Onsdag 28. april 2010

Tekstfnugg

Klokka er 12. Jeg sitter på en kafé på Sagene og har skrevet siden tidlig på morgenen.

Manuset har gått fra å være noe intenst som bor i fingertuppene mine, noe enormt jeg borer nesen neddi, til å bli et flyfoto, en invasjonsplan jeg kan endre.

Jeg får ikke lenger vondt av mitt eget dårlige språk. Jeg dreper settninger uten å grøsse nå.

Kafeen har vært så godt som tom fra kl.9, nå er den full av damer. Damer som spiser lunsj, damer som har små barn på fanget, damer med møtepapirer.

Lokalet er trangt og det regner ute. Luften inne er tung av våte klær. Jeg har drukket tre kopper kaffe, men er forstatt i en søvnig morgentrance.

Snart skal jeg hjem og lufte hunden, som i motsettning til den skrikende babyen ikke kan være med på kafé. Jeg antar det er fordi ingen er allergisk for babyer.

Babyen gulper på morens hvite genser.

Manuset klør. Jeg bestemmer meg for å slippe løs dette tekstfnugget på bloggen og gå tilbake til troppeflyttingen i skriveprosjektet.

Jeg skal omorganisere kapittelhæren og skyte halvparten av offiserene mine innen i morgen kveld.

Mandag 26. april 2010

Hva driver Virrvarr med?

1. Skriver ferdig bok nr.2
2. Skriver kontrakt med Aschehoug om bok nr.3
3. Har en tung bronkitthoste som aldri gir seg.
4. Forsøker å komme seg etter hardt misbruk av Otrivin.
5. Søker om penger til bok nr.3
6. Lærer hunden at hun ikke skal bite folk.
7. Kladder drøssevis av blogginnlegg hun ikke får publisert fordi hun ikke blir fornøyd.
8. Lurer på om man kanskje er forfatter når det er snakk om bok nr. 3
9. Har interessante tannproblemer som først og fremst gjør vondt
10. Syter og klager
11. Skriver litt til

Tirsdag 20. april 2010

Vulkanske tilstander

Bare for historiens skyld – slik har vulkanutbruddet på Island påvirket meg:

• Hunden spøy svovelgult.
• Jeg snøt meg og fikk ut svovelgult støv.
• Mr. Jackson ble sittende fast i Milano.

Søndag 18. april 2010

Et tips fra gale damen:

Til andre som sliter med det samme som meg.

(Og kanskje til pollenallergikerne? Hvem vet? Jeg er ikke pollenallergiker, men etter å ha observert pollenallergikere som ikke har tatt pillene sine på lenge innbiller jeg meg at det er mye det samme.)

Du skjønner:

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi masse deadlines og viktige avtaler.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi opprivende møter med gamle venner, begravelser og lite søvn.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så diskuter det med noen andre enn den litt overivrige stemmen inne i hodet.

Noen sure. Noen kritiske. Noen du ikke har lyst til å diskutere det med.

Du skjønner:

Det kan hende at det går bra den første dagen. Og den andre dagen. Og den tredje dagen. Og så.

Så kan det være du plutselig må bruke mye energi på å fortelle deg selv at «Det er ikke noe farlig på kjøkkenet. Det er ikke noe farlig i do. Det er ikke noe farlig i klesskapet. Det er ikke noe farlig på verandaen…»

Så kan det være du ringer legevakten fordi du plutselig har malt deg i fjeset, men du husker ikke når og det er sjelden et godt tegn. (Gikk du på butikken i krigsmalingen? Enda dårligere tegn.)

Så kan det være at psykologen din som ser på deg med et mye strengere blikk enn hun pleier og spør om hun kan få telefonnummeret til noen andre pårørende enn deg.

Og så går det nedover derfra.

Og selv om det er en mager trøst at du er blitt mye flinkere til å være sprø siden sist, så er det først og fremst det: En trøst.

Så:

Hvis du får den fabelaktige idéen å slutte å ta pillene dine, så beregn inn tiden du trenger på å tørke deg selv opp hvis det går dårlig.

Bare et tips.

(Og hvis du er en av de mer bekymrede leserne mine: Ja, det går bra med meg nå. Jeg skriver ikke om ting mens de står på. Det er alltid litt forsinkelse.)

Søndag 18. april 2010

Utrenskning

Avisene var fulle av Knausgård vs Espedal rundt utdelingen av Nordisk Råds Litteraturpris, og så plutselig var avisene fulle av en dame med orange lebestift og fantastisk sveis jeg knapt hadde hørt om før.

Jeg husket vagt en anmeldelse i Klassekampen av en bok som handlet om Sovjet og spiseforstyrrelser, men jeg hadde ikke lagt noe videre merke til Sofi Oksanen før hun slo de norske finalistene.

Nå har jeg lest boka to ganger. En gang for å nyte historien, en gang for å plukke historien fra hverandre. Bøker blir enda bedre av å bli dissekert.

Boka heter Utrenskning på norsk, men det er egentlig en ganske svak oversettelse av den opprinnelige tittelen. Den betyr både å rense og å renske ut, så egentlig heter boken både utrenskning og renselse.

Renselsesbiten har forsvunnet i den norske tittelen, men dobbeltheten består i selve fortellingen.

Jeg må si at det er sjelden jeg har lest en ny bok som har så mye. En ting er den historiske delen. Du leser deg fra tiden i det selvstendige Estland på 30-tallet, gjennom den første invasjonen fra Sovjet, Tyskernes okkupasjon under andre verdenskrig, den Sovjetiske annekteringen, Stalins død, Tsjernobyl og til etter murens fall.

Du leser om mattradisjoner, naturmedisin, barnesanger og overtro, og om det særpreget estiske som må vike for kollektiviseringen og Lenin-plakatene. Og du leser om tre generasjoner kvinner som alle sammen har vokst opp med hver sin tids begrensninger.

Hva gjør du når mannen din var på tyskernes side under krigen og bolsjevikene står på døra? Hva gjør du når mannen din var høyt oppe i kommunistpartiet og muren faller? Hva gjør du når du er 18 år og uten fremtid og den gamle skolevenninnen din tilbyr deg «jobb» i utlandet?

Hva gjør du når ting ikke handler om «rett» og «galt», men om «død» eller «levende»? Dette, og mere til, finner du mellom de to permene i Sofi Oksanens bok.

Du kan lese boken fra perm til perm, som en slags blanding av et historisk drama og en spenningsroman, eller du kan bruke tid på å følge alle de mange trådene inn i romanveven.

Den er både komplisert og lettlest på samme tid, og det er en fryd å se hvor godt skrevet det faktisk er. Det eneste problemet jeg kan se at boken kan ha er at den er så troverdig at det er lett for folk å lese den som historieskrivning, ikke fiksjon.

Jeg har allerede bestilt den forrige boken hennes, Stalins kyr. Så synes jeg Oktober skal få ut fingeren og få oversatt Baby Jane, også.

Fredag 16. april 2010

Musikkprosjektet

I et annet liv, ville jeg vært musiker. Jeg spilte klarinett hele oppveksten min, og jeg elsket å øve. Jeg elsket at det kom melodier og at det var meg som frembragte dem. Det var en makt i musikken.

Jeg merker det noen ganger når jeg synger, selv om jeg er mye dårligere til å synge. Det er ikke det at jeg er så flink at jeg skjønner at jeg ville vært musiker, men jeg liker det så godt at jeg kunne gjort det til jeg ble flink og fortsatt ikke gått lei.

Men jeg ble ikke musiker. Jeg sluttet å spille på ungdomskolen. Jeg torde ikke ha med klarinetten på skolen før øving fordi folk sparket etter den.

Dessuten var jeg egentlig litt redd for musikken. Ikke den man spilte selv, men den man skulle høre på.

Utover en Tjakovsky-cd var det ikke mye musikk som strømmet ut av høytaleren der jeg vokste opp.

Foreldrene mine forbannet alle radiokanaler som bare spilte musikk, musikk og atter musikk, så populærmusikken som fenomen var nesten fullstendig ukjent for meg før slutten av barneskolen.

Behovet for å late som om jeg hadde peil og greie å passe inn var langt sterkere enn behovet for å finne noe musikk jeg likte. Jeg likte å ha folk som likte meg, sånn i bunn og grunn.

Jeg fulgte med på top 40 med en intens oppmerksomhet. Jeg skulle hvertfall henge med nå.

Samtidig var det vanskelig å late som om jeg likte noe av den mer kompliserte musikken folk i klassen likte.

Mange hadde vokst opp med foreldre som hadde digre platesamlinger, og hadde derfor en helt annen smak i musikk enn det som gikk på VG-lista til enhver tid.

De delte villig musikk med meg, men jeg slet med å forstå noe av det. Da en av jentene puttet på meg et par øreklokker og skrudde på Joni Mitchell klarte jeg ikke lyve en gang. Jeg likte det ikke.

Jo eldre jeg ble, jo skumlere ble det å snakke om musikk. Jeg var klar over at mye av musikken jeg hørte på egentlig ikke var noe bra, jeg husket ikke navn på sanger eller artister og jeg visste ikke hva som var hva.

Jeg hadde hørt min første Beatles-låt i en alder av fjorten, og sanger som for de fleste andre var klisjéer var nye for meg.

Jeg kunne skille en ters fra en septim, jeg kunne lese og skrive noter, og jeg kunne klassisk musikkhistorie, men hvis noen satte på «Bad» visste jeg ikke at det var Michael Jackson.

Det var fint å få Internett og kunne utforske artistene i fred uten å måtte kjøpe alt sammen. Men det å piratkopiere sanger for å høre på dem har sletts ikke vært så effektivt som Spotifys musikkbibliotek.

Det går raskere, jeg fyller ikke opp harddisken med masse rot og jeg kan se hvilke artister folk som liker en bestemt artist også liker.

Så er det også interessant å se hvordan smaken min har utviklet seg. Jeg begynte populærmusikkutdannelsen med den Joni Mitchell-sangen jeg virkelig ikke hadde likt, og nå liker jeg den.

Fjortenårgamle Virrvarr og 23-årgamle Virrvarr lytter på ulike måter.

Her er noen av artistene jeg ikke hadde hørt noe av før som jeg har begynt å like:

• Tom Waits
• Damien Rice
• Rufus Wainwright
• Regina Spektors
• Anthony and the Jonsons
• Joni Mitchell

Fra før har jeg likt Tori Amos, Johnny Cash, Miles Davis og Billie Holliday.

Jeg skjønner at jeg egentlig har tatt dette med musikk veldig alvorlig, fordi jeg synes det er mer enn en smule nifst å skrive om hvilke artister jeg liker.

Hvis dere har lyst til å hjelpe meg med musikkprosjektet mitt, setter jeg pris på om du anbefaler en musiker eller en sang i kommentarfeltet.

Søndag 11. april 2010

Sterke meninger

Denne teksten stod i Fredriksstad blad på lørdag.

Jeg har meninger om det aller meste. Av og til mener jeg ting altfor sterkt og altfor mye. Derfor har jeg noen huskeregler jeg bruker når jeg skal uttale meg om noe.

Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet. Det er to grunner til at jeg gjør dette.

For det første er det ikke alltid at magefølelsen min er så smart. For det andre er det flaut å mene noe veldig bastant som i etterkant viser seg å være helt på jordet. En ting er å løse verdensproblemene over noen øl med gode venner.

En annen ting er å skrive den samme løsningen på verdensproblemene i avisen.

I disse internett-tider kommer denne teksten til å være knyttet til navnet mitt i mange år fremover. Da er det greit å være kritisk til seg selv.

Mange mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier. Jeg tror på det å tvile på egne meninger og tenke seg om to ganger.

Det er også utgangspunktet for min første huskeregel, og den jeg minne meg om flest ganger: At du mener noe veldig, veldig sterkt gjør det ikke veldig, veldig sant.

Ja, det kommer rett fra hjertet eller rett fra levra, men det at noe er usensurert gjør det ikke automatisk lurt eller relevant. Som regel er det omvendt: Når du er veldig følelsesmessig engasjert i noe, er du ikke villig til å ta inn motargumenter uansett hvor gode de er.

Aslak Nores debattbok Ekstremistan handler først og fremst om at han med flere er bekymret over innvandringen, og at den følelsen må tas på alvor. Jeg er skeptisk.

Frykt kommer fra den delen av hjernen vi deler med mus og firfisler, og er ikke alltid til å stole på. Jeg er redd for edderkopper, men de er ikke farlige. Jeg er ikke redd for å kjøre bil uten bilbelte, men det er farlig.

At Nore med flere er redd innvandrere er ikke noe argument for at innvandrere er farlige. På samme måte må jeg, som har masse fordommer mot Frp, innse at min irritasjon over Siv Jensen ikke er et politisk argument.

Da jeg var en liten raddis hadde vi buttons med påskriften «Bush er en bæsj». Ikke akkurat en hardtslående kritikk av USAs utenrikspolitikk.

Resonnementer jeg kommer opp med når jeg er skikkelig provosert er det dermed en grunn til å være skeptisk til. Det betyr ikke at det ikke finnes velbegrunnet bekymring og rettferdig harme, men frykt og sinne i seg selv er dårlige argumenter.

Den andre huskeregelen min er mer filosofisk. Den lyder: «Husk at verden finnes på ordentlig.»

Jeg har den for å minne meg på at verden finnes uavhengig av meg, og at om jeg har feil informasjon om hvordan den henger sammen, er det mitt ansvar å skaffe ny informasjon og sørge for at verdensbildet mitt passer med den verden som faktisk fins.

Jeg kan mene at jorda er flat alt jeg orker. Det gjør ikke jorda flat. Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Jeg har alltid ment at å resirkulere plast er viktig for miljøet og følte at jeg hadde vunnet en stor politisk seier da det ble innført i Oslo.

Så kommer det en ny undersøkelse som viser at å plastgjenvinning er så godt som betydningsløst for miljøets del.

Jeg blir litt skuffet og lei meg, men jeg minner meg selv på at verden finnes, og at min idé om at gjenvinning er bra taper mot en undersøkelse gjort av folk som har studert det reelle fenomenet gjenvinning.

Jeg blir litt fristet til å be forskerne slutte å forstyrre engasjementet mitt med fakta, men det er en taperstrategi. Jeg må pent endre mening og slåss for andre miljøtiltak isteden.

Evnen til å ombestemme seg er ikke særlig verdsatt i norsk offentlighet. Da Willy Pedersen gikk fra å være kritiker av legaliseringsbevegelsen til å bli tilhenger av legalisering av hasj, fokuserte både Dagbladet og VG på at han hadde ombestemt seg.

Hvordan kunne folk stole på Pedersen når han hadde ombestemt seg før? Da kunne han jo bare ombestemme seg igjen senere? Å endre mening ble fremstilt som noe vinglete.

Man kunne ikke ha tillit til folk som ombestemte seg i hytt og gevær. Det var viktigere å være sterk i troen enn å tvile seg frem til en bedre idé enn man pleide å ha.

Personlig synes jeg det er noe veldig tillitvekkende med folk som kan ombestemme seg og innrømme at det er nettopp det de har gjort.

Siv Jensen var mot operahuset i Bjørvika helt til det var ferdigbygget og populært. Da hadde hun vært for operahus bestandig.

Å kunne innrømme at man har ombestemt seg er nemlig svært nærliggende å kunne innrømme at man har tatt feil.

Mandag 5. april 2010

Om skriverytme

Jeg skal innrømme det: Jeg svarer lite på telefoner, glemmer e-post, følger ikke opp avtaler og blogger altfor lite. Men: Jeg skriver. Jeg skriver mer enn på lenge.

Jeg skriver skjønnlitteratur, jeg skriver på nok en ny bok redaktøren min og jeg skal ha møte om, jeg skriver på boka som skal være ferdig til språkvask snart. Jeg skriver dagbok. Jeg skriver dikt. Jeg skriver rabbel. Jeg skriver tekster jeg putter i skuffen og ikke leser. Og jeg følger opplegget fra en eldgammel skrivebok jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

Dorothea Brands Becoming a Writer er en gammel selvhjelpsklassiker fra samme epoke som Dale Carnegies How to Win Friends and Influence People. Det betyr at den er uvitenskaplig, pompøs og full av løfter om fantastiske resultater. Det betyr ikke at Brands bok ikke har noe for seg. Hovedpoenget hennes er like gyldig idag som på starten av forrige århundre:

De fleste som går på skrivekurs vil ikke ha hjelp med plottstrukturer og forelesninger i hvordan skrive troverdig dialog. De vil ha hjelp til å komme i gang med skrivingen. Hovedproblemet til de fleste forfatterspirer er angsten over å ikke få skrevet, ikke prosessen med å få den endelige teksten til å holde mål.

Brands bok handler ikke om hvordan du skal få skrevet bedre. Den handler om hvordan lage en god skriverytme, og selv om hun forklarer opplegget sitt med snodige referanser til Freud, er øvelsene gode.

Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, uten at dere trenger å sluke en eldgammel selvhjelpsbok først.

Å etablere en skriverytme:

1. Skriv hver morgen før du gjør noe som helst annet. Ikke snakk med noen, ikke les avisen, ikke sjekk mailen. Skriv før du blir distrahert. Skriv så lenge du kan, og ikke les det etterpå. Ikke start dagen idag med å lese det du skrev i går. Legg det bort. Gjør øvelsen hver morgen i minst fire uker til det blir en vane.
2. Etter å ha skrevet hver morgen i minst to uker, begynner du å lage skriveavtaler med deg selv på dagen. Sett av et tidspunkt i kalenderen og skriv. Du har ikke lov til å bryte avtalen, og den må være på minst et kvarter. Ta frem en timer og skriv non-stop hele tiden du har satt av. Er det vanskelig, så skriv om hvor vanskelig det er. Ikke les det etterpå. Lag en ny avtale for morgendagen.
3. Får du ikke til disse øvelsene etter noen ukers prøvig og feiling, slutt. Det hjelper ikke å ville skrive aldri så mye om du ikke får puttet tekst på papiret.
4. Skill mellom skapermodus og kritikermodus. Ikke la kritikeren forstyrre flyten mens du skriver, og ikke la skaperen forstyrre lesningen av din egen tekst når du skal forbedre den og kutte i den.
5. Observer skaperen din og tilrettelegg for den. Du kan ikke tvinge frem skrivelyst, men du kan merke deg hvilke situasjoner skrivelysten dukker opp. Skriv det ned. “Leste T.S Elliot og fikk lyst til å skrive.” “Hørte på Bach og fikk lyst til å skrive.” “Vasket gulvet og kom videre i boka” “Får lyst til å skrive når pulten er ryddig.” “Får lyst til å skrive på en bestemt kafe”. Vær en sleip strateg og tilrettelegg slik at du får mest mulig skrivetid i settinger som gir deg lyst til å skrive, samtidig som du øver deg på å skrive på bestemte tidspunkt, uten mulighet til å lure deg unna.
6. Når du har gjort øvelsene over i seks uker, setter du deg ned og leser den oppsamlede tekstmengden med et kritisk blikk. Du vil bli overrasket over hvor mye bra du egentlig har skrevet, og du vil kunne kartlegge hvilke utfordringer du har. Finn en skrivegruppe eller bøker om skriveteknikk for å fikse de konkrete problemene du har funnet.
7. Sørg for å gjøre noe fysisk, språkløst hver dag. Det hjelper de aller fleste i skriveprosessen, og du får mindre vondt i rygg og nakke.
8. Øv deg på å gjennomskue bøker. Les, og merk deg hva som griper deg, hva som kjeder deg, hva du liker osv. Så finner du ut hva det er i teksten som gjør at du liker det. Du vil lære mye om å skrive av å bli bevisst på egen leseprosess. Les gjerne bøker to ganger for å gjennomskue dem.

Mine kommentarer:

Siden jeg skriver sakprosa hver dag, har jeg brukt opplegget på å sparke igang den skjønnlitterære skrivingen min. Jeg er litt usikker på om alle rådene kan overføres til sakprosa, men det å skrive om morgenen og på avtalte tidspunkter vil nok fungere for de fleste typer tekst.

Jeg har fått mye ut av det å observere mine egne skrivevaner, og blitt betraktelig mer produktiv ved å spille på lag med min egen motivasjon. Ikke vet jeg hvorfor én kaffebar får meg til å kladde tyve sider tekst hvis jeg tilbringer formiddagen der, men jeg er defintivt tjent med å gå dit ofte. På samme måte har det å eksprimentere med ulike skriveprogrammer gjort at jeg har byttet til en layout som gjør at jeg får bedre flyt.

Selv om jeg er litteraturviter og ganske dreven i å plukke fra hverandre tekst, er det ganske annerledes å lese bøker med en bevisst plan om å gjennomskue triks for å kopiere, ikke bare analysere.

Oppsummert:

Jeg har mange bøker om å skrive, men nesten ingen av dem skriver om det de fleste forfatter-vennene mine stresser på: Nemlig det at de ikke får skrevet. Jeg tror boka har en av mange løsninger på hvordan få i gang en god rytme og lage planer for hvordan komme tilbake i den om du faller ut.

Hvis du skriver selv: Hvordan ser skriverytmen din ut? Kjenner du deg igjen i problemstillingen over?

Torsdag 1. april 2010

Aprilsnarr

Virrvarr: Skal vi narre noen idag, da?

Mr. Jackson: Jeg har allerede narret deg, jeg.

Virrvarr: HAR DU????

Mr. Jackson: Ja?

Virrvarr: Når da????

Mr. Jackson: Nå! Aprilsnarr!

Torsdag 1. april 2010

Jan Grue: Alt under kontroll

Det er skummelt når folk du kjenner kommer ut med bøker. Du sier at du gleder deg til å lese, men egentlig er du mest nervøs for at boka ikke er så bra. Jan Grues skjønnlitterære debut har derimot vært en av bøkene jeg ikke har vært bekymret for i det hele tatt.

Jeg går sammen med Jan på Sakprosaskolen, og vet at han skriver godt. Jeg har hørt ham lese høyt fra boka på debutantfest og smilt fornøyd med at det var min venn som leste den kuleste teksten.

Etter å ha lest positiv anmeldelse på positiv anmeldelse i storparten av landets aviser, var jeg relativt sikker på at jeg kom til å like den. Jeg ble ikke skuffet.

Dette innlegget handler mest av alt om hvorfor jeg liker boka og hvorfor jeg tror du vil like den, også.

Alt under kontroll er en novellesamling om alle de tingene du har lyst til å lese noveller om. Nei, ikke skillsmisse. Ikke død. Ikke ensomhet. Ikke om emo mannfolk i midtlivskrise. Ikke om forfattere som går på fylla.

Alt under kontroll handler om språk, populærkultur, kyborger, Star Wars, bevissthetsfilosofi, superhelter og skumle, skumle ender.

Hvis du var en av dem som leste og likte novellene til Esquil en gang i tiden, er dette novellesamlingen for deg. Jan Grue skriver noveller i samme stil, bare i bedre språkdrakt og mer gjennomtenkte. Mine favoritt fra boka er en parodi på Da Vinci-koden, satt i et alternativt univers der kristendommen er byttet ut med Star Wars, med skildringen av forlagsredaktøren på halsbrekkende bokhøst som god nummer to.

Hovedproblemet med novellesamlingen, er at du må ha en del forhåndskunnskaper for å henge med i svingene. Du får ikke noe særlig ut av novellen om ulike varianter av Casablanca med mindre du har sett filmen. Du faller ut hvis du ikke vet at å defenestrere noen betyr å kaste dem ut av vinduet.

Samtidig er det ikke noe problem at en bok ikke er for alle. Og selv om du ikke skulle ta alle referansene i en novelle, krever ikke alle tekstene like mye forkunnskaper.

Det beste med boka er likevel at alle novellene er like velskrevne og har like godt sug. Det betyr at du kan lese hele novellesamlingen i et strekk, og at du som leser sitter igjen med en samlet leseopplevelse. Det er en god helhet, ikke bare gode enkelttekster.

Oppsummert: Yay, jeg likte den. Jeg tror du vil like den også.