Torsdag 4. mars 2010

Bloggpuls!

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Bloggpuls!

Onsdag 3. mars 2010

De beste leserne:

Å skrive er en ganske ensom affære. Derfor er det ingenting som er mer kjærkomment enn å møte lesere. Som blogger har du fordelen av å prate mye med leserne dine og få respons fra dem titt og ofte. Likevel er det en del lesere som stikker seg ut og gjør deg litt ekstra glad.

Jeg tenkte jeg skulle dele de beste leser-opplevelsene mine med deg. Opplevelser med lesere, that is.

De beste leserne mine:

Smugleserne:

«Jeg leser hver dag, men jeg kommenterer aldri.» Faste lesere med fast nick og egen blogg er lesere du blir kjent med, lesere du prater med, lesere du vet kommer tilbake for å se om du har svart på kritikken deres eller om noen andre har reagert på det de sa. Å få treffe en ukjent leser er litt magisk. Tenk at noen sitter og _er_ de tilbakevendende besøkende jeg ser på statistikken min.

De interne:

Ingenting er bedre enn å legge inn en skjult vits du tror bare tror du kommer til å le av, og så få respons på at noen tok poenget. Den leseren som oftest tar interne referanser er TB, som gledet mitt hjerte med å gjenkjenne et dikt av Coleridge i borden på en tegneserie jeg laget. <3

De usannsynlige:

Det er kult å skjønne at folk som i utgangspunktet er veldig uenig med deg liker å lese det du skriver. Da liker de tekstene, ikke bare meningsinnholdet i tekstene. Det er en god følelse.

De som gir deg følelsen av at det nytter:

Noen ganger får jeg eposter fra folk som har lest noe på bloggen og endret livet sitt. Noen har oppsøkt profesjonell hjelp. Noen har snakket med familien sin om vanskelige ting. Noen har latt vær å ta livet av seg. Noen har endret mening om et spørsmål. Det føles bra. Å få en mail fra noen som jobber på psykiatrisk som forteller at de har blitt bevisste på en del fordommer de selv har hatt under lesningen av bloggen, men at de nå forsøker å endre egen praksis, er helt fantastisk. Litt sånn «Jeg flytter fjell, en tekst av gangen»-fantastisk.

De som sender fan-brev:

Å få dette kortet her i posten fra Crayoncrisis gjorde virkelig dagen min. Å finne kort og hyggelige brev i postkassen fra fullstendig ukjente lesere gir et sug i magen. Papir-kommentarer finnes på en annen måte en de virituelle. Jeg kan f.eks ikke putte alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen i en pen boks. Det kan man med fan-brev.

De som sender gaver:

Lesere som finner ønskelisten min på Amazon og kjøper en bok jeg ønsker meg som gave tar likevel prisen. Idag fikk jeg Howls Moving Castle i posten fra en leser og det fikk meg til å hoppe opp og ned. Bøker er som kjent bedre enn blomster. Og jeg elsker blomster. *danse*

Tirsdag 2. mars 2010

Et valpeliv

Lillesøster bruker ofte begrepet «Aww-attacks.» Du vet – når noe blir så søtt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg og det eneste du greier å si er «Awww!»

Sånn er det med valper. Jeg personlig tror at grunnen til at små dyr forårsaker Aww-attacks er fordi de ikke ville overlevd ellers. «Awwww, du er det søteste i verden! Neineinei, ikke spise sin egen bæsj! Awww!»

Valpen heter Pippi. Grunnen? Vi fant på Pippi først, før vi kom på det geniale navnet Sudo. Så etter å ha sagt «Hm, skal vi kalle Pippi for Sudo når vi får henne?» noen ganger, ga vi opp og gikk for Pippi.

Pippi the Pup. Pippi Langhale. Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Pippi Jackson. Yay, Pippi. Den fineste damen med skjegg og bart vi har hatt.

Valper er intense greier. De bomper rundt som tigergutt til de faller overende og slukner for noen timer. Når de våkner, er det på’n igjen.

Denne sangen er det eneste jeg har funnet til nå som gir en slags forståelse av energinivået og bevegelsesmønsteret.

Vi hadde hørt om alle disse valpene med hjemlengsel, men Pippi er kjempemodig. Vårt eneste problem er å lære henne at ikke alt er utmerkede lekekamerater. Biler, strømledninger, glassbiter og Jif-flasker er ikke fun-fun-fun!

Hun kan sitte, komme når vi roper og gjøre fra seg på verandaen. Svært fine triks med tanke på hvor liten hun er. Mr. Jackson og jeg sier «NEI» med dyp stemme sikkert tusen ganger hver dag, og «åh, så fin jente, så, åhsåfinjenteså» sikkert dobbelt så mange ganger.

Det kjedeligste med oss er vår tendens til å sitte stille og gjøre ingenting. Pippi skjønner ikke at «stille» er det samme som «jobb» når det kommer til mennesker og gjør at vi har tilbragt alle pausene våre på gulvet på alle fire.

Alt kan lekes med. Alt kan smakes på. Alt kan tygges i stykker hvis vi ikke er oppmerksomme.

Og søtt. Aww-attack-søtt.