og nasjonalitet som gærningene.
At vi mener at noen truer vestlige, liberale verdier er et kjempedårlig argument for å innføre lover som undergraver de samme verdiene.
Når det er julilummert og dampende ute, er det få bøker som passer så godt til været som romanene til Poppy Z Brite.
Jeg har tilbragt noen dager i halvsøvne mens jeg har lest om vampyrer i New Orleans og psykedelisk sex i hjemsøkte hus, skrevet i et språk som gjør beskrivelser av oppkast appetittvekkende og skildringer av brutalitet rent ut erotiske.
Brites bøker er kategorisert som horror, men jeg har ikke funnet dem så mye skremmende som deilig dekadente og svært, svært sanselige. Ja, det skjer ting som ellers ville vært svært skrekkfilmaktige, men som i Brites språk blir mer hypnotiske enn nervepirrende.
Dessuten slutter ikke bøkene som horrorbøker flest: Det er ikke nødvendigvis slik at alle dør til slutt. Brite skriver om freaks og outsidere på bygda i North Carolina, om hackere, goterbarn og synske musikere, om fugler med brukne vinger og katter på leting etter et nytt hjem.
Hun skriver om New Orleans så du kan smake gatene, lukte musikken og kjenne den creolske maten skolde ganen din. Hun skriver om dop og sex som om det var mat, og hun skriver om mat som om det var dop og sex. Og hun skriver om mennesker du forelsker deg i og savner etter at boken er slutt.
For enten om de er voldtektsmenn, sarte wiccagutter, fjortenår gamle vampyrer eller punke-strippere er de sårbare, bankende mennesker, vekket til live i en romanverden som er så sanselig at du drømmer om den i fullfarge etterpå.
Siden det er sommer og vi tilbringer tid ved vannet, tenkte jeg at jeg skulle publisere noen huskeregler om drukning.
Jeg leste denne artikkelen tidligere idag og fikk sjokk over å forstå at jeg faktisk ikke visste hvordan det ser ut at noen drukner.
For å sitere artikkelen:
The Instinctive Drowning Response – so named by Francesco A. Pia, Ph.D., is what people do to avoid actual or perceived suffocation in the water. And it does not look like most people expect. There is very little splashing, no waving, and no yelling or calls for help of any kind. To get an idea of just how quiet and undramatic from the surface drowning can be, consider this: It is the number two cause of accidental death in children, age 15 and under (just behind vehicle accidents) – of the approximately 750 children who will drown next year, about 375 of them will do so within 25 yards of a parent or other adult. In ten percent of those drownings, the adult will actually watch them do it, having no idea it is happening (source: CDC).
Artikkelen viser hvordan tv-serier og filmer feilinformerer oss om hvordan drukning ser ut. Vi tror at folk som er i ferd med å drukne roper, plasker og hoier, men tilfellet er at det er helt omvendt. Det betyr at folk som tar badevaktkurs lærer helt andre kjennetegn enn befolkningen forøvrig. Hvilket betyr at folk sjelden legger merke til om noen av sine nærmeste er i ferd med å drukne.
Det betyr ikke at folk som roper på hjelp og plasker med armene ikke har problemer. De har panikk, og det er farlig nok i seg selv. Forskjellen på dem og folk som virkelig drukner er at folk med panikk kan hjelpe til med sin egen redning. De kan gripe tau, livbøyer og klamre seg til armen din.
Når noen drukner, får de ikke luft, og dermed kan de heller ikke skrike. Lyd er annenprioritet for ånderettsystemet vårt. Oksygeninntak er førsteprioritet. Hvis vi ikke får puste, kan vi dermed heller ikke lage lyd.
Heldigvis kan vi lære oss å kjenne igjen hvordan drukning ser ut:
Se etter dette:
Hodet lavt i vannet, munnet på vannnivå
Hodet vippet tilbake med munnen vidåpen
Øynene glassaktige og ute av fokus
Øynene igjen
Håret foran ansiktet
Bruker ikke bena og ligger vertikal i vannet
Hyperventilerer eller gisper
Prøver å svømme, men kommer seg ikke av flekken
Prøver å rulle bakover på ryggen
Artikkelen anbefaler noen enkle sikkerhetsrutiner:
So if a crew member falls overboard and every looks O.K. – don’t be too sure. Sometimes the most common indication that someone is drowning is that they don’t look like they’re drowning. They may just look like they are treading water and looking up at the deck. One way to be sure? Ask them: “Are you alright?” If they can answer at all – they probably are.If they return a blank stare – you may have less than 30 seconds to get to them. And parents: children playing in the water make noise. When they get quiet, you get to them and find out why.
Fordi det ikke hjelper å kunne munn-til-munn-metode hvis du ikke skjønner at noen er i ferd med å drukne. Spre artikkelen, og endre det mentale bildet ditt av noen drukning. Du legger merke til dem som skriker i panikk uansett.
For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.
Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.
Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.
Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.
Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.
Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)
Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.
Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.
Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.
Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.
Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.
For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.
Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?
Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.
Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
