Jeg har endret smak i møbler, smykker og design det siste året. Grunnen har vært Mr. Jacksons designstudier på Arkitekthøgskolen. Jeg klarer ikke å ha fagbøker hjemme uten å lese dem, og mye av forholdet mellom Mr. Jackson og meg går ut på at vi lærer hverandre det vi nettopp har lært selv.
Så jeg har lært mye om design, spesielt produktdesign, møbler jeg tidligere syntes var pene har blitt mindre pene og dingsebumser jeg tidligere syntes var kjedelige har blitt fantastiske.
For å demonstrere forandringen:
Her er noen hyller jeg pleide å elske. Nå synes jeg de både er upraktiske (du kan ikke putte noe inntil dem, du kan ha svært få gjenstander i dem) og litt harry.
Kult at du lager møbler som ser ut som de har rømt fra The Beauty and The Beast, men de er ikke særlig originale eller godt tenkt. Det er et artig konsept, men det er veldig uferdig og lite helhetlig design. Dessuten vet jeg ikke om jeg liker den historistiske stilen lenger, altså at møblene er konstruert for å se gammeldagse ut, selv om de er svært nye.
Her er et bord jeg tidligere ville syntes var svært kjedelig, men som nå gir meg litt frysninger etter å ha fulgt mannen gjennom designstudiet så langt. Det er et spisebord du monterer uten å bruke en eneste skrue eller umbrakonøkkel og som kan tas fra hverandre på to minutter hvis du skal flytte det. Det ferdige bordet er enkelt og praktisk, men det er helhetstanken rundt møbelet som gjør at jeg liker det nå. Du kan se designeren sette sammen bordet på filmen under.
Mens hyllene over først og fremst er legemliggjøringen av en idé som gjør seg best på tegnefilm, er bordet over innovasjon rundt en praktisk løsning. Hyllene er rett og slett veldig todimensjonalt tenkt.
Det var litt nifst å merke at smaken min endret seg i begynnelsen. Det er lett å tenke at jeg er en sånn person som liker fargerike snurrepipperier, ikke nøytrale bord i eik med en fiffig konstruksjon. Når smaken endrer seg, kjennes det ut som jeg endrer meg, og det til en person som mitt tidligere jeg ville synes var kjedeligere.
Samtidig har Mr. Jacksons designstudier fått meg til å se på dette med smak som en prosess: Jo mer du lærer om et emne, jo mer påvirker det smaken din. Når jeg ikke vet mye om møbler, liker jeg det som umiddelbart gir meg en positiv følelse.
Alle klassekameratene til Mr. Jackson har også begynt å like helt andre ting i løpet av de to første semestrene.
Jeg tror erfaringen kan overføres til de aller fleste områder. Når du kan lite om mat og har spist lite forskjellig mat, er ketchup veldig godt. Når du har hørt lite på musikk og kan lite om musikk, er det den mest tilgjengelige musikken du liker best, fordi du ikke trenger noen forkunnskaper eller erfaring. Mange av de bøkene jeg virkelig misliker er bøker andre har som yndlingsbøker og som har vært inngangen deres til litteraturen, som Da Vinci Koden og Eragon.
Å se på smak som en prosess betyr både at man ikke trenger å føle seg mindreverdig for å ha «dårlig smak». Det betyr også at vi som er svært interessert i et område ikke bør se ned på de mindre sofistikerte variantene av det vi liker.
Skapet over er lavterskeldesign: Det er lett å like. Det er tilgjengelig for folk som ikke kan mye om møbler. Det er en port inn i et fagfelt, inn i en ny interesse.
Jeg kommer fra et miljø der smak er synonymt med identitet: Du er det du liker. Problemet med denne innstillingen er at den er statisk: Hvis smak er en del av en læringsprosess, vil smaken endre seg etterhvert som du lærer mer.
Jeg har en teori om at det er to grunner til at jeg ikke liker ulike kulturuttrykk: Enten misliker jeg det fordi jeg kan for mye om det (som Eragons semi-plagiat av andre fantasy-romaner), eller fordi jeg kan for lite om det (som fotball, øl og samtidsmusikk).
Alt jeg kan for lite om, kan jeg lære å like ved å lære mer om det. Alt jeg liker nå, kan jeg slutte å like fordi jeg lærer mer om det.
Konklusjonen er at de aller fleste områder gir deg mye tilbake om du utforsker dem, selv områder du i utgangspunktet trodde var veldig kjedelige.
Ben Goldacres Bad Sicene er noe av det mest inspirerende jeg har lest på lenge. Ikke utelukkende på grunn av bokens innhold, men på grunn av måten den er skrevet på.
Goldacre er lege og spaltist i The Guardian, i tillegg til å være en aktiv blogger. Spalten, bloggen og boken har det samme navnet: Bad Science, og tar for seg ulike former for dårlig forskning generelt og dårlig forskning på helsespørsmål spesielt.
I motsettning til mye skeptikerlitteratur jeg har lest (og det begynner å bli en del), har Goldacre en mye sterkere folkeopplysningsagenda. Boken hans er bygget opp rundt prinsippene bak evidensbasert medisin, altså teorien om hvordan utføre et godt eksperiment og vurdere andres eksperimenter for å komme frem til en medisin vi har bevis for at fungerer. Misjonen med boka er å lære deg som leser hvordan bedømme vitenskapelige eksperimenter på egenhånd. Goldacre vil mer enn å la deg le av teite homøopater.
Måten Goldacre gjør dette på, er å bygge opp strukturen i boken som et 300-siders kurs i vitenskapelig metode.
Han begynner med detoxprodukter, og viser hvordan du kan utføre eksperimenter med dem hjemme for å bekrefte eller avkrefte virkningen deres. Hvis «beviset» for at detoxfotbadet renser føttene dine er at vannet blir brunt, bør du forsøke å lage to parallelle fotbad: Et med og et uten føttene i. Når vannet du ikke har føttene i blir brunt, kan du være sikker på at det ikke er dine giftstoffer som er den utløsende faktoren.
Goldacre går videre til homøopatien og bruker dem som eksempler på hvordan ikke utføre eksperimenter. Han beveger seg videre til selverklærte ernæringseksperter og ser hvordan de feiltolker og dikter opp undersøkelser for å kunne selge antioksidamter, omega-3 og vitaminpiller, og bruker dem som eksempler på hvordan eksperter og journalister plukker ut utelukkende positiv informasjon om et produkt. Til slutt bruker han prinsippene han har lært bort for å vise hva slags triks legemiddelindustrien bruker når de skal selge inn produkter til helsevesenet.
De siste kapitlene i boka bruker han på medias rolle i forskningsformidling, og viser hvordan britisk media har feiltolket statistikk og fremmet sensasjonelle historier om mirakelkurer og hvor farlig det er blitt å spise grønnsakene sine.
Poenget med boka er å vise at god vitenskap ikke handler om autoriteter, men om god metode og muligheten for å kritisere metoden som er brukt.
Mens mye skeptikerlitteratur bruker tid på ønskekvister, kreasjonister og spøkelser, tar Goldacre tak i påstander du antageligvis har lest i et ukeblad nær deg. Som at supermaten Gojibær skal forebygge kreft og at store mengder Omega 3 gjør barna dine smartere.
Den viser at dårlig forskning slettes ikke bare er noe alternativbevegelsen driver med, og at å forstå vitenskapelig metode ikke er rakettforskning.
Les boka, les bloggen og les videre i lenkelisten hans.
Å få tatt nye bilder føles litt som å få nytt fjes. Fotografen er Ulrik Fredrik Thyve, og bildene skal brukes til promoteringen av den nye boka.
Jeg tenkte det var greit å dele mitt nye «ansikt utad» her på bloggen. Og benytte anledningen til å sutre litt over problemene med å tegne selvportretter overalt på nettsiden. Jeg skifter hårfarge fortere enn jeg rekker å tegne nye.
Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man må bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.
Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.
Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.
For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.
Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»
Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.
Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.
Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.
La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.
Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.
Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.
Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.
Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.
Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.
Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.
Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:
«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»
Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.
Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.
Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.
Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.
Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.
Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?
Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?
Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?
Sendingen er basically Knausgårs gjennomgang av det han mener er de ti mest overvurderte forfatterne i norsk offentlighet, og for oss som har litteraturvitenskapelig bakgrunn er innlegget spesielt morsomt.
Han åpner med å si at han er kontekstløs og dermed objektiv i sin bedømming av forfatterne, og følger opp med en kritikk av Marcel Proust som strengt tatt bare kan beskrives som å kaste sten i glasshus.
For å si det med Julie Eliassen Brannfjell i Bokmerker:
Spesielt fantastisk er det at han kritiserer Marcel Proust for å kun skrive om sitt eget liv(barndom, ungdom og voksenliv) i en” nesten kvalmende detaljrikdom”. “Han er riktignok flink til å skrive, men det veier ikke opp at han ikke har noe å si.” Tør jeg gi det et lite LOL!
Det mest interessante med radioklippet er likevel hva vi kan lære av Knausgårds mediestrategi.
Siden han knapt har gitt et intervju, lest høyt eller stilt opp på noe arrangement, blir det de pinlige studentsprellene hans som får hovedfokuset.
Å ikke snakke i førsteperson i offentligheten gjør at folk leter etter klipp der du faktisk sa noe, samme hva det var du sa.
Oppdatert: I følge Zagh er radioinnslaget et ironisk innslag fra Knausgårds side, siden det er en kjent sak at Proust er favorittforfatteren hans. Jeg synes ikke innlegget blir mindre lol av den grunn, siden radiosendingen på den måten blir en slags omvendt-poetikk for hva det er han skriver.
Jeg får ofte epost og fjasbok-meldinger fra folk som skal begynne på bokprosjekter og vil ha råd. Siden jeg er for bøker og for at folk skriver bøker, pleier jeg å ta meg tid til å gi dem som spør et skikkelig svar.
Men det er ineffektivt å skrive den samme oppskriften på epost etter epost. Derfor har jeg bestemt meg for å samle opp de beste rådene mine i et samleinnlegg.
Tittelen lyder «Hvordan skrive sakprosabok?», men egentlig handler det om hvordan få utgitt en sakprosabok. De fleste som kontakter meg er skrivende mennesker som har et forhold til det å produsere tekst. Dette er altså ikke et innlegg med konkrete skriveråd, men råd i forhold til å få en idé til å bli en utgitt bok i bokhandelen.
Prosjektbeskrivelse
Som sakprosaforfatter går du sjelden til forlaget med et ferdig manus. Du sender dem en prosjektbeskrivelse og et testkapittel. Eller: Du sender dem en idé og en tekst som viser at du har språket til å gjennomføre idéen. Det hjelper ikke hvor god idé du har hvis du ikke har språket til å formidle idéen.
En prosjektbeskrivelse bør inneholde mer enn en oppsummering av idéen til boka di: Den er teksten som skal overtale forlaget om at boka di er verdt å satse på. Du må altså ikke bare beskrive prosjektet, men også hvorfor prosjektet er viktig og hvorfor akkurat du er den riktige personen til å sette prosjektet ut i live.
Konkret bør en prosjektbeskrivelse inneholde innholdsfortegnelse, fremdriftsplan, målgruppe, en plan for markedsføring og en konkret beskrivelse av den fysiske boka i tillegg til idéen din til bok.
Når skal boka være ferdig? Hvem skal lese den? Hvordan skal den nå de leserne? Hvor mange sider blir den ferdige boka på? Skal den ha illustrasjoner?
Mange tror at sakprosabøker utelukkende handler om gode idéer. Forlaget ser etter en person som har godt språk og god gjennomføringevne. Idéen kan diskuteres.
Som debutant er det en stor fordel å få en redaktør så fort som mulig. Det er lett å famle i blinde med en lang tekst når du ikke har skrevet bok før, og redaktøren vil fungere som en blanding av veileder og personlig trener.
Finansiering
Det er dyrt å skrive bok. Som sakprosaforfatter inngår du ikke i noen innkjøpsordning, som betyr at det du kommer til å få i inntekter er forskudd og 13% royalty (15 % etter de første 3000 solgte). Et vanlig forskudd er på ca. 25 000 kr. Ja, jeg vet det er absurd å tilhøre en yrkesgruppe der 87% av overskuddet går til andre enn personen som gjorde jobben, men dette er situasjonen for norske forfattere idag.
De fleste forfattere får pengene sine fra ulike stipendordninger, ikke fra royalty alene. Som debutant har du tilgang på færre stipendordninger enn en etablert forfatter, og som sakprosaforfatter kan du regne med lite midler fra kulturrådet. Staten satser på skjønnlitteratur.
Hvis du kvalifiserer til medlemskap i NFF, har du mulighet til å søke om prosjektstipend, reisestipend, debattstipend og frilansstipend. For å bli medlem i NFF, må du ha utgitt minst hundre sider egenprodusert, utgitt tekst. Hvis du skriver på debutboken din, kan du søke debutantstipend, men det er langt mindre enn de andre stipendene.
Jeg har mottatt 150 000 kr i prosjektstipend for Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset og 400 000 kr i frilansstipend for neste bok. Jeg mottok ingenting for Jenter som kommer, som økonomisk sett var et rent tapsprosjekt, siden Maren og jeg har delt det vi har fått av royalty og forskudd.
Fritt Ord deler ut penger i støtte til en rekke ulike prosjekter. De deler ut til alt fra konserter til debattmøter, men de gir også støtte til manusutvikling: Altså penger du kan leve for mens du utvikler et manus. Du trenger ikke ha utgitt noe tidligere for å få støtte fra Fritt Ord, men du trenger en intensjonsavtale med et forlag og et budsjett som viser hvordan du har tenkt å bruke pengene. I motsetting til NFF, søker du elektronisk via nettsidene til Fritt Ord.
Mens NFF har én søknadsfrist i året, har Fritt Ord fortløpende søknadsfrister gjennom hele året. Du kan søke om store beløp, men flere vennligsinnede insidere har forklart meg at støtte på under 100 000 er ganske enkelt å få , mens beløp på over 100 000 stilles det strengere krav til. Verdt å merke seg, med andre ord.
En del sakprosaforfattere får støtte fra organisasjoner som er spesielt knyttet til temaet det skal skrives om, f.eks midler fra Hjemmefrontmuseet om du skriver om krigen. Folk som skriver bygdebøker og byhistorie er ofte ansatt av kommunen eller organisasjonen de skriver om.
Hva du må lære deg:
Som sakprosaforfatter er må du kunne føre gode kilder, være kildekritisk og lære deg å spørre eksperter ofte. Det er mange der ute som vet bedre enn deg selv om du skriver bedre enn dem. Å lage seg en liste over fagpersoner man kan spørre er en viktig del av jobben.
Når Prosa kommer til å skrive en anmeldelse av boka di etter utgivelsen, vil det være en av de ledende forskerne på emnet som skriver anmeldelsen, ikke bare en godt trent leser. All ukvalifisert synsing som ikke blir plukket vekk i redigeringsprosessen er å betrakte som potensielt pinlige øyeblikk.
Skriveprosess:
Husk at å skrive bok er en jobb. Det er tungt, kjipt og kjedelig i perioder og du må finne strategier for å jobbe med motivasjonen din underveis. Forvent deg at skriveprosessen utvikler seg som en heftig forelskelse: Det begynner med svette hender og sommerfugler i magen og avsluttes med at du tar en alvorsprat med teksten og stryker tre fjerdedeler.
Ikke tro at du ikke passer til å skrive bok bare fordi det går tungt i perioder. Det betyr at du skriver bok på den riktige måten.
Å huske på at skriving er en jobb, betyr også å ta skrivingen din på alvor. Det er lett å krølle seg sammen i sofaen med en laptop uten å tenke på faren for stive skuldre og senebetennelse.
Jeg bruker et program som heter WorkRave (finnes bare til Linux) for å minne meg selv på å ta tøye og trene-pauser når jeg er langt inne i teksten. Ingenting er bitrere enn å måtte ta en måneds ufrivillig pause fordi du ødela høyrearmen i iveren.
Invester i godt utstyr som fungerer for deg, enten det er ny laptop, dyr programvare eller tonnevis med Moleskines. Ta vare på kvitteringene. De er utgifter til arbeidsverktøy som skal trekkes av på skatten.
Lær deg å drive et lite foretak
Forskudd, royalty og stipender er næringsinntekt. Det betyr at du er næringsdrivende, og at du må lære deg nye regler for skatt.
Etter å ha fulgt mine forfattervenner på Facebook, ser det ut til at dette er det punktet også etablerte forfattere sliter mest med: Skatt.
Mange forsøker å løse problemet sitt med å betale en regnskapsfører, men for at det skal fungere må du fremdeles gjøre grunnarbeidet selv. Her er det viktigste du trenger:
Et enkeltpersonforetak. Registrer deg i Brønnøysundsregisteret på Altinn.no. Tips: Skaff deg et Bypass-kort, så kan du signere dokumenter på PC’n.
Et fakturaprogram. Det øyeblikket du registrerer deg som foretak, kommer du til å få tusen tilbud. Storparten av dem er beregnet for folk som driver mer komplisert bissniss enn deg, så ikke hopp på første og beste dealen. Jeg anbefaler Send Regning, det er webbasert og rimelig. Skriv ut en kopi av fakturaen til deg selv og putt den i en perm.
Bilagsperm. Et bilag er en kvittering og en forklaring på hva du kvitteringen ble brukt til. Du skriver bilag for alle utgifter du har hatt til foretaket ditt, som datautstyr, programvare, notatbøker og research-litteratur. Disse summene kan du trekke av på skatten, fordi du bare skal betale skatt av overskudd. NB: Ikke fall for fristelsen det er å trekke av så mye at du ikke må betale noe skatt. Da har du heller ikke tjent noen penger så langt det offentlige kan se, og du får færre rettigheter.
Les deg opp. Det er ikke bare en økonomisk investering, det er en helsemessig investering også. Folk stresser mye. Jeg anbefaler boka til mannen bak Frilansinfo, en bok som tar fra seg alt fra forhåndsskatt til prissetting og opphavsrett. Jeg har blitt mye lurere av å lese den.
De har også en genial timepriskalkulator som er en god realitetssjekk for alle frilansere som er usikre på hva de bør ta seg betalt når de blir spurt hva de koster.
Bli kjent med bokbransjen
Det er kjipt, men det er sant: Norsk kulturliv består av mennesker som kjenner hverandre. Å gå på opplesninger, seminarer, sommerfester og litteraturfestivaler betaler seg. (Trekk dem av på skatten.) Å skrive artikler i tidsskrifter og aviser betaler seg. Du blir synlig, folk vet om deg og selv om du blir avvist ved et forlag, er kanskje noen andre interessert i deg.
Å sitte alene på rommet sitt og knote frem den helt geniale teksten er ikke en like sikker vei til utgivelse som å snakke om prosjektet med bokfolk på fest. Å blogge er en måte å være synlig på. Som leser her har du antageligvis et god springbrett allerede.
Viktigst av alt:
Skriv. Skriv. Skriv. Les det høyt. Stryk. Stryk. Stryk. Lest det høyt for noen andre. Skriv. Skriv. Skriv. Gjenta. (Men det visste du vel allerede?)
Har du utgitt en bok? Hva er dine beste råd til andre i samme situasjon? Vil du utgi bok? Lurer du på noe som ikke er besvart i teksten over? Slå dere løs i kommentarfeltet.
At Funky Farm-Line har oppkalt et lam etter meg. Det heter Jackson og ser slik ut:
Nerde-awesome:
At universitetet i Oslo har brukt tid på å dikte opp morsomme, faglig relevante kommentarer til 404-meldinger på nettsidene sine. Sjekk ut hos Lingvisme.
De utlyser søknadsfristen i juni, og juryen som skal bedømme består av kjentfolk på nett, henholdsvis Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr.
Målet med midlene er å fremme uavhengige stemmer ved siden av den tradisjonelle medieoffentligheten. Så da er det bare å begynne å formulere søknaden?
Det var vanskeligere å finne tittel på boka enn vi hadde trodd. Jeg har nå forstått ulempen ved å skrive for et større forlag.
Da vi bestemte tittelen på Jenter som kommer, satt både markedsansvarlig, informasjonssjef og redaktør rundt bordet med Maren og meg og tok en avgjørelse.
Aschehoug er en stor bedrift, og redaktøren, markedsavdelingen og jeg har snakket forbi med hverandre flere runder på leting ett tittelen som fungerte.
Markedsavdelingen gjorde meg imidlertid oppmerksom på én ting:
Selv om dere ikke liker begrepet sosiale medier, er det nødt til å være et sted i tittelen fordi alle sakprosabøker må hete noe søkemotorvennlig.
Tidligere pleide de å ha artsy navn på alle sakprosabøkene. La oss si noen skrev en biografi om Petter Dass, og de kalte den «Langt mot nord».
Folk gikk imidlertid ikke på biblioteket og i bokhandlen og lette etter en bok som het «Langt mot nord». De lette etter «en bok om Petter Dass». For at en sakprosabok skal være tilgjengelig for andre enn de som kjenner til den fra konkret omtale, må den ha en konkret tittel.
Derfor måtte sosiale medier med i tittelen, fordi folk skal kunne finne den på emnet. Sånn sett hadde denne boka det omvendte problemet av Jenter som kommer. Der måtte vi finne en kreativ omskrivning fordi vi ikke kunne skrive sex på forsiden.
Men bare «sosiale medier» suger jo ganske hardt. Mange av tittelforslagene her gikk høyt opp i konkurransen.
Verdenspraten og Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Internett var blant de mest populære. Den folk likte best var imidlertid en kombinasjon av Don Raols Dan-Raoul «Hvordan ta over verden» og ulike varianter av alt man kan gjøre på nettet uten å gå ut av huset.
Tittlene ble dermed «Sosiale medier, eller: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.»
Dermed går jeg inn i serien med «bøker med lange settninger som tittel», men boka heter bare Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset når jeg snakker om den. Resten er bare søkemotormateriale.
Dan-Raoul foreslo tittelen: «Sosiale medier – eller hvordan ta over verden», og er dermed vinner av tittelkonkurransen. Det betyr selvfølgelig premie. Send meg en mail med adressen din (c;
Jeg sluttet å være kristen og overtroisk i 2007, så ateist-Ida har treårsjubileum i år.
Da jeg var i ferd med å slutte å tro, var jeg svært nervøs for hva slags ateist jeg ville bli. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville bli en sånn sur ateist.
Marerittet var å bli en ateist som ikke ville ha engler på juletreet, og som ble oppfarende når noen begynte å snakke om prester.
Mange av ateistene jeg kjente tok religionen mye mer seriøst enn jeg hadde gjort som religiøs. Som kristen ble jeg ofte møtt med hårreisende utdrag fra Bibelen som grunn til at jeg måtte slutte å være kristen.
Jeg var ofte forundret over at de som ikke trodde på Gud kunne bli så provosert over at Gud hadde oppført seg kjipt, mens jeg som trodde på Gud klarte helt fint å finne forklaringer på crazy Gudsoppførsel i gammeltestamentet.
Det blir litt som når Hege Storhaug møter Bushra Ishaqs moderate islam med «Vel, det er ikke DET som står i Koranen!» Det var nesten en bitterhet hos denne typen ateister når de religiøse ikke var like sprø og ekstreme som den hellige skriften de hadde lest.
Nå var ikke veien min inn i ateismen basert på menighetens avvisning av homofile deltagere. Den var basert på en filosofisk avvisning av trosbegrepet. Å kritisere andre kristne var faktisk viktigere for meg da jeg var kristen selv.
I de tre årene som har gått, har jeg kjent på hva som ble igjen av kristendommen min etter at jeg sluttet å tro. Selv om jeg hadde sluttet å tro på Kristus, hadde jeg jo hatt dette livssynet store deler av livet.
Slik ser post-kristendommen min ut:
Jeg kan forferdelig mye Bibel-trivia, noe som gjør at jeg gjør det skarpt i quiz. Jeg vet at broren til Rebecca het Laban, og at Esau solgte førstefødselsretten sin for linsesuppe.
Jeg kan utrolig mange salmer. Og jeg liker å synge dem. Jeg har innsett at jeg ville likt å synge i kirkekor, ateisme eller ei.
Jeg liker å gå i kirken, mye bedre enn jeg gjorde da jeg var religiøs. Da var jeg alltid stresset over hva presten sa i prekenen, om jeg følte de riktige tingene under gudstjenesten osv. Nå kan jeg slappe av. I’m just there for the show.
Jeg kniper meg selv i å småprate med Gud når jeg er stresset. Også ler jeg. Også tenker jeg at siden Gud sannsynligvis ikke finnes, så spiller det ingen rolle.
Jeg blir frustrert over at jeg ikke kan be lenger. Det er bittert å tenke på at jeg tidligere syntes det var en god løsning å folde hendene og ønske noe veldig hardt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde skjønt hvor teit det var. Jeg savner å ha tro at jeg har en quick fix på et vanskelig problem.
Jeg vet at kristendommen er majoritetsreligionen, og at mange ikke ønsker ritualene og sangene dens i livene sine. Jeg vet at mange ateister synes det er respektløst å gå i kirken når man ikke tror.
Jeg tror imidlertid ikke at min ikke-troende deltagelse spiller noen rolle, siden jeg har konkludert med at det ikke finnes noen høyere makter uansett.
Jeg trenger ikke vise kristendommen noen respekt ved å holde mitt ateistiske jeg unna høytidene deres.
Siden sangene, ritualene og historiene ga meg trygghet tidligere, ser jeg ikke noen grunn til å nekte meg selv salmeskråling bare fordi jeg ikke lenger tror på innholdet.
Jeg ble ikke en sint ateist. Jeg ble en postmoderne ateist som nyter å synge sanger rasjonelle Ida vet at ikke har noe viktig meningsinnhold, men som emosjonelle Ida er knyttet til fra barndommen av.
Jeg tror at min emosjonelle knytting til salmer og halleluja ville bekymret meg mye mer om jeg hadde en idé om at Guds eksistens var avhengig av om jeg trodde på ham. Da ville jeg vært bekymret om jeg fortsatt trodde, siden jeg blir glad av de religiøse symbolene fremdeles.
Men jeg har ikke et livssyn der jeg mener at tro avgjør noens eksistens. Guds eventuelle eksistens har ingenting med mine følelser i forhold til «Deg være ære» å gjøre.
Og når man vokser opp med en rekke sanger som de fineste i verden, er det ikke så rart at de emosjonelle triggerne blir der mens fornuften forlater livssynet.
«Jeg prøver å være takknemlig, og skrive opp alt jeg er takknemlig for,men..»
«Takknemlig?» Psykologen min avbryter meg.
«Ja? Det er så mye som er bra i livet mitt, og jeg…»
«Og det skal du være takknemlig for?» Hun setter øynene i meg.
Jeg er forvirret. Alle er så opptatt av å skrive takkelister, takke for alt det gode når man legger seg, av å si alt man er takknemlig for.
«Det er forskjell på å være glad for noe og å være takknemlig for noe. Storparten av det gode i livet ditt har du jobbet hardt for. Det er ingen som har gitt det til deg. Du har nedlagt mange arbeidstimer i all lykken du har nå. Den eneste du kan takke, er deg selv. Og da heter det ikke “takknemlig”. Da heter det stolt.»
Jeg kom med en del innvendinger. Det er mange som har hjulpet meg, hjelp jeg har vært takknemlig for. Samtidig har hun et viktig poeng. Det er viktig å vite når man skal takke og når man skal feire.
Og det er ikke som om de menneskene som har hjulpet meg får vite om takknemligheten min ved at jeg ligger og sier det høyt for meg selv før jeg går og legger meg.
Takknemlighetslistene er en slags moderne bønn og lovsang som ikke tjener noe formål. Det er ikke Gud, Universet eller karmalovene som har slengt gode ting min vei.
Det er mange mennesker som fortjener takk, men de har ikke hjulpet meg hele veien. Vi er handlende subjekter som griper muligheter, tar initiativ, rydder opp og holder koken. Skal vi krysse målstreken, må vi gjøre det for egen maskin.
Jeg har hvertfall tenkt å bytte ut takknemlighetslisten med en skryteliste. Tross alt.
CiViX
Lady Netta
Einar.
virrvarr
Bente
Anders Svenneby
AndreasL 
Borghild
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
