Lørdag 12. desember 2009
Han er den mest intense, overivrige, humørsyke, overdådige drag queen på søtten du kan tenke deg. Han skal begynne på den mest konservative sosseskolen i hele Florida.
Der har du utgangspunktet for en av de fineste bøkene jeg har lest i det siste.
Freak Show av tidligere Club Kid og Party Monster James St. James burde være på fleres leselister.
Hovedpersonen, Billy Bloom, er kanskje den mest tilstedeværende førstepersonsfortelleren ville sagt detjeg har vært borte i.
Boken er skrevet slik Billy ville fortalt deg om det han opplever. Og siden Billy vet han er en romanfigur, oppstår artige metafiksjonsøyeblikk der hovedpersonen forteller deg at denne detaljen er «crucial to the plot».
Han påpeker også at «Hey! Nå avslørte jeg noe du kunne blitt sjokkert over! Men du leste selvfølgelig baksideteksten, du. Buuu.»
Boken er lest på en halv dag, og jeg lo så jeg fikk te i nesen underveis. Likevel er Freak Show også en alvorlig bok.
James St. James skriver hjerteskjærende overbevisende om mobbing og hatvold, om angsten som får deg til å gjemme deg i skapet under vasken og om å lete etter krefter til å fortsette å være seg selv.
En annen fin ting med Freak Show er beskrivelsen av alle antrekkene Billy setter sammen. Trodde du at du ikke var interessert i klær? Tro om igjen.
Billy limer frokostblanding i fjeset for å lage den riktige sump-monster-looken, han er Kali og Cleopatra i en og samme kjole og synes det er helt logisk å gjemme en såpeboblemaskin i parykken. Hvem vil ikke sprudle litt ekstra?
I ettertid har jeg stått foran klesskapet og tenkt: «Virrvarr, Virrvarr. Her er det for lite bling.»
Kort sagt: Du vil lese den, du også.
Lørdag 12. desember 2009
Det nærmer seg jul, og du mangler kanskje noen julegaver å legge under treet? (Åkei, jeg kjøpte alle mine i midten av november, men jeg er spesiell.)
Jeg tenkte jeg skulle publisere et par av de beste gavetipsene i år. Jeg er ikke sponset av noen av produsentene til produktene jeg legger ut, forøvrig.
Årets beste gavetips (i følge meg:)
Gode gjerninger:
Jada, det er fint å gi bort sånne veldedighetsgaver, men det er ikke alltid så gøy å få et kort med beskjed om at du har fått robust såkorn til en bonde i Bangladesh. Gode gjerninger fra Lush løser problemet, og gir både penger til et veldedig formål samtidig som mottakeren får en fysisk gave.
Lush Norge har inngått et sammarbeid med Regnskogsfondet, og laget en bodylotion der alt unntatt moms går til regnskogen. Når det i tillegg er en god bodylotion, er dette den beste veldedighets-dealen i årets julehandel, me thinks.
Hvorfor akkurat Regnskogsfondet? Fordi alle Lush-produkter er laget på palmefrie ingredienser. Det betyr at ingen palmetrær var kuttet ned i tilblivelsen av lotionen. (Ja, det meste som heter «vegetabilsk olje» er i realiteten pressede palmetrær. Kjipe greier.)
Bunny-love og andre etsy-godsaker:
Etter å ha kjøpt julegaver på nettet, kan jeg med hånden på hjertet si at Etsy-folket shipper først. Det betyr at det ikke er for sent å bestille etsy-julegaver selv om det snart er tredje søndag i advent.
Du kan praktisk talt finne alt på Etsy, men en av mine favoritter er håndlagde smykker det bare finnes én i hele verden av. Alle vil ha kaninkos på fingeren, f.eks.
Xkcd-boken:
Fordi alle elsker Xkcd, fordi den har striper og ekstramoro du ikke får på nett, fordi det er noe veldig tilfredstillende å kjøpe en bok som er Creative Commons-lisensiert og fordi Randall Mundroe allerede har fått inn nok inntekter på boken til å bygge en skole i Laos.
PostSecret-bøker:
Fordi alle vil ha en. Minst. Hallo. Selv de som ikke vet om prosjektet på forhånd.
Flamme Forlags Singelklubb:
Fordi alle vil ha plutselig poesi gjennom hele året, istedenfor én bok til jul. Åkei, utenom de som ikke liker poesi, da. Jeg bare glemmer at de finnes fra tid til annen.
Hva er dine beste julegaveidéer?
Fredag 11. desember 2009
Ja, det finnes mange små politiske og religiøse organisasjoner der ute. Ofte når du treffer en liten klubb, spør du deg selv: Er dette en sekt?
Den sosiologiske definisjonen på sekt handler utelukkende om antall medlemmer.
En lite hjelpsom definisjon, siden det finnes mange teite organisasjoner med mange, mange medlemmer.
Personlig pleier jeg å definere sekter som selvsentrerte organisasjoner, organisasjoner som kun finnes for organisasjonens egen skyld.
Nå er det sånn at jeg har mye sekterfaring fra ungdomstiden.
Du kan ikke ha storparten av utdannelsen din fra Steinerskolen og Ytre Venstre uten å ha det i bagasjen.
Derfor har jeg utviklet denne sekt-huskelisten så du kan teste klubben din. Er den i ferd med å bli en sekt?
Du vet du er med i en sekt når…
- Du formulerer de eksterne utspillene dine utelukkende med tanke på hva folk internt i organisasjonen vil mene om dem. Du lager presseutspill der du gratulerer Stalin med fødselssdagen, selv om du vet at alle som har lyst til å si «hurra for deg, Josef!» allerede er en del av klubben din. Du bruker leserinnlegg på leserinnlegg for å kritisere en eller annen stakkar som har sitert Rudolf Steiner feil.
- Du deler verden inn i medlemmer, mulige medlemmer og fiender. De verste fiendene er de som er mest enig med deg. Klassekampen er Norges mest anti-kommunistiske avis osv.
- Du tar aldri feil, har aldri tatt feil og kommer aldri til å ta feil. Alle forsøk på å påpeke feil i argumentasjonen din er mobbing, svertekampanjer og personangrep.
- Du vet at de er ute etter deg. De holder deg utenfor det gode selskap fordi du er for grensesprengende viktig. Du er sanden i maskineriet til dagens samfunn, selv om du egentlig er to wannabe-nazister og en bikkje.
- Du har ditt eget, interne språk som er helligere enn liturgien i kirken. Du insisterer på å snakke om etherlegemet, selv om kroppen er en mulig oversettelse. Du skiller medlem fra fiende på hva slags ord de bruker. Du sier konsekvent proletariatets diktatur. Sier noen «sosialisme» istedet, har de avskrevet seg selv.
- Du innerst inne vet at hovedpoenget med organisasjonen din er å beskytte ditt syn på verden sammen med andre som hele tiden bekrefter det synet.
Kjenner du deg igjen i en eller flere? Da bør du kanskje gå og rydde litt i klubben din så den ikke gror sekttendenser.
Er du dødelig blodfornærmet og ser på meg som den største fienden din? Da trenger jeg ikke kommentere ytterligere ^_^
Fredag 4. desember 2009
Regine Stokke døde idag. Jeg har lest bloggen hennes siden i våres, og har hatt et blogginnlegg om henne liggende i «drafts» siden i sommer en gang. Vi mailet frem og tilbake i august og september. Temaet var åpenhet og Internet.
Regine fikk diagnosen MDS/AML og dødsdommen 14. april i år og blogget seg gjennom helt til det siste. Jeg anbefaler folk å gå tilbake til innlegget 14. april og lese seg frem til idag.
En del folk har reagert på bloggen til Regine. Jeg oppdaget den ved at noen lurte på om jeg kunne uttale meg kritisk om den. De mente den var et godt eksempel på at unge folk brukte sosiale media til å dele alt for mye. Det var jo noe sosialpornografisk ved at folk kunne følge denne jenta inn i døden?
Jeg gikk inn og leste og konkluderte med at jeg var på Regines side her. Hun skrev sterkt, godt og direkte og gikk ikke rundt grøten. Jeg tenkte at grunnen til at folk reagerte på innholdet var at døden er et tabu for oss. Vi er redd døden. Vi snakker lavmælt om døden. Vi unngår døden så langt vi kan.
Regine ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet og skrev om det på en måte alle kunne lese og forstå.
Jeg leste bloggen til 17-åringen og tenkte at «Darn, jenta mi. Du griper fatt i meg. Du rører meg. Du skremmer meg. Jeg sitter her og leser og skjønner at døden finnes for meg også.
Jeg leser og kjenner takknemligheten skylle over meg. Jeg fikk lov til å bli 19. Jeg fikk lov til å bli 20. Jeg skal antageligvis bli mye eldre. Uansett hvor vanskelig jeg har hatt det, så har jeg fremdeles vært i live. Jeg sitter her og leser dagbokinnlegg om blodprøver og True Blood som setter igang tankeprosesser om De Store Spørsmålene.»
Internet er stedet for å snakke om de vanskelige tingene i førsteperson. Bare du kan velge hvilke ord du vil bruke og hvilke tanker du vil dele. Regine Stokke brukte bloggen sin til å skrive om det som var viktigst og vanskeligst for henne, og gjorde på den måten noe for mange fler enn henne.
Før hun døde samlet hun inn 300.000 kr til kreftsaken via bloggen. Hun har fått masse ungdom til å registrere seg som blodgivere og benmargsdonorer. Og ikke minst: Hun har fått folk til å sette ord på to sterke følelser vi alle har: 1. Jeg vil ikke dø. 2. Jeg vil ikke at du skal dø, heller.
Folk skriver kondolanse-kommentarer til Regine på Dagbladet, på Facebook, på Deviantart og i kommentarfeltet hennes. Jeg klarer ikke helt å skrive noe der, så jeg prøver meg på denne minneteksten her.
Jeg spurte en del av skoleklassene jeg besøkte hvilke blogger som de mener er best og som har betydd mest for dem. Svaret? Et samstemt Regine Stokke.
Torsdag 3. desember 2009
Jeg våkner av kattunger mot ansiktet.
Det er snø ute. Jeg har intensjonsavtale i veska. Jeg har hjerteformet julekalender med skikkelig stygge engler på. Jeg har fått julepresanger på forskudd.
Magiske Mari har bakt sjokoladekjeks og mokkamuffins, vi spiser klementiner og blir angrepet av Emily og Elliott ved ujevne mellomrom.
De er noen måneder gamle og verden er veldig ny. Emily er mye barskere enn Elliott, noe vi synes passer veldig godt når vi ser på hvem de er oppkalt etter. Du kan si hva du vil om gamle T.S, men jeg tror Ms. Brönte hadde tørket gulvet med ham any day.
Jeg har juleferie, og det å tilbringe en natt sammen med katter og peppermyntete er den beste måten å innvie den.
Jeg ante ikke at kattunger var dop, men jeg har fått med meg godfølelse og absinenser hjem.
Tirsdag 1. desember 2009
Mykstart har utfordret meg til å skrive noe om blodgivermangelen i Norge.
Hun har startet en blodgiver-bloggstafett sammen med Gunnhild, og målet er å få flest mulig til å melde seg som blodgivere.
Blodmangel
Det er blodkrise. Det er for lite blod i blodbankene, og situasjonen er så alvorlig at enkelte pasienter ikke kan opereres. Heldigvis kan vi gjøre noe med det.
Jeg får desverre ikke lov til å gi blod selv, siden jeg står på medisiner som jeg kan dele med andre via blodet.
Jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvorfor jeg gjerne ville gitt blod om jeg hadde hatt mulighet, og håpe at noen av dere som faktisk kan gi blod går og registrerer dere.
Greia er: Blod er et livsviktig legemiddel, og vi kan ikke fremstille det kunstig.
Når noen trenger blodoverføring, trenger de det med én gang, og da må blodbanken ha rikelig på lager. De er avhengig av deg og meg for å få det.
Blodet fra blodbanken brukes for å holde folk i livet gjennom hjerteoperasjoner, til å redde nyfødte, folk som har vært utsatt for ulykker og for å behandle leukemipasienter.
Folk med blødersykdommer trenger oftere blodoverføring enn andre, og folk som har blitt brannskadet kan trenge blod fra opp til hundre blodgivere alene.
Å fylle blodbanken er rett og slett livsviktig.
Betenkeligheter?
Mange, inkludert meg selv, synes det er skummelt å ta en vanlig blodprøve. Å møte opp frivillig for å la noen sette en nål i armen din over lengre tid virker dermed som et galmannsprosjekt.
Likevel var det at jeg syntes det virket så uggent å gi blod grunnen til at jeg kontaktet blodbanken og spurte om jeg var kvalifisert til å være blodgiver.
Jeg er tilhenger av å utfordre sin egen frykt, og det å gjøre noe skummelt for å redde liv virket som en bra setting å gjøre det i.
Jeg kjenner mange med nåleskrekk som fikk kurert angsten ved å bli blodgivere. Etter å ha vendt seg til en blodgivernål, bleknet alle andre blodprøver i forhold.
Så – det var grunnen til at jeg hadde lyst til å registrere meg. Det er viktig for blodbanken å ha mer enn nok blod, og jeg ville gjerne være barsk og nyttig på samme tid. Du kan registrere deg som blodgiver her, så blir du kalt inn.
Meld deg som benmargsdonor, også
Avil satte seg selv på bloggkartet da hun oppfordret alle bloggere til å registrere seg som benmargsdonorer i 2007.
Jeg tenker det kan være kjekt å gjenta oppfordringen. Du registrerer deg som donor i samme registeret som du registrerer deg som blodgiver.
Da vevstyper blodbanken deg når de tar blodprøve fra deg, og legger inn vevstypen i registeret sitt.
Når noen pasienter trenger en benmargsdonor, går de gjennom vevstyperegisteret for å se om det finnes noen som passer.
Hvis du matcher personen som trenger benmargsdonasjon, kan du redde livet til vedkommene.
Det er ikke sikkert du kommer til å måtte donere benmarg noen gang, men du kan redde noen som kanskje bare kan reddes av deg hvis du registrerer deg.
Og du er organdonor, selvfølgelig?
Åkei. Jeg vet ikke om én god grunn til å ikke være organdonor.
Hvis du plutselig skulle få hjerneslag og falle død om, kan ikke organene dine doneres bort med mindre du har donorkort og har innformert pårørende.
Og jeg mener: Du skal jo ikke bruke leveren din til noe når du er død? Jeg vet at det finnes enkelte religiøse rettninger som forbyr de som tror på dem å være organdonorer, men seriøst:
Hvis guden du tror på er så kjip at han vil straffe deg for å redde andre menneskers liv når du selv vandrer heden, er han moden for utskifting.
Hvis du ikke har somlet deg til å skaffe deg organdonorkort ennå, kan du fylle det ut her, printe det ut og putte det i lommeboka.
Gir du blod til jul?
Tirsdag 1. desember 2009
Jeg er i slekt med Bendik Riis. Han var et eller annet menning eller grand til meg, og selv om jeg aldri møtte ham personlig, var han tilstede i bevisstheten min fra jeg var ganske liten.
Jeg var på min første Bendik Riis-utstilling som elleveåring, og jeg kan ikke si annet enn at det merket meg for livet.
Jeg kan lukke øynene og hente frem galleriet, klærne jeg hadde på meg når jeg gikk rundt, hva slags frisyre jeg hadde og ikke minst: Alle bildene jeg så.
Jeg hadde vært på kunstutstillinger før. Jeg var vant til å gå langsomt fra rom til rom og skumme titler og malerier, å la kunsten kile meg før jeg gikk videre. Jeg var ikke forbredt på å bli slukt av et maleri.
Jeg var ikke forbredt på at jeg ville bli svimmel og kvalm og få pustebesvær av noe noen hadde fremstilt med oljemaling og lerret.
Det var sauer med menneskeøyne, det var blødende bjerketrær, det var bittesmå mennesker som møtte store, skrekkelige kjemper i politiuniform.
Det var Bendik med kristussveis og tornekrone, Bendik med bunad og Bendik med lobotomi-arr.
Også var det et eget rom med bilder fra Gaustad.
Bildene er malt i årene etter at Bendik slapp ut fra Gaustad i 1952. Han hadde vært innlagt i seks år. Bildene fra Gaustad-årene var fjerne og tidvis non-figurative. Bildene etterpå var et oppgjør med hva han hadde sett og opplevd.
Jeg stod å så de gule kjempemaleriene av lobotomi, kastraksjon og elektrosjokk som dekket et helt rom i galleriet. Jeg stod og smakte avmakten og kjente meg svimmel.
Da vi skulle velge en kunster å skrive særoppgave om på ungdomskolen, var det opplagt at jeg gikk for Bendik.
Jeg leste biografier og avisartikler, jeg gikk på biblioteket og rotet i arkivet og jeg snakket med folk som hadde kjent ham. Han døde i 88, året etter at jeg ble født. Det var mange som husket mye.
«Tante Tordis jobbet på Café Bjørnen, og han gikk dit hver dag med et helt brød. Han gikk alltid med votter, selv om sommeren, han ville ikke ta i maten sin selv. Tordis skar opp brødet og smurte dem med ost. Han spiste det opp sammen og drakk en stor kopp kakao. Alltid med vottene på.»
«Han hatet rødt og gult etter tiden på Gaustad. En gang ba VG ham om å stille opp på et portrettintervju, men han nektet siden de hadde rødt i logoen.»
«Han ble kalt inn til millitærtjeneste da krigen brøt ut i nittenførr, men ble sendt hjem etter en uke. Han brøt fullstendig sammen da de ga ham et gevær, han gråt og gråt og ble erklært stridsudyktig. Da han kom tilbake til Fredrikstad var han fredsengelen Bendik, sa han.»
«Han ble arrestert av tyskerne flere ganger under krigen. Han tok på seg tornekrone, bandt hendene på ryggen og gikk ned gjennom gågaten. Han laget sin egen Bergpreken på Apenesberget.»
Første gang jeg var innlagt på psykiatrisk, tenkte jeg på Bendik. Jeg hadde lest om overgrepene han hadde blitt utsatt for på Gaustad, og de stille, lange dagene jeg tilbragte med te og ergoterapi virket veldig fjernt fra de skingrende maleriene i rødt og gult.
Og likevel. Når jeg senere skriver tekster om mine opplevelser på psykiatrisk, er det kanskje en bro mellom oss likevel?
Jon-Ove Steihaug har skrevet doktorgraden sin om Bendik Riis og mener at maleriene hans kan sees på som politiske historiemalerier der kunsteren iscenesetter sitt eget liv.
Noe han gjør i doktorgraden, er å avlive idéen om Riis som et offer rent kunsterisk sett. Han høstet gode kritikker og fikk mye oppmerksomhet helt fra debuten på Høstutstillingen i 1933.
Det var bare den politiske kunsten hans som ikke ble sett på som relevant før på åttitallet.
Steinhaugs tar et oppgjør med at Bendiks malerier alltid ses på som selvbiografiske. Han mener at Riis vil si vel så mye om verden omkring seg, og at en av måtene han gjør det på er å iscenesette seg selv i historien.
Gjennom å fortelle en historie med seg selv som hovedperson, sier han også noe om verden og samtiden.
Steinhaug ser på Bendiks malerier som et motstykke til alle de sosialdemokratiske kraftmaleriene om den sterke, norske velferdsstaten som ble malt i samme periode.
«Vi er selv en del av historien han forteller» sier Steinhaug.
Og jeg, som har hatt bildene inni meg en hel oppvekst, kunne ikke vært mer enig.
Søndag 29. november 2009
Det er første søndag i advendt, og det er to dager til desember drar i gang. Jeg har skrevet et adventskåseri for NRK som gikk litt tidligere i dag morges.
Det handler om å være ateistisk juleelsker.
Du kan høre programmet i sin helhet her – kåseriet mitt er litt utti.
Her er det opprinnelige innlegget:
Jeg elsker julen. Jeg hører på julesanger i smug fra begynnelsen av oktober.
Jeg vet hva du skal få til jul før bladene har falt av trærne.
Jeg tilbringer desember med fingrene boret ned i fettete kakedeig. Ifjor ble jeg så revet med at jeg bakte fjorten slag.
Jeg synger uten stopp.
Jeg vet hva my true love gave to me on the first day frem til the twelft day of Christmas. Det er greit at du bare stemmer i på «Fiiiiive gooooolden riiiings!» Jeg er spesielt interessert.
Hvorfor feirer du jul når du ikke er kristen? spør folk. Det er et godt spørsmål.
Før Gud og jeg slo opp tenkte jeg mitt om alle ikke-kristne juleelskere. De var nok _egentlig_ kristne inni seg, sånn innerst. Nå vet jeg bedre.
Du skjønner: Høytiden er større en religionen. Alle de tingene jeg elsker med julen er der like fullt om jeg ikke tror at Jesus er Guds sønn.
Det er ikke mindre vakkert i byen når julelysene skrus på. Jeg har like gode minner til alle julesangene. Det er like fint å tilbringe fridager med dem som betyr mest for meg.
Julen er like rik, varm og krydret uten det teologiske elementet.
Jeg tror ikke at spiritualiteten er forbeholdt de troende. Et eksempel: På videregående startet vi desenbemorgenene med å tenne lys i den mørklagte gangen.
Så satte vi oss tett i tett og sang flerstemte salmer. Det skapte gode gåsehud-øyeblikk.
Jeg ble stille. Jeg ble forventingsfull. Jeg ble varm. Jeg kjente meg som en del av en større, syngende helhet. Kort sagt: Det var fantastisk.
Jeg tror spiritualitet handler om å stå i øyeblikket og kjenne det fantastiske. Det er fullt mulig uansett livssyn.
Jeg sammenligner julesangene med poplåtene jeg elsket før jeg lærte engelsk. Innholdet blir aldri det samme, men musikken gir meg fremdeles lyst til å danse.
Første gang foreldrene mine hentet juletre da jeg var liten, satt jeg som fjetret og bare nøt synet.
Jeg mener: Vi hadde tatt med skogen inn og pyntet det med lys. Hvor magisk var ikke det?
Jeg har den følelsen i meg fortsatt. For meg er det å feire jul å lage plass til å ta den følelsen frem.
Julen er å være i gleden, å kjenne på gåsehuden, å smake magien i vintermørket.
Jeg tror adventen er viktigere enn selve feiringen. Den største delen av å være glad er å glede seg.
Lørdag 28. november 2009
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: If drawings were photographs
Lørdag 28. november 2009
Hei, Internet!
Jeg skriver blogginnlegg i hodet før jeg sovner, småprater til bloggen mens jeg vasker opp, kladder mentale blogginnlegg på t-banen og savner dere – kort sagt.
Så. Siden jeg har vært veldig overarbeidet og ikke så lite nedbrutt, tenkte jeg at jeg kunne starte opp bloggingen igjen med å fortelle dere litt om hva jeg har drevet med siden sist.
Sånn stæsj jeg har gjort de siste ukene:
- Holdt Rådslag på Bjørnholdt og Eikelund VGS sammen med Rådet for psykisk helse. Kort sagt: Jeg pratet om problemene mine og prosessen med å takle dem i plenum på en måte som fikk ungdommene med på en samtale om psykisk helse som gjorde alle involverte lurere.
- Tatt et kurs i stand-up komedie med Shabana Rehman og New York Comedy Institute. Fordi jeg ville lære meg å bli bedre til å fjase i mikrofon, lære andre måter å skrive tekst på, samt prøve den skumleste formen for offentlig opptreden. Jeg er jo en mental basehopper når alt kommer til alt. Det var utrolig lærerikt og morsomt (pun intended).
- Spilt inn et radiokåseri for «Mellom himmel og jord» som kommer i sendingen deres på P1 på søndag. Tema? Ateistisk julefeiring. Tune in.
- Skrevet om tegneserier til Cappelen Damm og funnet ut at det eneste problemet mitt med å skrive om dette temaet er å begrense seg. Nerden i meg synes alle må få vite alt om tegneserier. Nuh!
- Snakket om bloggen og om meg og om Internet generelt på et seminar hos Landsforeningen for pårørende innen psykiatri. Det var på Grand og føltes litt som å holde foredrag i spisesalen på Titanic. Leonardo Di Caprio var ikke til stede.
- Brukt den resterende tiden på å forsøke å sove, spise og ikke krepere. Ohyes.
Heldigvis skal jeg ha en rolig desember. Det lover godt for bloggen, også.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
