Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Ben Goldacres Bad Sicene er noe av det mest inspirerende jeg har lest på lenge. Ikke utelukkende på grunn av bokens innhold, men på grunn av måten den er skrevet på.
Goldacre er lege og spaltist i The Guardian, i tillegg til å være en aktiv blogger. Spalten, bloggen og boken har det samme navnet: Bad Science, og tar for seg ulike former for dårlig forskning generelt og dårlig forskning på helsespørsmål spesielt.
I motsettning til mye skeptikerlitteratur jeg har lest (og det begynner å bli en del), har Goldacre en mye sterkere folkeopplysningsagenda. Boken hans er bygget opp rundt prinsippene bak evidensbasert medisin, altså teorien om hvordan utføre et godt eksperiment og vurdere andres eksperimenter for å komme frem til en medisin vi har bevis for at fungerer. Misjonen med boka er å lære deg som leser hvordan bedømme vitenskapelige eksperimenter på egenhånd. Goldacre vil mer enn å la deg le av teite homøopater.
Måten Goldacre gjør dette på, er å bygge opp strukturen i boken som et 300-siders kurs i vitenskapelig metode.
Han begynner med detoxprodukter, og viser hvordan du kan utføre eksperimenter med dem hjemme for å bekrefte eller avkrefte virkningen deres. Hvis «beviset» for at detoxfotbadet renser føttene dine er at vannet blir brunt, bør du forsøke å lage to parallelle fotbad: Et med og et uten føttene i. Når vannet du ikke har føttene i blir brunt, kan du være sikker på at det ikke er dine giftstoffer som er den utløsende faktoren.
Goldacre går videre til homøopatien og bruker dem som eksempler på hvordan ikke utføre eksperimenter. Han beveger seg videre til selverklærte ernæringseksperter og ser hvordan de feiltolker og dikter opp undersøkelser for å kunne selge antioksidamter, omega-3 og vitaminpiller, og bruker dem som eksempler på hvordan eksperter og journalister plukker ut utelukkende positiv informasjon om et produkt. Til slutt bruker han prinsippene han har lært bort for å vise hva slags triks legemiddelindustrien bruker når de skal selge inn produkter til helsevesenet.
De siste kapitlene i boka bruker han på medias rolle i forskningsformidling, og viser hvordan britisk media har feiltolket statistikk og fremmet sensasjonelle historier om mirakelkurer og hvor farlig det er blitt å spise grønnsakene sine.
Poenget med boka er å vise at god vitenskap ikke handler om autoriteter, men om god metode og muligheten for å kritisere metoden som er brukt.
Mens mye skeptikerlitteratur bruker tid på ønskekvister, kreasjonister og spøkelser, tar Goldacre tak i påstander du antageligvis har lest i et ukeblad nær deg. Som at supermaten Gojibær skal forebygge kreft og at store mengder Omega 3 gjør barna dine smartere.
Den viser at dårlig forskning slettes ikke bare er noe alternativbevegelsen driver med, og at å forstå vitenskapelig metode ikke er rakettforskning.
Les boka, les bloggen og les videre i lenkelisten hans.
Kategorier: aktivisme, anmeldelse
14 kommentarer 
- Legg til egen kommentar
Kommentér:
Creative Commons by-nc-nd
Fikk umiddelbart lyst på denne, og skal i alle fall lese bloggen så snart nettforbindelsen tillater det! Takk for tips!
Takk for tips!
Høres ut som en av de bøkene jeg skulle ønske at fantes. Så fint at den faktisk gjør det.
Leste denne i fjor sommer, og har siden gitt bort 10-12 eksemplarer til unge mennesker. Tilbakemeldingene har vært som Martins over her: “Har ønsket meg denne, men ikke visst at den fantes!” Flere har også forundret seg over at metode kan fremstilles så enkelt.
Boken burde gies bort gratis til alle ungdommer. Beste grunnbok i forskningsmetode jeg har vært borti.
Umm, Ben Goldacre skriver da ikke om dårlig forskning, men om kvakksalveri og om dårlig formidling, spesielt i massemedia.
Goldacre er litt av en awesome mann i det hele tatt. Han var også hovedperson i denne reklamevideoen:
http://www.youtube.com/watch?v=x89xAXHd2l8
Et vakkert skue.
Goldacre anbefales uten forbehold. Men jeg vil gjerne korrigere deg litt på hva evidensbasert medisin er.
Du må skille mellom forskning og publisering på den ene siden, og hva leger faktisk gjør på den andre siden. Medisin har vært evidensbasert slik du beskriver det i hvert fall siden femtitallet.
Men evidensbasert medisin er mer spesifikt at utøverne – altså legene – skal forholde seg til denne forskningen, og bare bruke de metodene og behandlingsformene som har den mest solide vitenskapelige støtten. Se Archie Cochrane og hva han fikk til.
Faget mitt, psykologi, er ikke kommet så langt. Som du vet finnes det masse fin vitenskapelig forskning innen psykologi, men psykologene er ikke på noen måte forpliktet til å bruke den.
Takk for korrigering!
Jeg tror ikke Goldacre forklarer den forskjellen veldig tydelig i boka, i hvertfall hadde jeg det ikke klart for meg.
Den biten om at psykologer ikke må forholde seg til det evidensbaserte er et stort problem. Er det noe bevegelse for å få det til i Norge?
Og like stort problem at det evidensbaserte ikkje passar så bra inn i dei politisk bestemte kriteria for å få komme i behandling i psykisk helsevern.
Hvis du søker litt på webben til psykologforeninga, så står det en prinsipputtalelse om evidensbasert terapi der.
Jeg synes den virker så luftig at hva som helst blir evidensbasert, men det er kanskje bare meg.
Noe som også er litt sært, nemlig, er at enkelte psykologer tror at de jobber evidensbasert bare de bruker metoder som det i det hele tatt finnes forskning på. Å jobbe evidensbasert betyr å, til enhver tid, bruke _den_ metoden som har _størst_ effektstørrelse i den aktuelle sammehengen.
Det er altså ikke bra nok å bruke en metode som er dokumentert, du må også vise at det ikke finnes noen annen metode som er vist å virke bedre.
Leif Kennair som er instituttbestyrer på Psykologisk Institutt ved NTNU vet mye om dette. Alt, muligens.
Oh, og eg har krangla mykje med han om nettopp dei tinga som utgjer mesteparten av kontakten med ein del av rettighetspasientane våre, noko han og andre omtalar som “ja, det du må gjøre for å få til den manualbaserte, evidensbaserte behandlingen”.
Bestiller denne like godt inn til biblioteket mitt (realfag…), eg. Men vi realistar er jo alt litt skeptiske, så…
Skjønt enig i rosen (jf. http://skepsis.no/blog/?p=554).
Etterpå er sjansen også større for at man har ekstra glede av R. Barker Bausells Snake Oil Science som går litt dypere på noen punkt i forskningsdesign og metaanalyse.
Åh! Denne boka må jeg desidert skaffe meg! Dette er jeg brennende opptatt av. Det er utrolig frustrerende å se på alle måtene vi blir dupert på, både av media og såkalt forskning og statistikk.