Mandag 12. oktober 2009
PS: Min personlige
- Kom deg opp. Ikke bli liggende. Nøkkelen er bevegelse.
- Bruk lang tid på badet. Skrubb det kjipe vekk. Hold deg fast i lebestiften.
- Ta på deg de fine klærne.
- Reduser todolisten til et levelig minimum. Du skal tre ting idag, ikke ti.
- Om mulig: Sørg for at de tre tingene er å spise, gå en lang tur og ringe en venn.
- Skriv. Tving pennen i gang.
- Drikk kaffe. Drikk te. Drikk brus. Drikk det du vet får deg til å samle deg.
- Legg vekk datamaskinen. Du surfer deg aldri gladere. Du chatter deg aldri mindre stresset på msn.
- Pust.
- Se deg rundt.
- Skru på musikk.
- Aksepter at du ikke får flyttet fjell idag. Eller, enda bedre: Aksepter at å komme gjennom dagen er fjellet du får flyttet idag.
- Legg deg tidlig, så du får nok søvn.
- Ikke slå deg selv i hodet om du ikke kommer lenger enn punkt to.
Har du en huskeliste til de dårlige dagene?
Fredag 9. oktober 2009
Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.
Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.
Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.
Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.
Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.
Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.
Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.
Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.
Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:
- Å fatte seg i svært innholdsmettet korthet.
- Å bruke oppsettet på diktene svært bevisst.
- Å vri på lekne ordspill for å få mer betyndning inn i få settninger.
Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.
Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:
Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er
Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til
Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.
Onsdag 7. oktober 2009
Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.
Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.
Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.
I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.
PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^
Hvis Derrida var hip-hop-artist:
Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.
Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.
Tirsdag 6. oktober 2009
«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»
Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.
Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.
For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.
Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.
Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.
Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»
Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.
En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.
«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»
Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.
Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.
Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.
Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Eller – min egen prinsesse.
Min type prinsesse.
(Tegneserien er fra Sticker Sisters. Sjekk dem ut!)
Søndag 4. oktober 2009
Det er enkelt å finne tips til hvordan skrive gode blogginnlegg der ute. Besøker du engelsksprålig Internet, er det drøssevis av blogger dedikert til hvordan skrive gode blogginnlegg.
Noe som derimot nesten ignoreres er kunsten å skrive gode bloggkommentarer. Det er litt snodig, ikke sant? Jeg mener: Alle bloggere elsker kommentarer.
Vi leser dem, sjekker jevnlig om vi har fått noen nye, vi bruker masse tid på å svare på dem og ofte måler vi hvor vellykket et innlegg var på mengden kommentarer det genererte.
Nei, kommentarer er ikke alt, men du får litt gåsehud når du ser at et innlegg plutselig har over hundre kommentarer.
Du vet at det er mange flere som leser enn som kommenterer, men det gir en ekstra piff å vite at noen tok seg bryet med å skrive noe til deg.
Noe av det bloggere og blogglesere har til felles, er at vi skriver kommentarer. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av mine betraktninger rundt hva som er god kommentarskriving:
Hvordan skrive gode bloggkommentarer:
- Les innlegget først. Ja, det burde være opplagt, men du merker veldig fort når noen ikke har lest hva de kommenterer på. Folk som er veldig ivrige på å markedsføre bloggen sin skriver gjerne «Hei! Fint skrevet! Sjekk ut hva jeg skriver!» – noe som gjerne virker mot sin hensikt. Å lese hele innlegget forhindrer også misforståelser.
- Se an stemningen. Noen blogger har veldig heftig debattklima. Noen blogger har bare koseprat. Noen har en snappy, ironisk stil. Du kan godt bryte de sosiale normene som gjelder i kommentarfeltet du besøker, men vær klar over at du gjør akkurat det.
- Se an lengden. Blir du veldig inspirert eller provosert, kan det være at det er bedre om du lager ditt eget blogginnlegg om innlegget og lenker til det istedet. Trackbacks er like kjærkomne som kommentarer.
- Kommentarene er en del av hvordan du blir oppfattet. Som blogger er det viktig å huske på at kommentarene du skriver på andres blogger, er med på å påvirke hvordan folk oppfatter deg. Om bloggen din bare er roser og fioler, mens du skriver «Shit, du suger, altså!» i kommentarfeltet til noen, vil bloggen og kommentaren bli sett i sammenheng. Er du en snappy skribent, forventer folk gjerne litt snappy kommentarer. Bryt gjerne med folk sine forventinger til deg, men vær klar over at kommentarene du legger igjen er en del av hvordan folk oppfatter deg.
- Lær deg litt html. En god kommentar kan bli en knall kommentar med muligheten til å legge inn lenker, block quotes, fete typer og kursiv.
Hvordan få folk til å legge merke til kommentarene dine:
En av grunnene til at folk kommenterer på andres innlegg, er for å gjøre bloggeren og bloggens lesere oppmerksom på sin blogg.
Det er ikke noe galt i dette – det er en av måtene folk blir klar over at nye blogger blir til. Likevel er det ikke alltid så lett å bli lagt merke til i kommentarvrimmelen – gjerne på større blogger.
Her er noen råd som får deg til å utmerke deg i kommentarfeltet:
- Ha et unikt nick. Det er veldig mange Heidi’er, Mari’er og Anne’r der ute. Vil du at folk skal huske deg fra gang til gang, kan det være greit å hete noe som ikke så mange heter.
- Ha en gravatar. Dukker du opp med et eget bilde overalt, er det lettere å huske deg fra gang til gang.
- Vær først. Får du første kommentaren på et innlegg, kan du være sikkert på at bloggeier legger merke til deg. Alle er litt smånervøse når et innlegg ikke har fått noen kommentarer, så bloggeren puster lettet ut når hun ser at noen har kommentert. Om det kommer veldig mange kommentarer etterpå, fikk du fremdeles mest av bloggerens oppmerksomhet.
- Gjør deg flid. En god, gjennomtenkt kommentar teller tusen ganger mer enn ti «Fint innlegg!»-kommentarer. Ekstra informasjon, tips, gode argumenter, konstruktiv kritikk – det gjør deg til en velkommen ressurs som blir lagt merke til.
Hva gjør at du legger spesielt merke til en bloggkommentar? Hva mener du er en god bloggkommentar?
Søndag 4. oktober 2009
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Ansettelse av kvinner anno 1943
Lørdag 3. oktober 2009
Virrvarr: Puh! Huh! Nå har jeg ikke skrevet i deg på nesten en uke! Det er så mye som skjer her! Jeg er helt pumpa!
Bloggen: Det er greit. Jeg er aldri helt alene her. Leserne kikker stadig innom og lager litt liv selv om du glimrer med ditt fravær.
Virrvarr: Jojo, men det er slitsomt for meg å ikke blogge! Det føles litt som å ikke få pusse tennene. Det føles ut som om jeg har falt ut av en vane.
Bloggen: Hva er det du gjør som er så tidkrevende, da?
Virrvarr: Eh. Jeg forsøker å slappe av?
Bloggen: Lol, og det gjør at du kommer utslitt og anpusten tilbake til meg?
Virrvarr: Jeg er ikke noe flink til «slappe av»! Det vet du! Jeg har brukt tiden på å gå tur i skogen, få angst, gjemme meg under skrivebordet, få krampe i nakken, glemme alle avtaler og stresse med den siste boken jeg holder på med…
Bloggen: Apropos: Skulle ikke du gi meg et skikkelig innlegg om den boken?
Virrvarr:… Ikke før intensjonsavtalen er i boks.
Bloggen: You tease.
Virrvarr: Det er så flaut om det oppstår et eller annet knot, også må hele verden få vite det vs at bare jeg vet det, ikke sant?
Bloggen: Jøss, er du blyg?
Virrvarr: Er det et sånt sjokk?
Bloggen: At Virrvarr «Fittepositiv Gale damen» Roteloft er blyg? Jess.
Virrvarr: Bla-bla, detaljer, detaljer. Jeg ville egentlig bare stikke innom og si at jeg har prøvd med en liten bloggpause fordi jeg var stresset og skulle slappe av og at det egentlig fungerte mot sin hensikt.
Bloggen: Djizz. Skriv løs, emo kid. Du er på Internet, for pokker. Jeg er ikke redaktøren din.
Virrvarrr: Haha. Da tror jeg vi trykker publish, jeg.
Mandag 28. september 2009
I en artikkel om nett og nettdebatt i siste nummer av Samtiden, der sosiolog Arve Hjelseth skiver at nettdebattene bærer preg av samtalene rundt kafébordene – at debatten på nett minner mer om samtalene vi har i den private sfære.
Jeg satt og tenkte at «Shit, jeg er jammen glad for at jeg er mer kultivert på nett enn jeg er i den private sfære. Lurer på hvordan det ville sett ut om jeg la et utdrag av de private samtalene på nett?»
Så: Her er noen eksempler på replikker fra venner og kjente fra diskusjoner rundt stortingsvalget. Alle er anonymisert og lettere omskrevet for å passe formatet. NB: Ikke for sarte sjeler.
Tilfeldige utsagn om valget:
«Buuuhuuu! Jeg kan ikke se en politisk debatt mer i mitt liv! Det er ikke noe morsomt uten Lars Spooonheim! Buuu!»
«Du ligner faktisk skikkelig på Siv Jensen. Du må slutte å gjøre den hakegreia når du blir irritert.»
«Herregud, ingen kunne stemme på SV eller SP etter alle de partilederdebattene. De har gått fra å være selvstendige politikere til å bli posergirls som bare “Åååh, Jens! Vi er helt enig med Jens! Ja, når Jens sier det, så blir det nok sånn, assa!”»
«Jeg ville egentlig ha stemt Venstre, men jeg er jo føkkings homofil, og det hjelper ikke hvor bra politikk de har når de har tenkt å hoppe til køys med Dagfinn Høybråten hvis de hadde blitt valgt. Sorry, men Krf nuller ut Venstre. Det var nok en av grunnene til at de fikk så få stemmer.»
«Tenk deg om det hadde blitt en Høyre-Arbeiderparti-regjering! De ville regjert til evig tid, og det ville vært skrekkelig stabilt, skrekkelig kjedelig og ingen debatter! Alle bare “jeg er ikke politisk, jeg bare styrer landet”.»
«Jeg stemte Rødt fordi noen må sitte på stortinget og si “Nix. Kommer ikke på tale. Nope. Nei. Aldri i verden. Jeg kommer til å lenke meg fast. Åneidu, ikke enstemmig. Jeg er kjempemot.” »
«Jeg stemte SV. Det gjør at jeg føler at jeg tapte valget selv jeg vant det. Huhei.»
Etterhvert blir diskusjonene mer usaklige:
«Hvilken politiker ville du ligget med, om du måtte? Og hvis fikk reservere deg mot én – hvem ville det blitt?»
Flere: «Åh, jeg reserverer meg mot Bjarne Håkon Hanssen! Tenk å våkne opp dagen derpå også ligger han og gliser til deg!»
Et par: «Siv Jensen, helt klart. Grensen går ved Siv Jensen!»
Noen: «Nei, gi deg’a! Det er jo bare fordi du er så uenig med henne! Jeg hadde pult Siv Jensen, hun er barsk!»
En: «Åh, se for deg Kristin Halvorsen – Siv Jensen-sandwich! Hvem hadde vært på toppen?»
Samstemt: «Kristin Halvorsen!»
Noen: «Jeg tror jeg går for Kristin Clemet, jeg. Hun er heit!»
Noen andre: «Neinei, Ine Marie Eriksen og Inga Marthe Torkildsen!»
En: «Haha, da skal jeg ha trekant med Gro Harlem Bruntland og Kåre Willoch!»
Flere: «Awww, Kåre Willoch!»
Jess. Sånn går nu dagan. Gudskjelov er jeg bedre filtrert på Internet enn i virkeligheten, gitt.
Søndag 27. september 2009
OPPDATERT: Harald Eia dukket opp i kommentarfeltet og gjorde meg oppmerksom på at jeg er klippet ut av dokumentaren hans allerede. Dermed er vel spørsmålene som blir diskutert i innlegget under ikke så oppdaterte lenger. Jeg lar det stå likevel, siden jeg tror det er god folkeopplysning å vise hvordan jeg opplevde at intervjuet med meg ble til. Det kan også være interessant å se Eias TV-program i lys av diskusjonen under.
For litt under et år siden fikk jeg en forespørsel om å delta på et nytt TV-show Harald Eia laget.
Jeg ble forklart at det skulle være en seriøst dokumentar, og at vi skulle snakke om «kjønn, kjønnsroller og motsettningen mellom idéene folk flest har om kjønn vs det ekspertene har».
Jeg fikk en personlig oppringing fra Eia en sen kveld midt i lanseringen av Jenter som kommer og takket ja uten å tenke meg om et øyeblikk.
Omg, en av landets mest kjente TV-personligheter ville prate med lille meg, og de kom til å ta opp hjemme i stua vår.
Litt om forbredelsene til opptaket:
Telefonsamtalen varte i over en time, der han stilte meg masse spørsmål om forhold, jenters seksualitet, utroskap og sjalusi. Han var kanskje spesielt opptatt av sjalusi.
Et stykke ut i samtalen begynte han å bli ganske personlig og pratet om seg selv og ulike forhold han hadde hatt. Jeg fulgte opp med info om meg selv i den naive tro at vi nå pratet privat.
Han forklarte meg at TV-teamet kom til å kontakte meg og at jeg fikk forbrede meg på opptak i løpet av november.
Er du fast leser her på bloggen, husker du sikkert bildene fra «hjemme-hos»-reportasjen i det Jacksonske hjem. NRK rigget til studio i stua vår, og instruerte meg til hvordan vi kom til å gjøre det.
Det øyeblikket Eia kom, ville kameraet gå på, de ville filme veien hans gjennom stua vår og deretter hoppe til samtalen mellom Eia og meg.
Om selve opptaket:
Da filmingen satte i gang, knipset Eia et bilde av meg med et polaroidkamera og satte i gang og grille meg med spørsmål.
Det var nesten de samme spørsmålene han hadde stilt meg på telefon, bare at han hadde sikret seg mot mine motargumenter og at jeg nå måtte finne nye måter å svare på spørsmålene på mens kameraet gikk.
Samtalen gikk i rasende fart, han la ann tonen som en ungdomspolitiker i en skoledebatt – og jeg svarte med å legge ann samme tone selv.
Plutselig dukket de private detaljene jeg hadde gitt ham på telefon opp. «Men jeg hører at DU..?» Jeg ble så forfjamset at jeg bare fortsatte samtalen uten å stoppe ham der.
Etterspillet:
Da kameraet gikk av, skiftet Eia personlighet og sa at jeg hadde klart meg bra, og at jeg slett ikke var en av de gærneste skeiv-teori-folka han hadde snakket med.
Så måtte Eia og TV-teamet løpe. Det er det siste jeg har hørt fra dem. Før jeg ble intevjuet prøvde jeg å google Eias prosjekt for å finne flere, utdypende detaljer om hva det egentlig var jeg skulle være med på.
Det eneste nettet kunne opplyse meg om var at Eia var i gang med «seriøs sosiologi-TV».
Hvorfor jeg fikk kalde føtter:
Så – i våres, var han plutselig i avisen med en veldig sterk agenda. «Hmm.» tenkte jeg. «Så det er dét programmet jeg er med på? Hvem er det som står for de alternative stemmene hvis han har hovedansvaret? Hva slags kontekst kommer intervjuet mitt i? Hmm.»
Idag så jeg at Willy Pedersen var ute i avisen med en kritikk av Eia og Eias metoder som samstemte godt med opplevelsen min av intervjuet.
Eia har svart kritikken med at etablerte forskere får tåle litt krasse spørsmål og at de ikke har monopol på å styre skuta.
Og jeg bare «Eh, åkei, fint for de som er etablerte forskere, men jeg er en politisk forfatter på 22. Ikke så innmari etablert, gitt. Ikke særlig komfortabel, nå».
Så hva bør jeg gjøre?
Jørgen Lorentzen, som tydeligvis også er intervjuet til programmet er også skeptisk, men skal få se og godkjenne alt han er med på i serien.
Jeg har ikke hørt fra Eia siden jeg ble filmet, og har hvertfall ikke fått se noen sitatsjekk eller klipp. Mulig jeg ville vært mindre nervøs om jeg fikk det samme, men det er kanskje noe man må mase seg til?
Så nå sitter jeg her med en litt uggen følelse og lurer på om jeg bør kontakte NRK og snakke med dem. Det kan være jeg blir fremstilt helt greit.
Det kan være jeg bare er med et kort klipp siden jeg ikke er noen stor, kjent forsker. Det kan være at jeg er blitt klippet sånn at bare de personlige, overhumplende kommer på TV.
Engstelige-Virrvarr har lyst til å gjemme seg og tie ihjel hele TV-serien til den er ferdig, men det er ikke så konstruktivt det heller.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre mine lure, oppegående lesere til råds:
Loading ...
Kom med utfyllende innspill i kommentarfeltet, er dere snille.
OPPDATERT 2: Fant akkurat nå ut at programmet heter «Hjernevask». Det fikk jeg heller ikke beskjed om da jeg ble spurt om å gjøre et intervju. Navnet setter jo an tonen på en måte jeg ikke er helt komfortabel med, heller. Her er hjernevaskede Virrvarr, lizzom.
Torsdag 24. september 2009
«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.
«Hm.» sa jeg. «Hm.»
Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.
- Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
- Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
- Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.
Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
