Torsdag 30. september 2010

Jeg er «glad» for å ha en «venn»

Denne teksten stod i Fredriksstad Blad på lørdag.

Det er en del opplevelser i barndommen som merker deg for livet. For noen var det Gremlins. For andre var det Pompel og Pilt. Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn». Høres uskyldig ut, gjør det ikke? Åneidu.

«Jeg er glad for å ha en venn» var riktignok en av disse politisk korrekte barnesangene som hverken henviser til Jesus eller Vesle Hoa, en skikkelig gladsang vi øvde inn til anledninger der vi skulle stå i finkjole med sløyfe i håret og skråle for stolte foreldre. Sangen er i følge Google skrevet av Vidar Kristensen, mannen som rimte «deg» på «meg» og «jeg» på «lei», og ikke hadde kommet opp med et bedre refreng enn «Jeg sier det gjerne igjen og igjen, jeg er glad for å ha en venn».

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg demonstrerte mot sangen på mitt eget, passiv-aggressive vis med å forsøke å se så trist ut som mulig mens jeg fremførte den. Melodien hadde et anstrøk av moll, og den passet godt til Elvisaktig hulkestemme akkompagnert av dirrende underleppe og lidende blikk.

Etterhvert som jeg ble eldre, forstod jeg at jeg ikke var den eneste på barneskolen som demonstrerte mot gladsangen på denne måten. Hver eneste gang jeg så sangen fremført på 17. mai, var det alltid et par stykker med store, triste torskeøyne og furteleppe. Det var alltid noen som så ut som om de heller ville bli tvunget til å lære Terje Vigen og fjørtiåtte salmevers utenat enn å måtte tralle to minutter med «Hjertet mitt liker at du er nær, da blir det lyst og trivelig her». Jeg var rett og slett ikke den eneste ensomme ungen på barneskolen.

Mari Rysst skriver i «Myten i den tapte barndom» at bestevennrelasjonen på barneskolen er like viktig og full av drama som kjæresterelasjonen er på videregående. For jentene er det svært viktig å ha en fast bestevenninne, og bestevenninner skal både holde hverandre i hånden, sitte siden av hverandre, herme etter hverandres klesstil og ikke leke med noen andre enn bestevenninnen.

Rysst beskriver hvordan jentene i fjerdeklasse bruker mye tid på å snakke om hvem som er bestevenninnen til hvem, og å spørre noen om de vil være bestevenninnen deres er mer alvorlig enn å spørre en gutt om de «har sjans». Jeg kjenner igjen Ryssts observasjoner fra min egen barneskoletid. Faktisk fikk jeg min første bestevenn ved at min tremenning fra Oslo spurte meg om jeg ville fylle ut bestevennsiden i skoledagboken hennes om hun fikk fylle ut min. Hun tenkte at vi kunne jo lage et proforma-bestevennskap så vi ikke virket så ensomme, sett fra utsiden. Fasade er viktig på barneskolen.

Rysst skriver at sosiale miljøet barneskolejenter i mellom er inndelt i det hun kaller dyader og det hun kaller satellitter. Dyadene er stabile bestevenn-par mens satellittene er jenter uten bestevenner som forsøker å bryte opp dyadene for å kunne danne en dyade selv. Bestevennrelasjonen er altså ikke bare viktig, den er også under konstant sosialt press. Å være satellitt er både ensomt og slitsomt, beskriver Rysst. Jeg tipper det var dem som sang med nedovermunn og desperat blikk.

Forholdet mellom satellitter og dyader er et viktig virkemiddelmiddel i jentemobbingen. Mens guttemobbingen gjerne viser seg i form av blåmerker og bøker i sølepytter, skjer jentemobbingen det «usynlige» sosiale spillet. Eller som Liv Skotheim skriver i «Bitching»: «De intense jentevennskapene innebærer en risiko for sårhet og kulde når de svikter. Og siden venninnene er en slags indikator på hvor vellykket du er, blir frykten for å bli frosset fra fellesskapet en stressfaktor. Jenter mobber som regel jenter de kjenner, og relasjonen brukes som et middel i mobbingen.»

Jeg håper at lærerne blir flinkere til å ta «bitchingen» på alvor, og at foreldre blir klar over hvor mye alvor det er i Tuppen og Lillemor-dramaene som spiller seg ut i skolegården.

Barneskolejentene er definitivt glad for å ha en venn, men ikke på den søtladne, uskyldige måten sangen beskriver. Det er litt som å sette tiendeklassingene til å synge «Jeg er glad for å ha en kjæreste» og observere de ukyssedes fortvilede fjes.

Mandag 27. september 2010

Og så blar vi om til neste side

Livet mitt har blitt dramatisk annerledes den siste uken. Du som er venn med meg på Facebook vet det allerede: Det er slutt mellom Mr. Jackson og meg. Jeg kommer til å slutte å være Mrs. Jackson.

Detaljene rundt bruddet hører ikke hjemme på Internett. Du skjønner: Jeg har rett til å utlevere meg selv så mye jeg vil på bloggen, men man er to om et forhold. Mr. Jackson skal slippe å få sine privatsaker omtalt her.

Mange har spurt meg hvor grensene går på bloggen min, og jeg antar at dette er tidspunktet for å stoppe opp, peke og si: Her. Her er den mye etterspurte grensen.

Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør samlivsbrudd. Jeg har vært sammen med Mr. Jackson i syv og et halvt år. Vi traff hverandre da jeg gikk i tiendeklasse og store deler av livet mitt har jeg tilbragt sammen med ham.

Jeg har aldri vært singel. Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri hørt på sørgerlige kjærlighetssanger mens jeg snakket stygt om eksen til en trøstende venninne. Jeg vet ikke hvordan man gjør disse tingene.

Men jeg vet at fra 16 til 23 er lenge. Og jeg vet at jeg må lage meg en ny hverdag nå, skifte ut alt fra adresse fra morgenrutiner. Jeg må også finne et nytt etternavn. Forslag mottas med takk.

(Hunden blir hos Mr. Jackson. Det er han som er mammaen hennes. Jeg skal være helgepappa og betale barnebidrag når hun skal til veterinæren. Dette er forøvrig det flest har lurt på hvordan vi kommer til å løse, derfor denne notisen her.)

Men det er en ting jeg gjerne vil si:

Mr. Jackson er en fantastisk fyr, og vi skilles uten knusing av glass og kasting av stekepanner. Jeg anbefaler ham varmt til alle andre damer der ute. Han har tatt vare på meg gjennom hele sykdomsperioden min og reddet livet mitt mange ganger. Han er flink til å danse og forteller skikkelig teite vitser, og han kan lage hva som helst med litt duct-tape og ståltråd.

Siden dette innlegget føles litt som en rulletekst, vil jeg også takke svigermor, svigerfar og svoger for å ha vært superfamilie for meg fra jeg var en liten, overstadig beruset sekstenåring og frem til idag. Dere fikk meg til å føle meg som en lykkelig, omplassert kattunge da jeg hadde det som verst.

Jeg vet at dette må være et litt absurd innlegg å lese, siden «jeg går gjennom en stor krise»-innlegget minner mest om en takkeliste.

Men greia er: Jeg kan ikke skrive om det triste her på bloggen, fordi det er en felles trist. Men jeg kan skåle for det fine. For de fine minnene er mine.

(Og ja, jeg klarer meg. Ikke bekymre deg.)

Mandag 20. september 2010

En million sjiraffer

Jeg fikk en mail fra en fyr som heter Ole i juni i fjor. Han skulle vise kompisen sin at Internett var fantastisk ved å samle inn en million sjiraffer innen 2011. Jeg lastet opp et bilde som en av de to hundre første, og blogget om det.

Her er sjiraffbildet mitt:

Nå, 440 dager etter at han startet nettsiden, er han i mål. En million sjiraffer for å bevise hvor fantastisk nettet er. Yay.

Det kommer en sjiraffbok, og det er fortsatt mulig å laste opp sjiraffen sin på nettsiden. Boka er en slags «Hvor er Willy?» med alle sjiraffene i små, små mosaikkbilder der du kan lete etter din sjiraff.

Her er sjiraff nr. 1000000

*Danser den lille Internett-hurra-dansen*

Mandag 20. september 2010

Cake and death

Lillesøster og jeg var på Nighthawk Diner. Det er fordi de har syntetisk røde kirsebær i kremdottene, fantastisk veggisburger og bunnløse kopper med kaffe. Vi vil bare ha mer Elvis på høytalerne, egentlig.

Men om vi ikke kan få Elvis på høytalerne, kunne vi få ham på tallerkenen da vi var der på fredag.

Vi skulle ha cherry pie. Alle elsker cherry pie. Men når de listet opp dagens kaker, hadde de noe som het «Elvis cake».

«Hva er Elvis cake?» spurte vi.

Servitøren lo, rødmet og begynte å forklare. Det var en kake laget på cola, most banan, peanutsmør og stekt bacon, sa hun og fniste.

Lillesøster og jeg så på hverandre med hevede øyenbryn og en «omg»-mine.

Og så bestilte vi den. Fordi. Fordi. Fordi æsj. Vi måtte jo ha ekle-kaka.

Servitøren lo da hun kom med den. Folk glodde på den da den kom forbi. Den var tjuefem cm høy og så ut som et lite tankskip dekket i peanutsmør, med en pipe av stekt bacon på toppen.

Den smakte banos. Den smakte peanut. Den smakte cola-sirup-karamell. Og fett. Veldig, veldig fett.

Servitøren lo da hun gikk forbi oss mens vi stirret som hypnotisert på kakestykket. Det var tydelig at dette var tøysekaka det ikke var meningen at noen skulle kjøpe.

«The Elvis cake? Good luck» gliste en annen servitør på vei forbi. Vi følte oss som den feite gutten i Matilda som ble tvunget til å spise den enorme sjokoladekaka på scenen.

Det hører med til historien at Elvis spiste en frokost bestående av stekt bacon, banan og peanutsmør og drakk cola til. En del mener at dette var med på å forårsake hans tragiske oppkast-endelikt på do.

Noen biter ut i kaka lurte jeg på om systemet mitt var så lite rustet for denne matopplevelsen, at jeg kom til å ta en Elvis på do etter en kvart kakebit. Cake or death kom til å måtte omformuleres til cake and death etter dette.

Til slutt måtte vi kaste inn håndkle. Vi kunne ikke spise hele kaka.

Vi fikk den på huset. Det var visst ikke meningen at noen skulle måtte betale for galskapen.

Og det er historien om min siste nær-kakedøden-opplevelse.

Onsdag 15. september 2010

Unnskyld meg, prinsesse…

Nå har nyhetssendingene mine vært spammet av spennende diskusjonstemaer som «Kan Märtha prate med døde?», «Er det greit at Märtha prater med døde?», «Jeg kan prate med døde, så da kan sikkert prinsessen også» og «Det er ikke riktig å prate med døde, prinsesse.»

Det er imidlertid ett perspektiv jeg ikke føler at massemedia har dekket tilstrekkelig.

Jeg kan også si at jeg har direktekontakt med julenissen, og du kan hverken bevise det eller motbevise det. Det er imidlertid større sannsynlighet for at jeg finner det på/lurer meg selv/ enn at julenissen finnes og har telepatisk kontakt med meg. Bytt ut julenissen med avdød bestemor med romvesen med Elvis, det er samme smørja.

Det beste svaret på «Kan Märtha prate med de døde?» er ikke «Ja, det må være greit» eller «Nei, det er ikke bra», det er «Nei, det er piss.»

På vegne av utrolig mange

(Overskriften er en referanse til denne hysteriske youtube-videoen, den dubbede varianten av en heslig tegnefilmvariant av Zelda.)

Mandag 13. september 2010

Lenkeliste til boka, 2

Her er de neste ti på lenkelisten til boka. De ti første finner du her. Som du ser er det en god blanding av godt og gærent, kjent og ukjent. Felles for dem er at de er nevnt eller sitert i boken om sosiale medier.

1. Fjordfitte
2. Bjørn Stærk
3. Kristine Löwe
4. Astrid Meland
5. Helge Øgrim
6. Maren Kristiane
7. Nyhetsspeilet
8. Document.no
9. Honest Thinking
10. Liberaleren

Mandag 13. september 2010

Sorg og sommerfugler – Gunn Hild Lem

Det er mange av dere som leser meg, som også leste Arachnes blogg fra begynnelsen. Enda flere av dere fikk med dere innleggene hun skrev etter at Steinar Lem fikk kreftdiagnosen.

Idag kommer boka om Steinars sykdom, sorgen og livet etterpå. En del av dere lurer kanskje på hvorfor dere skal kjøpe Sorg og sommerfugler – dere har jo lest Gunn Hilds blogg.

Men boka er mer enn bloggen. Jeg leste den ut onsdag kveld etter at redaktøren min snek den oppi veska mi. «Åh, du kommer til å gråte. Du kommer til å gråte.» sa markedssjefen. Han hadde heller ikke greid å legge den fra seg.

(Jeg gråt så jeg skremte hunden.)

Mens jeg leste boka, ble jeg slått av tre ting:

• Gunn Hild skriver veldig godt. Rett og slett.
• Vi pleier å holde kreft på avstand. Mormor døde av samme typen kreft som Steinar. Jeg har hatt flere i omgangskretsen som har hatt kreft. Men selv om det er nærme, vet jeg lite om det. Jeg vet ingenting om hvordan veien fra diagnose til eventuell død ser ut, jeg vet ikke hvordan man får sove om natten og jeg vet ikke hvordan man har det mens man går på cellegift. Å lese denne boken, er å få bedre forståelse for kreft.
• Du slutter å skamme deg over dine egne kriser ved å lese om andres. Gunn Hild beskriver den konkrete, materielle krisen. Hun beskriver sovepiller og søppelmat, mareritt og aggresjon. Selv om jeg ikke har vært gjennom det samme som henne, kjenner jeg igjen modusen hun skildrer fra egne kriser. Jeg tror alle som har gått gjennom noe vanskelig kan lese dette og sitte igjen med mindre skam.

Åkei, det er egentlig mer enn tre ting ved boka. Den er blitt veldig bra, rett og slett. Om jeg skal holde frem noen svaketer ved teksten, så er det at det er en del gjentagelse i de siste kapitlene. To blogginnlegg kan godt handle om det samme, mens to kapitler i en bok ikke nødvendigvis kan det.

Jeg håper at boka vil leses av mange, og få folk til å endre adferd på to områder:

1. Slutt å plage kreftsyke bekjentskaper med mirakelkurer og urteskit. Du er bare i veien.
2. Slutt å legge deg oppi hva en sørgende person kan gjøre å ikke gjøre. Enker og enkemenn har akkurat mistet noen de elsket. Du hjelper ikke med å ha meninger om hvordan man sørger «riktig».

Les. Den er velskrevet og du blir klokere. Og storparten av boka består av tekster du ikke har lest før.

Søndag 12. september 2010

Lenkeliste til boka, del 1

Når jeg prater med andre bloggere om nyboka, spør de alltid: «Har du skrevet om meg?»

Jeg skjønner godt at de spør. Jeg mener – vi googler jo oss selv ved jevne mellomrom. Vi sjekker hvem som lenker til oss. Vi liker å vite om vi er omtalt. Problemet med papir er at du ikke kan lenke til noen.

Derfor har jeg laget en «lenkeliste» over alle bloggene jeg har sitert eller omtalt i boka slik at jeg kan publisere den her.

Da jeg ble ferdig med listen, var den imidlertid på over søtti navn. Det er litt langt for et blogginnlegg. Derfor har jeg bestemt meg for å stykke det opp i flere innlegg.

Her er de ti første. De er først fordi de blir nevnt tidlig i det opprinnelige manuset, ikke fordi de er «viktigst» eller noe i den stilen. Noen av dem er svært kjente, noen av dem la bloggingen på hylla for flere år siden.

Heng med, neste gang lenker jeg til deg.

1. Esquil Röler
2. Frøken Makeløs
3. Eirik Newt
4. Vampus’ verden
5. Fr. Martinsen
6. Communistkickback
7. Den røde tumleplassen
8. Revolusjonen kjem! Hurra!
9. Hjorthen
10. Mihoe

Torsdag 9. september 2010

Sur språkvask

Jeg kan ikke skrive. Eller. Jeg kan ikke skrive riktig. Jeg bare setter sammen en masse ord og synes det høres bra ut når jeg leser det høyt. Også er det visst en sær blanding av anglisismer, konservativt riksmål og slang.

Men det er bra det finnes folk som har en fasit. Folk som kan pirke seg gjennom hver eneste kommafeil og legge inn overlegne smilefjes sammen med de verste feilene mine.

Også tenker jeg: Jeg burde være flinkere til dette. Jeg burde ha reglene inne, burde ha dem i ryggmargen og bare skrive riktig nå.

Jeg er flau over å levere fra meg et språk som er så lite «korrekt» når jeg skal skrive bøker, lzzm.

Jeg har vokst om med riksmålet. Jeg giftet meg med en brite. Det resulterer i at jeg forteller «moren din»-vitser.

Men jeg kan ikke kommaregler. Jeg kan ikke skrive «forberedt», det blir alltid «forbredt» og jeg tror det er en d i blant.

Språkvask og korrektur føles som om det kommer inn i stua du trodde du hadde ryddet til perfeksjon, mens de omøblerer og ler av den stygge sofaen din.

Jeg er veldig takknemlig, altså.

Men neste bok, åhå, neste bok, den skal være så perfekt at språkvaskeren får mindreverdighetskomplekser. Jeg skal bli rettskrivningens Chuck Norris.

(Eller så skal jeg sette på litt te som kan roe konkurranseinstinktet mitt.)

Onsdag 8. september 2010

Dagens input:

Fri Tanke klinker til med en strålende artikkel fra Gunnar Tjomlid om kritisk tenkning. Les, les.

George Monboit, en av de mest kjente veganerne internasjonalt, har endret mening etter en ny bok som knuser tidligere oppfatninger om bærekraftig landbruk. Det er sjelden du ser «Jeg tok feil»-artikler på kommentarplass.

En gammel, men god TED-talk om visdom. Eller: Hvor byråkrati er så plagsomt som det er.