Vi trenger vern i en tid hvor grensene hviskes ut og den privatesfære blir mer og mer åpnet til alles skue.

Har en god stund reflektert over direktivet og hva det innebærer. Derfor er det essensielt at så mange som mulig signaliserer at vi ikke ønsker oss dette.

Er forøvrig så klart tilsluttet for lenge siden.

Gode intensjoner kombinert med ukolke beslutninger fører ofte galt av sted.

Lenge leve virvarr og alle andre som har initiativ til dette. For meg er dette en naturlig fortsettelse av engasjementet i Europeisk Ungdom.

Et par årsaker.

Den første, og kanskje viktigste eller mer prinsipielle, er at vi som flokkdyr mister noe når enkeltindivider får anledning til å skjule “alt” om seg uten å forlate fellesskapet. Hvis vi skal ha noe fellesskap, noe samfunn, trenger vi en god del informasjoner om hverandre.

Den andre: hvis vi lykkes i for stor grad av hemmeligholdelse, vil drivet for å bryte den bli større. De av oss som var på ‘venstresida’ på seksti-søtti-tidlig åttitall veit hva som skjer. Noen gir blaffen, fordi de greier å gi seg sjøl, og mennesker i posisjon til å forhindre det, gode nok grunner til å heve seg over loven.

Fra linken din klipper vi:

“Det dreier seg ikke først og fremst om flertallet av borgerne er likegyldige til at opplysninger om deres kommunikasjonsmønstre og -nettverk registreres og lagres. Det dreier seg mer om at den typen masselagring, kombinert med allerede lite gjennomsiktige regler om når staten kan få innsyn i opplysningene i det skjulte, vil kunne legge en alvorlig demper på kommunikasjonen mellom mennesker som har en legitim forventning om fortrolighet: advokater med klienter – leger med pasienter – journalister med kilder – og, ikke minst, politiske opposisjonskrefter med hverandre.”

Fra dette vektlegger vi:

“allerede lite gjennomsiktige regler om når staten kan få innsyn i opplysningene i det skjulte”.

Her ligger problemet. Reaksjonære organer som Datatilstynet (i det minste direktøren) forsøker å bremse lagring av opplysninger, ofte på måter som potensielt går ut over oss. Det er en “lost cause”.

Krav om gjennomsiktighet i hvem/hva som skaffer seg innsikt i “mine” data, derimot, det ser vi som en mye mer framtidsretta strategi.

La oss ta en sånn ting som min journal hos fastlegen. Vi ønsker at hvis vi blir hasteinnlagt på sykehus, så skal de som har behov for det ha umiddelbar tilgang til den. Det er til vårt beste.

Men hva med snoking? Motspørsmålet: Hva med vikarlegen som ikke gidder å se i journalen før hun/han møter oss? Som ikke gidder skaffe serg bakgrunn før diagnose/behandling?

Altså – vi er tilhengere av langt videre og strengt håndhevet åpenhet mht. aksess.

Det er/bør være straffbart, og elektroniske journaler (etc.) bør teknologisk kunne lages sånn at den som skaffer seg tilgang legger igjen spor.

Da vil j

Det er nettopp det du påpeker som gjør at vi mener at åpenhet om hvem som “ser på” eller “anvender” våre data skal være nødt til å legge igjen spor. Om det er skattelistene, legejournalen, telefonloggen vår, mener vi det er nettopp denne åpenheten som er viktig: At vi får vite hvem som har søkt informasjon om oss.

Til punkt 2:

Kanskje det må sies klarere – vi mener at det ikke bør være opp til hver enkelt å begrense informasjonen om seg selv – annet enn når en selv setter seg utenfor sosiale situasjoner.