Tirsdag 31. august 2010

Blogging som underskuddsprosjekt?

Kjære bloggen. Jeg har skjønt noe viktig.
Du er ikke et overskuddsprosjekt. Du er et underskuddsprosjekt.

Ta i går. Da trommehinnen sprakk, feberen svevde til nye høyder og jeg gikk meg bort på vei til butikken, da blogget jeg, da. Dere fikk et par innlegg, og de seks andre lagret jeg i arkivet til senere bruk.

Boka? Nei, den la seg ned og spilte død. Notatboka? Mjo, mja, jeg fikk presset ut et lite emodikt til slutt, men var for distrahert av smerten i øre til å holde på for lenge. Romanen? Holdt ut i to sider.

Men du? Åh, du skriver deg selv. Du et tankskip i en storm, og uansett hvor kjipt jeg har det, har jeg overskudd til deg. Faktisk er du enklere å skrive jo verre jeg har det. Du er vant til dårlig vær, du bloggen.

Jeg begynte å blogge 13. november, 2006. 13. desember, 2006 hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk. Jeg la deg ikke ned, jeg holdt meg fast i deg hele veien, skrev blogginnlegg gjennom måneder av insomnia og uproduktivt hælvete.

Det siste halvannet året har jeg hatt det bedre og bedre. Bedre enn jeg har hatt det noensinne. Ikke ekstatisk bra, men avbalansert og rolig bra. Jeg har puttet bloggingen i kalenderen, skrevet opp ideer til innlegg og skrevet bloggen som en del av de andre skribentjobbene mine.

Og det har gått litt trått. Bloggen har ikke skrevet seg av seg selv, jeg har latt det gå lenger mellom hvert innlegg enn jeg har gjort noensinne.

Men nå: Med høy feber, halsvondt og en hjerne av grøt, da tyter blogginnleggene ut.

På en måte lover det ikke godt for bloggen at den er et underskuddsprosjekt i en tid jeg får mer og mer overskudd. Samtidig er det betryggene at når skriveprosjektene som krever en uthvilt, samlet Ida legger seg på rygg og spreller, holder bloggen fortet.

Dette avkrefter nemlig min største frykt: Jeg kommer aldri til å slutte å skrive.

Mandag 30. august 2010

Au, sortert etter kroppsdel

1. Du har vondt i hodet. Det kjennes ut som om du har vondt i «deg selv». Du er ubrukelig uten kontrollorganet. Du vil bare ligge i mørket alene til det går over. Kalde ting er å foretrekke, helst i hele fjeset.
2. Du har vondt i halsen. Du snakker lite og svelger minst mulig. Du lever på sjokoladepudding og te. Når du ikke hoster, ser du på TV.
3. Du er tett i nesen. Du tror du skal dø. Du lever på mat du kan tygge og svelge på to sekunder, så du ikke blir kvalt i prosjektet «næring». Otrivin er heroin. Når du endelig kan puste gjennom nesa igjen, blir du nesten religiøs.
4. Du har vondt i magen. Det er nesten alltid pinlig. Enten det kommer opp, går ned eller kommer i form av gass, vil det alltid ut. Hvis ikke har du fått forstoppelse. Du tilbringer mye tid alene på do. Muligens med bøtte.
5. Du har vondt i underlivet. Du får masse angst og tenker på HIV og kreft, men når du kommer deg til gynekologen, har du bare litt sopp. Eller cyster du bare må «leve med».
6. Du har vondt i øret. Av en eller annen grunn, er dette verre enn samtlige av punktene over. Det eneste som er verre, er vondt i begge ørene. Du aner ikke hva du skal gjøre, men prøver på tusen teite kjerringråd som å fylle øret med smør, sove på risposer du har varmet i mikrobølgeovnen og ofre dine førstefødte til de underjordiske.

Ja. Jeg er syk, i tilfelle du lurte.

Og ja. Jeg har vondt i øret.

Søndag 29. august 2010

Selvutslettende snill

Moren min har alltid pleid å si at hun har raring-tekke: Er det noen litt ustabile, skrullete, merkelige eller ubehagelige mennesker i rommet, finner de henne og blir sittende og snakke med henne hele kvelden. Jeg trodde i flere år at jeg hadde arvet min mors raring-tekke: Det samme skjedde alltid med meg.

Jeg har imidlertid skjønt at det handler om en slags selvutslettende snillhet. Grunnen til at raringen ender opp hos meg, er at jeg er en av de få som ikke ignorerer ham aktivt eller ber ham gå sin vei, men vier ham hele min oppmerksomhet og forsøker å være så snill og omsorgsfull som mulig, selv når han beveger hånda si nedover låret mitt.

Selv om jeg ikke liker ham. Selv om jeg synes han er irriterende. Selv om jeg ville gjøre noe annet enn å prate med raring nr. 105. Men jeg vil jo være snill. Jeg kan ikke være slem og be ham gå sin vei.

Eller: Jeg pleide hvertfall å tenke sånn. Å bryte ut av det selvutslettende snille mønsteret har vært vanskelig, og jeg har måttet øve meg på å ta bort klåfingrede hender og snu ryggen til raringer som sette seg ved bordet mitt og fortelle krevende mennesker at jeg dessverre ikke kan trøste dem hele natten, og at jeg dessverre ikke kan gjøre det igjen. Noensinne. For så snill er jeg ikke.

Omformulert: Jeg er ikke så slem mot meg selv at jeg tilbringer to timer av byturen min med å høre på livshistorien til Full Mann 50, bare for å bli belønnet med whiskyånde og uønsket kroppskontakt.

Jeg har lært meg å si: «Unnskyld, men vi har en privat samtale og foretrekker å være alene. Du er ikke velkommen, vennligst hold avstand.» Og når det ikke funker: «Unnskyld, men nå er du ubehagelig.» Og når det ikke funker: «Gå vekk.»

Ja, det er trist å være ensom, full, pratesjuk og gammel. Ja, det er sikkert synd på deg om du er alene og rar og ingen vil snakke med deg. Men det er ikke mitt ansvar. Jeg har ansvar for å plukke opp etter hunden min og å reise meg for gamle damer på bussen. Jeg går ikke på byen for å lette arbeidsbyrden for ansatte på A-hus. Og jeg har ansvar for å ikke mishandle meg selv.

Den psykomotoriske fysioterapeuten min sa til meg at jeg skulle observere hunder og katter når de havnet i ubehagelige situasjoner. De stivner til, skyter rygg, legger ørene bakover og gjemmer halen mellom bena. Kroppen deres reagerer på truende fremmede.

Det gjør kroppen min også når den skumle, fulle mannen setter seg nesten oppå meg på byen. Jeg bare merker ikke at jeg strammer skuldrene, holder pusten og stivner i en rar bøy.

Men kroppen gjør.

Trikset er å kjenne etter og vite når katten ville frest og når hunden ville bjeffet – og omsette den følelsen til et «Gå vekk». Og handle på bakgrunn av følelsen.

Å skifte fokus fra å være snill og hyggelig til når den indre kattepusen ville klort noen har redusert ubehagelige opplevelser betraktelig. Men det har ikke vært lett å slutte å være selvutslettende snill.

Lørdag 28. august 2010

Den mest praktiske søkemotoren

…er ikke alltid google. Nei, selv om google fungerer som en blanding av kalkulator og orakel for meg, er det fortsatt Wolfram Alpha som står mitt hjerte nærest.

Wolfram Alpha er en vitenskapelig nerdesøkemotor som kan brukes til alt. Står det 350 g sukker i kakeoppskriften din og du lurer på hvor mange deciliter det er, kan du bare skrive «350 g sugar to dl» i søkefeltet på WA og få opp at det er 1,9 dl.

Hvis du lurer på hvor mye B12 det er i 100 gram kyllinglever, vet WA det også. Eller svaret på en komplisert ligning. Eller hvor mange kalorier det er i en skje 100% peanutsmør.

Jeg bruker søkemotoren fra alt til baking til budsjett og har etterhvert skjønt at de færreste vet om den. Dermed sprer jeg det videre. Alt Google ikke vet, vet Wolfram Alpha.

De har en rekke eksempler på hvordan du kan bruke søkemotoren på nettsidene sine. Ta en kikk, og få løst alle problemene du har og eventuelt måtte få. Du vil jo vite når neste solformørkelse er, ikke sant? For ikke å snakke om hvor elastisk en furuplanke er – sånn eksakt?

Torsdag 26. august 2010

Da Pippi vant 2. verdenskrig

Det er mye man kan gjøre i skrivepausene sine. Mine involverer som regel en tur med hunden. Men en tur med hunden kan være så mangt. Jeg har en romantisk idé om å gå en lang, rask tur med en stolt, liten turkamerat ved min side, men ender langt oftere i en surret skinkerull sammen med en annen hundeeier mens bikkjene våre forsøker å tungekysse hverandre i hjel.

Idag har Pippi og jeg lekt D-dagen sammen med noen fjerdeklassinger. Generalen på ni år ble distrahert i seriøs maskingeværskyting og måtte komme bort og klappe Pippi, og resten av soldatene fulgte etter. Generalen spurte om Pippi kunne være tanks. Pippi svarte ham med tunga over hele fjeset. Hun kunne være hva som helst, hun.

Guttene fortalte meg at de var i krig med nazistene, som minnet mistenkelig om en annen guttegjeng nede bak en busk. Men nå skulle de vinne, de hadde et hemmelig hundevåpen. Pippi gikk fra å være tanks til krigerhund tilbake til tanks, men hun gikk løs på oppgaven med stor entusiasme. Riktignok var det i første verdenskrig at Airedale-terrieren tjenestegjorde, but we aim to please.

Det eneste problemet var at de stolte amerikanske troppene ble distrahert av myk pels å bore nesen neddi rett som det var. Og Pippis entusiasme for pinner ødela en del av amerikanernes beste våpen: De ble tygget i stykker.

Etterhvert hadde jeg lært den lille generalen å få kontroll på tanksen sin. Nå kunne han få henne til å sitte, dekke og gi labb, samt bli på plass. Snart hadde soldatene gitt bort alle våpnene sine til hunden så hun skulle gjøre triks for dem.

En liten, mørkhudet amerikansk soldat var imidlertid skeptisk: Pappaen hans hadde sagt at hunder ikke var bra dyr. De var farlige og urene, hadde pappaen sagt. «Det er bare fordi han ikke har møtt Pippi, det» sa jeg og resten av hæren var enige. De fikk Pippi til å sitte pent mens skeptikeren fikk klappe henne. Snart var han like komfortabel med henne som de andre soldatene.

Men plutselig tok krigen en uventet vending: Nazistene kom løpende for å erklære fred! (Men bare hvis de fikk klappe hunden, sa de.)
D-dagen ble avsluttet med at Pippi rundslikket alle sammen i fjeset.

Og så ringte det inn.

«Hadet, Pippi! Hadet, Pippi!» ropte alle soldatene, som muligens var mest fjerdeklassegutter nå. De var fullstendig dekket av søle og gress og mange av dem hadde hundespor på brystet. (Jeg må øve mer på det at hunden min ikke skal hoppe opp på folk.)

Så gikk vi inn for å spise og sove – for Pippis del, og spise og jobbe – for min del. En 20 minutters spasertur kan være nok for at hunden din vinner en krig eller to.

Onsdag 25. august 2010

Bipper: Oppsummert

Igår spurte jeg dere hva dere syntes om Bipper, og fikk mange interessante svar både her, på Twitter og på Facebook. Noe av det mest positive var at lederen i Bipper, Silje, skrev et blogginnlegg spesielt til leserne mine. Selv om Silje slet litt med lenking mellom blogger, viser hun at selskapet er villig til å snakke med både kunder og kritikere – noe som mange kan lære av, uansett om produktet deres er omstridt eller ei.

Silje vil gjerne oppklare hva Bipper er, så jeg lar henne forklare produktet sitt med sine egne ord:

• HVEM barna kan kommunisere med
• NÅR PÅ DØGNET mobilen kan brukes
• HVOR MYE mobilen kan brukes per uke

I tillegg til BipperGrenser (tjenesten som elementene over ligger under) tilbyr Bipper en TRYGGHETSALARM (BipperTrygghet) som enkelt kan aktiveres av barnet selv dersom noe skulle skje. Opptil fem personer foreldrene har valgt blir da oppringt, og mobilen slutter ikke å ringe selv om barnet legger på. Alle ‘trygghetskontaktene’ får også tilsendt en tekstmelding med beskjed om at alarmen er utløst og med link til et kart som forteller i hvilket område barnet befinner seg.

Bipper omfatter også en LOKALISERINGSTJENESTE. Maksimalt 20 ganger per måned og maks tre ganger per dag kan foreldre ved behov posisjonere mobiltelefonen til barnet. Dette kan eksempelvis være hensiktsmessig dersom man ikke finner barnet og er utrygg, eller dersom man ikke finner mobilen (akkurat det å finne igjen mobilen har jeg benyttet meg av noen ganger….). Sikkerhet og trygghet er stikkord. Ikke overvåking.

Mange har innvendinger mot Bipper, meg selv inkludert. Her er noen av de beste innvendingene som kom inn gjennom gårsdagens samtale:

Skeptikerne

Elisabeth lurer på hvor bra det er for foreldrene å ha koordinater på barnet.

«Det må jo bli helt krise og full utfriking når barnet glemmer eller «glemmer» mobilen, eller når teknologien svikter?!»

MajaPiraja beskriver hva som ville skjedd om min mor hadde kjøpt en Bippertelefon til meg:

«Jeg ser for meg at eldre unger med nysgjerrige foreldre kommer til å kjøpe en startpakke med nytt nummer som de ikke forteller foreldrene om, pille av klistrelappen på simkortet, eller tilbakestille hele telefonen tilbake fabrikkoppsettetfor å slette eventuell installert programvare. Det høres jo ikke ut som det er mere som skal til for å komme seg rundt dette? »

Alt Godt-Gunda skrev hvorfor hun tror kontrolltjenester som dette virker mot sin hensikt i barneoppdragelsen:

«Eg syns det er interessant å skille mellom indre og ytre motivasjon for dei valga vi tek her i livet. Ein person som er motivert av ytre faktorar som belønning og straff trur eg oftare vil gjere feil valg enn ein person som er motivert av indre faktorar, som sin eigen vilje og sitt eige indre kompass. Ordningar som dette passiviserer det indre kompasset, og gjer at barn ikkje i særleg grad øver opp sitt eige skjønn.»

Carl Christian kommer med mange gode argumenter på Facebook, både praktisk og prinsipielt. Her er et par:

«1) Selvsagt dette med gode intensjoner… Bipper ol tar utgangspunkt i at målet helliger middelet. I mine øyne er det aldri tilfelle (om vi ser bort fra krig). Den faktiske konsekvensen av det… du gjør må tas i betraktning, ikke bare intensjonen.
2) Jeg har intrykk av at utvikling og bruk av slike tjenester tar utganspunkt i en usikkerhet og/eller frykt for teknologien, og man har da naturlig nok et behov for å kontrollere den. Resultatet derimot blir tilnærmet det motsatte, vi kontrollerer mennesker i stadig større grad. I siste instans så sitter vi igjen med en teknologi som kontrollerer oss.»

Midt i mellom

Dagens beste midt i mellom-kommentar kom fra Ingvild, som jeg dessverre ikke kan lenke til, siden hun ikke har en nettside:

«Jeg tror heller ikke helt at man klarer å lage en overvåkningsdings som unger ikke finner en vei rundt. Jeg klarte fint å skru av parent controllen på mamma og pappas VHS-spiller da jeg var 10, og jeg tror foreldre lurer seg selv om de tror de kan vinne over barna sine.

På den andre siden tror jeg det ikke handler om dingsen. Om man forteller sine barn at det er noe som bare blir skrudd på i nødstilfeller vil det funke frem til barnet ikke vil bli funnet i nødstilfeller (les:tenåring som ikke overholder inne-tid). Om man ikke gir barnet en følelse av at han eller hennes intimgrenser blir tråkket på ved å misblippe men i beste fall aldri trenge å bruke den er jeg ikke nødvendigvis i mot.

Dette ble lenger enn jeg tenkte. Konklusjon: Jeg er for, men kun opp til en viss alder og syns det er siste utvei. God bruk bør derfor være å ha den, men aldri å bruke den. Du skal ikke ferske ungen din i en hvit løgn om hvor hun/han har vært. Kanskje de prøver å beskytte den hemmelige hytten sin eller har en eller annen logisk barnegrunn for å ikke fortelle nøyaktig hvor de har vært.»

De positive

Den beste positive kommentaren kom ikke fra Bipper-ansatte Andreas eller små-paranoide Rune, men fra Serendipitycat:

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å se Bippers tjeneste som en direkte “overvåkning” av barna. Det er ikke snakk om en blinkende rød prikk på foreldrenes PC-skjerm som flytter seg i takt med podens skritt over gårdsplassen.

Jeg tror at vi må innse at tidene forandrer seg, og at vi på fornuftig vis kan bruke nye verktøy for å følge med på hva som skjer. Når barn helt ned i 6-årsalderen får mobiltelefoner, synes jeg det er nesten litt naivt av foreldrene å tro at barna selv er modne nok til å begrense seg, selv med god veiledning hjemmefra. Hva med mer “veslevoksne” venner som “låner” telefonen, press fra jevnaldrende om å ringe etc.?

Jeg ser vel helst på mulighetene til å for eksempel begrense et visst antall nummer barna kan ringe som en fordel, men mener at foreldrene ikke trenger å ha mer kontroll enn det man kan se av en spesifisert telefonregning på hjemmetelefonen.

Noen vil alltid finne omveier rundt, enten det gjelder barn eller foreldre. Det betyr ikke at tjenesten/teknologien er skummel eller unyttig av den grunn, og det er ikke nødvendigvis riktig å fremstille dette som en “overvåkningstjeneste”.

Ellers likte jeg Bipper-Siljes innlegg “Da jeg var liten”

Oppsummert:

Sånn jeg ser det er argumentene mot Bipper delt inn i de pragmatiske og de prinsipielle: Du har argumenter for barns rett til privatliv, og du har argumenter for at å stole på teknologien som kontrollmekanisme er falsk trygghet.

Argumentene for Bipper deler seg i de pragmatiske og de paranoide: Bippersilje ville lage et program for mobiltelefon som ga henne samme kontroll over barnas telefonbruk som foreldrene hennes hadde over deres felles fasttelefon. Lokasjonstjenesten og trygghetsalarmen er tilleggsfunksjoner til tjenesten. Det er ikke overvåkning når man bare sjekker hvor barnet er i nødstilfeller, mener hun.

De paranoide ser derimot på Bipper som en mulighet til overvåkning i «en verden med flere gærninger der ute enn noen gang», for å sitere Rune.

Og hva mener jeg?

På en måte kan jeg skjønne at man ikke vil at små barn skal bruke tusenvis av kroner på Jamba-ringetoner når det er du som betaler for moroa. Samtidig er det påfallende at foreldre-filter på datamaskin etc er på tilbaketog. Etter at barna ikke lenger er så små at du surfer sammen med dem, ender de fleste opp med å la barna surfe selv og snakke med dem om det de har sett, så langt jeg skjønner Medietilsynet. Bibliotekene har gått bort fra «barnefilter» på Internett, og jeg må innrømme at WWW har langt skumlere ting å by på enn mobiltelefonland.

Forskjellen på Bipper og en detaljert telefonregning der du kan se hva barnet har brukt penger på, er at Bipper er preemptive strike. Istedenfor å ha en samtale med din 11 år gamle sønn om hvor dyrt det er å ringe folk i timesvis midt på natten, bare forhindrer du barnet å ringe folk midt på natten.

Jeg er generelt skeptisk til et system der barnets venner og beskjeder fra barnets venner må gjennom foreldrenes godkjenning. Jeg hadde venner mine foreldre ikke likte, og heldigvis kunne de ringe i smug, likevel.

Og jeg tror at hvis Bipper slår an blant foreldrene til 11 år gamle gutter, vil de sitte og gjøre krøll på Skype mens du tror du har kontroll.

Ellers: Jeg er skeptisk til lokasjonstjenester generelt, og argumentet om at andre har laget det hjelper ikke Bipper noe særlig. Jeg er også skeptisk til produkter som skal kontrollere en «farlig» teknologi, istedenfor å lære barna å beherske den tidlig i samtale med foreldre.

Dessuten: Hovedproblemet i Norge idag, er ikke at barn gjør så mye galt. Det er langt større problemer med dårlige foreldre. Bipper er et totalitært system, og det er ikke alle foreldre som er gode diktatorer. Jeg var forelsket i jenter, mens foreldrene mine taklet det dårlig. Mange av mine homovenner hadde foreldre som helst så at de ikke snakket med kjærestene sine og venner med samme legning. Dette er en av grunnene til at jeg er tilhenger av at barn skal kunne ha hemmeligheter for foreldrene sine.

Og sist, men ikke minst: Barna dine kan mer om teknologi enn deg.
Jeg tror Bipper ikke representerer fremtiden, men en sovepute for foreldre som er redde for fremtiden.

Tirsdag 24. august 2010

Bipper?

Åkei – her er greia:

Jeg skal holde foredrag for Medietilsynet i morgen, og får dermed være med på foredraget de skal holde først. Temaet? Bipper – lokaliseringstjenesten du kan installere på telefonen til barna dine (enten i form av ekstrasimkort, applikasjon eller direkte fra operatør), kontrollere hva barna får gjøre med mobilen og vite hvor barna er til enhver tid.

Møtet kommer til å være mellom alle organisasjonene og departementene som jobber med barn, og kommer antageligvis til å ha en påvirkning på hvordan de stiller seg til Bipper.

Bipper er tiltenkt barn mellom fem og fjorten år, og jeg kan høre min indre trettenåring skrike over tanken på at opphavet skulle kunne kontrollere hvem jeg snakket med og hvor jeg var til enhver tid. Men jeg har jo bare erfaring med å være barn, ikke med å være forelder.

Jeg har fått flere gode motargumenter mot Bipper på Facebook og Twitter, men jeg har til gode å møte noen som er tilhengere av systemet. Kanskje noen av leserne er det?

Er dette smart og trygt? Er det en paternalistisk bruk av teknologien som gir mindre selvstendige barn? Kom med smarte spørsmål og innvendinger jeg kan ha med på møte.

Oppdatert: Silje, damen bak Bipper, har skrevet et blogginnlegg som synes å være rettet spesielt til dere. Hun har en gjennomgang av hva Bipper er og hva Bipper gjør.

Mandag 23. august 2010

Ord redaktøren min ikke har skjønt til nå:

• Forumtråd
• Eid
• Kudos
• Epically («Mente du ethically?»)
• Versjon 2.0
• Flash

Her prøver man å forklare hva RSS er, hva det vil si å trolle og hva HTML er og tror man er pedagogisk. Også skjønner du at halvparten av verbene og substantivene du bruker er helt ukjente for mange. Stakkars sitatene mine som er så fulle av fremmedord.

Stakkars språket vårt, Internett.

Søndag 22. august 2010

Opphavsrett og Creative Commons 101

Jeg skrev et innlegg om hvordan navngi opphavspersonene riktig når du publiserer Creative Commons-bilder. Hege spurte etter en skikkelig Creative Commons-guide sånn generelt, så jeg publiserer en her.

Åndsverskloven 101

Åndsverksloven sikrer deg opphavsretten til det du har produsert. Om du tegner en tegning, tar et bilde eller skriver en tekst, har du opphavsrett til tegningen, bildet eller teksten fra det øyeblikket du har tegnet/knipset eller lagt fra deg blyanten. Om du har opphavsrett til en tekst er altså ikke avhengig av om du har publisert den på bloggen eller ei.

Noen tror at man må sette en liten © ved siden av det man har laget for å få opphavsrett, men det er ikke riktig. Den lille c’en tjener utelukkende til å minne leserne dine om at du eier det du har laget.

Opphavsretten din er avhengig av at det du har produsert har verkshøyde, et ullent begrep. Gisle Hannemyr beskriver det slik:

Begrepet «verkshøyde» er ikke så veldig klart definert, men oppsummeres gjerne med at for å regnes som åndsverk må arbeidet være et resultat av selvstendig skapende innsats, og uttrykke individuell egenart.

Det betyr at bildene du laster opp med mobilen etter å ha tatt bilde av et morsomt skilt ikke er et åndsverk, på samme måte som «Ida is våken»-oppdateringene på Facebook ikke er det, uansett hvor mange ©-er du klistrer på det.

(Joda, bilder uten verkshøyde er også beskyttet av åndsverksloven, men de har kortere vernetid og kalles fotografiske bilder, ikke fotografiske verk.)

Hva vil det si å ha opphavsrett?

Du har altså opphavsrett til noe fordi du har laget noe med verkshøyde, uavhengig om verket er publisert.

Opphavsretten sikrer deg følgende:

1. Enerett til publisering, ofte kjent som copyright
2. Enerett på å gjøre verket tilgjengelig for verden
3. Retten til å bli navngitt
4. Vern mot krenkende gjengivelse

Du har altså rett til å bestemme hvem som får publisere bildet ditt, samt hvordan det skal publiseres. Du har rett på å få navnet ditt under bildet, og du har rett på å beskyttelse mot at Vigrid bruker bildene dine i sin neste kampanje.

Hva er Creative Commons?

Creative Commons-lisenser er et forsøk på å skape et mer fleksibelt rammeverk rundt åndsverksloven. Ideen er at du lisensierer det du har laget slik at andre kan dele og bruke åndsverket ditt uten å måtte spørre deg først. Creative Commons-lisenser kan også brukes til å sikre deg rettigheter for ting du har laget som ikke har verkshøyde.

Å publisere noen under en CC-lisens betyr i praksis at du gir leserne dine noen ekstra rettigheter til å bruke verket ditt, under noen betingelser du setter på forhånd.

NB: Hvis du ikke har en CC-lisens på verket ditt, er den automatisk beskyttet under den vanlige åndsverksloven. En del jeg kjenner vil ikke putte noen CC-lisens på det de lager fordi de vil at det skal «deles fritt». Problemet med det er at ingen lisens = den strengeste lisensen innenfor norsk lovverk.

Dette betyr de ulike elementene

Alle CC-lisensene er satt sammen av følgende elementer:

Navngivelse – altså at du må si hvem det er som har laget det du publiserer. Dette er det eneste elementet i CC-lisensen du ikke kan velge bort. Det er også i tråd med åndsverksloven forøvrig. Denne delen av lisensen forkortes «by».

Ingen bearbeidelse – altså at ingen har lov til å endre, redigere eller bearbeide verket ditt uten å spørre deg. Jeg har denne lisensen på tekstene mine, fordi jeg vil bli spurt først om noen redigerer dem. Hvis noe er merket med ingen bearbeidelse, er det ikke lov å redigere det i Photoshop, lage en mashup eller putte det i en remix. Dette elementet forkortes «nd».

Ikkekommersiell. Hvis noe er publisert under en ikkekommersiell lisens, er det forbudt å bruke verket i en setting der folk får økonomisk gevinst. For oss bloggere er det en god måte å sikre seg at større aktører ikke bruker bildene eller tekstene våre uten å spørre om lov først, men som Yngve gjorde meg oppmerksom på i kommentarfeltet: Blogger med reklameinntekter er også kommersielle aktører. Det samme er blogger tilknyttet firmaer, aviser etc. Voe er med andre ord en kommersiell aktør i denne sammenheng. Det samme er NRK Beta. Dette elementet forkortes «nc».

Del på samme vilkår – ofte det lisenselementet som er vanskeligst å forstå. Denne delen av lisensen gjør lisensen smittsom: Om du får publisere et bilde jeg har tatt og lagt ut under en del på samme vilkår-lisens, betyr det at du bare har lov til å bruke det om du deler det under samme lisensen som meg. La oss si jeg tillater endringer av et bilde, men bare under del på samme vilkår: Da må du dele det endrede bildet/mashupen/remixen på samme vilkår som meg etterpå. Denne delen av lisensen forkortes «sa».

De ulike lisensene

Elementene over kan sette sammen til en rekke ulike lisenser, den ene strengere enn den andre. Her er en oversikt, rangert fra minst streng til strengest (jeg bruker den strengeste).

1. Navngivelse (by). Publiserer du noe under denne lisensen, forbeholder du deg bare én eneste rettighet: Å få navnet ditt under.
2. Navngivelse-Del på samme vilkår (by-sa). Publiserer du under denne lisensen, kan folk gjøre hva de vil så lenge de navngir deg og lar andre dele bildet videre på samme måte. Du kan bearbeide verket uten å spørre. En smittsom variant av den over.
3. Navngivelse-Ingen bearbeidelse (by-nd). Du kan gjøre hva du vil, så lenge du navngir opphavspersonen og ikke endrer verket.
4. Navngivelse-Ikkekommersiell (by-nc). Du kan dele fritt så lenge du forteller hvem som har laget verket og ikke er en kommersiell aktør. Du kan bearbeide fritt.
5. Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår (by‑nc‑sa): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og lar lisensen være smittsom. Du kan bearbeide fritt.
6. Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse (by‑nc‑nd): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og ikke endrer verket. Den strengeste lisensen, og den lisensen jeg bruker på tekstene mine.

Oppsummert:

Åndsverksloven har ingenting med den lille ©’en å gjøre, å ikke lisensiere er å bruke den strengeste lisensen, og du må alltid navngi opphavspersonen uansett hvilken lisens verket er lagt ut under.

Å legge noe ut under en CC-lisens er å gi leserne og brukerne noen rettigheter til det du lager. Husk at en CC-lisens bare skal bruke på kulturprodukter. Finn andre løsninger til programvare, oppfinnelser etc.

Dette innlegget er en prøvesmak på den nye boka. Du kan lese det opprinnelige innlegget om å bruke CC-bilder riktig her. Du kan også lese mer på Creative Commons Norge.

Lørdag 21. august 2010

Hvordan bruke CC-bilder riktig

Det er lett å stjele bilder.

Du googler eple på Googles bildesøk, finner et eplebilde du liker, høyreklikker på det og kopierer lenken. Deretter legger du ut bildet på bloggen, og vips: Så har du eplebildet i blogginnlegget ditt. Ulovlig.

Når vi skal forsøke å være litt mer lovlydige, stiller vi inn bildesøket på Google og Flickr til å bare gjelde Creative Commons-lisensierte bilder, finner eplebildet og legger det ut på bloggen med teksten «Creative commons» under.

Problemet med denne måten å bruke CC-bilder på er at det er like ulovlig som å stjele vanlige bilder. Grunnen? For at CC-lisensen skal være gyldig må du både oppgi hvem det er som har tatt bildet, oppgi tittelen på bildet, lenke til bildet og lenke til Creative Commons-lisensen.

Dette er litt lite intuitivt, og mange gjør det feil. Da Helge Øgrim skrev en spalte i Journalisten om hvordan bruke CC-bilder i artiklene sine, navnga han ikke fotografen på riktig måte. Morgenbladet og Klassekampen har stadig bilder på trykk der Creative Commons eller Wikimedia Commons er oppført som fotograf.

Det er feil. CC-lisens eller ei: Du skal alltid navngi fotografen.

For oss nettfolk burde det være opplagt: Vi blir sure om noen ikke lenker til teksten vår. Vi burde forstå at noen blir sure om de ikke får et lenke til bildet sitt når vi bruker det.

Å navngi fotografene riktig når du bruker et bilde med CC-lisens er dermed et spørsmål om god lenkepraksis i tillegg til at det er et juridisk spørsmål.

Eller som Creative Commons Norge formulerer det: Creative Commons er ikke et bildebyrå. Du kan ikke putte foto: Creative Commons slik du ville satt foto: Scanpix.

Sånn skal riktig navngiving se ut:

Discus fish in an aquarium av weesen, tilgjengelig under Attribution-NonCommercial 2.0 Generic

(Fin fisk, ikke sant?)

Hvis du ser på dette som et spørsmål om nettikette, er det faktisk mindre uhøflig å stjele copyrightede bilder, oppgi fotografen og lenke til vedkommedes nettside enn det er å bruke et CC-bilde og oppføre Creative Commons som et bildebyrå.

En vekker for oss som forsøker å bruke mest mulig CC-bilder, ikke sant? Jeg var ikke klar over dette før jeg satte meg inn i det mens jeg skrev sosiale medier-boken, men jeg synes det er en bra regel:

Du får flere lenker, bedre googlerangering og vite når noen bruker bildet ditt, og det at du gjør leserne dine oppmerksom på lisensen bildet er distribuert under, gjør at de enkelt kan finne ut om de kan bruke bildet selv.