Bordet spekulerer jeg i om ikke kanskje kan være litt ustabilt, og som Johanna sier, bli slarkete. Veldig praktisk i starten, men kanskje ikke over tid?

Og dette med smak er veldig interessant faktisk. Det er noe jeg har diskutert med mange. Jeg blir ofte kalt snobb av ulike typer (boksnobb, språksnobb, kunstsnobb generelt osv) fordi jeg kan være temmelig kresen og har sterke meninger rundt hva som er bra og ikke (dog jeg syns ikke dette er snobbete, jeg liker bare det jeg liker, som alle andre). Da tror folk gjerne at jeg sier at jeg har god smak og de har dårlig smak. Og det blir feil. Ja jeg mener sitcoms som regel er skikkelig kjipe greier som følger en oppskrift det er enkelt å finne ut av, men det betyr ikke at jeg syns mennesker som ser på dem er kjipe. Det er jo nettopp bare subjektiv smak, ikke universell dom.

Men så er det også litt interessant at når jeg sier jeg mener noe faktisk er objektivt dårlig, så blir folk sure. Man skal ikke kunne si det. Det må være greit å ha dårlig språk og masse skrivefeil, fordi innhold ikke språk teller mest osv. Lignende argument som det. Det syns jeg er merkelig. Det virker som om de generelle standardene i hele samfunnet synker.

Men så igjen, kanskje jeg faktisk bare er litt snobbete.

Jeg skjønner egentlig ikke helt om du er uenig, eller hva den eventuelle uenigheten er? Det er en fare innenfor kunsten når praktisk blir forvekslet med estetisk, når innhold ikke er noen ting uten kontekst, og når teknikk drukner musikalitet. Det var i grunnen poenget mitt.

Det er ikke min mening å lese deg med ond vilje. Jeg svarer deg utfra hvordan jeg tolket din mening. Ser i ettertid at vi kanskje ikke deler klassikersyn, og dermed har en liten kommunikasjonssvikt fra start.

Jeg snakker mer om at “venstresidens elite” (som både jeg og Virrvarr har kjennskap til) diskuterer akkurat dette opp og ned og i mente, for bare å unntaksvis komme i nærheten av en så presis, åpen og ydmyk forklaring på hvorfor ikke “massene” kan begynne å forstå seg på Bourdieu (eller Marx, for den del).

Bordet ser jeg som en sånn over-fancy design-greie som ikke helt virker i praksis. Det ser kult ut på videoen, men jeg tror ikke på at det vil være stabilt – og ikke minst holde seg stabilt over tid. Det kan såvidt sees også på videoen når han setter inn det siste benet, og på måten han justerer det helt til slutt ved å bøye seg ned og skyve litt på bena. For at et tremøbel ikke skal bli slarkete trengs det lim, skruer, eller deler som sitter så tett at de må bankes sammen.

Bokhyllene er pyntegjenstander og ikke praktiske bokhyller. Ikke min stil personlig, men greit nok hvis det er det man vil ha.

Ellers har jeg litt inntrykk av at enkelte med mye kunnskap om et emne roter seg bort i det tekniske. Ting oppfattes som bra fordi de er “smart” uttenkt, eller teknisk vanskelig å lage, og ikke ut fra opplevelsen de gir brukeren. Kunst og design blir nærmest en slags sportsgren hvor det er kunsterens innsats som verdsettes, ikke produktet. Sang er “bedre” uten mikrofonforsterker enn med. En fiks løsning på et bord er “bedre” enn et helt vanlig bord.