Samme om jeg bor i en ryggsekk, samme om jeg har spist ferdigpizza og kioskfallaffel og sovet på rare tidspunkter den siste måneden, samme om boka kommer ut om halvannen uke, samme om alt er mer uoversiktlig enn det har vært noensinne: Det er fortsatt november i morgen, og november er romanskrivemåned. Det er NaNoWriMo, og poenget er å skrive 1500 ord i grålysningen uten å tenke. Til du har et manus på 50 000 ord og måneden har gått, that is.
Jeg heter _virrvarr_, og du kan legge meg til som venn (ja, noen har stjålet nicket mitt der), og du kan kaste deg på kappløpet. Husk, det viktigste er ikke å vinne, men å ikke tape (c;
For deg som ikke har fått det med deg: Jeg skal være med på NRK Trekant, nærmere bestemt fem minutter i første episode (pluss muligens noe i siste episode). Jeg snakker om runking med en 19-år gammel gutt mens vi tegner med fargeblyanter og prøver vibratorer på nesa. Veldig lite nakent og veldig lite flaut.
Premieren er 3. november klokka 21. 30 på NRK 3, og det er premieren du må få med deg for å få sett opptredenen min. TV-serien har blitt massivt omtalt de siste dagene, siden kristen-Norge er provosert over at det blir en positiv serie om puling.
Uten å røpe for mye kan jeg love at serien blir ti ganger så sjokkerende som kristen-Norge er redd for. Og ti ganger så koselig (c;
Norges første Skeptikerkonferanse går av stabelen til helgen, og jeg skal sitte i åpningspanelet på fredag. Det er gratis inngang og førstemann til mølla når det gjelder sitteplassene, og temaet er forskningsformidling i mediene. Eller skrullingformidling i mediene, alt etter som hvordan du ser det.
Jeg vet at det ukritiske fokuset på healing og homeopati i media er noe som opptar mange av dere som er innom her, og jeg håper på å se dere i publikum på Chateu Neuf på fredag. Det begynner klokka 18.00 og varer til ca. 20.00. Jeg kommer litt før for å henge rundt, så vi kan sikkert ha et mini-blogger-treff om noen er interessert.
Når det går litt vel lenge mellom innlegg her på bloggen, hender det at venner av meg pinger meg og spør om det går bra. Vel, det har i grunnen ikke gjort det de siste dagene. Og for å feire mitt eget bastante mestringsmanifest i forrige innlegg, tenkte jeg å skrive en «sytete» (les: kritisk) tekst om min siste innleggelse. Det er tross en stund siden sist, psykiatri.
Jeg har vært innlagt på akkuttpsykiatrisk en liten tur, og siden jeg har byttet bydel har jeg tydeligvis også byttet psykehus siden sist. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har fritt sykehusvalg, men det er ikke så lett å huske på når man er blitt veldig dårlig (tro det eller ei, Høyre.)
Dog neste gang jeg merker at jeg begynner å få foruroligende symptomer, skal jeg henge en lapp rundt halsen med «NB! Jeg har fritt sykehusvalg og vil legges inn her (navn på avdeling.)», slik at jeg slipper flere netter på Ullevål.
Fordi, alvorlig talt – etter noen innleggelser er det begrenset hvor mye tøys jeg orker. Her er høstens galehusanmeldelse:
Hva som var dårlig:
Kroppsvisiteringen. Jeg beklager, men uansett hvor hyggelige de mannlige pleierne er, så vil jeg strippe for en dame. Og jeg vil hvertfall få dame når jeg ber eksplisitt om det. Det er mulig at kjekke, unge menn med latexhansker er din form for hått, men jeg vil helst slippe. (Dette var et problem på Veum, også.)
Maten. Vet du hva som er hipt? Vegetarmat til vegetarianerne og halalmat til muslimene. Og suppe som smaker noe annet enn mel, salt og oppvaskvann. Jeg vippet mellom å føle meg som Oliver Twist (og måtte be om en porsjon ekstra for å bli mett) og Hellstrøm på sitt sureste (når han spytter maten i servietten og sier at dette kan han ikke spise). Jeg er vant til dårlig sykehusmat, men jeg er faktisk litt i tvil om den suppa var mat. Kjipt for dem som hadde det som eneste næringsalternativ, når alt det andre var rullet i stekt gris.
Babystemme. Ingen liker å bli snakket til med babystemme. Særlig ikke folk som er sure, edgy og innlagt på psykiatrisk. Er det slitsomt med voldelige pasienter, sier du? Vel, da skulle du tatt med deg babystemmen din og fått deg jobb i Barne-TV istedet. Bu føkkings hu.
Ingen forståelse for angst. Blodprøver får meg til å svime av. Jeg må ligge ned og konsentere meg om å puste for at det skal funke. De fleste bioingeniører, sykepleiere og lab-folk har stor forståelse for dette. De blir glad for at du sier fra og tar hensyn. Jeg mener, de gjør jo ikke annet enn å stikke folk, og er flinke til å håndtere folk som får angst. Så jeg er så bortskjemt at jeg forventer å få lov til å hente meg inn og puste med magen etter at jeg har fortalt at jeg er redd for nåler. Men en redd psykiatrisk pasient er tydeligvis ikke det samme som en redd somatisk pasient. Redde psykiatriske pasienter er tydeligvis plagsomme, gjør sykepleierne irriterte og får dem til å bare ville dytte den nålen i armen og bli ferdig med det. Heldigvis for meg var det så interessant å se at jeg hadde sluttet å være en voksen person og blitt forvandlet til noe plagsomt over natten at jeg glemte å dø. Indre nerd to the rescue. Jeej.
Så mye koster jeg. Når du plutselig må legges inn etter å ha vært velfungerende halvannet år, er det forståelig at legen stiller spørsmål ved medisineringsregimet ditt. Men å bruke samtalen til å fokusere på hvor dyr medisinen min er, og at det kunne være at man kan tolke papirene slik at jeg ikke har rett til å få den på blåresept likevel, får meg ikke nødvendigvis til å føle meg godt ivarettat og sett. Hyggelig at dere tenker budsjett, Ullevål, men jeg hadde satt pris på at dere hadde andre prioriteringer når dere skulle komme frem til hvilke piller jeg burde ta. Det er vel heller tillitssvekkende enn tillitsvekkende. Jeg må faktisk snakke med en annen psykiater for å få en vurdering basert på noe annet enn hva jeg koster det norske samfunnet. Og vet du? Den timen kommer også til å være på statens regning. Way to go.
Pennen, et farlig våpen. Jeg skjønner at man blir fratatt alle skarpe gjenstander før man blir låst inn, men jeg var ikke klar over at skrivepapir og kulepenn var mulig å skade seg med. Ok, vi har alle hørt om gutten på barneskolen som puttet pennen i nesen og slo hodet i bordet, men jeg lover på tro og ære at jeg blir mindre rar av å få skrive enn å måtte se på søppelTV i dagligstua. På mitt «vanlige» galehus har de faktisk fargeblyanter ute i oppholdsrommet folk kan få leke med uten oppsyn. Dere kan jo ringe dem og spørre om noen har dødd av det til nå?
Hva som var bra:
Jeg ble faktisk bedre av å være der, i motsettning til mitt forrige dårlige galehusopphold, der jeg måtte tørkes opp av et annet sykehus etterpå. Det er utelukkende noen hyggelige leger og sykepleieres fortjenste.
Om du leser dette og er helsepersonell, så ta det med deg: Du gjør faktisk en forskjell om du lar vær å være en brautende byråkrat med babystemme. Flinke leger er flott, men gode sykepleiere er gudommelige. Det er dere som driver avdelingene, på godt og vondt.
Disclaimer til kritiske lesere: Nei, jeg har ikke skrevet dette innlegget for å skremme folk fra å søke hjelp. Ja, jeg er klar over at en psykisk nedkjørt person ikke er verdens beste sannhetsvitne, og at dette er min subjektive opplevelse og at sykepleiere har taushetsplikt og ikke kan forsvare seg. Jeg tror imidlertid at kritikken over kan være nyttig for helsepersonell generelt, ikke bare de anonymiserte involverte. Og jeg forbeholder meg retten til å smelle med døra når jeg er misfornøyd. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sakligheten selv.
Victoria har skrevet om «Den flinke brukerstemmen», altså om heltehistoriene fortalt av oss som har vært veldig psykisk syke og kommet oss på bena. Jeg synes innlegget hennes er interessant, fordi hun pirker i noe som jeg har tenkt mye på mens jeg skrev Gale damen-tekstene her på bloggen: Nemlig hva slags historie jeg vil fortelle om mine psykiske problemer.
Jeg har hatt to steder jeg har skrevet om gærninggreier: Her, og på en anonym blogg jeg slettet, ved navn Ærlighetsøvelse. Hovedforskjellen på de to bloggene var hvordan jeg skrev om problemene mine.
Det ville være galt å si at Ærlighetsøvelse var rå og ufiltrert, fordi det var definitivt et litterært prosjekt. Men tekstene hadde ikke noe mestringsperspektiv, snarere tvert imot. De var skrevet for å sjokkere, de var brutale, galgenhumoristiske tekster om hvordan jeg hadde det. Jeg gjorde narr av min egen selvskading fordi jeg ikke klarte å kutte dypt nok, for eksempel.
Da jeg begynte å skrive om problemene mine på denne bloggen, fant jeg frem et annet språk og en annen innfallsvinkel: Jeg fant ut at hvis jeg skulle skrive om gærninggreiene med fullt navn, måtte jeg skrive noe jeg kunne stå inne for mer enn ti minutter etter at teksten var publisert.
For meg var det veldig viktig med et mestringsperspektiv. Jeg fikk ikke lov til å skrive en tekst om hvor fælt jeg hadde det, jeg måtte skrive en tekst om hvordan jeg forsøkte å håndtere å ha det så fælt.
Det var to hovedgrunner til dette. Den ene var at den indre monologen du har på ditt mest deprimerte ikke gjør seg på trykk. «Du suger, du suger, du suger» – tekstene hører hjemme i terapisammenheng. Den andre grunnen var at jeg ikke ville at leserne skulle føle ansvar for meg og være bekymret for meg.
Jeg ville ikke at du skulle lese et blogginnlegg på Virrvarr.net og være redd for at jeg var død i morgen. Sånn er det når jeg holder foredrag, også. Hvis jeg skal bidra med noe, så må det være noe bearbeidet. Mine rå, ufiltrerte følelser er jeg ikke villig til å dele med et publikum – og jeg tror strengt tatt ikke de er særlig publikumsvennlige, heller.
Jeg tror at grunnen til at vi bare får «flinke» brukerstemmer er fordi folk vil gi en ferdig historie, en historie om å takle problemer, ikke en historie om uløste vanskeligheter.
Når jeg har holdt foredrag basert på Gale damen-tekstene, pleier jeg aldri å si at jeg er «frisk». Jeg pleier å si at jeg er en diabetiker på riktig kosthold som tar insulinen sin, en astmatiker som har sluttet å røyke, en kroniker som har blitt flinkere til å være kroniker. «Frisk» og «syk» er lite brukbare begreper her uansett. «Funker bedre» og «funker dårligere» er mer dekkende.
Fra «funker dårlig» til «funker bedre» er en heltehistorie, uansett hvem det er som forteller den. De folka jeg kjenner som har karret seg ut av noe vanskelig har jobbet seg gjennom hardere prøvelser enn de aller fleste.
Samtidig er det ikke alle som kommer til et sted der de kan fortelle heltehistorier. Selv om jeg var langt nede da jeg var innlagt på psykiatrisk, var jeg fremdeles en hvit middelklassedame med en jobb der folk synes at en runde eller to på asylet er litt romantisk. Det er litt mer schwung over «psykotisk forfatter» enn «psykotisk revisor».
Jeg hadde språket til å diskutere medisineringen min med vakthavende sykepleier. Det hadde ikke Fatima, selv om hun hadde kjipere bivirkninger enn meg. Ikke minst: Alle forventet at jeg kom til å bli bedre. Det var svært få jeg møtte i behandlingsapparatet som behandlet meg som «håpløst tilfelle». Kort sagt: Det er en grunn til at det er hvite, kreative gærninger som forteller heltehistoriene.
Sjokktekstene på Ærlighetsøvelse skremte leserne mine. De var hverken mer eller mindre sanne enn tekstene jeg har publisert på Virrvarr.net, men de var skrevet med et annet utgangspunkt: De skulle slå deg i ansiktet, så du skulle skjønne hvor fælt det var. Men jeg kunne ikke bruke fortellerstilen i Ærlighetsøvelse til å fortelle om veien videre, veien til å funke bedre. Jeg kunne ikke skrevet om hvordan jeg har det idag på en sånn blogg. Du kan ikke skrive sjokkerende brutalt om å ha en tung dag, men tvinge seg til å få litt frisk luft, likevel.
Og jeg er redd for at alternativene til «flinke brukerstemmer» enten er romantisering av det å ikke bli bedre – eller ubearbeidet guff som bør være forbeholdt en behandler. Det gjør at de vanskeligste tingene ikke blir en del av åpenhetsprosjektet. Det gjør at folk ber deg slutte å «være så jævla flink» i kommentarfeltet.
Men jeg er en «flink brukerstemme» fordi jeg vil være løsningsorientert, og fortelle om ting jeg har fikset, ikke ting jeg trenger hjelp til å fikse. Sistnevnte tar jeg med dem som faktisk kan hjelpe, ikke til en forsamling som er på utkikk etter en avsluttet fortelling.
Noen ganger lurer jeg på hva slags filter det er jeg har i hodet som gjør at jeg klarer å bruke Twitter til noe konstruktivt. Jeg tror jeg har superkrefter, siden jeg faktisk henter ut interessant informasjon derfra.
Idag leste jeg strømmen min med et «her er så underlig»-blikk. Når du leser alt etterhverandre som en samtale istedenfor å lese det som enkeltreplikker blir det veldig fjernt. Dette var det kvitrekoret sa rundt klokka 11.38 idag (navn fjernet):
- You get what you give!
- Sant det. Har du prøvd coaching?
- Er det vanlig å ha en fiende?
- Facebook mener de har 473,260 brukere mellom 15 og 19 år i Oslo. Vel, vel.
- For de som ikke har fått det med seg: gratis Kjøtt til alle!!
- Synes det funker svært dårlig at Einar Gelius tror han er Norges Lady Gaga. Just say no!
- Jeg har fortsatt til gode å skrive en Android applikasjon
- Hva skal vi bruke Facebook til, og hvordan skal vi få Osloborgerne til å ”like” oss?
- Unner alle der ute å tjene nok til salt i såret – eller litt mer.
- er det ikke viktigere å ha is-skrape klar? :p
- Hvordan kan du ha en plattform som heter Bada uten å ha et eneste produkt som heter BadaSS? ;-P
- har tryllet litt, og liker sommerfuglene og energien det gir
- Stilling ledig som Informasjonssjef i NHO. Søk på en av Norges mest spennende infojobber
- Hvis det skulle være noen tvil om hvor jeg står i denne viktige saken: Mono kan brenne.
Heldigvis har noen tatt grep og laget en remix av foredraget til musikk slik at de av oss som ikke orket å lide seg gjennom litt over en time med «Vosj!» og «LIIIIIDER» og banking i bordet. Kos deg med ny og forbedret utgave!
Oppdatert: Det ser ut som om jeg har funnet noen! Hurra, og takk skal dere ha!
Hei, faste lesere og tilfeldige besøkende! Dette er et kjedelig innlegg, så med mindre du er på leting etter bolig eller kjenner noen som er det, kan du hoppe over denne her.
Som noen av dere sikkert har fått med dere, er det slutt mellom Mr. Jackson og meg. Vi har brukt noen uker på å finne ut det praktiske og har kommet frem til at det blir meg som skal ha hunden likevel. Siden jeg jobber hjemmefra, er jeg den som har mest hundetid tilgjengelig på kalenderen og Mr. Jackson er for glad i henne til å orke at hun skal være alene hjemme store deler av dagen og være trist og stresset.
Dette betyr også at det er meg som beholder leiligheten vår på Sagene, siden vi har lov til å ha hund der. Imidlertid er leiligheten for stor og for dyr for meg alene. Jeg ser med andre ord etter en leieboer. Jeg har tenkt å legge ut en finn.no-annonse, men erfaring tilsier at bloggen er et minst like effektivt forum for å finne noe som helst.
Sånn er leiligheten:
Leiligheten ligger rett ved Sagene kirke, og har tre rom i tillegg til kjøkken og bad. Det er balkong, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel der. Det er søppelsjakt, sentralfyr og to digre boder i loft og kjeller, i tillegg til stort uteareale i bakgården. Det er ikke lytt og et digert tre som stenger for gjenboere.
Sånn er rommet:
Rommet er på et par og tjue kvadrat, og det er mye skapplass og hylleplass der. Du får også bruke stua, selv om jeg har så mye bokhyller der at det er feil å si at den er direkte «felles». Det er imidlertid sofaseksjon og spisebord der du kan bruke. Jeg skal ha 6000 kr for rommet i måneden, og det er inkludert strøm, fyring og Internett.
Jeg vet det er for dyrt for en student, men det er så mye som jeg må ha inn for at det skal gå rundt. (Og etter et finn.no-søk ser det ut som om de fleste skal ha 7000 for tilsvarende i området.) Rommet er dessuten stort nok til at et kjærestepar som er glad i hverandre kan dele det helt fint.
Dyrehold:
Jeg har, som nevnt over, en hund. Hun bjeffer ikke og er glad i alle, men jeg vil ikke nødvendigvis si at hun gjør lite av seg. Hun har to moduser: Sove og sprette. Du må med andre ord like hunder og ikke være allergisk. Aller helst: Ha din(e) egen(e) hund(er). Jeg er veldig for å lage et hundevennlig bofellesskap, og så lenge hunden din er stueren og sosialisert, greier Pippi å bli bestevenn med alle.
Hvem er du?
Du vasker etter deg når du har laget mat, tar din del av dovaskingen, røyker på balkongen om du må røyke, arrangerer ikke fester uten å spørre meg først. Du kan gjøre hva du vil på rommet ditt så lenge du ikke gror mugg eller marijuana. Og du må spare nakendansingen til en kveld jeg ikke er hjemme.
Hvem er jeg (som samboer)?
Jeg jobber hjemmefra og sitter for det meste i stua og skriver. Jeg spiller mye musikk, men jeg kan bruke øretelefoner om det viser seg at vi er musikk-nemesiser. Jeg lager mye mat og har ofte middagsgjester på besøk. Resten finner du ut etterhvert.
Avslutningsvis:
Jo fortere du kan flytte inn, jo bedre. Send meg en mail (ida @ jackson . kz) hvis det lyder interessant, og videresend blogginnlegget til folk du tror kunne være interessert.
Eller – det vil si: Sånn ser liksomboka designeren har kledd opp i det som ble det endelige omslaget ut. Noe av det første jeg sa til Aschehoug, var at jeg ville velge ut min egen forsidedesigner. Jeg hadde noen spesiell i tankene, henholdsvis Elisabeth Irgens, damen bak Sort enke.
Selv om jeg fikk viljen min, viste prosessen med egen designer å være lettere sagt enn gjort. Forlaget var vant til å jobbe med faste forsidedesignere som de kunne kommunisere med i form av kryptiske beskjeder og lite annet.
Heldigvis fant Elisabeth og jeg ut av det til slutt: Med litt god gammeldags en til en-kommunikasjon ble resultatet en strålende, knallgrønn og Virrvarrete forside forlaget også var fornøyd med. Og mye kulere enn forsiden på Jenter som kommer, som også var en del av målsettingen for min del.
Eller som Elisabeth skriver i sin hilsen til dere:
Bokomslaget er laget av meg: Elisabeth. *vinker* Jeg jobber som frilans webdesigner og tilbringer dagene i et skakt grønt rom på Bryggen i Bergen. Jeg har oppdaget at bokomslag som prosjekt ikke er bare moro underveis, når forlaget som kunde har kryptiske tilbakemeldinger… Men at til gjengjeld blir bokomslag den morsomste jobben i heeele verden når den er i boks og boken snart kommer fra trykk! Yay!! *snurrer rundt på kontorstolen*
Her er bilder av liksomboka fra alle tenkelige vinkler. Tusen takk, Elisabeth!
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
