Sosiale media er et redskap du kan bruke for å gjøre ting. Twestival er et av prosjektene folk har satt i gang internasjonalt, og er lokale twitter-festivaler som skjer samtidig over hele verden for å finne penger og kompetanse til et godt formål.
Oslo Twestival går av stabelen 11. september kl. 17 på Onkel Donald og pengene skal gå til en organisasjon som heter Sabona. Hvordan man valgte ut organisasjon, sier du? Folk på Twitter foreslo en rekke organisasjoner, og vinneren ble kåret med avstemning.
Sabona er en liten, grasrotorientert organisasjon som driver med hjelpearbeid i Zimbabe. De startet med å undervise om HIV-problematikk på starten av 2000-tallet og gikk videre til å løse problem etter problem sammen med lokalbefolkningen.
Pengene som samles inn fra Twestival Oslo skal gå uavkortet til et undervisningsfond Sabona setter opp. I tillegg ønsker Sabona seg frivillig arbeid – både hjelp med hjemmesider, servere og andre ting.
Det koster 100 kr å komme inn. Billettpengene går til Sabona. Så: Jeg vet det er litt kort varsel, kjære lesere, men jeg synes det hadde vært veldig hyggelig om noen av dere tok turen innom ^_^
Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:
Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
Alle er på Facebook.
Alle bruker msn.
Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.
Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.
Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.
Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.
I de siste dagene har det vært debatt om asylpolitikk som har stått på dagsordenen. Eller – debatt om asylpolitikk og kriminalitet har vært på dagsordenen.
Som kjent er kriminalitet det eneste viktige å snakke om i asylspørsmål. «Kriminalitet og innvandring» er litt som «Erna Solberg og overvekt» disse dager. Du får ikke snakket om det ene uten på død og liv måtte snakke om det andre.
Frp har konfrontert Arbeiderpartiet med at det er 18 000 kriminelle asylsøkerne i Norge. Hva har de rødgrønne tenkt å gjøre med dem?
Frp har en løsning som går ut på å sette alle identitetsløse asylsøkere i internering – eller fengsel, som det heter på norsk. Hvor tallet om de 18 000 kriminelle asylsøkerne kommer fra? Fra et intervju med Arne Johannesen, leder for politiets fellesforbund. Som han sier det selv:
Bare i 2009 vil 18 000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika.
Johannesen går inn for internering av alle ID-løse asylsøkere i samme intervju. Både Siv Jensen, Per Sandberg og Per-Willy Amundsen benytter seg av Johannesens utsagn om de 18 000 ID-løse asylsøkerne som begår kriminalitet.
Johannesen har på sin side måttet legge seg flat og forklare at, vel, vi har 18 000 asylsøkere uten pass. Vi har ikke 18 000 kriminelle asylsøkere uten pass.
Lilla Sølhusvik skriver i bloggen sin om hvordan hun prøvde å finne tall på hvor mange av de 18 000 asylsøkerne uten pass som drev med ulovlige greier.
- Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet.
Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.
Enden på visa er egentlig at Arne Johannesen setter likhetstegn mellom det å ikke ha papirene sine i orden og det å stjele, selge narkotika og begå voldskriminalitet.
Halvor Elvik kommenterer i valgbloggen sin at noe av det mest problematiske med Johannessens utspill er at han dømmer en stor gruppe mennesker skyldig før det motsatte er bevist.
Et hovedpoeng ved dette er at Johannessen forutsettes å være en forsvarer av rettssamfunnet med dets grunnprinsipper om å behandle hvert individ og hver sak for seg der ingen i utgangspunktet er skyldige før det er bevist for en domstol.
Og slik oppstår et argument for fengsling av ID-løse asylsøkere. Du trenger ett stykk politimann med ett tall og en påstand, samt et politisk parti som er villige til å bruke én kilde som begrunnelse for å stille et forslag som vil bety ganske mye for dem som faktisk ville blitt fengslet om løsningen ble implementert.
Det flaueste? At lederen for Politiets Fellesforbund vil fengsle folk han ser på som potensielle kriminelle. Rettstaten gjelder tydeligvis ikke for alle.
Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.
Noen kjente Seth Godin-begreper:
Purple cow:
Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.
Permission marketing:
Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.
Meatball Sundae:
Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.
Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.
Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.
Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.
Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.
Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.
Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.
Ledelse vs styring:
Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.
Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.
Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.
Samtaler rundt leirbålet:
Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.
Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.
Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.
Du og stammen din:
Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.
Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.
Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.
Stammer du kjenner:
Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.
Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.
Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.
Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.
Ja, vi er sterkere sammen:
Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.
Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.
Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.
X-faktoren er deg og meg:
Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.
På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.
De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.
Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.
Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.
Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.
Oppsummert:
Om du bør kjøpe boken?
Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.
Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.
Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.
For et par uker siden fikk jeg epost fra NFF – Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. De er forfatterforeningen min, og jeg er ganske glad i dem. De betaler meg for å dra rundt og holde foredrag på skoler (mail dem hvis du vil ha besøk!), forer meg med tidsskriftet Prosa og har masse stipender de deler ut hvert år. Fin gjeng.
Siste epost gjaldt imidlertid oppropet deres mot den fæle fildelingen. Ville jeg være med blant de som undertegnet? «Haha, nei!» sa jeg. Jeg ble litt forundret over at de var med på oppropet i det hele tatt. Platebransjen får i hvertfall fildelt det rettighetsbeskyttede materialet sitt.
NFF må jo sitte på Gud og Hermansen for å få noen til å lese bøkene deres i det hele tatt, og det er ikke som om noen faglitterære forfattere i Norge har tapt penger på at noen skulle ha delt en pdf-versjon av boka deres. Vil du dele bøkene dine, låner du dem bort når du har lest dem selv.
En venninne som er Grafillmedlem fortalte at hun hadde fått forespørsel om det samme. «Og jeg er webdesigner» sukket hun. «Tenk om noen hadde fildelt nettsiden min.»
Og likevel – jeg er ikke teit. Jeg skjønner på oppropet at kulturbransjen er redd for at legalisering av ikke-kommersiell fildeling vil true opphavsretten deres. Og likevel. Som forfatter er jeg mer redd for nettsensur og personvernsbrudd enn for at noen skal spre ting jeg har laget uten mitt samtykke.
Dessuten: Som blogger gir jeg bort store deler av tekstarkivet mitt gratis. Jeg tjener fremdeles penger. Å gi bort noe gratis og å leve av noe er ikke en motsettning på nett. Man må bare tenke annerledes enn det man har gjort tidligere. Kulturbransjen har først og fremst et innovasjonsproblem, ikke et rettighetsproblem.
«Skal du blogge dette?» spør han. Jeg ler. Det er en så rar sosial setting. Vi hører musikken lenge før vi kommer bort til selve hagen. Det er folk i kjoler og oppsatt hår, folk i gummistøvler og regnkappe, folk i dress og silkeslips, folk med knallrød pels og regnbuesveis.
Jeg lurte på hva jeg skulle ha på meg, men skjønte at uansett hva jeg hadde valgt ville det gått kjempefint. «Sosiale koder? Du må si: “Gratulerer med bok! Jeg har desverre ikke lest den ennå!” når du introduserer deg» sier forleggervennen. «Ellers er det bare å hilse på folk.»
Så jeg tar et plastkrus med gratis drikkevarer, en pappaskjett med ostebiter på tannpirkere og kaster meg utti det. Alle har vist frem invitasjonen sin i porten, så alle som er her skal være her. Det gjør at alle i prinsippet kan snakkke uanstrengt med alle.
Før jeg får hilst på så mye som en liten poet, kræsjer jeg inn i Jonas Gahr Støre som snakker alvorlig inn i et TV-kamera. Slukøret småløper jeg unna. Jeg er ikke så flink til å takle alle situasjoner som jeg tror jeg er. Kameramannen ser oppgitt på meg. Dét klippet kan ikke brukes.
Jeg surrer rundt i den regnvåte hagen sammen med kavaleren min, treffer Magnus Marsdal og snakker litt om Rød Ungdom for ti år siden og blir introdusert for Gudmund Hernes. Jeg sier til ham at det var hans feil at jeg bare gikk i tredje og femte klasse, men ikke i fjerde.
Tenkte han på sånt da han laget reform 97? At fjerdeklassing også er en identitet, ikke barde et tall? Han ler og jeg ler og kavaleren påpeker at hun ikke gikk i syvende. Hvilken påvirkning, Hernes.
På veien rundt i hagen treffer jeg noen kjekke unge menn som forteller meg at det var de som kåret meg til «Ukas Idiot» på bloggen med samme navn. (Buddah og Mads Gilbert var også blant de nominerte) Det er et litt snodig øyeblikk der jeg flirer av dem og de flirer av meg. De synes visst jeg er passelig teit som er positiv, entusiastisk og engasjert på ordentlig.
Jeg synes de er passelig teite som er ultraironiske og panserblasterte fordi det er den eneste mulige kommunikasjonsformen. Også spør jeg dem om den rare bloggen de lenket til, Die Juedenfrage, og de genierklærer den. Jeg skjønner at jeg er litt ut, siden jeg ikke ler hele veien til Holocaustsenteret. Men hey, nettet er fritt. Skriv hva du vil.
Jeg finner mer rar mat på pinner, griper kavaleren i armen og finner nye folk å snakke med. Jeg finner ut at siden jeg befinner meg sammen med masse folk jeg bare har lest om eller sett på TV på en ganske lite plass, er dette tidspunktet hvor jeg forteller kjente folk ting jeg har hatt lyst til å fortelle dem en stund. Som:
«Kjære Hanne Ørstavik. Jeg har ikke lest noen bøker du har skrevet, men du er utrolig pen!»
Osv.
Jeg treffer gamle professorer. Jeg treffer kjentfolk. Jeg treffer fullstendig ukjente som er vel så spennende som dem jeg visste hvem var fra før. Før jeg vet ordet av det, legger jeg nye bokplaner, diskuterer improviserte prosjekter med fremmede og får en rosa origamikanin fra designerne i Elle Melle.
Et eller annet sted i selskapet mister jeg oversikt over alle jeg har hilst på, men det gjør ingenting. Jeg har det så fint, samtalene flyter så lett, og alle bekymringene mine om at noe skulle bli småskummelt eller anstrengt er forsvunnet.
Kavaleren og jeg tar en drosje hjem fra Litteraturhuset passelig sent på kvelden. Jeg hadde blitt lurt ut i en pornodiskusjon jeg klarte meg bra i, men kavaleren påstod at jeg stod og glippet med øynene mens jeg snakket. Et sikkert tegn på at Virrvarr bør hjem og sove.
Hovedinntrykket mitt når kalaset var over var likevel følgende: Jeg har lest for lite norsk litteratur. Jeg burde kanskje lese mer? «Du greide jo å la være å snakke med Dag Solstad om blogging, da» sa en venninnne. «Ja,» sa jeg. «Så alt i alt oppførte jeg meg pent.»
Julia Sweeney har et fantastisk show som heter «Letting go of God». Det er veldig fin lørdagsunderholdning. Her er et utdrag av showet fra TED.com. God helg!
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
