Tirsdag 11. august 2009

Dagens kvinnekonge: Anne Bitsch

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Dagens kvinnekonge: Anne Bitsch

Mandag 10. august 2009

Stengt på grunn av svineinfluensa

Vel – all RL-aktiviteten min er i hvertfall stengt. Vi får se hvordan det blir med bloggingen. Altså: Alle avtaler er avlyst på ubestemt tid. Selv er jeg litt innestengt hos svinske svigers. Vi får ikke ta imot besøk. (Det går bra. Vi har bokselapskaus ^_^)

Søndag 9. august 2009

Dikt: Mind-Body Problem

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Dikt: Mind-Body Problem

Søndag 9. august 2009

Om den gangen jeg var gravid

To måneder etter at jeg begynte på universitetet, ble jeg gravid. Jeg fant det ut på et utested på Grünerløkka med fem og en halv øl innabords.

En bitteliten blødning på helt feil sted i syklusen fikk meg til å gå hjem og ta en graviditetstest jeg hadde liggende. Jeg fikk bekreftet mistanken min: Testen var positiv. Det var ikke et lykkelig øyeblikk.

Jeg var 19 år, halvparten av mine nærmeste var ihuga abortmotstandere og jeg gikk ikke på p-piller, for alle snakket om hvor skadelig det var med sånne hormontilskudd.

Siden dette var før jeg kom over legeskrekken min, var det mest logiske å ringe familie og venner, samt spørre google om alle de tingene jeg lurte på.

Spørsmål nr. 1 var følgende: Hadde jeg skadet fosteret ved å være på fylla? Spørsmålet “Vil jeg beholde det eller ei?” klarte jeg ikke stille meg selv.

Jeg var så redd for konsekvensene det ville ha i omgangskretsen at det var utelukket, og jeg orket ikke tanken på å ta en superhemmelig abort. It was baby time.

Nå visste jeg ikke så mye om dette med konvensjonene rundt graviditet, egentlig. Jeg var seks-syv uker på vei, og visste ikke at det vanlige var å holde kjeft om graviditeten sin til du har hatt den i tolv uker. Jeg fortalte om omstendighetene til mor, svigermor og vennekretsens ulike ryktesentaler og lot dem spre det videre.

Responsen var overveldende. Før jeg fikk snudd meg, var kjelleren hjemme hos opphavet proppfull av babyutstyr og folk spammet meg med smil, navnebøker, babyvennlig garn og tøybleiemisjonering.

At Mr. Jackson og jeg hadde nix og nada inntekt og bodde på ett rom og kjøkken-kott var det ikke så nøye med. Jeg kunne telle venner som sa «Eh, okei. Er du klar for dette? Vil du dette nå?» på tre fingre.

Selv gikk jeg rundt som en stor ball formeringsprestasjonsangst og smilte så godt jeg kunne. Jeg bare håpet-håpet-håpet ingen fant ut om den turen på fylla. Alt jeg noensinne hadde lest om alkoholskader på småbarn tårnet seg opp så fort jeg fikk to minutter for meg selv.

Så skjedde det. Jeg våknet opp i loftsenga Mr. Jackson og jeg sov i på dette tidspunktet og kjente blodet fosse. Jeg forsøkte å skynde meg ut på do, men allerede på vei ned trappa sprutet det så mye at det kjentes ut som lårene mine var heisdøra i The Shining. Jeg laget blodspor gjennom hele leiligheten.

«Åhgud» tenkte jeg. «Jeg drepte den med den øllen. Det gjorde jeg.» Det kjentes ut som om underlivet mitt gulpet og brakk seg. Det stakk og gjorde vond som menssmerter ganger ti. Så vondt at skyldfølelsen snart ble forvandlet til raseri.

«FØKKINGS JÆVLA UNGE! FØRST LAGER DU SÅÅÅÅ MYE STRESS OG PES FOR MEG, DU FÅR MEG TIL Å TRO AT JEG MÅ SLUTTE Å STUDERE, GI OPP ALT JEG DRIVER MED OG SPARE TIL BARNEVOGN FØR DU BESTEMMER DEG FOR Å STIKKE AV OG GUKKE UT I DO! BUUUUUU! DIN DRITT!»

Jeg smalt i veggen, jeg sparket i radiatoren, jeg brølte til Mr. Jackson. I dagene som fulgte lærte jeg mye om spontanaborter. Både at de er veldig, veldig vanlige og at de sjelden er relatert til hva en stakkars vordende mor skulle ha funnet på.

Spontanaborter er kroppens avknapp om noe i baby-mekkings-prosessen går feil. «Woops, ingen ryggrad! Off you go!», liksom. Jeg lærte at det skjer med de aller fleste som prøver å lage barn med vilje og at det egentlig ikke er en stor krise. «Det er jo et tegn på at du er fertil!» lo legen som undersøkte meg på Ullevål etterpå.

Og likevel. Alle rundt meg ropte og skrek. Alle rundt meg var ekstremt sorgtynget og forståelsesfulle. Og jeg? Etter at sjokket ved å blø en sjø og gulpe ut et forster i do hadde lagt seg, var jeg bare lettet. Jeg hadde sluppet unna. Likevel burde jeg jo ikke være glad for at jeg hadde mistet det? Jeg hadde jo selv villet ha det? Eller? Eller nei?

Jeg gikk opp ti kilo på to uker.

«Du kan jo prøve igjen!» sa slektningene entusiastiske. «Ja, du må jo bare prøve igjen!» Sånn begynte babypresset for alvor.

«Du må ikke spise blåmuggost hvis du har tenkt å bli gravid igjen! Herregud, du spiser vel ikke sushi nå? Har du oversikt over eggløsnigene dine? Tar du folattilskudd?» Det er ikke måte på hvor mye folk kan mene om privatlivet ditt når det er babymekking som står på dagsordenen.

Og jeg gikk rundt i en sky av «Eh. Eh. Si det.» mens jeg desperat ønsket at folk skulle glemme at jeg hadde sagt at jeg ville ha barn siden det virket som om det kom til å bli et barn.

En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.

Jeg synes ikke det er så sært. Alle forventningene skaper en idé om en fremtidig unge du mister. Fosteret er den samme celleklumpen, men idéen om hva den kan bli er helt forskjellige.

Jeg blødde ut alle mine slekt og venners fremtidige barnebarn, oldebarn og tantebarn, et kryp det allerede var stor navnekrangel om. Jeg skjønner også i ettertid hvorfor mange velger å ikke fortelle omgivelsene om det før de usikre tolv ukene er gått. De forventningene som skapes når noe offentliggjøres gjør skuffelsen mye sterkere, også.

Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.

Der satt feige Virrvarr og ville forsvare andres rett til abort med nebb og klør, men torte ikke ta en selv fordi hun var redd for at noen skulle finne det ut og behandle henne som babymorder. Det å fortelle de nærmeste om graviditeten var synonymt med å måtte gjennomføre den.

Sånn sett var det få ting jeg syntes var så befriende som lese FruLurSur sitt dokudikt om spontanabort:

Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakke

på do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slim

og endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd

Og jeg bare: Jess. Kroppen er endeleg nøgd. Sånn var det for meg, også. Alt det andre var omstendigheter og forventninger og skyldfølelse og skitt.

I ettertid er jeg blitt veldig takknemlig for spontanaborten min. Det var en sånn utmerket løsning på en kjip situasjon der jeg ikke klarte å ta et valg jeg var fornøyd med, og det er greit å vite at «Åkei, sånn kjennes dette ut. Da vet jeg hvordan jeg skal takle det om det skjer igjen når jeg skal reprodusere meg med vilje. Ingen grunn til panikk.»

Lørdag 8. august 2009

Få drømmene dine tegnet på direkten!

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Få drømmene dine tegnet på direkten!

Lørdag 8. august 2009

Den internasjonale orgasmedagen

Det er den internasjonale orgasmedagen idag! Kom, kom! (Hoho, jeg ler av min egen vits.) Jeg har lyst til å tenke litt høyt i anledning dagen.

1. Hva er en orgasme:

Okei, det er en teit overskrift. De fleste vet hva orgasme er i en seksuell kontekst. Den store O, den lille død, klimakset, høydepunktet, det punktet verden smelter – du vet: Det punktet der alt blir ekstremt godt før det blir overfølsomt etterpå. Og likevel: Orgasmer er veldig mystifiserte. Anatomisk sett kan du sammenligne dem litt med f.eks nysing: De er halvautomatiske reflekser.

Rent fysisk er det underlivsmuskler som spenner seg-spenner seg-spenner seg og slipper. Når musklene slipper, går signalet fra hjernen vår og gjennom ryggsøylen. Hele kroppen er med. Noen rister. Noen skjelver. Noen føler at det risler gjennom dem. Noen opplever at det kjennes ut som om de får et støt – på en god måte. Orgasmedagen er egentlig «den kuleste muskelsammentrekningsdagen». Heia den.

2. Orgasme og evolusjon

Evolusjonært sett er poenget å overleve og formere seg. Jo morsommere og deiligere og mer ultrafantastisk det har vært å formere seg, jo mer gira har vi vært på å gjøre det. De av oss som har kunnet få jordristende, tåkrøllende, åh-jeg-ble-borte-litt-opplevelser med det å formere seg har vært de som befolker jorda idag.

Nå er vi litt smartere enn naturen, og har funnet ut måter å fremkalle orgasmer på uten nødvendigvis å formere oss, med mindre vi har lyst. Vi har løsrevet naturens overlevelsesmotivasjon og kan kose oss med det når vi har lyst, alene eller sammen med andre. DNA’et mitt tror det er reproduksjonstid rett som det er, og det er en refleks jeg gjerne utnytter.

3. Om seksualmoral

Alle har rett til å lage sin egen seksualmoral. Jeg kan ikke fortelle deg hva slags forhold du burde ha til de ulike kroppsfunksjonene dine. Og likevel. Jeg blir ofte svett av hvor mye ekstra betydning som skal legges i en av de mest grunnleggene refleksene våre.

Du skal liksom ikke nyte for mye, for lite, for ofte, for sjelden, med for mange eller for få, det er status knyttet til det, det er komplekser knyttet til det, det må være de riktige følelsene involvert osv. Så lenge du har sikker sex og ikke skader eller tvinger andre kan du herje rundt som du har lyst.

Du kan ikke få “for mange” orgasmer. Du kan ikke få “for få orgasmer”. Det er ikke noen egentlig mening eller moral knyttet til orgasmer. Både «skittent» og «vakkert» er innhold vi har lagt til selv. Lag deg en du er komfortabel med og som ikke får deg til å føle deg dårlig.

——-

Ja, dette ble litt mindre hands on enn jeg pleier. Jeg har bare skrevet så mange orgasme-guider det siste tre kvart året at jeg er litt usikker på hva dere har lest og hva dere ikke har lest. Ønsker? Forslag?

Fredag 7. august 2009

Om å snakke mens alle hører

Jeg liker å ta mikrofonen. «Hvorfor er det så få kvinner i offentlig debatt?» spør Cathrine Sandnes. Jeg vet ikke, jeg har ingen fasit, jeg bare gleder meg til det er min tur til å snakke.

Jeg liker det. Jeg liker publikum. Jeg liker at de sitter som tente lys, at alle ser hit, at alle smiler, jeg liker å fortelle vitser som får dem til å spontan-le. Jeg kan fortelle dårlige vitser i plenum, dårligere enn jeg kan skrive noe sted. Du må sitte som en spent buestreng og vente på vitsen for å ta den, du må være i vitsemodus, da ler du.

«Ida, du som er en av damene som er synlig i offentlig debatt» begynner Kjerstin Aukrust. Hun er «bokbader», hun stiller spørsmål, hun syr sammen Brantenberg og Sandnes og meg på en så netthendt måte at ingen i publikum skjønner at Aukrust er den som har regien.

Jeg stusser et øyeblikk. Er jeg synlig? Er jeg synlig i offentlig debatt? Hva er definisjonen på synlig? Jeg trodde det var synonymt med å ha sitt eget bilde på baksiden av Dagbladet. Med å sitte i sinte TV-debatter. Kanskje jeg hadde en for streng definisjon av «synlig». Synlige meg, synlige meg, tjo-hei.

«Hva tenker du om hvorfor det er så få jenter?» følger Aukrust opp. Jeg er usikker. Jeg er bare en dame. Det gjør meg ikke kompetent til å mene noe om damer generelt. Hva skal jeg si?

Noe om at når du starter din offentlige karriere med å sitte i skoledebatter og leke freestyle-rapper i skolegården så er ikke det å snakke i forsamling særlig skummelt mer. Åkei, jeg hadde fått litt noia av å skulle delta på Tabloid, men genelt sett er jeg veldig komfortabel med mikrofon og publikum. Jeg gjorde unna det verste først, jeg.

«Vel,» sier jeg og legger ut om damer i offentlig debatt. Jeg sitter og snakker skråsikkert om spørsmål der jeg er usikker på svaret. Jeg har mikrofonen. Jeg bestemmer. Jeg har ikke svarene, men jeg kan late som.

På Humanistisk Ungdoms sommerleir er det medlemmene som stiller spørsmål. Mange spørsmål. Det er åtti tenåringer i salen, og en tredjedel har alltid hånda i været. «Hva er en konspirasjon? Hva tror Jehovas Vitner på? Jeg leste i Illustrert Vitenskap at tankeoverføring er bevist. Stemmer det? Jeg laget en kornsirkel en gang sammen med noen venner, det er veldig enkelt! Jeg opplevde noe uforklarelig, kan det ha vært…? Hva om?….»

Det er ingen som har regi uten om meg på denne leiren. Jeg hadde planlagt å prate i ett strekk i to timer, men resultatet blir at vi leker spørretime i runde etter runde. Ingen har sittet og tilrettelagt spørsmål på forhånd. Alt alle i salen noensinne hadde tenkt eller lurt på kommer opp. Plutselig er jeg selvutnevnt ekspert på alt fra vitenskapsfilosofi til rare sekters argumentasjonsteknikker. «Orakel-Ida». Det er litt ufortjent.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget. Det kjennes ut som om jeg varmer opp bloggen igjen. Jeg har stått foran et publikum og pratet i nesten ti dager i strekk, og nå har jeg et intenst behov for å skrive og holde munnen igjen. Men en ting vil jeg si:

Det er gøy å kaste seg uti det ukjente. Det er gøy å prate om ting, selv om ting du ikke har 250% peil på. Du lærer vel så mye av å sitte i paneldebatt og av å holde foredrag som du gjør ved å forbrede deg til dem. Om noen spør deg: Si ja. Det blir bra.

Lørdag 1. august 2009

Ferie, gitt

Hei, bloggen! Jeg glemte å si fra at jeg plutselig ble bortreist, jeg! Jeg er på RUs sommerleir og har holdt feministisk bokbad sammen med Gerd Brantenberg og Cathrine Sandnes, ledet av Kjerstin Aukrust. Nå reiser jeg på Humanetisk ungdoms sommerleir i morgen. Det er veldig lite internet på leiren, og jeg er mye flinkere til å diskutere med folk og hoppe opp og ned enn jeg er til å knote på datamaskinen min. Vi sees til neste uke!

Mandag 27. juli 2009

Smartere miljøløsninger

Da jeg var liten miljøvernaktivist, likte man å dra en skillelinje mellom dem som mente miljøproblemene først og fremst måtte løses ved at folk reduserte eget forbruk og dem som mente at miljøproblemene først og fremst ble løst gjennom store samfunnsendringer og reformer.

Jeg har alltid vært «Ja takk, begge deler!»-damen. Det hjelper lite å bruke bærenett istedenfor plastpose når regjeringen går inn for gasskraftverk uten rensing, men det blir ikke mindre plastavfall om de bygger ut vindmøller over hele landet, heller.

Siden jeg ikke gidder å vente på at Oslo kommune skal la meg resirkulere plast og at det skal komme en plastposelov som vil gjøre like store endringer i vanene våre som røykeloven, kjøper jeg veldig stilige bærenett og sørger for å være bittelittegrann i forkant.

Genrelt sett finnes det to typer miljøtiltak du kan gjøre hjemme. Det ene går ut på at du bruker mindre av noe, eller bare kjøper miljømerkede og økologiske varianter. Det andre går ut på at du bytter ut et dumt produkt med et litt smartere produkt.

Jeg skal innrømme at det er den siste varianten som gjør meg i best humør. Jeg liker at vi finner opp nye, bedre løsninger på gamle, dårlige vaner.

Her er fem smarte miljøprodukter:

• Naken shampo og balsambar.
  Nei, vanlig butikkshampo er ikke så veldig kult. Ikke bare kommer det i plastbeholdere du ikke kan bruke på nytt – de inneholder masse gruff som først og fremst forsvinner ned i sluket. Lush har shampo og balsam i ett og samme såpestykke, og det er fullstendig fritt for kjemikalier, i tillegg til at det ikke er testet på dyr.

  

  Shampostykket kan bo i en fin tinnboks du kjøper med for en tier. Når det er slutt på shampoen, kjøper du et nytt stykke til boksen. Hørte jeg noen si: «Dramatisk reduksjon i plastforbruk?» Akkurat.

  

• Nett til frukt og grønnsaker: Ja, du vet at du kan bytte ut plastposer med bærenett. Du vet at det er lurt å kjøpe nakne produkter uten masse emballasje rundt. Men selv når du kjøper nakne frukt og grønnsaker, putter du jo dem i en tynn plastpose så de kan veies i disken.

  Dette produktet er gjennbruksposer i malarianetting du tar med i bærenettet og putter grønnsakene i istedet. Posen er gjennomsiktig og veier ittno mer enn den tynne plastposen du bruker til vanlig. Best av alt: Du kan vaske grønnsakene gjennom posen når du kommer hjem, siden netting som kjent er hullete.

• Kaffesil: Du har tesil. Den kan du bruke tusen ganger. Også har du kaffefilter du bare kan bruke én gang. Alle ser at dette ikke er smart design. Kjøp en kaffesil i metall og bruk istedenfor kaffefilter. Igjen og igjen og igjen og igjen.
• Mensbeger: Ja, en del synes det virker litt sært. Fremdeles: Hadde mensen vært et fenomen som ble introdusert i dag og vi skulle finne gode måter å ikke blø gjennom klærne på, hadde alle brukt mensbeger og Libresse hadde ikke hatt noen forretningsidé. Det finnes stilige tøybind også, selvsagt. Jeg har skrevet mer om mensbeger her.
• «Nei til uadressert reklame»-klistremerker. Det er nesten ikke et produkt en gang. Du bestiller, klistrer og reserverer deg mot 45 kg ekstra papiravfall i året. Er du lur, går du inn og avbestiller telefonkatalogen, også. Fordi du har Internet, for pokker.

Så enkle tips at selv at de som er skeptiske til klimaendringene burde kunne bli entusiastiske. Du kan ikke argumentere mot at forsøplingen er menneskeskapt, tross alt.

Søndag 26. juli 2009

Oss flinke barn i mellom

«Du var ikke “Flink på skolen”» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som “skoleflink”. Du var i en litt annen sjanger.»

Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.

Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.

Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.

Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.

Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.

Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.

Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.

Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.

Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.

Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.

Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»

Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.

Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.

Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.

Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.

Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»

«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»

Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.