Det kommer en sjiraffbok, og det er fortsatt mulig å laste opp sjiraffen sin på nettsiden. Boka er en slags «Hvor er Willy?» med alle sjiraffene i små, små mosaikkbilder der du kan lete etter din sjiraff.
Her er sjiraff nr. 1000000
Lillesøster og jeg var på Nighthawk Diner. Det er fordi de har syntetisk røde kirsebær i kremdottene, fantastisk veggisburger og bunnløse kopper med kaffe. Vi vil bare ha mer Elvis på høytalerne, egentlig.
Men om vi ikke kan få Elvis på høytalerne, kunne vi få ham på tallerkenen da vi var der på fredag.
Vi skulle ha cherry pie. Alle elsker cherry pie. Men når de listet opp dagens kaker, hadde de noe som het «Elvis cake».
«Hva er Elvis cake?» spurte vi.
Servitøren lo, rødmet og begynte å forklare. Det var en kake laget på cola, most banan, peanutsmør og stekt bacon, sa hun og fniste.
Lillesøster og jeg så på hverandre med hevede øyenbryn og en «omg»-mine.
Og så bestilte vi den. Fordi. Fordi. Fordi æsj. Vi måtte jo ha ekle-kaka.
Servitøren lo da hun kom med den. Folk glodde på den da den kom forbi. Den var tjuefem cm høy og så ut som et lite tankskip dekket i peanutsmør, med en pipe av stekt bacon på toppen.
Den smakte banos. Den smakte peanut. Den smakte cola-sirup-karamell. Og fett. Veldig, veldig fett.
Servitøren lo da hun gikk forbi oss mens vi stirret som hypnotisert på kakestykket. Det var tydelig at dette var tøysekaka det ikke var meningen at noen skulle kjøpe.
«The Elvis cake? Good luck» gliste en annen servitør på vei forbi. Vi følte oss som den feite gutten i Matilda som ble tvunget til å spise den enorme sjokoladekaka på scenen.
Det hører med til historien at Elvis spiste en frokost bestående av stekt bacon, banan og peanutsmør og drakk cola til. En del mener at dette var med på å forårsake hans tragiske oppkast-endelikt på do.
Noen biter ut i kaka lurte jeg på om systemet mitt var så lite rustet for denne matopplevelsen, at jeg kom til å ta en Elvis på do etter en kvart kakebit. Cake or death kom til å måtte omformuleres til cake and death etter dette.
Til slutt måtte vi kaste inn håndkle. Vi kunne ikke spise hele kaka.
Vi fikk den på huset. Det var visst ikke meningen at noen skulle måtte betale for galskapen.
Og det er historien om min siste nær-kakedøden-opplevelse.
Det er imidlertid ett perspektiv jeg ikke føler at massemedia har dekket tilstrekkelig.
Jeg kan også si at jeg har direktekontakt med julenissen, og du kan hverken bevise det eller motbevise det. Det er imidlertid større sannsynlighet for at jeg finner det på/lurer meg selv/ enn at julenissen finnes og har telepatisk kontakt med meg. Bytt ut julenissen med avdød bestemor med romvesen med Elvis, det er samme smørja.
Det beste svaret på «Kan Märtha prate med de døde?» er ikke «Ja, det må være greit» eller «Nei, det er ikke bra», det er «Nei, det er piss.»
Her er de neste ti på lenkelisten til boka. De ti første finner du her. Som du ser er det en god blanding av godt og gærent, kjent og ukjent. Felles for dem er at de er nevnt eller sitert i boken om sosiale medier.
Det er mange av dere som leser meg, som også leste Arachnes blogg fra begynnelsen. Enda flere av dere fikk med dere innleggene hun skrev etter at Steinar Lem fikk kreftdiagnosen.
Idag kommer boka om Steinars sykdom, sorgen og livet etterpå. En del av dere lurer kanskje på hvorfor dere skal kjøpe Sorg og sommerfugler – dere har jo lest Gunn Hilds blogg.
Men boka er mer enn bloggen. Jeg leste den ut onsdag kveld etter at redaktøren min snek den oppi veska mi. «Åh, du kommer til å gråte. Du kommer til å gråte.» sa markedssjefen. Han hadde heller ikke greid å legge den fra seg.
(Jeg gråt så jeg skremte hunden.)
Mens jeg leste boka, ble jeg slått av tre ting:
Gunn Hild skriver veldig godt. Rett og slett.
Vi pleier å holde kreft på avstand. Mormor døde av samme typen kreft som Steinar. Jeg har hatt flere i omgangskretsen som har hatt kreft. Men selv om det er nærme, vet jeg lite om det. Jeg vet ingenting om hvordan veien fra diagnose til eventuell død ser ut, jeg vet ikke hvordan man får sove om natten og jeg vet ikke hvordan man har det mens man går på cellegift. Å lese denne boken, er å få bedre forståelse for kreft.
Du slutter å skamme deg over dine egne kriser ved å lese om andres. Gunn Hild beskriver den konkrete, materielle krisen. Hun beskriver sovepiller og søppelmat, mareritt og aggresjon. Selv om jeg ikke har vært gjennom det samme som henne, kjenner jeg igjen modusen hun skildrer fra egne kriser. Jeg tror alle som har gått gjennom noe vanskelig kan lese dette og sitte igjen med mindre skam.
Åkei, det er egentlig mer enn tre ting ved boka. Den er blitt veldig bra, rett og slett. Om jeg skal holde frem noen svaketer ved teksten, så er det at det er en del gjentagelse i de siste kapitlene. To blogginnlegg kan godt handle om det samme, mens to kapitler i en bok ikke nødvendigvis kan det.
Jeg håper at boka vil leses av mange, og få folk til å endre adferd på to områder:
Slutt å plage kreftsyke bekjentskaper med mirakelkurer og urteskit. Du er bare i veien.
Slutt å legge deg oppi hva en sørgende person kan gjøre å ikke gjøre. Enker og enkemenn har akkurat mistet noen de elsket. Du hjelper ikke med å ha meninger om hvordan man sørger «riktig».
Les. Den er velskrevet og du blir klokere. Og storparten av boka består av tekster du ikke har lest før.
Når jeg prater med andre bloggere om nyboka, spør de alltid: «Har du skrevet om meg?»
Jeg skjønner godt at de spør. Jeg mener – vi googler jo oss selv ved jevne mellomrom. Vi sjekker hvem som lenker til oss. Vi liker å vite om vi er omtalt. Problemet med papir er at du ikke kan lenke til noen.
Derfor har jeg laget en «lenkeliste» over alle bloggene jeg har sitert eller omtalt i boka slik at jeg kan publisere den her.
Da jeg ble ferdig med listen, var den imidlertid på over søtti navn. Det er litt langt for et blogginnlegg. Derfor har jeg bestemt meg for å stykke det opp i flere innlegg.
Her er de ti første. De er først fordi de blir nevnt tidlig i det opprinnelige manuset, ikke fordi de er «viktigst» eller noe i den stilen. Noen av dem er svært kjente, noen av dem la bloggingen på hylla for flere år siden.
Jeg kan ikke skrive. Eller. Jeg kan ikke skrive riktig. Jeg bare setter sammen en masse ord og synes det høres bra ut når jeg leser det høyt. Også er det visst en sær blanding av anglisismer, konservativt riksmål og slang.
Men det er bra det finnes folk som har en fasit. Folk som kan pirke seg gjennom hver eneste kommafeil og legge inn overlegne smilefjes sammen med de verste feilene mine.
Også tenker jeg: Jeg burde være flinkere til dette. Jeg burde ha reglene inne, burde ha dem i ryggmargen og bare skrive riktig nå.
Jeg er flau over å levere fra meg et språk som er så lite «korrekt» når jeg skal skrive bøker, lzzm.
Jeg har vokst om med riksmålet. Jeg giftet meg med en brite. Det resulterer i at jeg forteller «moren din»-vitser.
Men jeg kan ikke kommaregler. Jeg kan ikke skrive «forberedt», det blir alltid «forbredt» og jeg tror det er en d i blant.
Språkvask og korrektur føles som om det kommer inn i stua du trodde du hadde ryddet til perfeksjon, mens de omøblerer og ler av den stygge sofaen din.
Jeg er veldig takknemlig, altså.
Men neste bok, åhå, neste bok, den skal være så perfekt at språkvaskeren får mindreverdighetskomplekser. Jeg skal bli rettskrivningens Chuck Norris.
(Eller så skal jeg sette på litt te som kan roe konkurranseinstinktet mitt.)
Jeg elsker RSA Animate – en gjeng med folk som lager stilige illustrasjoner av folks foredrag. Her er en til Barbara Ehrenreichs foredrag om The Secret. Det blir så mye artigere å se foredrag på denne måten:
Send den videre til folk som ikke har greid å legge fra seg The Secret-tullet ennå, eller til folk som bare liker gode presentasjoner.
Det er mange mennesker som kjenner meg og som vet at jeg liker dem. Det får dem til å tro at jeg automatisk vil like kunsten/diktene/musikken/fotografiene deres, og at jeg selvsagt vil anbefale det på bloggen.
Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.
Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.
Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.
Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.
Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.
Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.
Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.
La meg ta et eksempel:
Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.
Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).
Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.
De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.
Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.
På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.
Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.
Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskaplig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.
Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.
Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.
Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.
Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.
Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.
Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
