Tirsdag 6. oktober 2009

Om mestring

«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»

Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.

For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.

Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.

Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.

Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»

Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.

En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.

«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»

Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.

Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Eller – min egen prinsesse.

Min type prinsesse.

(Tegneserien er fra Sticker Sisters. Sjekk dem ut!)

Søndag 4. oktober 2009

Hvordan skrive gode bloggkommentarer

Det er enkelt å finne tips til hvordan skrive gode blogginnlegg der ute. Besøker du engelsksprålig Internet, er det drøssevis av blogger dedikert til hvordan skrive gode blogginnlegg.

Noe som derimot nesten ignoreres er kunsten å skrive gode bloggkommentarer. Det er litt snodig, ikke sant? Jeg mener: Alle bloggere elsker kommentarer.

Vi leser dem, sjekker jevnlig om vi har fått noen nye, vi bruker masse tid på å svare på dem og ofte måler vi hvor vellykket et innlegg var på mengden kommentarer det genererte.

Nei, kommentarer er ikke alt, men du får litt gåsehud når du ser at et innlegg plutselig har over hundre kommentarer.

Du vet at det er mange flere som leser enn som kommenterer, men det gir en ekstra piff å vite at noen tok seg bryet med å skrive noe til deg.

Noe av det bloggere og blogglesere har til felles, er at vi skriver kommentarer. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av mine betraktninger rundt hva som er god kommentarskriving:

Hvordan skrive gode bloggkommentarer:

1. Les innlegget først. Ja, det burde være opplagt, men du merker veldig fort når noen ikke har lest hva de kommenterer på. Folk som er veldig ivrige på å markedsføre bloggen sin skriver gjerne «Hei! Fint skrevet! Sjekk ut hva jeg skriver!» – noe som gjerne virker mot sin hensikt. Å lese hele innlegget forhindrer også misforståelser.
2. Se an stemningen. Noen blogger har veldig heftig debattklima. Noen blogger har bare koseprat. Noen har en snappy, ironisk stil. Du kan godt bryte de sosiale normene som gjelder i kommentarfeltet du besøker, men vær klar over at du gjør akkurat det.
3. Se an lengden. Blir du veldig inspirert eller provosert, kan det være at det er bedre om du lager ditt eget blogginnlegg om innlegget og lenker til det istedet. Trackbacks er like kjærkomne som kommentarer.
4. Kommentarene er en del av hvordan du blir oppfattet. Som blogger er det viktig å huske på at kommentarene du skriver på andres blogger, er med på å påvirke hvordan folk oppfatter deg. Om bloggen din bare er roser og fioler, mens du skriver «Shit, du suger, altså!» i kommentarfeltet til noen, vil bloggen og kommentaren bli sett i sammenheng. Er du en snappy skribent, forventer folk gjerne litt snappy kommentarer. Bryt gjerne med folk sine forventinger til deg, men vær klar over at kommentarene du legger igjen er en del av hvordan folk oppfatter deg.
5. Lær deg litt html. En god kommentar kan bli en knall kommentar med muligheten til å legge inn lenker, block quotes, fete typer og kursiv.

Hvordan få folk til å legge merke til kommentarene dine:

En av grunnene til at folk kommenterer på andres innlegg, er for å gjøre bloggeren og bloggens lesere oppmerksom på sin blogg.

Det er ikke noe galt i dette – det er en av måtene folk blir klar over at nye blogger blir til. Likevel er det ikke alltid så lett å bli lagt merke til i kommentarvrimmelen – gjerne på større blogger.

Her er noen råd som får deg til å utmerke deg i kommentarfeltet:

• Ha et unikt nick. Det er veldig mange Heidi’er, Mari’er og Anne’r der ute. Vil du at folk skal huske deg fra gang til gang, kan det være greit å hete noe som ikke så mange heter.
• Ha en gravatar. Dukker du opp med et eget bilde overalt, er det lettere å huske deg fra gang til gang.
• Vær først. Får du første kommentaren på et innlegg, kan du være sikkert på at bloggeier legger merke til deg. Alle er litt smånervøse når et innlegg ikke har fått noen kommentarer, så bloggeren puster lettet ut når hun ser at noen har kommentert. Om det kommer veldig mange kommentarer etterpå, fikk du fremdeles mest av bloggerens oppmerksomhet.
• Gjør deg flid. En god, gjennomtenkt kommentar teller tusen ganger mer enn ti «Fint innlegg!»-kommentarer. Ekstra informasjon, tips, gode argumenter, konstruktiv kritikk – det gjør deg til en velkommen ressurs som blir lagt merke til.

Hva gjør at du legger spesielt merke til en bloggkommentar? Hva mener du er en god bloggkommentar?

Søndag 4. oktober 2009

Ansettelse av kvinner anno 1943

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Ansettelse av kvinner anno 1943

Lørdag 3. oktober 2009

Hei, bloggen!

Virrvarr: Puh! Huh! Nå har jeg ikke skrevet i deg på nesten en uke! Det er så mye som skjer her! Jeg er helt pumpa!

Bloggen: Det er greit. Jeg er aldri helt alene her. Leserne kikker stadig innom og lager litt liv selv om du glimrer med ditt fravær.

Virrvarr: Jojo, men det er slitsomt for meg å ikke blogge! Det føles litt som å ikke få pusse tennene. Det føles ut som om jeg har falt ut av en vane.

Bloggen: Hva er det du gjør som er så tidkrevende, da?

Virrvarr: Eh. Jeg forsøker å slappe av?

Bloggen: Lol, og det gjør at du kommer utslitt og anpusten tilbake til meg?

Virrvarr: Jeg er ikke noe flink til «slappe av»! Det vet du! Jeg har brukt tiden på å gå tur i skogen, få angst, gjemme meg under skrivebordet, få krampe i nakken, glemme alle avtaler og stresse med den siste boken jeg holder på med…

Bloggen: Apropos: Skulle ikke du gi meg et skikkelig innlegg om den boken?

Virrvarr:… Ikke før intensjonsavtalen er i boks.

Bloggen: You tease.

Virrvarr: Det er så flaut om det oppstår et eller annet knot, også må hele verden få vite det vs at bare jeg vet det, ikke sant?

Bloggen: Jøss, er du blyg?

Virrvarr: Er det et sånt sjokk?

Bloggen: At Virrvarr «Fittepositiv Gale damen» Roteloft er blyg? Jess.

Virrvarr: Bla-bla, detaljer, detaljer. Jeg ville egentlig bare stikke innom og si at jeg har prøvd med en liten bloggpause fordi jeg var stresset og skulle slappe av og at det egentlig fungerte mot sin hensikt.

Bloggen: Djizz. Skriv løs, emo kid. Du er på Internet, for pokker. Jeg er ikke redaktøren din.

Virrvarrr: Haha. Da tror jeg vi trykker publish, jeg.