Mandag 20. desember 2010

Uflaks

Du hadde en serie blogginnlegg klar til publisering, men da det plutselig begynte å sprute gnister og stinke svidd plast, forstod du at den siste strømlednigen til laptopen var svært, svært død. Og siden du har levd med en laptop med batterilevetid på 20 minutter det siste året, måtte du bare redde ut livet ditt på en minnepinne og se at arbeidsredskap nr. 1 gikk i dvale. Uflaks.

Du kunne kjøpt en ny lader, eller enda bedre, en ny laptop, men du skulle fly få timer senere og dro uten datamaskin på ferie. Du vet, ferien du hadde innvilget deg fordi du hadde brukt høsten til heseblesende jobbing og bodd i en koffert. Du skulle på harrytur til Sharm El Sheikh med lillesøster og hadde ingen andre planer enn å bli varm.

Du burde skjønt det da du ble solbrent den første dagen, gjennom solfaktor 50 og etter å ha tilbragt dagen i langermet kjole. Du burde skjønt at jenter som alltid kjøper fundation i nr. 01 på fargekartet, som strengt tatt er nærmere blå enn bleke når de kler av seg ikke kan ligge like lenge på stranden som nøttebrune lillesøster.

Du burde tatt hintet da salen på kamelen skinnflådde rumpa di.

Men du tror alltid at du bare kan smile pent og vente på at tilstanden blir bedre. Vondt i magen? Det går snart over. Feber? Ta en paracet. Helt til du ligger under dyna i 30 varmegrader og vibrerer av kulde, og Professor X overtaler deg på sms til å ringe hotellet og be om en lege.

De henter deg i bil, en merkelig flyplassbil de bruker til kjøre folk rundt på hotellområdet med. Gutten som heter deg kan ikke et ord engelsk og smiler hele veien mens han råkjører på smal, brolagt nedoverbakke.

Du? Du er redd. Frykten tar form av en uggen blanding av den gangen sykepleiren skulle sette en veneflon på deg og måtte stikke så mange ganger at armene dine var lillaflekkete etterpå og synet av toalettene i Cairo. Sykehus = nåler. Egypt = skitt. Nåler + skitt = panikk. Hadde det ikke vært for at feberen gjør deg slapp og ruset, ville du strittet imot.

Du ender opp i noe som ser ut som en blanding av et sykehus og en brakke. Klinikken er skittenhvit, og du plasseres bak et forheng i en skranglete seng med et enslig bekken og dryppstativ ved siden av deg. Det ser rotete ut, gammeldags ut, det ser ut som om du har reist tilbake til en sanatoriescene i en gammel film.

Legen er en blanding av selgerne på markedsplassene i Cairo og en karakter fra en suspekt legeroman bestemoren din kunne lest mens hun tok på seg selv.

Han lytter med et stetoskop som ser antikt ut. Han måler temperaturen din med et kvikksølvstermometer. Det viser seg at feberen er i ferd med å runde 40, paracet til tross. Legen sier masse på latin. “Stomac infection! Stomac infection!” gjentar han.

Du burde skjønt det. Du burde skjønt at du ikke kunne dra på ferie uten å ende opp med antibiotika intravenøst og Super Mario med medisinutdannelse som forteller deg at du er “beautiful, beautiful” mens han banker deg på vommen.

Du burde husket at når man har nåleskrekk og vanskelige årer, øker sjansene for at du må ha satt inn en veneflon eksponensielt. Og på toppen av det hele forteller legen deg at det kamelsåret du har fått på rumpa – det er betent. Og du burde ha forstått at du ikke kan få så mye antibiotika på så kort tid uten å få en allergisk reaksjon.

Og når du gudsjelov ble frisk nok til å komme hjem til jul, skulle det bare mangle at det var med streng beskjed om å ikke spise noe fetere eller mer tungt fordøyelig enn kokt ris og banan.

Du er ikke sjokkert når det viser seg at av ymse grunner, har du ikke gyldig reiseforsikring likevel. Du betaler fullpris for all moroa, og takker Nissen for at du valgte å dra på ferie til et _fattig_ land. Du bare synker sammen i flysetet og sovner.

Du sovner, og velger å ignorere det faktum at du hadde planlagt å kjøpe julegaver i morgen, og at legevakten i Oslo sier at du må forbrede deg på å være slått ut i minst to uker fremover.

Du sovner, og planlegger å våkne når uflaksen er over.

(Moralen er: Legg ikke ut på langtur uten reiseforsikring og ring legen tidligere. Og kjøp julegavene dine i oktober. Eller noe i den stilen.)

Onsdag 8. desember 2010

Om å bli gjenkjent

Det kjipe med å ha vært på TV og i avisen litt for mange ganger er at du kan risikere å bli gjenkjent.

Noen ganger kan det være hyggelig, som f.eks når noen kommer bort til deg på kafé og sier «Jeg leser bloggen din og liker den kjempegodt.»

Men det kan også være kjempeflaut. Her er en liste over de verste tilfellene av å bli gjenkjent jeg har opplevd til nå.

Vent litt, er ikke du?….

• På legevakten. Ingenting er mer stas enn «Åh, er det du som er hun Virrvarr?» mens legen gjør seg klar til å dytte inn en finger både her og der.
• På psykiatrisk. Man skulle tro at det alltid var fint når noen begynte å fortelle deg hvordan tekstene dine om å være sprø hadde hjulpet dem personlig. Men jeg liker å late som om psykiatriske sykepleiere er litt mindre sprø enn pasientene…
• På gata. Det er hyggelig at Jenter som kommer gjorde spektakulære ting med sexlivet ditt, men du er en gammel mann og vi er faktisk helt alene på et mørkt sted, thnxbye.
• Når du prøver å hilse på noen. «Hei, jeg tror ikke vi har hilst?» «Nei, men jeg vet hvem du er.» «Åh. Åh. Ok. Daså.» *Insert pinlig stillhet*
• Billettkontroll. «Jeg så deg på Trekant! Du kan ikke snike selv om du har vært på TV, skjønner du!» Jeg visste ikke at det kunne bli verre å være på bussen uten billett, men det kunne det visst. The agony.

Onsdag 8. desember 2010

Så mye for bloggferie

Jeg hadde tenkt å ha nettfri til nyttår. Ingen twitring, ingen blogging, ikke tulle rundt i noen kommentarfelt, ikke google meg selv. Ok, jeg hadde tenkt å stikke nesen innom Facebook og trykke «liker» på de teiteste statusoppdateringene til vennene mine, men bortsett fra det hadde jeg bare tenkt å lese epost på mobilen og ikke svare med mindre det var strengt nødvendig.

Da er det deilig å merke at bloggen begynner å knappe ti dager etter at jeg bestemte meg for at jeg var overmett på Internett. Det er deilig å merke at fire år etter at Virrvarr.net var et faktum har jeg fortsatt lyst til å skrive mer. Lyst nok til at jeg begynner å knote med trådløst nettverk på hotellrom og forsøker å skrive innlegg fra mobilen. Lyst nok til at jeg begynner å skrive idéer til blogginnlegg på papir.

Så: Ferien er avbrutt, i hvertfall for bloggens del.

Bildet er stjålet fra Hyperbole and a half’s This is Why I’ll Never be an Adult