Arkiv »
Arkiv for mai, 2010
Tirsdag 25. mai 2010
Vet du hva en FlashMob er? Hvis du søker på ordet på youtube, får du opp en rekke forskjellige aksjoner, mobiliseringer og dansenumre folk har planlagt på forhånd, kommer sammen og utfører på et offentlig sted.
Amnesty Norge planlegger en FlashMob på Grand Prix-dagen, en mer politisk markering enn alt hysteriet rundt Didrik Whatever. Temaet for aksjonen er de «uspesifiserte» fangene som sitter i fengsel uten å ha blitt tiltalt eller dømt. Du kan få generell informasjon om kampanjen her, og lese om de konkrete fangene Amnesty jobber for å få frigitt her, her, her, og her.
To av dem har sittet i de amerikanske fengslene Guantanamo og Bagrad, en av dem sitter i egyptisk fengsel og den siste er en av de forsvunnede fra Pakistan.
En viktigere sak å fokusere på ovenfor alle som besøker Oslo under Grand Prix enn hvem som kan lage den mest populære landeplagen, for å si det mildt.
Hva kan du gjøre?
Hvis du er i Oslo 29. mai, kan du delta på Amnestys FlasMob. Hvis du ikke er i Oslo den 29. mai, kan du fortsatt delta i Amnestys underskriftskampanjer.
Noe av greia med FlashMobs er at de skal være en smule hemmelige før de settes i gang. Planlegging av arrangementet vil derfor foregå via epost. Dere kan maile amnesty her og melde dere på her. De har fortalt meg at de har fått med seg en erfaren kunster til å koordinere aksjonen, så det vil være godt organisert og givende å være med på.
Tips vennene dine, re-tweet aksjonen og ikke minst: Meld deg frivillig.
Så sees vi der?
Tirsdag 25. mai 2010
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Skumle, gamle såpereklamer
Mandag 24. mai 2010
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Fantastiske bokmerker du kan printe ut!
Mandag 24. mai 2010
Arachne har skrevet et blogginnlegg om matvaner og klasseskiller. Det er et interessant tema. Det fikk meg til å tenke på Frøken Makeløs sitt innlegg fra en tid tilbake, «Er det femi å spise sunt?», selv om innleggene er ganske forskjellige.
Arachnes innlegg handler om følgende dilemma: Selv om man kan se at det er sterke, sosiale strukturer som fører til overvekt og dårligere kosthold hos den lavtlønnede delen av befolkningen, endrer det ikke det faktum at det er hver enkelt person som må endre sine matvaner. Og at det ofte kan være både tungt og vanskelig.
En beskrivelse jeg kan relatere til. Som tidligere psykiatrisk pasient med en tung diagnose ligger jeg øverst på feiting-statistikken. Psykiatriske pasienter er også overrepresentert på røyke-statistikken og diabetes/hjerte-kar-statistikken. Det er fremdeles ikke informasjon som hjelper meg å gå ned i vekt. «Jeg er feit fordi jeg er sprø» er en veldig dårlig unnskyldning.
Makeløs beskriver sin forundring over den mannlige delen av omgangskretsen som synes det er snobbete med sunn mat og ler av fiber og antioksidanter. Et mannsideal jeg kjenner igjen fra omgangskretsen min. Du må ikke finne på si at noe er bra for dem. Da vil de ikke ha det. Det er maskulint å behandle kroppen sin dårlig.(Unntakene er en homse, en med for høyt blodtrykk og en med cøliaki.)
Matvalgene dine er også et uttrykk for identitet. Jeg er en sånn person som kan navnet på mer enn fire eplesorter og spør etter kalmataoliven, ikke «de lilla der». Jeg vet at pinjekjerner er rike på e-vitamin og at kroppen lettere tar opp antioksidantene i tomat sammen med litt, sunt fett. Eller, som flere av vennene mine har påpekt, «En sånn jævla vestkantsoss». En sånn jævla vestkantsoss hvis matidentitet kommer til å få meg til å leve lenger enn de hvis matidentitet involverer mye grændis og gräddost.
Det er den samme matidentiteten som kommer til uttrykk når folk begynner å skjelle ut vegetarianere ved middagsbordet. Utsagn som «Det er ikke mat uten kjøtt!» handler mer om identitet enn om politikk.
Dessuten er det ikke alle som responderer godt på statlige opplysningskampanjer eller lærebøker i godt kosthold: Hvis noe er en etablert sannhet, er det nemlig helt sikkert galt. Det er jo tilsettningstoffer i den lettmargarinen. Smør, derimot, er naturlig og kommer rett fra kua. Ideen om at de etablerte institusjonene tar feil, sitter sterkt i mange miljøer.
Dessuten er ikke sunn mat «ordentlig mat». Greit at det skal være bra for deg, men det er ikke «ordentlig mat». Ordentlig mat er gjerne biff med bernaise, egg og bacon, hamburger og pølse.
Eller for å si det med Bruce Feirstein:
Men det er mye angst forbundet med mat, også. Det er mye diskusjon rundt hvorvidt man skal inkludere tvangsspising som en egen spiseforstyrrelse i diagnosesystemet. Finn Skårderud skriver i en artikkel hos Lommelegen: «Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å forklare visse former for overvekt som primære psykiske tilstander.»
En del undersøkelser ser ut til å peke i en retning av at mange overvektige som sliter med å holde dietter selvmedisinerer med mat, ikke alkohol eller tilsvarende.
Jeg tror at det å se på følelsene bak de mest vanvittige matvanene kan hjelpe vel så mye som kostholdstips. Jeg har hvertfall fått mye ut av å legge merke til om jeg spiser fordi jeg er sulten eller om jeg spiser fordi jeg er stresset, trist eller sint. Mat er omtrent den eneste sosialt aksepterte måten å selvmedisinere seg på.
Eller, for å si det med Karin Sveen:
“Mat er mager trøst. Det er derfor det skal så mye til.”
Torsdag 20. mai 2010
Vi flytter. Livet mitt er spredd mellom to leiligheter, og det eneste jeg egentlig bryr meg om er om jeg har alle tekstene mine på samme sted.
Den nye leiligheten er større, lysere og litt mer slitt. Den har et kontor. Den har et bad dekket i griserosa, bittesmå fliser. Den har et kjøkken som er skrikende blått.
Viktigst av alt: Det er lov til å ha hund her. Gulvet er dekket av nedslitt linoleum, og er perfekt for små krafsete klør.
(Jeg vet, etter den nye husleierloven er det ikke egentlig lov å nekte folk å ha hund i leilighet. Men som sameiet sa da vi tok opp spørsmålet med dem: De har mer penger til advokat enn vi har. Åh, vestkanten.)
Jeg klarte å få plass til alle tingene mine i en eske. Dvs: Alle tingene mine minus bøker og klær.
Etter å ha båret tonn på tonn med døde trær opp til tredje etasje har jeg kommet frem til at jeg er klar for ebok-revolusjonen nå.
Mitt nostalgiske forhold til papir oppveier ikke argumentet om at mine åtte kubikmeter bøker kunne vært lagret på en liten harddisk.
Vi flytter fra Adamstuen til Sagene. Jeg trodde jeg likte meg på sentrum-vest, men jeg har ombestemt meg: Sagene er best.
Sagene er miniby omringet av parker og store, pene murbygg. Det er Rema, Rimi, Bunnpris og Joker mindre enn fem minutter fra leiligheten, og konkurransen mellom dem er så hard at du kan ringe til Joker og få varene på døra uten ekstrakostnad.
I tillegg er det Sagene Torg, en diger grønnsakshandel med et enormt utvalg. De har tre sorter aubergin, fire sorter banan og en drøss med ting jeg ikke har lært meg navnet på ennå.
Rett nede i gaten ligger Den Lille Kokosbollefabrikken. Jeg ante ikke at man kunne få kirsebærkokosboller en gang.
Rett bak døra til leiligheten er det antikvariat, og eieren sitter ute i sola med en termokanne og leser.
Utenfor Sagene samfunnshus er det uteservering til midnatt. De serverte Pippi også, i egen dedikert hundeskål.
Vi har hilst på naboene, blitt kjent med alle hundeeierne og har blitt akseptert av de faste stamkundene på utestedet nede i veien, alt på under en uke. (Etter å ha bodd på Adamstuen i tre år, ble vi kjent med én nabo, til sammenligning.)
Jeg har lest og skrevet og skrevet og lest i en leilighet som er nesten ribbet for møbler mens Mr. Jackson har gjort spennende forsøk på å oppgradere kjøkkenbenken.
Også har vi luftet hunden.
Jeg var ikke klar over at mitt mål om å trene i år skulle gå fra å være «burde» til å bli «måtte».
Men plutselig er valget «Frisk luft eller bæsj», og pussig nok velger jeg alltid frisk luft. Jeg går tre timer tur hver dag, og Pippi er fortsatt en liten hund.
Og likevel er det litt galskap. Å gjøre ferdig boka, flytte og passe valp samtidig, mener jeg. Det er jo sommer på Sagene. Jeg vil jo egentlig bare sitte ute.
Onsdag 12. mai 2010
Har noen av dere lagt merke til at bloggere på blogg.no svarer på kommentarer på en helt annen måte enn vi gjør på vår side av andedammen?
Når dere kommenterer hos meg, og jeg svarer på kommentaren deres, så gjør jeg det i mitt kommentarfelt.
Etter at WordPress fikk et system for trådede kommentarer trykker jeg «reply comment» når jeg skal svare noen.
Ellers pleide jeg å lage en oppsummeringskommentar der jeg skrev
Avil: Ja, du sier noe
Undre: Helt enig (c;
…eller hva det nå var jeg svarte.
Men på blogg.no er det annerledes: Hvis bloggeren svarer på kommentarer, svarer hun på det siste innlegget på din blogg, samme hva det innlegget skulle handle om.
Jeg har ofte lest kommentarfelt på blogg.no og lurt på hvor diskusjonen har tatt veien. Hvorfor svarer man ikke på spørsmål osv?
Nå har jeg skjønt det: Man ser ikke diskusjonen fordi bloggeren svarer på kommentaren på din blogg, ikke i sitt eget kommentarfelt.
Litt som hvordan folk skriver på hverandres Facebook-vegger, bare at man ikke kan se vegg til vegg og få med seg hele diskusjonen.
Jeg brukte en del tid på å knekke koden, siden jeg lurte på om bloggeren hadde misforstått noe som enkeltperson første gang jeg fikk svar på en kommentar i mitt eget kommentarfelt.
Nå har jeg skjønt at det er en annen måte å svare på kommentarer på. Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan man får svar på kommentarer om man ikke har noen blogg selv. Kanskje man da får svar i bloggerens eget kommentarfelt?
Noen som har erfaring med fenomenet? Noen blogg.no-folk her som ble forvirret over hvordan vi svarte på kommentarer?
Tirsdag 11. mai 2010
Jeg har to dobøker. Det var ikke sånn at jeg planla å ha to bøker på do til enhver tid, det er bare at disse to bøkene har insistert på å være mitt lesestoff i akutte tilfeller mer enn en gang, så nå har de fått fast plass på badet.
(Jeg vet det er litt uhygienisk å lese bøker på do, men jeg prøver å kompensere med mye håndvask.)
I grunnen synes jeg det er et kompliment å kalle en bok en god dobok. Det er gjerne bøker du liker å lese mer enn en gang, og bøker du godt kan lese tilfeldige sider av på tilfeldige tidspunkt.
Det er bøker du gjerne lar ligge fremme et sted du vet at alle andre gjester kommer til å se dem, så det er ikke akkurat bøker du skammer deg over å lese.
Noen sjangre gjør seg bedre på do enn andre. Jeg foretrekker poesi, korttekster og lister. Noen vil ha vitser på do, men jeg synes det er litt frustrerende.
Du kan ikke lese samme vits to ganger. Vitser blir brukt opp. Skikkelig litteratur tåler å leses flere ganger.
De to bøkene som bor på do i dette øyeblikk er også to bloggbøker. Det er Roskilde av Linn Strømsborg og Alt jeg sier er sant av Ellisiv Lindkvist.
Linn står bak bloggen Strekhjerte, mens Ellisiv blogger under fullt navn her.
Alt jeg sier er sant er en korttekstsamling om det å skrive, om kjønn og om dobbeltkontrakten i litteraturen. Du sier at det er fiksjon du skriver, og dermed oppdiktet.
Samtidig sier du at det du skriver er sant, og dermed ekte. Du lyver når du snakker sant og snakker sant når du lyver.
Jeg kan nesten boken utenat nå, som et følge av jevnlig dolesning, og kan absolutt anbefale den.
Roskilde er en roman, noe som i utgangspunkt gjør den til en dårlig dobok. Men Roskilde er en stemningsdrevet bok, og det gjør ingenting å lese den litt hultertibulter.
Ja, det er en kjærlighetshistorie, men som festivaler flest er det alltid en øl, alltid noen å snakke med og alltid en sovepose å sovne i.
Det måtte tekst til for å skjønne hvorfor noen frivillig tilbragte ferien sin på et støyende, overbefolket jorde. Nå er jeg nesten fristet til å prøve selv.
Har du noen dobøker?
Søndag 9. mai 2010
Jeg vet jeg har mange fine lesere. Derfor tenkte jeg å ha en runde der dere kan kjøre litt skamløs selvpromotering i kommentarfeltet.
Har du skrevet noe bra på bloggen din i det siste? Lenk til det.
Har du et nytt prosjekt på gang? Fortell om det.
Har du gjort noe barskt? Skryt av det.
Har du en ny blogg/nettside/klubb/organisasjon/opprop du synes jeg og leserne burde vite om? Lenk, lenk, lenk og skryt!
Skryte av andre kan du gjøre en annen dag. Idag vil jeg at du viser frem noe bra du har fått til.
Woho!
Tirsdag 4. mai 2010
En del folk jeg kjenner mener at man ikke kan kombinere morsomt og sexy. Det kan ikke være porno og tøys samtidig.
Oglaf er en tegneserie som opererer i skjæringspunktet mellom hot og tull: Serien var opprinnelig tenkt som en erotisk fantasy-serie, men utviklet seg raskt til ren slapstick med mye nakne mennesker.
Siden jeg alltid har syntes at sex er veldig morsomt (jeg mener, du har to nakne mennesker som klasker kroppsdeler mot hverandre mens de stønner og brøler), er Oglaf akkurat min kopp med te.
Og siden jeg er tilhenger av å dele alt jeg liker, publiserer jeg et par av mine favoritter her. Hvis du liker det, kan du jo lese fra begynnelsen her.
Fountain of girl
Snow Queen:
Det er også en del ikke-seksuelle, som denne:
Bear:
Tirsdag 4. mai 2010
Tina Åmodt skriver om betong, fjellspregning og istykkerslåtte negler, om kraner, blandemaskiner og brakker der folk spiser lunsj. Tekstene er korte, men utgjør en helhet.
Hun skriver om hvordan huset du bor i ble til, hvordan det så ut da betongen var bløt og området var sperret av. Hun skriver om den prosessen de færreste av oss ser før vi flytter inn et sted, om menneskene som bygger for menneskene.
Boken kom i våres på Gyldendals smale side – Kolon forlag. Det er en av få bøker jeg har kjøpt på grunn av en avisanmeldelse. «Jeg fant ut at alt kan være litteratur» sa tjuefemåringen til Klassekampen. «Selv forskalingssnekring.»
Jeg kjøpte boken og leste den i løpet av en kveld. Noen deler måtte jeg lese høyt for Mr. Jackson. Noen setninger måtte jeg gule ut.
Noen bilder ble med meg etter at boken havnet i hylla, som bildet av blokken som ligger som et inngjerdet senter av byggeplassen.
Men mest av alt fikk boken meg til å tenke gjennom alle disse tingene jeg ikke kommer til å gjøre i livet mitt. Jeg kommer antageligvis aldri til å kjøre en gravemaskin.
Jeg kommer ikke til å ha på meg en gul hjelm. Jeg kommer ikke til å snekre sammen med polakker. Jeg kommer ikke til å få sprengstoff på fingrene.
Jeg kommer ikke til å bygge vegger. Jeg kommer til å bo i en verden der jeg går inn i hus uten å tenke på hvordan veggene ble til. Jeg kommer til å gå inn på kafeer og studere te-krukkene, ikke taket.
Åmodt lar meg kikke inn i en verden som er helt fremmed for meg. Hun bruker ord jeg har aldri har hørt før. Hun beskriver prosesser jeg aldri har vært med på.
Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse. Og likevel vet jeg at de som kjenner byggeplassene kjenner seg igjen i Åmodts bok. Så forskjellig kan teksten leses.
Anmelderene snakker om kjønn og arbeiderlitteratur, om det å være kvinne i mannsyrke og det å være vemodig over det tunge arbeidet.
Jeg ser at teksten har dette i seg, men merker at det som griper meg mest er beskrivelsene av bygget og byggingen.
Mest av alt kjennes det ut som om Åmodt gløtter på en dør og sier: «Du? Sånn ble huset du bor i til.»
Du kan jo få en smakebit på teksten og bedømme selv:
Armeringsjern
Arbeidet sprekker opp huden i nevene, gjør leppene tørre, ligger som latente betennelser i underarmen, der belastningen er størst. Armeringsjernet bærer betongen. Jeg bærer armeringen. Sleper ut en lengde av bunten, en tolv meter lang strimmel av kamstål og brun rust. Jeg kapper den opp med vinkelsliperen. Gnistregnet drysser over bakken i en lang bue. Jeg kan skjære gjennom hva som helst. Likevel blir jeg aldri vant til selve lukten av svidd jern, av diamantbladet som trenger ned i kamstålet som er smeltet og presset og resirkulert: Her er et bilvrak. Her er hermetikkboksene. Her er flengene i skroget til den sytti tusen tonns oljetankeren som tjue tørrdokkarbeidere brukte måneder på å hugge opp.
Dette er en fullstendig korttekst. Boken består av ca. 140 tekster som forteller historien om blokken og de som bygde den.
Jeg anbefaler boka og kommer til å spionere på byggeplasser i tiden fremover.
Anders Svenneby
AndreasL 
Borghild
Mina
Kristina
Eileen
virrvarr
Kropell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
