Tirsdag 12. oktober 2010

Leieboer søkes

Oppdatert: Det ser ut som om jeg har funnet noen! Hurra, og takk skal dere ha!

Hei, faste lesere og tilfeldige besøkende! Dette er et kjedelig innlegg, så med mindre du er på leting etter bolig eller kjenner noen som er det, kan du hoppe over denne her.

Som noen av dere sikkert har fått med dere, er det slutt mellom Mr. Jackson og meg. Vi har brukt noen uker på å finne ut det praktiske og har kommet frem til at det blir meg som skal ha hunden likevel. Siden jeg jobber hjemmefra, er jeg den som har mest hundetid tilgjengelig på kalenderen og Mr. Jackson er for glad i henne til å orke at hun skal være alene hjemme store deler av dagen og være trist og stresset.

Dette betyr også at det er meg som beholder leiligheten vår på Sagene, siden vi har lov til å ha hund der. Imidlertid er leiligheten for stor og for dyr for meg alene. Jeg ser med andre ord etter en leieboer. Jeg har tenkt å legge ut en finn.no-annonse, men erfaring tilsier at bloggen er et minst like effektivt forum for å finne noe som helst.

Sånn er leiligheten:

Leiligheten ligger rett ved Sagene kirke, og har tre rom i tillegg til kjøkken og bad. Det er balkong, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel der. Det er søppelsjakt, sentralfyr og to digre boder i loft og kjeller, i tillegg til stort uteareale i bakgården. Det er ikke lytt og et digert tre som stenger for gjenboere.

Sånn er rommet:

Rommet er på et par og tjue kvadrat, og det er mye skapplass og hylleplass der. Du får også bruke stua, selv om jeg har så mye bokhyller der at det er feil å si at den er direkte «felles». Det er imidlertid sofaseksjon og spisebord der du kan bruke. Jeg skal ha 6000 kr for rommet i måneden, og det er inkludert strøm, fyring og Internett.

Jeg vet det er for dyrt for en student, men det er så mye som jeg må ha inn for at det skal gå rundt. (Og etter et finn.no-søk ser det ut som om de fleste skal ha 7000 for tilsvarende i området.) Rommet er dessuten stort nok til at et kjærestepar som er glad i hverandre kan dele det helt fint.

Dyrehold:

Jeg har, som nevnt over, en hund. Hun bjeffer ikke og er glad i alle, men jeg vil ikke nødvendigvis si at hun gjør lite av seg. Hun har to moduser: Sove og sprette. Du må med andre ord like hunder og ikke være allergisk. Aller helst: Ha din(e) egen(e) hund(er). Jeg er veldig for å lage et hundevennlig bofellesskap, og så lenge hunden din er stueren og sosialisert, greier Pippi å bli bestevenn med alle.

Hvem er du?

Du vasker etter deg når du har laget mat, tar din del av dovaskingen, røyker på balkongen om du må røyke, arrangerer ikke fester uten å spørre meg først. Du kan gjøre hva du vil på rommet ditt så lenge du ikke gror mugg eller marijuana. Og du må spare nakendansingen til en kveld jeg ikke er hjemme.

Hvem er jeg (som samboer)?

Jeg jobber hjemmefra og sitter for det meste i stua og skriver. Jeg spiller mye musikk, men jeg kan bruke øretelefoner om det viser seg at vi er musikk-nemesiser. Jeg lager mye mat og har ofte middagsgjester på besøk. Resten finner du ut etterhvert.

Avslutningsvis:

Jo fortere du kan flytte inn, jo bedre. Send meg en mail (ida @ jackson . kz) hvis det lyder interessant, og videresend blogginnlegget til folk du tror kunne være interessert.

Søndag 10. oktober 2010

Sånn ser boka ut!

Eller – det vil si: Sånn ser liksomboka designeren har kledd opp i det som ble det endelige omslaget ut. Noe av det første jeg sa til Aschehoug, var at jeg ville velge ut min egen forsidedesigner. Jeg hadde noen spesiell i tankene, henholdsvis Elisabeth Irgens, damen bak Sort enke.

Selv om jeg fikk viljen min, viste prosessen med egen designer å være lettere sagt enn gjort. Forlaget var vant til å jobbe med faste forsidedesignere som de kunne kommunisere med i form av kryptiske beskjeder og lite annet.

Heldigvis fant Elisabeth og jeg ut av det til slutt: Med litt god gammeldags en til en-kommunikasjon ble resultatet en strålende, knallgrønn og Virrvarrete forside forlaget også var fornøyd med. Og mye kulere enn forsiden på Jenter som kommer, som også var en del av målsettingen for min del.

Eller som Elisabeth skriver i sin hilsen til dere:

Bokomslaget er laget av meg: Elisabeth. *vinker* Jeg jobber som frilans webdesigner og tilbringer dagene i et skakt grønt rom på Bryggen i Bergen. Jeg har oppdaget at bokomslag som prosjekt ikke er bare moro underveis, når forlaget som kunde har kryptiske tilbakemeldinger… Men at til gjengjeld blir bokomslag den morsomste jobben i heeele verden når den er i boks og boken snart kommer fra trykk! Yay!! *snurrer rundt på kontorstolen*

Her er bilder av liksomboka fra alle tenkelige vinkler. Tusen takk, Elisabeth!

Fredag 8. oktober 2010

Hvorfor jeg gleder meg til papirets død

Det begynner sånn: Jeg prater med en venn om Spotify. Hun ler av at hun pleide å ha en hel vegg dekket av CD-plater, men nå har hun alt hun trenger et tastetrykk unna. Tenk at hun pleide å kjøpe en skive plast for å få åtte sanger! Og jeg er selvsagt hjertens enig.

Så forteller jeg at jeg gleder meg til eboka kommer for fullt, men vennen er ikke hjertens enig. Hun begynner å snakke høyt og sint om hvor glad hun er i papir.

Etter å ha hatt samtale på samtale med skrivere og lesere om papirets påståtte fortreffelighet, tenkte jeg at jeg skulle publisere argumentasjonen min her. Du skjønner: Jeg gleder meg til papirets død. Jeg gleder meg til ebokleseren er den nye mp3-spilleren. Jeg tror eboka kommer til å være en forbedring av bøkene vi har idag.

Fordeler med eboka:

1. Plass. Jeg har kjøpt så mange bøker i mitt liv at jeg har måttet skaffe nye bokhyller tre ganger for å ha plass til alt. Jeg prøver å være flink til å selge til antikvariater og gi Bookcrosse dem, men jeg har alltid flere bøker enn jeg har plass til. Og jeg er bare 23. Jeg skal leve lenge, og lese mye. Digital lagring er en logisk løsning.
2. Vekt. Bøker er tungt. (Takk til alle som hjalp meg å flytte sist.) Hver eneste gang jeg er ute å reiser, er alltid bagasjen noen kilo ekstra fordi jeg må ha med nok bøker. Lesebrett er lett.
3. Frakt og toll. Jeg kjøper nesten alle bøkene mine fra nettbokhandlere, og det tar tid å vente på at de skal komme. Det tar ca. 30 sekunder å laste ned en ebok du har kjøpt. Uten frakt. Uten toll. Uten pappkasse.
4. Lengde. Snart kan du kjøpe enkeltkapitler og enkeltartikler istedenfor hele boka. Veldig praktisk for akademikere og sakprosafolk.
5. Tilgjengelighet. Du kan alltid få det du vil ha, når som helst, hvor som helst i verden. Tiden der bøkene var utlånt på biblioteket er forbi.
6. Lenker. De vanlige ebøkene er fortsatt dårlige på dette, men mange nyere ebøker bruker lenker aktivt, både internt mellom kapitlene og til kilder. Vi skal ikke kimse av lenker. Om det er én funksjon som har gjort nettet til det det er, så er det lenkene. Du kommer tettere på kildene, kan trekkes inn i andre tekster, kan henvise til tidligere forfatterskap uten å måtte sitere direkte.
7. Miljø. Digitale filer som flytter seg raskt mellom disker er betraktelig mer miljøvennelig enn å bruke døde trær som må fraktes med bil og fly.
8. Søkbarhet. Trenger jeg si mer?

Den vanligste ebok-noiaen:

Jeg får vondt i hodet av å lese på skjerm.
E-blekk opplevels ikke som en skjerm. Dette er en relevant kritikk av ipad’en, men ikke av tradisjonelle lesebrett. Det føles som interaktivt papir og er godt å lese på.

Papir er koselig!
Ja, det er det. Og upraktisk. Jeg tipper at vi vil se at dyre, lærinbunnede bøker med tykt papir og gullkant kommer tilbake på bokmarkedet, mens pocketboka dør hardt.

Jeg stoler ikke på teknologien! Tenk om bøkene forsvinner!

Det er veldig sjelden ting «bare forsvinner» fra en harddisk, men om du skulle greie å slette alt uten å ha tatt en sikkerhetskopi, er det mye enklere å skaffe seg et filbibliotek på nytt ett en fysisk boksamling etter en brann, f.eks.

Jeg vil kunne ta notater i margen

Jeg ser den. Eva gjorde meg akkurat oppmerksom på at denne funksjonalitetne finnes på Kindle allerede. (Jeg har jo et verktøy som heter Diigo som gir meg muligheten til å gule ut og klistre post-it-lapper i nettleseren, så jeg tror at det er problemer vi kommer til å se gode løsninger på fremover.)

Kommer du på flere fordeler og ulemper? Jeg gleder meg veldig til å skrive bøker for ebok-formatet i hvertfall. Mangelen på lenkemulighet er hemmende for forfatterskapet. Sånn går det når man skrev blogg først…

Torsdag 7. oktober 2010

Jeg, en privat blogger

Det har kommet mye respons på innlegget mitt om utdelingen av Fritt Ord-midlene. Gisle Hannemyr skriver følgende om juryens avgjørelse i kommentarfeltet:

Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske blogger er ikke bare personlige, de er også i hovedak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.

Private selvbiografier der det fra tid til annen ytres sterke meninger preger altså den norske bloggsfæren, og de er ikke blant bloggene Fritt Ord bidrar til samfunnsdebatten på riktig måte.

Høres kjent ut? Ja, det høres ut som majoriteten av bloggene du leser, undertegnede inkludert. Det er Hjorthen. Det er alle de überprivate tekstene om mobbing som ble en bok til slutt. Det er storparten av innleggene Sonitus velger ut hver dag. Det er oss, vi som har innlegg om katten mellom innleggene om kulturpolitikken. Vi er private, og dermed utenfor den relevante meningsbrytningen.

Og det er jo greit å vite.

Jeg pleier ikke å skille mellom «personlige» og «private» blogger: Jeg skiller mellom inadvente og utadvente blogger. Noen skriver for verden. Andre skriver for seg selv og eventuelt et lukket miljø. Utadvente blogger er spennende for alle, uavhengig av tematikk. Det er skrivestilen som avgjør om noe er interessant eller kleint.

Jeg er litt usikker på om definisjonen på «privat» handler om form eller tematikk, men Gud bedre: Hvis jeg ikke får lov til å skrive om ufine temaer som psykisk helse mens jeg også er med å diskutere politiske spørsmål uten at jeg er en privat selvbiograf, cry me a river og kall meg Karl Ove.

Men alvorlig: Dette er begynnelsen på en interessant debatt om hva blogging er og bør være. Jeg kommer til dette mediet med kvalitetskriterier fra skjønnlitteraturen: Det er leseropplevelsen som er det viktigste for meg. Kanskje det gjør at de som kommer til nettet med en idé om at de skal være journalister ikke skjønner hva jeg driver med. Journalistikk må jo være relevant.

Jeg vil gjerne ha med folk videre på den debatten. Og det er helt uavhenig debatten om hvem som fikk penger og hvem som ikke fikk penger. (Slutt å grin, Hans Rustad.)

Er storparten av de norske, etablerte bloggerne private selvbiografer? Og hvis det er tilfelle: Er det egentlig et problem?

Onsdag 6. oktober 2010

Inspilling av bokfilm

Mens kommentarfeltet rundet femti kommentarer og mailboksen flommet over, tilbragte jeg dagen i studioet til Cynergi Film og TV sammen med Lillesøster. Derfor har jeg ikke fått svart noe særlig på kommentarer siden i går.

Vi har laget bokfilm til sosiale medier – boka, inspirert av filmene til RSA Animate

Jeg står for snakkingen og Lillesøster står for tegningene. Resultatet får dere se på bloggen i slutten av måneden. Film-folka tok bilder av oss mens vi holdt på, og jeg tenkte jeg skulle legge dem ut, siden det er ganske sjelden det er noen bilder av meg på bloggen i det hele tatt.

Bilde av Lillesøster og meg

Lillesøster tegner mens kameraet går.

Tirsdag 5. oktober 2010

Velkommen til Internett, Fritt ord

Dette innlegget er tiltenkt deg som har motatt Fritt Ords bloggstipend, deg som har fått midler til å nyetablere noe, for å være helt presis. Dette er ikke til Masterbloggen, Marias Metode, Ad:varsel eller 5080. Dere er flinke folk og jeg regner med at stiftelsen får avkastning på de investerte midlene.

Ja, jeg søkte, og nei – jeg fikk ikke. Det gjorde ingen personlige bloggere, og jeg gråter ikke. Jeg søkte til Virrrvar.net. Jeg lot være å søke på et nytt prosjekt, fordi jeg vet hvor mye jobb det er å skulle bygge enn blogg fra bånn. Når jeg ser hvor de store summene gikk, lurer jeg imidlertid på om jeg burde gjort det. Jeg har jo bygget en blogg før.

Jeg ville ikke vært en av dem som har fått penger fra Fritt ord for å lære å blogge.

Dette innlegget er derfor dedikert til dere. Dere er i en helt annerledes situasjon enn alle andre som har startet opp en blogg før dere.

Det er vanskeligere for dere:

Dere har ikke bare penger, dere har også forventninger, fallhøyde og fordommer rettet mot dere andre nyoppstartede blogger ikke har vært borte i.

Alle vi andre startet nemlig å blogge i smug. Vi hadde ikke forventningsfulle kikkere fra dag en. Vi trengte ikke ha en plan. Vi kunne blogge et halvt år før vi fant formen, og det gjorde ingenting. Vi kunne ombestemme oss mitt i prosjektet og skrive mer om katten vår og mindre om kommunisme. Vi kunne tabbe oss ut mer.

Dere har ikke vært på nett før, og har dermed ikke brukt opp tabbekvota deres. Dere er faktisk pokka nødt til å gjøre mye teit før det dere gjør kommer til å bli bra, og det kan hverken schpenn eller journalistisk erfaring redde dere fra.

Jeg kan ikke lenke til noen av dere, for dere har ingen domener ennå. Jeg kan lenke til en sped håndfull twitterprofiler, hjemmesider og wikipedia-artikler, men lite av det tyder på at dere har vært her ute og lekt med oss før. Oppdatert: Flere av folka er erfarne nettfolk, men felles er at de har ganske sparsomme Google-biografier og er vanskelige å lenke til. Jeg legger inn lenker der det går an, kom gjerne med flere om dere vet om noen.

Dette innlegget er altså til Walid al-Kubaisi, Anders Sømme Hammer, Elisabeth Breien Ellingsen, Morten Øverbye og Jan Thoresen, Mette Lindbæk, Hanne Tråsdahl og Marte Solbakken, Lan Marie Nguyen Berg og Anna Tostrup Worsley. Dere finner det når dere googler dere selv.

Dette er det dere trenger å vite:

Å blogge er ikke det samme som å publisere artikler i et tidsskrift eller på nettsidene til Human Rights Service. En artikkel er et enkeltstående verk, den har en naturlig begynnelse og en naturlig slutt. Et blogginnlegg er ikke slutt før samtalen i kommentarfeltet er slutt, og et blogginnlegg er ikke ferdig før det har fått noe respons.

Å skrive på nett, enten det er små twittermeldinger eller lange blogginnlegg, er å starte samtaler. Det er en grunn til at alle fjortisbloggene slutter med «Q: Hva har du på deg idag?». Det er for å drive leserne inn i samtalen.

Er du redd for kommentarfeltet? Lær av proffene. Iskwew er en av de flinkeste i Norge til å ta vare på faste lesere og nye besøkende, holde en god tone og samtidig drive debatten fremover. Kast deg utti diskusjonen i kommentarfeltet hennes og øv deg der.

Relasjon, ikke institusjon

Tradisjonelle medier er institusjonsbaserte. Blogger er relasjonsbaserte. Det er relasjonen mellom meg og andre medbloggere og relasjonen mellom meg og leserne mine som gjør at det kommer besøkende hit, besøkende som kommer via lenker hos dem jeg har en relasjon til. Du er avhengig av relasjoner til andre bloggere for å bli lest, mens når du skriver en kronikk i Aftenposten, skaffer institusjonen der lesere.

Her må du finne dine egne lesere. Å vente på at de skal finne deg, er som å sende flaskepost og forvente svar. Ja, dere må skrive interessante tekster, men dere må også bygge broer til andre bloggere. Hvem skal dere krangle med? Hvem skal dere svare krast? Hvem skal dere lenke til? Hvordan skal vi finne dere?

Hjorthen og resten av gjengen bak Sonitus forsøker å holde seg oppdatert på det mest interessante som skjer i Norsk blogging. Ta en kikk på Hjorthens lenkeliste for å se hvordan man knytter kontakt med miljøet rundt. Legg til Sonitus i RSS-feeden for å se hva som skrives hver dag.

Å være kjedelig er strengt forbudt

Du må være bedre enn du er på papir her ute. Jeg kan skrive så kjedelig jeg vil til papirtidsskriftene, så lenge redaktøren synes det er greit nok til å betale meg. Her snur leseren i døra etter å ha skummet et innlegg. Søte katter fungerer. Tørre tekster fungerer ikke. Du må gi leseren en grunn til å bli.

Å blogge er også å skrive oftere og mer enn det du gjør i noe annet skribentyrke. Du holder en liveforestilling, du sitter ikke i skrivestua og trykker. Eller som de sier i programmererland: Release often, release early. Tøm notatboka på Internet.

Til dere som skal gruppeblogge: Lær av Bokmerker hvordan man produserer godt og variert innhold hver dag. Til deg som skal blogge alene: Lær å pitbull-blogge av Sigrun Tømmerås. Du trenger ikke skrive en ferdig tekst, du trenger bare dele noe interessant.

Vis mer enn vanlig

Du har bedre plass på Internett enn i tradisjonelle medier. Du må ikke være like snever, like krass, like påståelig, like avbalansert som du må i leserinnlegget, kronikken eller i radiokåseriet. Det er ingen sjanger her, så ta deg til rette.

Du har tid til å forklare hvorfor du mener det du mener, endre mening, oppklare en misforståelse eller fortelle en vits. Husk at du kommer til å ta feil rett som det er og at du har muligheten til å rette det opp. Du har ikke begrenset taletid. Bruk det for det det er verdt.

Se hvordan Kristin Clemet bruker bloggen til å snakke om temaer som krever mer forklaring enn det hun kan gi deg i et debattprogram på TV. Bla deg bakover i arkivet mitt og se hvor mange ganger jeg har måttet endre mening og oppdatere innlegg på bakgrunn av inspill fra leserne.

Velkommen skal dere være

Jeg håper at dere kommer til å klare å realisere prosjektene deres. Jeg vet imidlertid at blogging er vanskeligere enn det ser ut. Det blir ikke enklere av penger og annerkjennelse før man har begynt. Når du skriver bok på Fritt Ord-midler, bruker du lang tid med redaktøren din mens dere finner formen på det ferdige produktet som skal ut i verden.

Det er mye naknere å blogge, og om vi innfødte dumper innom bloggen din juni neste år, og ser at du har sju innlegg og moren din som eneste kommentator, kommer vi til å le av deg.

Det er flott at Fritt Ord vil betale nye stemmer for å få dem til å bidra til Internett, men det er ikke pengene som avgjør om folk får det til her ute.

Så værsågod: Her er redskapene jeg tror du trenger. Bidra gjerne med flere inspill i kommentarfeltet – så blir kanskje dette innlegget mer verdifullt enn 500 000 kroner (c;

Mandag 4. oktober 2010

Hva jeg har lært om samlivsbrudd til nå

• Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og aldri sagt det. Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og finner ut at de skal sende deg en sms og fortelle deg det samme dag som forholdet offisielt tok slutt. Det finnes mennesker som aldri får dem de er forelsket i.
• Jeg har verdens beste lesere som hjalp meg med å finne et nytt sted å bo på halvannen time etter at jeg etterlyste det på Facebook. Hvorfor Internett er awesome, del 2378.
• Internett er desverre litt for lite. Jeg har laget meg en profil på noen ulike nettdatingssider, som til nå har foreslått at jeg skal prøve meg på min soon to be eksmann, et par medbloggere og noen lesere. Nye mennesker? De bor i utlandet, de.
• Middag til en person er veldig lite mat.
• Skal du først gråte, kan du like gjerne gjøre det på Theatercaféen.

Fredag 1. oktober 2010

Damen jeg ikke vil bli

Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.

Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.

Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.

Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.

Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.

Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.

Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.

Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».

Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.

Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.

Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.

Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.

Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!

Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.

Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.

Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.

Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.

Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.

Er jeg for streng?

Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.

Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.

Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.

Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.

Min egen hemmelige uvenn.

Torsdag 30. september 2010

Jeg er «glad» for å ha en «venn»

Denne teksten stod i Fredriksstad Blad på lørdag.

Det er en del opplevelser i barndommen som merker deg for livet. For noen var det Gremlins. For andre var det Pompel og Pilt. Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn». Høres uskyldig ut, gjør det ikke? Åneidu.

«Jeg er glad for å ha en venn» var riktignok en av disse politisk korrekte barnesangene som hverken henviser til Jesus eller Vesle Hoa, en skikkelig gladsang vi øvde inn til anledninger der vi skulle stå i finkjole med sløyfe i håret og skråle for stolte foreldre. Sangen er i følge Google skrevet av Vidar Kristensen, mannen som rimte «deg» på «meg» og «jeg» på «lei», og ikke hadde kommet opp med et bedre refreng enn «Jeg sier det gjerne igjen og igjen, jeg er glad for å ha en venn».

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg demonstrerte mot sangen på mitt eget, passiv-aggressive vis med å forsøke å se så trist ut som mulig mens jeg fremførte den. Melodien hadde et anstrøk av moll, og den passet godt til Elvisaktig hulkestemme akkompagnert av dirrende underleppe og lidende blikk.

Etterhvert som jeg ble eldre, forstod jeg at jeg ikke var den eneste på barneskolen som demonstrerte mot gladsangen på denne måten. Hver eneste gang jeg så sangen fremført på 17. mai, var det alltid et par stykker med store, triste torskeøyne og furteleppe. Det var alltid noen som så ut som om de heller ville bli tvunget til å lære Terje Vigen og fjørtiåtte salmevers utenat enn å måtte tralle to minutter med «Hjertet mitt liker at du er nær, da blir det lyst og trivelig her». Jeg var rett og slett ikke den eneste ensomme ungen på barneskolen.

Mari Rysst skriver i «Myten i den tapte barndom» at bestevennrelasjonen på barneskolen er like viktig og full av drama som kjæresterelasjonen er på videregående. For jentene er det svært viktig å ha en fast bestevenninne, og bestevenninner skal både holde hverandre i hånden, sitte siden av hverandre, herme etter hverandres klesstil og ikke leke med noen andre enn bestevenninnen.

Rysst beskriver hvordan jentene i fjerdeklasse bruker mye tid på å snakke om hvem som er bestevenninnen til hvem, og å spørre noen om de vil være bestevenninnen deres er mer alvorlig enn å spørre en gutt om de «har sjans». Jeg kjenner igjen Ryssts observasjoner fra min egen barneskoletid. Faktisk fikk jeg min første bestevenn ved at min tremenning fra Oslo spurte meg om jeg ville fylle ut bestevennsiden i skoledagboken hennes om hun fikk fylle ut min. Hun tenkte at vi kunne jo lage et proforma-bestevennskap så vi ikke virket så ensomme, sett fra utsiden. Fasade er viktig på barneskolen.

Rysst skriver at sosiale miljøet barneskolejenter i mellom er inndelt i det hun kaller dyader og det hun kaller satellitter. Dyadene er stabile bestevenn-par mens satellittene er jenter uten bestevenner som forsøker å bryte opp dyadene for å kunne danne en dyade selv. Bestevennrelasjonen er altså ikke bare viktig, den er også under konstant sosialt press. Å være satellitt er både ensomt og slitsomt, beskriver Rysst. Jeg tipper det var dem som sang med nedovermunn og desperat blikk.

Forholdet mellom satellitter og dyader er et viktig virkemiddelmiddel i jentemobbingen. Mens guttemobbingen gjerne viser seg i form av blåmerker og bøker i sølepytter, skjer jentemobbingen det «usynlige» sosiale spillet. Eller som Liv Skotheim skriver i «Bitching»: «De intense jentevennskapene innebærer en risiko for sårhet og kulde når de svikter. Og siden venninnene er en slags indikator på hvor vellykket du er, blir frykten for å bli frosset fra fellesskapet en stressfaktor. Jenter mobber som regel jenter de kjenner, og relasjonen brukes som et middel i mobbingen.»

Jeg håper at lærerne blir flinkere til å ta «bitchingen» på alvor, og at foreldre blir klar over hvor mye alvor det er i Tuppen og Lillemor-dramaene som spiller seg ut i skolegården.

Barneskolejentene er definitivt glad for å ha en venn, men ikke på den søtladne, uskyldige måten sangen beskriver. Det er litt som å sette tiendeklassingene til å synge «Jeg er glad for å ha en kjæreste» og observere de ukyssedes fortvilede fjes.

Mandag 27. september 2010

Og så blar vi om til neste side

Livet mitt har blitt dramatisk annerledes den siste uken. Du som er venn med meg på Facebook vet det allerede: Det er slutt mellom Mr. Jackson og meg. Jeg kommer til å slutte å være Mrs. Jackson.

Detaljene rundt bruddet hører ikke hjemme på Internett. Du skjønner: Jeg har rett til å utlevere meg selv så mye jeg vil på bloggen, men man er to om et forhold. Mr. Jackson skal slippe å få sine privatsaker omtalt her.

Mange har spurt meg hvor grensene går på bloggen min, og jeg antar at dette er tidspunktet for å stoppe opp, peke og si: Her. Her er den mye etterspurte grensen.

Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør samlivsbrudd. Jeg har vært sammen med Mr. Jackson i syv og et halvt år. Vi traff hverandre da jeg gikk i tiendeklasse og store deler av livet mitt har jeg tilbragt sammen med ham.

Jeg har aldri vært singel. Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri hørt på sørgerlige kjærlighetssanger mens jeg snakket stygt om eksen til en trøstende venninne. Jeg vet ikke hvordan man gjør disse tingene.

Men jeg vet at fra 16 til 23 er lenge. Og jeg vet at jeg må lage meg en ny hverdag nå, skifte ut alt fra adresse fra morgenrutiner. Jeg må også finne et nytt etternavn. Forslag mottas med takk.

(Hunden blir hos Mr. Jackson. Det er han som er mammaen hennes. Jeg skal være helgepappa og betale barnebidrag når hun skal til veterinæren. Dette er forøvrig det flest har lurt på hvordan vi kommer til å løse, derfor denne notisen her.)

Men det er en ting jeg gjerne vil si:

Mr. Jackson er en fantastisk fyr, og vi skilles uten knusing av glass og kasting av stekepanner. Jeg anbefaler ham varmt til alle andre damer der ute. Han har tatt vare på meg gjennom hele sykdomsperioden min og reddet livet mitt mange ganger. Han er flink til å danse og forteller skikkelig teite vitser, og han kan lage hva som helst med litt duct-tape og ståltråd.

Siden dette innlegget føles litt som en rulletekst, vil jeg også takke svigermor, svigerfar og svoger for å ha vært superfamilie for meg fra jeg var en liten, overstadig beruset sekstenåring og frem til idag. Dere fikk meg til å føle meg som en lykkelig, omplassert kattunge da jeg hadde det som verst.

Jeg vet at dette må være et litt absurd innlegg å lese, siden «jeg går gjennom en stor krise»-innlegget minner mest om en takkeliste.

Men greia er: Jeg kan ikke skrive om det triste her på bloggen, fordi det er en felles trist. Men jeg kan skåle for det fine. For de fine minnene er mine.

(Og ja, jeg klarer meg. Ikke bekymre deg.)