Søndag 5. september 2010

Smil eller dø – The Secret oppsummert

Jeg elsker RSA Animate – en gjeng med folk som lager stilige illustrasjoner av folks foredrag. Her er en til Barbara Ehrenreichs foredrag om The Secret. Det blir så mye artigere å se foredrag på denne måten:

Send den videre til folk som ikke har greid å legge fra seg The Secret-tullet ennå, eller til folk som bare liker gode presentasjoner.

Søndag 5. september 2010

Gode venner forteller deg når du suger

Det er mange mennesker som kjenner meg og som vet at jeg liker dem. Det får dem til å tro at jeg automatisk vil like kunsten/diktene/musikken/fotografiene deres, og at jeg selvsagt vil anbefale det på bloggen.

Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.

Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.

Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.

Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.

Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.

Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.

Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.

La meg ta et eksempel:

Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.

Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).

Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.

De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.

Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.

På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.

Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.

Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskaplig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.

Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.

Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.

Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.

Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.

Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.

Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.

Torsdag 2. september 2010

Hjelp Mr. Jackson!

Hei, søte lesere! Mr. Jackson går, som dere kanskje vet, på industridesign på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Det betyr at han basically blir en sånn en som lager ting til folk. For å kunne gjøre dette bra, trenger han å samarbeide med noen han lager produktet til.

Dette semesteret skal han sette seg inn i hvordan det er å leve med produktene han lager når man ikke er en sprek 20-årig designstudent. Han har fått i oppgave å lage en krykke/stokk/lignende-dings som skal være god å bruke. Det skal han gjøre ved å samarbeide med en testbruker.

Og det er nettopp den testbrukeren vi leter etter nå.

Hvem er du?

• Bor i Oslo
• Mindre sprek enn Mr. Jackson. Det kan bety en idrettsmann med kneskade, noen med ME, noen med leddskader etc.
• Mulighet til å møtes et par ganger i uka fra 20. september til 15. oktober.

Hva går det ut på?

Mr. Jackson kommer til å snakke med deg om hva som er behovene dine, han kommer til å lage en del prototyper spesielt for deg som du får teste og han kommer til å spionere på deg når du bruker stokken for å se om han kan forbedre den. Det blir også te og kjeks.

Siden det er en studentoppgave som strekker seg over fire uker er det ikke sikkert at det blir et “ferdig” produkt til slutt, målet er å bli lurere av å samarbeide sammen med en ikke-designer.

Men det er klart – det er en mulighet her for å få en mye stiligere stokk enn du pleide å ha. Det er også en utseendemessig oppgave.

Hvordan blir du med?

Send oss en epost til daniel@jackson.kz hvor du forteller litt om deg selv eller foreslå deg selv i kommentarfeltet. Vi kan dessverre ikke betale deg, men du får være med på en designprosess fra begynnelse til slutt.

Videresend gjerne innlegget til noen du tror kunne hatt lyst!

Oppdatert! Vi har fått en mail fra en mer perfekt testbruker enn vi kunne forestille oss! Mr. Jackson kommer til å gjesteblogge mer kom krykkene utover i prosjektet! Takk for hjelpen, jeg blir stadig fascinert over hvor fine folk som egentlig leser denne bloggen!

Onsdag 1. september 2010

Generasjon SEX

Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.

Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.

Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.

Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.

Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:

Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.

Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.

Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.

Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.

Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.

Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.

Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.

Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.

(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)

Oppsummert:

Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.

Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.