Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.
Da jeg gikk i tiende klasse, var jeg veldig opptatt av alt mulig okkult.
Jeg var Norgesmester i tarotkort og røkelse, ivrig leser av alle mulige «The teenage witch! Make your own love spell in the kitchen!» og skulle tattovere stjernetegnet mitt på skulderen så fort jeg ble gammel nok.
I min intense lesning av alt mulig esoterisk, kom jeg over en dame ved navn Helena Blavatsky og en gjeng som het teosofisk samfunn.
Helena hadde visstnok vært både åndemedium og profet, og hadde skrevet en masse betraktninger som utvilsomt måtte være mye kulere enn alle wicca-bøkene jeg leste.
Når du er femten måler du tross alt det du leser utfra hvor hardcore det virker.
Jeg hadde ikke lest meg langt inn i teosofien før jeg skjønte at Rudolf Steiner, mannen som skolen jeg gikk på var oppkalt etter, hadde vært teosof og ledet den tyske delen av teosofisk samfunn.
Enda mer hardcore.
Jeg satt på biblioteket og undret på hvorfor jeg ikke hadde vært nysgjerrig på Steiner før.
Jeg mener: Jeg gikk på skolen hans, men jeg visste ikke så mye annet om mannen enn at han var tysk og het det samme som nissens rødnesete reinsdyr til fornavn.
I tillegg var jeg overbevist om at han hadde fullskjegg og var katolikk.
Alle gamle gråskjeggede grunnleggere måtte jo ha fullskjegg. Dessverre viste det seg at han hadde midtskill isteden, og lignet mistenkelig på den anemiske mannen det hang et stort bilde av på lærerværelset.
Dette med katolisismen hang sammen med alle helgenene vi feiret i løpet av skoleåret.
Jeg hadde trodd det bare var katolikkene som forholdt seg til helgener. Så feil kunne man ta.
Jeg gikk på biblioteket og lånte alt jeg kunne få tak i av Rudolf Steiner, fra Frihetens filosofi til obskure bøker om antroposofisk medisin.
Mitt nye prosjekt var å skjønne hva slags skole det var jeg gikk på.
Da vi skulle velge oss temaer for den avsluttende særoppgaven i norsk det året, var jeg sikker i min sak: Rudolf Steiner.
Norsklæreren min lo, og sa at da måtte hun nok desverre diskutere forslaget med resten av lærerkollegiet.
Det var ikke sånn at hvem som helst av elevene kunne sette seg inn i Steiners lære. Det kunne ødelegge den pedagogiske verdien av undervisningen.
Jeg ble supertrassig, som bare femtenåringer kan bli når de blir nektet å skrive om noe.
Det var jo ikke sånn at jeg hadde valgt oppgaven «Hasj – mine personlige erfaringer» eller «Selvmord – en serie praktiske forsøk» heller.
Hva var greia med at Steiner var så hemmelig at jeg ikke fikk skrive særoppgave om ham?
Et par dager senere fikk jeg vite at lærerkollegiet hadde godtatt særoppgaven og jeg satte i gang.
Jeg fant frem alle utgavene av Steinerskolens tidsskrift mamma hadde fått opp gjennom skoletiden min. Jeg lånte bøker om teosofi, om antropsofi og bøker av Steiner selv.
Jeg skrev ut alle artikler jeg kunne finne på nettsidene til ulike Steinerorganiasjoner. Jeg leste Kaj Skagen. Jeg leste artikler av danske og svenske antroposofer. Flittig elev, spør du? Hah.
Elev i ferd med å utforske et tema hun så vidt hadde fått lov til å snuse på, mener du. Jeg leste om Steiner og Steinerbevegelsen og det føltes litt ulovlig.
Deilig ulovlig.
I etterkant er 22 år gamle Ida litt oppgitt på 15 år gamle Ida som pløyde seg gjennom Frihetens filosofi og Steiners syn på Parzifal-myten og barnets utvikling.
Det var tunglest og kjedelig materiale for en tenåring på jakt etter sensasjon.
Jeg sovnet mange, mange ganger i tekster som snakket om eterlegemer og gnomer uten noen skikkelig forklaring på hva noen av fenomenene var.
Likevel: Å studere skolens egne læreplaner for tiden jeg hadde gått der ga mer mersmak.
Da kunne jeg nemlig se at lærerene mine hadde fulgt et strengt planlagt opplegg og lese hvordan ting vi hadde opplevd som absurde innfall, egentlig var nøye planlagte grep i dannelsen av sjelsmessige evner.
Når vi lærte litt algebra i sjetteklasse var det ikke fordi vi var smarte nok til å skjønne algebra, men fordi det var på tide å vekke vår evne til abstrakt tenkning.
Samme år skulle vi gripes av akustikken som fenomen og slå på ulike tresorter og kjenne klangen, fordi vi som sjetteklassinger var på samme nivå som mennesket hadde vært for mange tusen år siden da denne følsomheten ble introdusert hos oss.
Sjetteklasse-Ida var synkronisert med antikkens Hellas, mente læreplanen.
Mens jeg hadde trodd at læreren min var klinke kokos da vi stod og dunket på trestokkene, hadde meningen vært å vekke en eller annen glemt kunnskap fra antikken i oss.
Yes, I could dig this. Hardcore, hardcore.
Jeg skrev en lang, fyldig særoppgave på lyselilla papir i lyselilla Steinerfont og tegnet mange pene Steinerportretter, og gjorde mitt ytterste for å kopiere skolens grafiske profil.
Norsklæreren var kjempefornøyd, men foredraget jeg skulle holde for klassen gikk riktig dårlig.
Jeg skjønte at for å forklare hvorfor det var så interessant å skrive denne lærerkonspirasjonen der hvert rare undervisningsgrep hadde en skjult, åndelig mening, måtte jeg forklare en masse ting om reinkarnasjon og antroposofi og styr og årn klassen ikke skjønte en dritt av.
Jeg hadde rett og slett gjort for mye research til at jeg kunne formidle det skikkelig og endte opp med å fortelle hva som var opprinnelsen til eurytmifaget og at vi faktisk ikke bare løp rundt i sirkler, men visstnok skulle være i kontakt med litt av hvert.
Klassen ble ikke noe mer begeistret for eurytmi. Jeg fant ut at Nietzche var mye mer hardcore enn Steiner, og begynte å lese ham istedet.
I etterkant fikk jeg rollen som den på skolen som tolket lærernes oppførsel, argumentasjon og verdenssyn.
Jeg forklarte til og med et par nye vikarer hva som var greia med eurytmi.
Konklusjonen min etter særoppgaven var at greia med Steinerpedagogikken var at den på mange måter var en slags magisk formel som læreren skulle gjennomføre på elevene, men som elevene ikke måtte være klar over for at det skulle virke.
Mens elevene bare trodde at de lærte om vikingtiden, vekket læreren i virkeligheten kunnskap de hadde fra en tidligere reinkarnasjon, da de hadde vært vikinger.
Lærerens jobb var ikke å opplyse oss som elever om at vi hadde levd flere ganger før – jobben deres var å sørge for at vi faktisk fikk noe ekstra utvikling på dette reinkarnasjonstrinnet.
På den måten trengte heller ikke læreren være antroposof, det holdt lenge å utføre Rudolf Steiners formel i klasserommet.
Jeg, på den andre siden, var en superopplyst elev som hadde gjennomskuet dem alle sammen. Ofte opplevde jeg å ha lest mer Steiner enn læreren som underviste.
Det var først da jeg sluttet å være religiøs at hele steinerpedagogikken begynte å virke vel sær for meg.
Likevel er det greit å vite at jeg som tidligere elev ikke har hatt noen plutselige, sjokkartede opplevelser der jeg skjønte hva Steiners lære egentlig gikk ut på.
Som en tidligere lærer sa til meg da jeg fortalte ham om særoppgaven: «Jasså, du jukset, du?»
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 2.
Kategorier: Mimring, Synsing, steinerstasj
9 kommentarer 
- Legg til egen kommentar
Kommentér:
Creative Commons by-nc-nd
Tusen takk for denne serien! Veldig interessant. Gleder meg til fortsettelsen. Og huff saa grusomt Stenberg ble behandlet!!
Dette er veldig interessant! Gleder meg skikkelig til å lese mer.
[...] Til gjengjeld foregår det mer enn nok andre steder. Etter fjorårets Steinerdebatt kunne man kanskje vente at det la seg igjen. Det pleier antroposofidebatter nemlig å gjøre, for så å dukke opp igjen noen år etter. Men med nye bokutgivelser av både kritisk og støttende art, har det vært duket for nye slag om Steinerskolene. Og ingenting får antroposofer til å nærme seg samme (og lett iltre) takt som ytre kritikk. At den kommer fra tidligere innsidere hjelper ikke det heller. Fri tanke forsøker å oppsummere og kommentere, og det er muligens enkelte litt… “personrettede” forsvar som får Virrvarr på banen med en ny serie innlegg om Steinerskolen. [...]
Steinerkritikk å bli klok av, ikke dårlig
Men altså: Hvis jeg var deg som 15-åring, hadde jeg følt meg lurt. Jeg mener, å oppdage et skjult pedagogisk opplegg som ikke skulle gi meg kunnskap, men som derimot var et religiøst opplegg som skulle sette meg i kontakt med en åndeverden?
Åh, dette er så spennende:) Men jeg må bare:
“Jeg forklarte til og med et par nye vikarer hva som hvar greia med eurytmi.”
Finn en feil.
Feilen er rettet.
Men det er sånn at det kommer flere deler i denne serien? jeg liker veldig godt å lese dette, men det er jo enda veldig uavsluttet – ingen konklusjon er lagt frem om Steiner og skolen hans, og din dom over det hele. Og det tror jeg jo du har en plan med.
Men jeg må bare høre.
For jeg skjønner at dette er veldig nært folk du har vokst opp med, og dermed deg selv, Ida. Og slike tekster trenger den tiden de må ha. Osv. Det er bare det at jeg ser frem til fortsettelsen..
Jeg tror ikke på den religiøse bakgrunnen Steinerskolen bygger på, og skolen fortjener kritikk fordi den spiller med falske kort. Likevel mener jeg den er mindre farlig enn en del kristne skoler hvor synd og straff utgjør en del av innholdet.
Det er også grunn til å undres over hvorfor så mange fargerike personligheter har sin bakgrunn fra Steinerskolen. Er det fordi den rekrutterer elever fra spesielle miljøer,eller er det fordi undervis-
ningsmetodene i seg selv har verdi?
Hjernen vår kan sammenlignes med en datamaskin. Den tradisjonelle skolen har en tilbøylighet til å tenke at jo mer som lastes inn, jo bedre. Men hvis kunnskapene skal komme til praktisk anvendelse, må de være godt organiserte og derfor tilgjengelige i aktuelle situasjoner. En harddisk med en mengde kaotisk informasjon er ikke veldig nyttig.
Alle sanseinntrykk bearbeides av hjernens hippocampus, og informasjonen sendes deretter til ulike deler av hjernebarken for langtidslagring. At informasjonen lagres på en oversiktelig og sammenhengende måte, er nok like viktig her som på datamasinens harddisk. Kanskje Steinerskolens fortrinn ligger i at den er opptatt av meningsfulle helheter slik at kunnskapene lagres bedre?
Køyr på, Ida. *klem*