Tirsdag 15. september 2009

Hvordan eskimoene fikk 100 ord for snø

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Hvordan eskimoene fikk 100 ord for snø

Søndag 13. september 2009

Jeg har stemt

Og jeg har tenkt å fortelle deg hvorfor jeg stemte hva jeg stemte, Internet. Du husker kanskje at jeg slet litt med denne partipolitikken tidligere i sommer?

Det har ikke blitt noe bedre utover i valgkampen, for å si det mildt. Jeg har skrevet en kommentar til Fritanke.no om hvorfor. Men man må jo stemme, med mindre man skal sitte og dunke hodet i veggen i fire år uten å føle at man gjorde noe som helst.

Så. Jeg satte meg ned med penn og papir og forsøkte å samle tankene. Jeg bestemte meg for hva som er viktigst for meg ved valget 2009. (Og nei, jeg førte det ikke opp på den skumle flash-fellen av en nettside Arbeiderpartiet har laget til formålet.)

Viktigst for Virrvarr:

1. Fortsatt rødgrønn regjering. De har ikke utrettet mirakler, men det er bedre enn de andre alternativene (Bondevik 3 støttet av Frp, ren AP-regjering osv)
2. Trekke de norske soldatene ut av Afghanistan. (Se lengre innlegg om spørsmålet hos Esquil.)
3. Personvern. (Nei til Datalagringsdirektivet osv)
4. En mer human asylpolitikk som tar med i beregningen at asylsøkere ikke er en enhetlig gruppe, og at nye landsmenn til syvende og sist er en positiv ting. (Humanisten i meg får vondt av debattklimaet om asylsøkere nå.)
5. Ingen oljeboring i Lofoten-Vesterålen.
6. Bedre psykisk helsevern.

Jeg kunne hatt flere ting på lista, som likelønnspott, som fattigdomsbekjempelse, som forskning, men siden jeg fant ut at jeg måtte begrense meg om jeg skulle få stemt på noen i det hele tatt, endte jeg opp med punktene over.

En av grunnene til at asylpolitikken er viktig for meg nå, er at partiene kappes om å snakke styggest om dem i media nå om dagen.

Sponheim sa i partilederdebatten i går at han fikk slå et slag for rettsstaten og et skikkelig menneskesyn, for alle andre var jo blitt helt gærne. Det oppsummerer hvorfor det spørsmålet er så viktig for meg, også.

Etter at jeg hadde laget meg listen min, satte jeg meg ned med de partiene som var enige med meg i to eller flere av punktene. Det gjorde at jeg endte opp med SV, Venstre og Rødt som alternativer.

(Før noen foreslår Miljøpartiet De GrønneLes dette innlegget hos Sigve Indregaard.: Det oppsummerer i grunnen mitt syn, også. Dessuten vil jeg gjerne påvirke stortingskabalen med stemmen min, ikke bare gi litt ekstra stemmestøtte til noen.)

Uansett. Her er gjennomgangen min av politikken til de ulike partiene:

Venstre:

• Pluss: Personvern og it-politikk: Venstre har markert seg som definitivt best på personvern og it-politikk. De er mot datalagringsdirektivet, mot at ISP’ene skal kunne overvåke nettbruk og for å legalisere ikke-komersiell fildeling. Mens de andre fildelingsentusiastene ble bleke om nebbet etter kunstneroppropet, har ikke Venstre veket en tomme og viser at de vet hva de snakker om. Full pott her.
• Pluss: Human asylpolitikk: De er et av de få partiene som ikke har hoppet på Frp-retorikken, og sier mye saklig om integrering. I tillegg er de for arbeidsinnvandring fra hele verden, som jeg tror er lurt og viktig. Når ureturnerbare asylsøkere kan søke jobb og arbeidstillatelse, reduserer vi mye kriminalitet bare der.
• Pluss: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen: De har faktisk lagt ned ultimatum, så her får Erna litt å stri med om det blir borgerlig flertall etter valget. I tillegg er de mot Statoil sitt oljesand-prosjekt i Canada, som er mer enn man kan si om SV.
• Minus: Bondevik 3: Dette er ikke et lite minus for min del. Strategisk sett teller det dobbelt. Selv om Venstre har garantert at de ikke vil sitte i regjering med Frp, så vil de fremdeles sitte i regjering med Erna Solberg og Dagfinn Høybråten. Asylpolitikken deres nulles ut av Jern-Erna, som i tillegg har sagt at hun er ansvarlig og ikke vil legge ned noe veto mot noe datalagringsdirektiv. Selv om de har ultimatum på Lofoten-Vesterålen, er Høyre mer i modus at de roper «Drill! Drill! Drill!»
• Minus: Flere soldater til Afghanistan: Også et stort minus. En kjekk Unge Venstrefyr som ville overbevise meg sendte meg et innlegg som het «Ti gode grunner til at Venstre er bedre enn SV» Det første punktet var at SV var jo mot norsk krigsdeltagelse i Afghanistan! Og jeg bare «Ånei, FEIL argument overfor meg, FEIL argument overfor meg». Ja, flere jenter har fått mulighet til å gå på skole, men okkupasjon er fremdeles okkupasjon for meg. Vi invaderer ikke Saudi Arabia for å få dem til å sende jenter på skolen heller, gjør vi? Afghanistan ble invadert for å jakte på Bin Laden i 2001. Den retorikken er blitt byttet ut med at vi er der på en slags fredsbevarende demokratioperasjon, og jeg klarer ikke å kjøpe at å ralle rundt med tanks i Nato-regi er måten å gjøre det på.
• Pluss: Styrket psykisk helsevern: Da jeg leste meg gjennom de ulike partienes programmer om psykisk helsevern og psykiatri, var Venstre et av de klart beste partiene. De vil at det skal være like enkelt å få psykolog som det er å få fysioterapeut, og de vil trappe opp lavterskel og etablere en psykiatrisk førstelinje. De vil også at folk som har kombidiagnose med rus og psykiatri skal få hjelp med begge problemene samtidig. Fine greier.

SV:

• Tja: Personvern og it-politikk: SV kom sent på banen som fildelerparti og trakk seg fort unna igjen. Audun Lysbakkens innlegg om at fildelerne og musikerne må komme opp av skyttergravene inneholder masse selvmotsigelser som gjør at jeg er litt usikker på om SV egentlig vet hva de snakker om her. De vil dog legge ned veto mot datalagringsdirektivet, som er bra.
• Pluss: Human asylpolitikk: SV tok ut dissens i regjeringen på innstramningene i asylpolitikken, og har fremmet forslag for å sikre mindreårige asylsøkere sine rettigheter.
• Tja: Mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen, men… Jeg er kanskje ikke helt rettferdig mot SV her, men jeg klarer ikke ta dem 100% seriøst som miljøparti lenger. Selv om de er mot oljeboring i Lofoten/Vesterålen (og hurra for det), godtok de oljeutvinning i Goliatfeltet og Statoils oljesandprosjekt i forrige periode. Ja, jeg vet de sitter i regjering med Jens «Miljøsinke» Stoltenberg, men jeg synes SV kunne være ærlige nok til å si «Nei, vi er mot oljesand, men den kamelen måtte vi jaggu svelge!» istedenfor å svare at det er Statoil sin business hva Statoil finner på. *ser skeptisk på Kristin Halvorsen*
• Pluss: Rødere rød-grønt SV er definitivt det du stemmer på hvis du vil ha en sterkere rødtone i en ny, rødgrønn regjering. Og fortsatt rødgrønt vil jeg ha.
• Minus: Ja til norsk krigsdeltagelse i Afghanistan Når du svarer på valgtester at du er mot norsk millitærdeltagelse i Afghanistan, sier valgomaten at du bør stemme SV. Som er litt vås, siden SV er mot å gå syd i Afghanistan, men ikke har noe problemer med soldater nord i Afghanistan. De for å sende soldater dit i 2001 og de er mot å trekke ut soldatene nå, sa Heikki Holmås i en debatt om utenrikspolitikk. De var mot å ha soldater i Enduring Freedom-styrkene, men for å ha dem i ISAF-styrkene, fordi Enduring Freedom var USA-styrt og ISAF var FN. Da Enduring Freedom ble integrert med ISAF og USA fikk sjefe over ISAF, mente SV at de hadde fått viljen sin. Ingen norske soldater i Enduring Freedom. Ikke imponert.
• Pluss: Best på psykisk helsevern: SV feide gulvet med de andre partiene når det kom til psykisk helsevern. De har best politikk på brukerstyring, spiseforstyrrelser, tvangsproblematikk, menneskerettigheter, rusomsorg og har satt fokus på de psykisk syke som sitter i fengsel og ikke får tilstrekkelig hjelp. Kort sagt har de alt som Venstre har, pluss litt til. Jeg kunne ha skrevet SV sitt kapittel om psykisk helsevern selv.

Rødt:

• Pluss: Personvern og it-politikk: Rødt trekker inn pluss-poenget så vidt det er. Torstein Dahle har skrevet like våsete ting om fildeling som Audun Lysbakken, men siden jeg vet at Mr. Jackson er leder for it-utvalget til partiet og til syvende og sist utformer politikk og svarer på spørsmål, føler jeg at jeg stoler nok på Rødt her likevel. (Rødt er selvsagt for å nedlegge veto mot datalagringsdirektivet. De er mot alt EØS-relatert.)
• Pluss: Human asylpolitikk: Å skrive om Rødt-politikk føles litt som å liste opp den lokale mafiaen jeg er en del av. Mens mannen min lager it-politikken, har svigerfar ført Rødts antirasistiske manifest i pennen. Det gjør det ikke bare til noe jeg er enig i og har diskutert meg gjennom, det gjør det til og med leselig (som er noe man ikke kan si om så mye av Rødts programmer ellers.)
• Pluss: Mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen: Og mot oljesand. Og for fornybar energi. Rødts miljøpolitikk er til syvende og sist Natur og Ungdom sin miljøpolitikk, som var en av grunnene til at jeg endte opp i RU etter å ha ledet Fredrikstad NU noen år.
• Tja: Fortsatt rødere rødgrønn regjering, men… Rødt vil støtte en rødgrønn regjering, men det hjelper ikke stort om de ikke kommer inn på stortinget.
• Pluss: Nei til norsk deltagelse i Afghanistan: Dette er kanskje Rødts største fortrinn i gjennomgangen min av partiene. De er de eneste som er helt tydelig på at de vil hente soldatene hjem.
• Minus: Psykisk helsevern: Rødt suger på psykisk helsevern. Små partier på venstresiden tiltrekker seg folk med ganske sterk konspiranoia, og du finner flust med tanker som at psykiatrien er en slags konsentrasjonsleir for annerledestenkende der de tvangsmedisineres og holdes nede. Inntil for noen få måneder siden sto det i Rødts arbeidsprogram at det viktigste var å fjerne psykiatrien fra «legevitenskapens klør». Som ga meg hodepine, siden forskning på hjernen og biokjemi er en ganske viktig del av å skjønne hva psykisk sykdom er. I tillegg er Rødt veldig lite konkrete når de utvikler politikk på psykisk helsevern. Rødt er veldig, veldig mot at man bruker politibiler for å hente folk som skal tvangsinnlegges. SV er for å ha egne, dedikerte psykiatriambulanser istedet. Hav av forskjell.

Resultat:

Venstre:
Tre pluss
To minus

Tre poeng i alt

SV:
To tja
To pluss
En minus

Tre poeng i alt

Rødt:
Tre pluss
Ett tja
Ett minus

Tre og et halvt poeng i alt

Åkei, Rødt vant.

Også sitter jeg her og tenker at hey, dette var jo ikke så overraskende, Virrrvarr. Riktignok har du følt deg politisk forvirret og fortvilet og sur, men du har ikke endret mening i såå mange saker siden sist.

Her har du sittet og surmult over masse interne venstresidegreier, over ideologiske ting du finner problematisk og over marxistiske finurligheter ingen andre enn nerdevennene dine er interessert i.

De sakene som gjorde at du endte opp på RV i 2001 har neimen ikke endret seg, gitt. Du startet med antikrig, asyl og miljø og hverken du eller storpolitikken har forandret seg så veldig.

«Erling Folkvord mangler 659 stemmer for å komme på tinget» sier Mr. Jackson. «SV sine to mandater i Oslo er ganske sikre, så det er taktisk å stemme Rødt.»

Åkei, tenkte jeg. Ett rødtmandat på stortinget kan sikre en ny rødgrønn regjering hvis det blir knapt, og som miljøpolitisk talsmann i Frp har formulert det: «Skrekkscenariet er at Norge risikerer å få Rødt på vippen, og det må vi unngå for enhver pris.»

Så nå håper jeg for pokker at 658 til stemmer på Erling Folkvord, så ikke stemmen min er bortkastet. Bor du i Hordaland eller Nordland, kan du være med å få henholdsvis Torstein Dahle eller Ingeborg Steinholt på tinget, også.

Lørdag 12. september 2009

Tanker om partilederdebatten

«Dere må komme og se partilederdebatten live!» sa han til Mr. Jackson og meg. Jeg hadde ikke orket å se en eneste partilederdebatt denne valgkampen, men Mr. Jackson syntes vi skulle takke ja. Det var tross alt mer spennende å se noe live enn å se noe på TV.

Vi småløp fra Oslo Twestival (som forøvrig var fine saker!) og ned til sentrum scene, fanget boller til Mr. Jackson og salat til meg før vi skjønte at vi var akkurat litt for sene og at vi ikke hadde billett.

Vi ringer tusen mennesker før vi endelig får noen til å løpe ned med gule billettlapper til oss, og da er det ingen steder å sette seg.

TV er på ordentlig, det også

Det er en sirkel med folk på pinnestoler som sitter rundt to høye bord med barkrakker og TV-folk med store kamerakraner som småløper frem og tilbake. «Hvor skal vi sette oss? Hvor skal vi sette oss?» Mr. Jackson og jeg ser ut som spørsmålstegn.

Så dunker Siv Jensen inn i ryggen min.

Jeg snur meg og skjønner at hun egentlig er bitteliten. Hun er lavere enn meg, hun er tynnere enn meg og hun har veldig høyhælte sko.

Jeg har et øyeblikks sjokk der jeg skjønner at «Herregud, jeg kan ansiktet hennes utenat, jeg trodde hun var fiksjon, jeg ante ikke at hun fantes på ordentlig!»

Jeg hadde ikke tatt inn at det kom til å være ordentlige politikere på partilederdebatten. Jeg hopper til side og Erna Solberg, Lars Sponheim og Jens Stoltenberg toger ut etter Jensen.

Publikum er halve opplevelsen

«Vi må sette oss et sted fort» hvisker Mr. Jackson til meg og vi sirkler lokalet. Vi finner noen ledige stoler på bak noen ukjente ungdommer som tydelig er der som en gruppe. Til høre for oss sitter Unge Høyre.

Det kan du se, siden alle har blå UH-gensere og langt, bleket hår gredd i sleik. Det er bilde av dem i denne Dagblad-artikkelen.

«Lurer på hvem vi sitter bak?» spør Mr. Jackson. Jeg prøver å gjette, men alle foran oss ser ut som normale, kjedelige ungdommer uten spesielle kjennetegn.

Programlederne kommer inn og salen får beskjed om å oppføre seg ordentlig under debatten. Å klappe er fint, men å klappe og hoie så høyt at politikerne ikke hører spørsmålene eller svarene fra de andre er ikke så fint.

Å vise plakater underveis er fy-fy. Osv. Sminkørene løper rundt og klatter på ekstra fundation på politikerne. Mr. Jackson og jeg har utsikt til bakhodene til de borgerlige. Halvveis ut i debatten kan jeg nakken til Lars Sponeheim utenatt.

Ungdommene foran oss begynner å juble når Høybråten åpner munnen. Ah, Krfu.

Stemmene deres

Da jeg var liten og hørte på politiske debatter, pleide jeg å gjøre det med øynene igjen. Kunne jeg kjenne igjen de forskjellige politikerne på stemmen? Ok, Valgerd og Carl Ivar var bankers, men Odd Einar Dørum bommet jeg på igjen og igjen. Nå er jeg voksen og kjenner politikerne altfor godt.

Så godt at jeg kan gjette meg til hva de svarer når jeg hører spørsmålet deres. Jeg, som ikke hadde trodd jeg hadde fulgt med denne valgkampen. Jeg, som trodde jeg hadde ungått nyhetene de siste ukene. Åneida.

De diskuterte fire ting.

• Eldrebølgen.
• Asylpolitikk.
• Oljeutvinning i Lofoten-Vesterålen
• Regjeringskabalen

De ulike politikerne

Siv Jensen sa de samme tingene om og om igjen på litt forskjellige måter. Erna Solberg har øvd inn en streng lærerstemme med strenge lærerreplikker til programlederne og medpolitikere.

Dagfinn Høybråten var så tydelig og åkei at hadde jeg ikke visst at det var Dagfinn Føkkings Høybråten hadde han kunnet overbeviste meg når han angrep SV om oljesand og oljeutbygging i Golitatfeltet.

Lars Sponheim må ha funnet opp replikkene sine mens han satt i salen, for den lange ranten om hvordan han gråter når han ser vakker natur kunne umulig vært innøvd som en god punchline.

Jens Stoltenberg snakket mest av de rødgrønne, og jeg tror Liv Signe Narvaseter og Kristin Halvorsen taper på å skulle både fronte sine egne saker, samtidig som de skal stille seg bak Jens som et solid alternativ.

De borgerlige har fordelen av å kunne angripe de som sitter i regjering selv om de ikke er enige om politikken seg i mellom.

Torstein Dahle er litt utenfor selve samtalen i debatten, og får ordet en gang hver runde. Han er litt på nåde i debatten, siden han ikke har noen stortingsplass.

Faktiske diskusjoner:

1. Får vi inn mer skatt fra bedriftene om vi senker skattene og avgiftene eller vil det å senke skattene føre til mindre penger i kassa, punktum?
2. Vi mangler hender i eldreomsorgen, og eldrebølgen er her snart. Er det ikke et paradoks at alle konkurrerer om å skulle sende ut flest mulig nye landsmenn når vi ikke er mange nok her?
3. Er vi avhengig av oljepengene fra Lofoten/Vesterålen for å kunne klare oss videre?

TV-debatter er snappy og ikke så veldig spennende. Det som gav meg mest frysninger var at alle partier utenom Rødt og Venstre konkurrerte i å si hvem som var strengest i asylpolitikken.

I serien: Her har Frp fått lov til å sette dagsorden, gitt. Ingenting er mer uggent enn Jens Stoltenberg som slår fast at han er streng og rettferdig.

Sirkus til slutt

Kameraet svirrer over oss. Små vogner med kameraer på kjøres mellom bordene med partiledere. Frp-tilhengerne buer som fotballsupportere når noen de er uenig med snakker. De er voksne folk, godt over femti, men oppfører seg styggere enn de mest ihuga ungdomspolitikerne.

Etter at debatten er over, går vi ut i en vegg av ungdomspolitikere som skriker. «ERNA! ERNA! ERNA!» Det er lysegrønne ballongklaser med folk som skriker «VIVA SPONHEIM! VIVA SPONHEIM!»

Bakerst står et korps med rødkledde folk som roper på fire nye år. Fire nye år. Noen gamle damer i grønne allværsjakker med Senterpartiet-logo sniker seg stille bort.

Det gjør Mr. Jackson og jeg også.

Torsdag 10. september 2009

Kom på Oslo Twestival!

Sosiale media er et redskap du kan bruke for å gjøre ting. Twestival er et av prosjektene folk har satt i gang internasjonalt, og er lokale twitter-festivaler som skjer samtidig over hele verden for å finne penger og kompetanse til et godt formål.

Oslo Twestival går av stabelen 11. september kl. 17 på Onkel Donald og pengene skal gå til en organisasjon som heter Sabona. Hvordan man valgte ut organisasjon, sier du? Folk på Twitter foreslo en rekke organisasjoner, og vinneren ble kåret med avstemning.

Sabona er en liten, grasrotorientert organisasjon som driver med hjelpearbeid i Zimbabe. De startet med å undervise om HIV-problematikk på starten av 2000-tallet og gikk videre til å løse problem etter problem sammen med lokalbefolkningen.

Pengene som samles inn fra Twestival Oslo skal gå uavkortet til et undervisningsfond Sabona setter opp. I tillegg ønsker Sabona seg frivillig arbeid – både hjelp med hjemmesider, servere og andre ting.

Du kan også bidra med ting til selve arrangementet, som underholdning. Jeg har sagt at jeg kan bidra med å lese høyt og lage stemning fra scenen. Du kan se en full liste over hva folk bidrar med her.

Det koster 100 kr å komme inn. Billettpengene går til Sabona. Så: Jeg vet det er litt kort varsel, kjære lesere, men jeg synes det hadde vært veldig hyggelig om noen av dere tok turen innom ^_^

Tirsdag 8. september 2009

Ting jeg har lært av å prate på vgs

Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:

1. Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
2. Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
3. To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
4. Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
5. Alle er på Facebook.
6. Alle bruker msn.
7. Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
8. Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.

Hvordan jeg får oppdragene? Gjennom NFFO sin forfatterformidling.

Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.

Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.

Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.

Søndag 6. september 2009

Hvordan 18 000 ID-løse asylsøkere ble skurker

I de siste dagene har det vært debatt om asylpolitikk som har stått på dagsordenen. Eller – debatt om asylpolitikk og kriminalitet har vært på dagsordenen.

Som kjent er kriminalitet det eneste viktige å snakke om i asylspørsmål. «Kriminalitet og innvandring» er litt som «Erna Solberg og overvekt» disse dager. Du får ikke snakket om det ene uten på død og liv måtte snakke om det andre.

Frp har konfrontert Arbeiderpartiet med at det er 18 000 kriminelle asylsøkerne i Norge. Hva har de rødgrønne tenkt å gjøre med dem?

Frp har en løsning som går ut på å sette alle identitetsløse asylsøkere i internering – eller fengsel, som det heter på norsk. Hvor tallet om de 18 000 kriminelle asylsøkerne kommer fra? Fra et intervju med Arne Johannesen, leder for politiets fellesforbund. Som han sier det selv:

Bare i 2009 vil 18 000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika.

Johannesen går inn for internering av alle ID-løse asylsøkere i samme intervju. Både Siv Jensen, Per Sandberg og Per-Willy Amundsen benytter seg av Johannesens utsagn om de 18 000 ID-løse asylsøkerne som begår kriminalitet.

Johannesen har på sin side måttet legge seg flat og forklare at, vel, vi har 18 000 asylsøkere uten pass. Vi har ikke 18 000 kriminelle asylsøkere uten pass.

Lilla Sølhusvik skriver i bloggen sin om hvordan hun prøvde å finne tall på hvor mange av de 18 000 asylsøkerne uten pass som drev med ulovlige greier.

- Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet.

Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

Enden på visa er egentlig at Arne Johannesen setter likhetstegn mellom det å ikke ha papirene sine i orden og det å stjele, selge narkotika og begå voldskriminalitet.

Halvor Elvik kommenterer i valgbloggen sin at noe av det mest problematiske med Johannessens utspill er at han dømmer en stor gruppe mennesker skyldig før det motsatte er bevist.

Et hovedpoeng ved dette er at Johannessen forutsettes å være en forsvarer av rettssamfunnet med dets grunnprinsipper om å behandle hvert individ og hver sak for seg der ingen i utgangspunktet er skyldige før det er bevist for en domstol.

Og slik oppstår et argument for fengsling av ID-løse asylsøkere. Du trenger ett stykk politimann med ett tall og en påstand, samt et politisk parti som er villige til å bruke én kilde som begrunnelse for å stille et forslag som vil bety ganske mye for dem som faktisk ville blitt fengslet om løsningen ble implementert.

Det flaueste? At lederen for Politiets Fellesforbund vil fengsle folk han ser på som potensielle kriminelle. Rettstaten gjelder tydeligvis ikke for alle.

Fredag 4. september 2009

Seth Godin: Tribes

Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.

Noen kjente Seth Godin-begreper:

Purple cow:

Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.

Permission marketing:

Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.

Meatball Sundae:

Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.

Om Tribes:

Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.

Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.

Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.

Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.

Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.

Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.

Ledelse vs styring:

Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.

Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.

Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.

Samtaler rundt leirbålet:

Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.

Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.

Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.

Du og stammen din:

Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.

Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.

Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.

Stammer du kjenner:

Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.

Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.

Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.

Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.

Ja, vi er sterkere sammen:

Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.

Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.

Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.

X-faktoren er deg og meg:

Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.

På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.

De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.

Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.

Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.

Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.

Oppsummert:

Om du bør kjøpe boken?

Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.

Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.

Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.

Torsdag 3. september 2009

Jeg takket nei til kunstneroppropet

For et par uker siden fikk jeg epost fra NFF – Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. De er forfatterforeningen min, og jeg er ganske glad i dem. De betaler meg for å dra rundt og holde foredrag på skoler (mail dem hvis du vil ha besøk!), forer meg med tidsskriftet Prosa og har masse stipender de deler ut hvert år. Fin gjeng.

Siste epost gjaldt imidlertid oppropet deres mot den fæle fildelingen. Ville jeg være med blant de som undertegnet? «Haha, nei!» sa jeg. Jeg ble litt forundret over at de var med på oppropet i det hele tatt. Platebransjen får i hvertfall fildelt det rettighetsbeskyttede materialet sitt.

NFF må jo sitte på Gud og Hermansen for å få noen til å lese bøkene deres i det hele tatt, og det er ikke som om noen faglitterære forfattere i Norge har tapt penger på at noen skulle ha delt en pdf-versjon av boka deres. Vil du dele bøkene dine, låner du dem bort når du har lest dem selv.

En venninne som er Grafillmedlem fortalte at hun hadde fått forespørsel om det samme. «Og jeg er webdesigner» sukket hun. «Tenk om noen hadde fildelt nettsiden min.»

Og likevel – jeg er ikke teit. Jeg skjønner på oppropet at kulturbransjen er redd for at legalisering av ikke-kommersiell fildeling vil true opphavsretten deres. Og likevel. Som forfatter er jeg mer redd for nettsensur og personvernsbrudd enn for at noen skal spre ting jeg har laget uten mitt samtykke.

Dessuten: Som blogger gir jeg bort store deler av tekstarkivet mitt gratis. Jeg tjener fremdeles penger. Å gi bort noe gratis og å leve av noe er ikke en motsettning på nett. Man må bare tenke annerledes enn det man har gjort tidligere. Kulturbransjen har først og fremst et innovasjonsproblem, ikke et rettighetsproblem.

Eirik Newt har kritisert kulturoppropet bedre enn meg.

Onsdag 2. september 2009

Blogg om jenter i utviklingsland!

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Blogg om jenter i utviklingsland!