Arkiv »
Arkiv for januar, 2010
Torsdag 28. januar 2010
Jeg har et veldig godt tips for å lykkes med et diettopplegg, uansett hva kostholdsfilosofien din er:
Ikke slå deg i hodet om du har spist noe feil.
De fleste nyttårsforsetter går nemlig i dass på følgende vis: Du begynner på en slankekur. Du holder den i fire dager. Du blir tilbudt kake. Du klarer ikke motstå kake. Du skammer deg så mye at du spiser mer kake, siden du har mislykkes uansett.
Trikset er å tenke på kostholdsplanen din som en GPS. Når du kjører bil med GPS og kjører feil vei, sier ikke GPS’en: «Ditt jævla brød. Du er helt udugelig. Du er en fiasko. Du kan ingenting. Du er en dritt. Nå kan du like godt kjøre hjem, du finner aldri frem uansett.»
GPS’en sier: «Sving til høyre i neste kryss.» End of story.
Når det har oppstått noe uforutsett mens jeg har lagt om livsstilen, har jeg tenkt på GPS-metaforen. For ikke så veldig mange dager siden ble jeg veldig, veldig kvalm og måtte veldig, veldig spy. Da levde jeg halvannet døgn på loff og Cola med sukker.
Jeg bekymret meg ikke om at jeg falt ut av systemet – jeg bare gikk tilbake til opplegget mitt når jeg var ferdig med å være syk. Da jeg bare MÅTTE ha pizza fordi jeg var premenstruell og tørstet etter smeltet ost, spiste jeg et stykke og gikk tilbake på grønn te og eple etterpå. Poenget er å ikke bruke krefter på å kjefte på seg selv, men å fokusere på å svinge tilbake ved første annledning.
Ingen spiser perfekt. Planlegg for det.
Tirsdag 26. januar 2010
Før jeg begynte å slanke meg, skjønte jeg at det var flere ting enn for mange kalorier spist og for få kalorier forbrent som gjorde at jeg hadde blitt overvektig. For deg som er i samme bipolar-båt som meg, er de spesielt relevante. La oss ta dem for oss.
Stress:
Hvor stor vom har du? Med mindre du er veldig gravid, er det en god indikator på hvor stressa du er. Du skjønner, litt forenklet finnes det to typer stress: Kortvarig og langvarig. Kortvarig er den type stress du opplever når huset ditt begynner å brenne.
Eller – evolusjonært sett – når du plutselig oppdager at det er en sabeltanntiger i nærheten. Denne typen stress får hjernen din til å slå av alle andre behov enn å overleve. Du er ikke sulten. Du er ikke trøtt. Du er ikke bekymret. Du er så fokusert at alt annet enn det livsnødvendige forsvinner.
Den andre typen langvarig stress er mer tricky. Den kommer i form av slitsomme dager, konstant bekymring, for mye å gjøre, you name it. Dette er stresset du kjenner på kroppen og lever med hver dag.
Problemet er at kroppen din, rent evolusjonært sett, bare assosierer denne typen stress med én ting: Matmangel. Storparten av forfedrene dine har reagert på denne måten mens de stresset over avlingen som slo feil. De har aldri hørt om sjefen din. De har aldri hørt om NAV. Derfor er kroppens reaksjon nr. 1 på langvarig stress å lagre fett til krigen kommer.
Hvor lagres den? I magen, henholdsvis omentum, rett under leveren. Det er fordi kroppen trenger å ha tilgang på et reservelager som ligger rett ved forbrenningssentralen (les. leveren). Kroppen er ikke egentlig så dum.
Det er bare at det aldri blir hungersnød når du bor i Norge og at stresset ditt ikke går ned. Dermed blir det farlig mye fett i magen og resten er en historie om bukser i størrelse XXXL.
Så. Når du skal starte med noen form for livsstilsendring, handler det ikke bare om å spise riktig. Det handler om å redusere stress. Er du som meg, er det en vanskeligere oppgave enn å bare rydde kalenderen og ha litt mer tid for seg selv.
Jeg har ofte vært stressa uten å gjøre noe som helst. Du må ta tak i det du har av stress og angst og jobbe med det og grunnene til det.
Likevel er det noen generelle ting som reduserer stress der og da. Vi snakker tross alt om en kroppslig reaksjon som kan gå sin vei.
Reduserer stress:
- Pusting. Dyp pusting og avslapping får stresshormonene til å løse seg opp. Lær deg en avspenningsteknikk eller to, eller bare legg deg ned og pust rolig, rolig.
- Å kose et dyr du er glad i.
- Å snakke med noen du er glad i.
- Å gå en tur.
- Å lytte, virkelig lytte, til musikk.
I tillegg blir du mindre stresset av å spise riktig og trene. På den måten er det å ha en god livsstil forbundet med det å redusere stress som igjen henger sammen med å gå ned i vekt.
Søvn:
Du blir ganske rar når du har søvnunderskudd. Hjernen trenger ekstra stæsj for å holde seg våken og gir deg lyst på søt, salt og fet mat for å kunne kompensere.
Den trenger nemlig de stoffene for å kunne holde bevisstheten gående når du ikke har sovet nok. Prøver du å slanke deg mens du har søvnunderskudd, slåss du mot din egen hjerne som roper på brus og sjokolade. Ikke en kamp du vinner så lett.
Er du som meg, er ikke problemet med søvnen noe du løser ved å legge deg litt tidligere. Jeg hatt lange perioder der jeg ikke har fått sove i det hele tatt, og når jeg har sovnet, har jeg våknet med panikk et par timer senere.
Jeg har løst det med at jeg bruker piller som har søvnighet som bivirkning og sørge for å ta dem samme tid hver dag. Snakk med legen og eventuelt psykologen din om måter å takle søvnproblemer på.
Søvntips som har fungert for meg:
- Legge seg og stå opp til samme tid hver dag, hverdag som helg.
- Kutte ut koffein, enten hele dagen eller etter kl. 18.
- Sørge for å ikke se på skjerm de siste timene før sengetid.
- Drikke kamillete.
- Trene.
- Få nok sollys på dagen.
- Hvis du våkner om natten: Ikke se på klokken. Ikke skru på lyset.
Sånn generelt om livsstilsendringen min: Jeg går til en psykomotorisk fysioterapaut og jobber med kroppen og psyken under ett i tillegg til at jeg går i vanlig terapi. Jeg har fått mye ut av det, alt fra at jeg er mindre stiv i skuldrene til at jeg er mindre aggressiv på kroppen min, i tillegg til at jeg kan stille masse rare spørsmål om kropp/psyke/følelser en psykolog ikke nødvendigvis kan svare på. Det anbefales.
Tirsdag 26. januar 2010
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Den usynlige
Tirsdag 26. januar 2010
Åh, kroppen min. Det er få jeg har vært sintere på eller behandlet dårligere. Kroppen og jeg har vært svorne fiender storparten av mitt bevisste liv, og det er først de siste årene vi har begynt å gå i samlivsterapi og prøve å finne ut av det med hverandre.
Det har fått litt pussige utslag. Jeg har lagt på meg en god del de siste årene. Det skyldes en kombinasjon av lange sykehusopphold med mye kjøttkaker i brun saus og lite bevegelse, medisinene mine, stress og et intenst behov for å drukte sorgene mine i Sofies Sjokoladeterapi.
Det rare er at jeg har blitt feitere mens jeg har fått det bedre med meg selv. Det betyr at jeg har følt meg flottere og håttere enn noen gang, selv om jeg er ca. 40 kilo tyngre enn da jeg følte meg som den styggeste, ekleste grisen utkledd som tenåringsjente.
Når folk snakker om at de vil gå ned i vekt for å «føle seg bedre» har jeg vært litt sånn «Jeje, jeg har tenkt å jobbe med meg selv for å føle meg bedre. Det har funket bedre for meg til nå.»
Dessuten har jeg vært redd for obsessive-compulsive-Ida hvis jeg begynte å slanke meg. Jeg elsker systemer med nidkjær lidenskap, og når jeg lager meg en leveregel bryter jeg den aldri. Jeg får ståpels av å resirkulere søpla mi, og leser allerede ingrediensene på maten som jeg kjøper som om det skulle vært pornografi.
Å begynne med noen form for diett som ville fóre det indre OCD-dyret var derfor uaktuelt. Jeg er rar nok fra før.
Men det er en del problemer med å bli større og større og tyngre og tyngre, uansett hvor bra og glad man føler seg. For det første er det klærne som blir for små, og sjokket over at butikkene man pleide å kjøpe klær i plutselig ikke har noen nye klær i en størrelse større enn den du akkurat har vokst ut av.
For det andre er det puppene som vokser og fører til at du 1. får veldig vondt i skuldrene og nakken og 2. må kjøpe masse, nye dyre BH-er i 3. en jævla F-cup.
Det neste problemet er gnissingen. For når du blir feitere, gnisser du mer. Verst er det mellom lårene, hvor jeg gnisser på meg kjøttsår hvis jeg ikke har bukse på. Det suger.
Det største problemet er dog vissheten om at det ikke er noe bra for kroppen min å være så fet. Selv om det er upraktisk at puppene og rumpa blir større og trenger større klær, er det ikke et helsemessig problem.
Selv om det er absurd vondt å få gnagesår mellom lårene, er det ikke noe egentlig farlig. Den helseskadelige biten er hvor stor magen har blitt.
Du skjønner: Når du får stor mage, blir du fet inne i magen. Det er noe som heter omentum som er et fettlager som ligger rett under leveren. Hos en slank person ser den omtrent ut som en nylonstrømpe.
Hos meg er den blitt en ganske stor ball fett som skvisjer de indre organene mine. Det har ført til at jeg har fått høyere leververdier og noe greier med galleblæren.
Så selv om jeg veide 100 kg i desember (et rundt og ganske underholdende tall), var hovedproblemet at jeg var over hundre cm rundt livet. Det medisinske faresignalet er rundt 90 cm for damer, mens det ideelle er å ligge rundt 80.
Legen min og jeg var skjønt enige: Det ville være smart om jeg prøvde å gå ned i vekt.
Så. Jeg begynte prosjekt «vektreduksjon» med å bevæpne meg med det viktigste: Informasjon. Ikke bare om mat og trening, men om tarmen, forbrenningen og hva som skjer i hjernen når du blir sulten.
Jeg skummet masse legesider og lærebøker i ernæringsfysiologi fordi jeg får angst og fnatt av slankespråket. Siden jeg er litt mer opptatt av fremtiden til hjertet mitt enn fremtiden til rumpa mi, er det ikke noe for meg.
Etter å ha lest en drøss forskjellige ting, endte jeg opp med diettopplegget til Dr. Roizen og Dr. Oz, den eneste slankeboken gitt ut i sammarbeid med Discovery Channel. I tillegg til at boken først og fremst handlet om biologi, ikke om klesstørrelser, har de en nettside der de oppdaterer opplegget sitt med den nyeste forskningen.
Nå har jeg holdt på med opplegget siden nyttår, og dette innlegget er litt for å skryte av hvor bra det går.
Jeg har gått ned fire kilo. Jeg har gått ned 15 cm i livet. Jeg har fått så mye energi at jeg hopper rundt i leiligheten og har oppdaget noe nytt, skummelt og smårart: Gleden ved å være fysisk aktiv. Best av alt: OCD-Ida har ikke slått ut, så jeg har til og med skeiet ut et par ganger uten å dø av selvforakt etterpå.
Jeg kommer til å skrive noen innlegg senere om hva opplegget går ut på i noen senere innlegg, hvis dere er interessert. Jeg har også lest en del spennende ting om psykisk helse og overvekt jeg kommer til å gjengi her på bloggen.
Men akkurat nå: Yay! Dette funker!
Mandag 25. januar 2010
Noen dikt er snikende tilstede. Nå er det her i bloggen også. Fordi.
The Love Song of J Alfred Prufrock
Let us go then, you and I,
When the evening is spread out against the sky
Like a patient etherised upon a table;
Let us go, through certain half-deserted streets,
The muttering retreats
Of restless nights in one-night cheap hotels
And sawdust restaurants with oyster-shells:
Streets that follow like a tedious argument
Of insidious intent
To lead you to an overwhelming question…
Oh, do not ask, “What is it?”
Let us go and make our visit.
In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.
The yellow fog that rubs its back upon the window-panes,
The yellow smoke that rubs its muzzle on the window-panes
Licked its tongue into the corners of the evening,
Lingered upon the pools that stand in drains,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.
And indeed there will be time
For the yellow smoke that slides along the street,
Rubbing its back upon the window-panes;
There will be time, there will be time
To prepare a face to meet the faces that you meet;
There will be time to murder and create,
And time for all the works and days of hands
That lift and drop a question on your plate;
Time for you and time for me,
And time yet for a hundred indecisions,
And for a hundred visions and revisions,
Before the taking of a toast and tea.
In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.
And indeed there will be time
To wonder, “Do I dare?” and, “Do I dare?”
Time to turn back and descend the stair,
With a bald spot in the middle of my hair -
(They will say: “How his hair is growing thin!”)
My morning coat, my collar mounting firmly to the chin,
My necktie rich and modest, but asserted by a simple pin –
(They will say: “But how his arms and legs are thin!”)
Do I dare
Disturb the universe?
In a minute there is time
For decisions and revisions which a minute will reverse.
For I have known them all already, known them all -
Have known the evenings, mornings, afternoons,
I have measured out my life with coffee spoons;
I know the voices dying with a dying fall
Beneath the music from a farther room.
So how should I presume?
And I have known the eyes already, known them all -
The eyes that fix you in a formulated phrase,
And when I am formulated, sprawling on a pin,
When I am pinned and wriggling on the wall,
Then how should I begin
To spit out all the butt-ends of my days and ways?
And how should I presume?
And I have known the arms already, known them all -
Arms that are braceleted and white and bare
(But in the lamplight, downed with light brown hair!)
Is it perfume from a dress
That makes me so digress?
Arms that lie along a table, or wrap about a shawl.
And should I then presume?
And how should I begin?
Shall I say, I have gone at dusk through narrow streets
And watched the smoke that rises from the pipes
Of lonely men in shirt-sleeves, leaning out of windows?…
I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.
And the afternoon, the evening, sleeps so peacefully!
Smoothed by long fingers,
Asleep … tired … or it malingers,
Stretched on the floor, here beside you and me.
Should I, after tea and cakes and ices,
Have the strength to force the moment to its crisis?
But though I have wept and fasted, wept and prayed,
Though I have seen my head (grown slightly bald) brought in upon a platter,
I am no prophet – and here’s no great matter;
I have seen the moment of my greatness flicker,
And I have seen the eternal Footman hold my coat, and snicker,
And in short, I was afraid.
And would it have been worth it, after all,
After the cups, the marmalade, the tea,
Among the porcelain, among some talk of you and me,
Would it have been worth while,
To have bitten off the matter with a smile,
To have squeezed the universe into a ball
To roll it toward some overwhelming question,
To say: “I am Lazarus, come from the dead,
Come back to tell you all, I shall tell you all” -
If one, settling a pillow by her head,
Should say: “That is not what I meant at all.”
That is not it, at all.
And would it have been worth it, after all,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor –
And this, and so much more? -
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”
No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous -
Almost, at times, the Fool.
I grow old … I grow old…
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.
Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.
I have heard the mermaids singing, each to each.
I do not think that they will sing to me.
I have seen them riding seaward on the waves
Combing the white hair of the waves blown back
When the wind blows the water white and black.
We have lingered in the chambers of the sea
By sea-girls wreathed with seaweed red and brown
Till human voices wake us, and we drown.
- T.S Eliot
Mandag 25. januar 2010
Jeg har blitt helt avhengig av Bokelskere, og driver og legger inn alle bøkene jeg har lest i det siste. Jeg tenkte jeg skulle dele årets bøker til nå her:
Lest i januar:
- After the quake av Haruki Murakami. En novellesamling om jordskjelvet i Kobe.
- Fight Club av Chuck Palahniuk. Jeg er antageligvis den eneste som har lest boken, men ikke sett filmen.
- Wintergirls av Laurie Halse Anderson. Jente overvinner spiseforstyrrelser og spøkelser.
- Sputnik Sweetheart av Haruki Murakami. Ja, jeg har planer om at 2010 er året jeg skal lese hele Murakamis forfatterskap.
- Howl’s Moving Castle av Diana Wynne Jones. Hekser, trollmenn, flyvende slott og demoner i peisen. Nei, jeg har ikke sett tegnefilmen. Ja, jeg har tenkt å gjøre det.
Hva har du lest i januar?
Søndag 24. januar 2010
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Bruk 12 minutter på intens skjønnhet
Fredag 22. januar 2010
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Myter og fakta om sykefravær
Torsdag 21. januar 2010
Long story short: Du kan se innlegget på nett-TV her. Jeg er 15 min utti.
Jeg ringte et dusin folk, testet argumentene mine på Gud og Hermansen, leste altfor mye, skrev litt mer, hoppet opp og ned og dro altfor tidlig til NRK.
Mr. Jackson holdt meg i hånden og fulgte med helt opp bak studioet der det var veldig mye Farris, Twist og folk som skulle debattere Dagbladets skjebne.
Det beste med å skulle være på TV er å bli sminket. Jeg forelsket meg i sminkedamen, hun fikset håret mitt og fikk meg til å føle meg som den fineste i verden.
Vi ble vist rundt i salen, fikk hver vår fancy stol og altfor mye Farris. Memo til meg selv: Ikke ta med vannglass. Jeg snakker helt fint uten, jeg er bare alt for glad i å bøtte vann. Yum-yum-vann, liksom.
Uansett: Jeg burde forbredt sånn typ én replikk istedenfor tre replikker på hver sak. Det gikk mye fortere enn jeg trodde.
Beste øyeblikk: Da jeg brukte konservativ som skjellsord og Willoch sa «HVA BEHAGER?» og jeg byttet til «bakstreversk» også flirte vi masse.
Nå er jeg ruset på vellykket opptreden, pene kommentarer, klemmer fra verdens hyggeligste programleder og personale, samt sminke og styling fra proffe NRK-folk som får meg til å føle meg veldig, veldig pen!
I love you all.
Torsdag 21. januar 2010
NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:
1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)
Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:
Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:
«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»
Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.
Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.
Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.
Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.
Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.
Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.
Iskwew hadde et informativt innlegg om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.
Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.
Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.
Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.
Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.
Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.
Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.
Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.
Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.
Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».
Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.
En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.
Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.
Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.
Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.
La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:
Den nederlandske modellen:
Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.
Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.
Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.
Den svenske modellen:
Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.
Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.
Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.
Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.
I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.
Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.
Karensdager og kutt i sykelønn:
Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».
Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.
Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.
Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.
I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.
På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.
————————-
Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.
Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.
I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.
Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.
Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.
mittegetrom
Janne
Pixiu
Dag-Erling
Titta
Silje Katrine
Yngve I. Levinsen
Andreas Hjorth
Fata
AstridVU
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
