W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.
Ok.
La oss begynne med debatten som går i media. Jeg har hatt Kristin Sandberg som lærer.
Jeg var elev ved Kristin Sandbergs arbeidsplass da hun skrev den berømmelige kronikken om mobbing på Steinerskolen og hele lærerstaben på skolen plutselig begynte å snakke drit om henne i timen.
Jeg har hørt lærere fortelle at grunnen til at Sandberg kritiserte skolen var fordi hun hadde blitt avvist seksuelt av en rekke av skolens mer profilerte mannlige lærere og fordi hun hadde fått kritikk for å ta for mange fødselspermisjoner.
Jeg ble fortalt av lærere og medelever at Sandbergs kronikk var en hevnaksjon fra en bitter dame som ikke hadde fått den sexen hun ville ha.
Kort fortalt var baksnakkingen av henne ovenfor oss som elever den groveste og mest sexistisk formulerte jeg har hørt i hele mitt liv, og det inkluderer det folk sa om hverandre på ungdomskolen.
Ingen diskuterte utspillet hennes seriøst. Ingen snakket om innholdet i kronikken i det hele tatt. Alle avfeide fullstendig at det kunne være noe i det, fordi hun var en sånn jævla heks.
Når Kristin Sandberg er ute i mediene med den nye debattboken om Steinerskolen og sier at hun har opplevd grov sjikane og trussler, underdriver hun.
Og jeg var bare elev på skolen hun hadde jobbet. Hva folk sa privat og på lærerværelset kan jeg bare forestille meg.
Når jeg har fulgt debatten rundt Steinerkritkk.no og Det de ikke forteller oss, har det ikke vært uten skyldfølelse.
Jeg har brukt «Kristin Sandberg» som skjellsord i diskusjoner internt på skolen. Jeg tror storparten av elevene jeg gikk sammen med har det. Det var en del av sjargongen på skolen i etterdønningene av konflikten.
Selv om jeg ikke hadde vært enig i en tøddel av Sandbergs og Kristoffersens kritikk, ville jeg forstatt følt meg uggen med vissheten om hvor mye mobbing og skit hun har vært utsatt for fra egne kollegaer på grunn av en konflikt om ideologi.
Siden de færreste tidligere Steinerskoleeelver er villige til å si noe om saken, føler jeg at det minste jeg kan gjøre er å skrive det her.
Det er også redelig at du som leser, vet at når jeg snakker om reaksjonene på steinerkritikken som har vært i media i det siste, så snakker jeg om hendelser som burde vært en del av arbeidet rundt Fordi jeg fortjener det, ikke som en del av kritikken av Steinerpedagogikken.
I de senere tekstene vil jeg først og fremst fokusere på innholdet i kritikken.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.
Kategorier: bashing, steinerstasj
10 kommentarer 
- Legg til egen kommentar
Kommentér:
Creative Commons by-nc-nd
Jeg ble tatt med på en tur rundt nabolaget av klasseforstanderen min i 7. klasse (13år) og ble fortalt at elevene i klassen min ikke likte meg og at det samme gjaldt foreldrene til elevene. Han lurte også på om det ikke var smart om jeg byttet skole. Dette var uten mine foreldres viten. Jeg brydde meg ikke nevneverdig da jeg hadde masse gode venner i min klasse og paralell klassen og dermed visste at det han sa var sprøyt. Jeg hadde uansett planer om å bytte skole og gjorde dette. Jeg tenkte ikke på dette tidspunktet at det han gjorde selvfølgelig var helt bortinatta galt og fortalte ikke foreldrene mine om det før jeg var i 20åra da det først begynnte å bli litt blest i media og jeg faktisk skjønte hvor ekstremt uetisk denne turen de tok meg med på var. Dette var på midten av nittitallet på Steinerskolen på Hovseter i Oslo. Grunnen til at jeg ble tatt med på denne turen var fordi jeg var en urokråke i klassen. Min bestevenn på denne tiden gikk i samme klasse og han måtte ha ett møte med “lederne” på skolen og slik jeg fikk det gjenfortalt så sa de ting som “Moren din elsker deg ikke” etc. Dette var også uten hans foreldres viten og han kom gråtende ut etterpå. Vi byttet begge skole det året.
På den andre siden så gikk broren min der ut videregående og han stortrivdes. Det hadde nok noe med at han var den roligere typen som var flink i alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Wunderkind når det kommer til tegning.
Jeg kommer ALDRI til å sende mine barn på Steinerskolen og jeg forteller denne historien til alle som i det hele tatt vurderer det.
siste uken har jeg brukt på å lese alt jeg kom over av steinerskolekritikk, men først da jeg fant bloggen din jeg fant noe virkelig fornuftig. At du sier at du har hatt det bra der, men vil snakke om det som ikke er bra. Det er jo eneste måte å få til positive forandringer. Har noen fortalt deg at du er genial?
Det er en sterk historie, og som du sier, den burde væt med i mobbebokprosjektet. Men det er en ting jeg blir usikker på, eller ikke helt forstår. Du sier i del en at “Videre vil jeg gjerne få sagt at jeg synes at motargumenter om at «Jeg gikk på Steinerskolen, og det ble folk av meg», «Jeg gikk på Steinerskolen, og jeg hadde det bra» og «Jeg går på Steinerskolen og det er knall!» ikke er særlig relevante for temaene jeg vil ta opp fremover.”
Men er ikke det å trekke frem mobbehistorier nettopp det samme, med motsatt fortegn? At det finnes gode og dårlige erfaringer med Steinerskoler, som med alle skoler vet vi jo, og også at man kan finne mobbing både av elever og lærere ved alle typer skoler. Er det noe med denne mobbehistorien som sier mer om Steinerskolen slik at den er mer relevant enn de gode historiene?
Grunnen til at jeg holder frem dette med behandlignen av Kristin Sandberg i et eget innlegg er at jeg gjerne vil ha sagt noe om reaksjonene hun ble utsatt for da hun fremmet kritikk av skolen hun jobbet på. Det er ikke en relevant kritikk av skolens pedagogikk, men av en enkelt Steinerskoles måte å takle en situasjon der en av de ansatte kritiserer skolen offentlig.
Jeg synes det er redelig av meg å skrive noe om dette, siden det sier litt om hvordan jeg forholder meg emosjonelt til Sandbergs bok og utspill. Jeg synes også det sier en del om klimaet hun uttaler seg i nå, uavhengig om man er uenig i kritikken hennes av antroposofien.
Jeg har dette i et eget innlegg, fordi jeg heller ikke vil bruke det som argument for andre ting jeg ser på som negativt ved steinerskolen. Sånn sett har du rett i at det på en måte kan sammenlignes med de positive eleverfaringene, bare at dette dreier seg om reaksjonene noen har fått ved å kritisere. På det punktet er det en forskjell.
Jeg kommer ikke til å bruke behandlingen av Sandberg som et argument for at Steinerskolen har et problematisk elevsyn, jeg kommer i det meste å bruke det som argument for at deler av steinerbevegelsen reagerer veldig dårlig når de blir møtt med kritikk.
Håper det var oppklarende?
Oppklarende – absolutt, jeg har jo begått det kunsttykket å ikke få med meg at det er Kristin Sandberg som har skrevet boka som har kommet ut nå. (Elendig med navn som jeg er.)
Da belyser det jo både boka, og også ditt forhold til den på en viktig måte.
Men jeg kjenner jeg er redd for at en ting kan skje her og også i resten av debatten – evnen til å skille hva som handler om Steinerskolen spesielt, og hva som kunne skjedd “hvor som helst”. Misforstå meg rett, jeg mener det er viktig å få slikt frem, at det snakkes om, sees på og ikke skyfles vekk. Men erfaringen er at i det noe er fremmed, så virker det vanskelig å se hva som hører hjemme hvor – og hvorfor.
Og i det man nå har en periode med ganske massiv Steinerskolekritikk så synes jeg faktisk at det er verdt å legge merke til også de positive historiene. Rett og slett fordi de også hører hjemme i bildet man tegner av Steinerskolen. Ellers er jeg redd vi havner i en veldig svart-hvitt tenkning vel ingen er tjent med.
Min sønn går på videregående Steinerskole etter å ha gått vanlig offentlig barne- og ungdomsskole. Han valgte Steiner fordi han da kunne gå en musikk/teaterlinje med fag som er interessante for han og hans talent. Han trives. Men vi (og da spesielt vi foreldre) har opplevd det du sier om at steinerbevegelsen reagerer dårlig når de blir møtt med kritikk. Vi har f.eks. tatt opp problemer vedr. mangel på lærere til flere fag. At vi betaler for at vår sønn skal ha undervisning i tilleggsinstrument (tillegg til hovedinstrument), men at denne undervisningen begrenser seg til 15 minutter per uke og til dels har falt helt bort pga mangel på lærer, bytte av lærer osv. Uten at vi får noen som helst beskjed om hva som skjer. Når karakter så skal gis så får vi beskjed om at vår sønn har hatt for få timer til at det kan gis karakter! Noe som de har “glemt” at er skolens egen feil! Jeg tror at mye lignende “rot” også kan skje på andre skoler, men jeg blir noen provosert av måten de responderer på kritikk….
Vi skulle ta opp en rekke viktige ting på et foreldremøte og skolens ledelse valgte da å “kaste bort” tiden på en aurytmi-oppvisning og lignende, som førte til at vi ikke fikk tid til å diskutere det vi var kommet for. Foreldrene var irriterte i utgangspunktet, og ble ikke mindre irritert etter dette.
[...] enkelte litt… “personrettede” forsvar som får Virrvarr på banen med en ny serie innlegg om [...]
[...] En tidigare steinerskoleelev (en av Kristín Sandbergs tidigare elever)– bloggaren som kallar sig Virrvarr — skriver [...]
Hei!
Takk for at du/ dere deltar i debatten. Flere aviser har spurt om hetsen vi/ jeg blir utsatt for, og jeg har kommentert at jeg ikke har noen kommentar utover det at det er et sekterisk trekk ved slike bevegelser. Men jeg fikk lyst til å kommentere her. Det gir mening å være i dialog med “elever”. Det har jeg alltid syntes.
Først: Det er jo litt spesielt for meg å lese det du, Ida, forteller om. Og all ære til deg for det! En ting er at de hetser meg – jeg som skrev under på i arbeidskontrakten at jeg ikke skulle gå i mot “Rudolf Steiners impuls” – hva nå det måtte være, – men at du stikker hode og nakke frem viser utrolig moralsk mot. Hatten av!
Både Trond (Kristoffersen) og jeg har valgt å ikke gå inn på de banale hetskampanjene vi og jeg utsettes for. Det er et valg man tar. Samtidig er nettopp dette så utrolig talende for det sekteriske ved steinerbevegelsen; seksualitet i antroposofien er jo et kapittel for seg selv.
Jeg kjenner på ambivalens mht voksenrolle/ lærerrolle og mine personlige behov. Som voksen lærer tenker jeg at (mine) elever burde vært beskyttet for å havne i skvis mellom voksenpersoner de forholdt seg til. Som kvinne reagerer jeg på det banale ved sex-fikseringen til en religiøs bevegelse som er så asketisk forknytt at det eneste den kan komme på som forklaring på kritikk, er HEKS og SEX.
Som psykoterapeut synes jeg det skriker om projekson og fortrengte behov – men uansett er det jo uverdig. Stusselig. Nedrig. osv. osv. Og veldig lite proft.
Hva skal jeg si? Så nøden har jeg aldri vært? At jeg måtte fallby min kropp på steinerskolens lærerværelse, ha ha ha. Nitrist. Fy faen, kort sagt.(excuse my French).
I den samme perioden du beskriver, ble jeg innkalt til møte med en representant for skolen for å finne ut hva timeplanen min skulle være kommende høst. Da jeg kom på skolen ble jeg vist inn til et rom med 13 av mine kollegaer som ønsket at jeg skulle redegjøre for min lojalitet til Steinerskolen. Da tenkte jeg at dette var litt i overkant av det jeg kunne være raus med av alternativ tenkning. Dette var jo bare maktdemonstrasjon og pinlig. Jeg sa det. Jeg sa også at jeg syntes de skulle kaste ut det gamle tankegodset som var rasistisk og kontekstuelt historisk – og ta seg sammen.
Jeg gjør meg mange tanker om hvordan steinerbevegelsen og andre sekteriske bevegelser bruker seksualitet som begrunnelse for hvorfor de blir kritisert. Det er middelaldersk, så klart, men for menn vi har vært i kontakt med går det adskillig verre enn for meg som kvinne. Meg putter de jo bare inn i sitt hore-madonna-skjema, og det er såpass banalt at de fleste trekker på smilebåndet. Verre er det for menn som blir beskyldt for seksuelle overgrep – for det er jo motstykket til uønsket seksuell oppmerksomhet – og som, selv om de blir frikjent og renvasket alltid har stempelet hengende ved seg. Dette vet steinerbevegelsen og andre sekter å benytte seg av. Jeg har aldri vært borti noe mer umoralsk enn steinerbevegelsen.
Veldig interessant! Venter spent på flere deler. Jeg vet om folk som har gått der, men har aldri fått innblikk i noe spesifikt.