Mandag 28. september 2009

Vennene mine om valget:

I en artikkel om nett og nettdebatt i siste nummer av Samtiden, der sosiolog Arve Hjelseth skiver at nettdebattene bærer preg av samtalene rundt kafébordene – at debatten på nett minner mer om samtalene vi har i den private sfære.

Jeg satt og tenkte at «Shit, jeg er jammen glad for at jeg er mer kultivert på nett enn jeg er i den private sfære. Lurer på hvordan det ville sett ut om jeg la et utdrag av de private samtalene på nett?»

Så: Her er noen eksempler på replikker fra venner og kjente fra diskusjoner rundt stortingsvalget. Alle er anonymisert og lettere omskrevet for å passe formatet. NB: Ikke for sarte sjeler.

Tilfeldige utsagn om valget:

«Buuuhuuu! Jeg kan ikke se en politisk debatt mer i mitt liv! Det er ikke noe morsomt uten Lars Spooonheim! Buuu!»

«Du ligner faktisk skikkelig på Siv Jensen. Du må slutte å gjøre den hakegreia når du blir irritert.»

«Herregud, ingen kunne stemme på SV eller SP etter alle de partilederdebattene. De har gått fra å være selvstendige politikere til å bli posergirls som bare “Åååh, Jens! Vi er helt enig med Jens! Ja, når Jens sier det, så blir det nok sånn, assa!”»

«Jeg ville egentlig ha stemt Venstre, men jeg er jo føkkings homofil, og det hjelper ikke hvor bra politikk de har når de har tenkt å hoppe til køys med Dagfinn Høybråten hvis de hadde blitt valgt. Sorry, men Krf nuller ut Venstre. Det var nok en av grunnene til at de fikk så få stemmer.»

«Tenk deg om det hadde blitt en Høyre-Arbeiderparti-regjering! De ville regjert til evig tid, og det ville vært skrekkelig stabilt, skrekkelig kjedelig og ingen debatter! Alle bare “jeg er ikke politisk, jeg bare styrer landet”.»

«Jeg stemte Rødt fordi noen må sitte på stortinget og si “Nix. Kommer ikke på tale. Nope. Nei. Aldri i verden. Jeg kommer til å lenke meg fast. Åneidu, ikke enstemmig. Jeg er kjempemot.” »

«Jeg stemte SV. Det gjør at jeg føler at jeg tapte valget selv jeg vant det. Huhei.»

Etterhvert blir diskusjonene mer usaklige:

«Hvilken politiker ville du ligget med, om du måtte? Og hvis fikk reservere deg mot én – hvem ville det blitt?»

Flere: «Åh, jeg reserverer meg mot Bjarne Håkon Hanssen! Tenk å våkne opp dagen derpå også ligger han og gliser til deg!»

Et par: «Siv Jensen, helt klart. Grensen går ved Siv Jensen!»

Noen: «Nei, gi deg’a! Det er jo bare fordi du er så uenig med henne! Jeg hadde pult Siv Jensen, hun er barsk!»

En: «Åh, se for deg Kristin Halvorsen – Siv Jensen-sandwich! Hvem hadde vært på toppen?»

Samstemt: «Kristin Halvorsen!»

Noen: «Jeg tror jeg går for Kristin Clemet, jeg. Hun er heit!»

Noen andre: «Neinei, Ine Marie Eriksen og Inga Marthe Torkildsen!»

En: «Haha, da skal jeg ha trekant med Gro Harlem Bruntland og Kåre Willoch!»

Flere: «Awww, Kåre Willoch!»

Jess. Sånn går nu dagan. Gudskjelov er jeg bedre filtrert på Internet enn i virkeligheten, gitt.

Søndag 27. september 2009

Bør jeg trekke meg fra Harald Eias TV-show?

OPPDATERT: Harald Eia dukket opp i kommentarfeltet og gjorde meg oppmerksom på at jeg er klippet ut av dokumentaren hans allerede. Dermed er vel spørsmålene som blir diskutert i innlegget under ikke så oppdaterte lenger. Jeg lar det stå likevel, siden jeg tror det er god folkeopplysning å vise hvordan jeg opplevde at intervjuet med meg ble til. Det kan også være interessant å se Eias TV-program i lys av diskusjonen under.

For litt under et år siden fikk jeg en forespørsel om å delta på et nytt TV-show Harald Eia laget.

Jeg ble forklart at det skulle være en seriøst dokumentar, og at vi skulle snakke om «kjønn, kjønnsroller og motsettningen mellom idéene folk flest har om kjønn vs det ekspertene har».

Jeg fikk en personlig oppringing fra Eia en sen kveld midt i lanseringen av Jenter som kommer og takket ja uten å tenke meg om et øyeblikk.

Omg, en av landets mest kjente TV-personligheter ville prate med lille meg, og de kom til å ta opp hjemme i stua vår.

Litt om forbredelsene til opptaket:

Telefonsamtalen varte i over en time, der han stilte meg masse spørsmål om forhold, jenters seksualitet, utroskap og sjalusi. Han var kanskje spesielt opptatt av sjalusi.

Et stykke ut i samtalen begynte han å bli ganske personlig og pratet om seg selv og ulike forhold han hadde hatt. Jeg fulgte opp med info om meg selv i den naive tro at vi nå pratet privat.

Han forklarte meg at TV-teamet kom til å kontakte meg og at jeg fikk forbrede meg på opptak i løpet av november.

Er du fast leser her på bloggen, husker du sikkert bildene fra «hjemme-hos»-reportasjen i det Jacksonske hjem. NRK rigget til studio i stua vår, og instruerte meg til hvordan vi kom til å gjøre det.

Det øyeblikket Eia kom, ville kameraet gå på, de ville filme veien hans gjennom stua vår og deretter hoppe til samtalen mellom Eia og meg.

Om selve opptaket:

Da filmingen satte i gang, knipset Eia et bilde av meg med et polaroidkamera og satte i gang og grille meg med spørsmål.

Det var nesten de samme spørsmålene han hadde stilt meg på telefon, bare at han hadde sikret seg mot mine motargumenter og at jeg nå måtte finne nye måter å svare på spørsmålene på mens kameraet gikk.

Samtalen gikk i rasende fart, han la ann tonen som en ungdomspolitiker i en skoledebatt – og jeg svarte med å legge ann samme tone selv.

Plutselig dukket de private detaljene jeg hadde gitt ham på telefon opp. «Men jeg hører at DU..?» Jeg ble så forfjamset at jeg bare fortsatte samtalen uten å stoppe ham der.

Etterspillet:

Da kameraet gikk av, skiftet Eia personlighet og sa at jeg hadde klart meg bra, og at jeg slett ikke var en av de gærneste skeiv-teori-folka han hadde snakket med.

Så måtte Eia og TV-teamet løpe. Det er det siste jeg har hørt fra dem. Før jeg ble intevjuet prøvde jeg å google Eias prosjekt for å finne flere, utdypende detaljer om hva det egentlig var jeg skulle være med på.

Det eneste nettet kunne opplyse meg om var at Eia var i gang med «seriøs sosiologi-TV».

Hvorfor jeg fikk kalde føtter:

Så – i våres, var han plutselig i avisen med en veldig sterk agenda. «Hmm.» tenkte jeg. «Så det er dét programmet jeg er med på? Hvem er det som står for de alternative stemmene hvis han har hovedansvaret? Hva slags kontekst kommer intervjuet mitt i? Hmm.»

Idag så jeg at Willy Pedersen var ute i avisen med en kritikk av Eia og Eias metoder som samstemte godt med opplevelsen min av intervjuet.

Eia har svart kritikken med at etablerte forskere får tåle litt krasse spørsmål og at de ikke har monopol på å styre skuta.

Og jeg bare «Eh, åkei, fint for de som er etablerte forskere, men jeg er en politisk forfatter på 22. Ikke så innmari etablert, gitt. Ikke særlig komfortabel, nå».

Så hva bør jeg gjøre?

Jørgen Lorentzen, som tydeligvis også er intervjuet til programmet er også skeptisk, men skal få se og godkjenne alt han er med på i serien.

Jeg har ikke hørt fra Eia siden jeg ble filmet, og har hvertfall ikke fått se noen sitatsjekk eller klipp. Mulig jeg ville vært mindre nervøs om jeg fikk det samme, men det er kanskje noe man må mase seg til?

Så nå sitter jeg her med en litt uggen følelse og lurer på om jeg bør kontakte NRK og snakke med dem. Det kan være jeg blir fremstilt helt greit.

Det kan være jeg bare er med et kort klipp siden jeg ikke er noen stor, kjent forsker. Det kan være at jeg er blitt klippet sånn at bare de personlige, overhumplende kommer på TV.

Engstelige-Virrvarr har lyst til å gjemme seg og tie ihjel hele TV-serien til den er ferdig, men det er ikke så konstruktivt det heller.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre mine lure, oppegående lesere til råds:

Kom med utfyllende innspill i kommentarfeltet, er dere snille.

OPPDATERT 2: Fant akkurat nå ut at programmet heter «Hjernevask». Det fikk jeg heller ikke beskjed om da jeg ble spurt om å gjøre et intervju. Navnet setter jo an tonen på en måte jeg ikke er helt komfortabel med, heller. Her er hjernevaskede Virrvarr, lizzom.

Torsdag 24. september 2009

Hvis jeg var helseminister

«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.

«Hm.» sa jeg. «Hm.»

Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.

• Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
• Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
• Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.

Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?

Onsdag 23. september 2009

Feminist i dagliglivet

«Det er mye lettere å være miljøverner i praksis enn feminist, jeg skulle ønske jeg kunne resirkulere patriarkatet.» skrev Prosalosa i kommentarfeltet mitt i går. Hm, tenkte jeg. Godt poeng. Hvordan er jeg feminist i dagliglivet, egentlig? Hva er å være feminist i praksis?

Jeg har sett gjennom vanenen mine:

1. Jeg kvinner meg opp.
2. Jeg henviser til denne Xkcd-stripen når folk begynner å snakke om at «Ja, jenter gjør jo sånn» og «Alle damer vil jo» fordi én jente gjør noe eller vil noe.
3. Jeg sier imot folk som kaller jenter for horer, lette på tråden, billige sklier, luremus og frigide jævler. Fordi det å ville ha sex, ombestemme seg når det kommer til sex eller å ikke ville ha sex ikke er galt noen av delene.
4. Jeg forteller venninnene mine at de er bra nok, flinke nok, og at det ikke er noe galt i å ta seg godt betalt i jobbsammenheng.
5. Jeg forteller meg selv at jeg er bra nok, flink nok og at det ikke er noe galt i å ta seg godt betalt i jobbsammenheng.
6. Jeg forteller gutter at de får «ta det som en dame.»
7. Jeg tar meg tid til det lille foredraget som kommer når noen jeg kjenner mener at jenter er snillere, mykere, mer omsorgsfulle og flinkere til å ta seg av folk rundt seg og at verden trenger kvinnelige verdier. Problemet med leksa er at det gjør at damer som ikke er på måten ovenfor ikke får lov til å være damer og at snille, myke og omsorgfulle menn ikke får være menn.
8. Jeg stiller spørsmål ved at gutter som er opptatt av klær og kosmetikk må være homser, og at jenter som er opptatt av fotball og bilmekking må være lesber. Seksuelle preferanser er ikke det samme som interesser, folkens.
9. Jeg trekker frem faktafeminisme-kortet og ler av alle som mener jenter snakker mer enn gutter, at kvinne er kvinne verst og at jenter passer til språk mens gutter har teken på realfagene. Sorry, men dette er påstander som er like velbegrunnede som at eskimoer har hundre ord for snø, og de begrenser folk i tillegg.
10. Jeg har en liste over jæskli flinke damer jeg kan hente navn fra når noen spør meg om jeg har idéer til foredragsholdere, konsulenter, skribenter, designere, programmerere og musikere. De som spør har nesten aldri flere enn to kvinnelige foredragsholdere på en liste over femten programminnslag, pussig nok.
11. Jeg tar plass og er synlig.

Dette er de innvirkningene feminismen har på dagliglivet mitt. Alle de politiske ståstedene kommer i tillegg. Alle punktene på listen over er ikke veldig bevisste handlinger, som er en av grunnene til at Prosalosas kommentar fikk meg til å tenke litt.

Så, kjære feministiske leser: Hva gjør du i praksis? Kom med innspill i kommentarfeltet eller skriv ditt eget innlegg.

Mandag 21. september 2009

Om rasisme og norsk debattklima

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Om rasisme og norsk debattklima

Lørdag 19. september 2009

Åpen mikrofon, åpent kommentarfelt

Idag har jeg hjernen på halv stang, to deadlines som kryper mot meg, tusj på fingrene og et enormt behov for kaffe. Kort sagt: Jeg har ikke tid til å skrive et blogginnlegg.

Nå har jeg sett at en del ytenlandske blogger opererer med åpne innlegg: Korte innlegg med et eller flere diskusjonstemaer der kommentarfeltet får boltre seg og snakke seg i mellom.

Jeg er litt usikker på om dette vil fungere så godt her, siden veldig mange av leserne mine allerede skravler seg i mellom på Twitter. På en annen side er det mulig til å skrive mye lengre og trådet i kommentarfeltet mitt ^_^

Tre ting dere kan snakke om:

1. Skriver du på noe nå? I så fall: Hva? Artikkel, blogginnlegg, Den Store Fortellingen?
2. En kjent Gandhifloskel lyder: Be the change you want to see in the world. Er det et utsagn du forholder deg til? Hva slags forandring vil du se? Hvordan er du den?
3. Noe du har hatt lyst til å si til noen/verden/meg/ som du ikke har funnet noen annledning til å si før? Ordet er fritt. Si det her. Vær anonym hvis det gjør det enklere.

Husk at det er lov å bare svare på andres kommentarer, også. Snakk, så slenger jeg inn replikker fra skrive og tegne-tilværelsen innimellom, jeg også.

Fredag 18. september 2009

Milepæler og blodprøver

Jada, jada, Internet. Jeg vet du ikke er så interessert, men dette er min blogg og jeg liker å huske viktige øyeblikk ved å skrive dem ned.

Altså: Idag er første gang jeg har gått til legen alene uten å være redd. Idag er første gang jeg har tatt blodprøve alene uten å være skrekkslagen, svimmel og kvalm.

Jeg gav meg selv en kake i premie. Dette har jeg øvd meg på de to siste årene, og jeg er veldig stolt.

Redd for å ta blodprøver, du også? Svimer du av? Jeg har funnet et par ting som funker for meg:

1. Få lagt deg ned før de stikker deg. Det er mye vanskeligere å svime av når du ligger enn når du sitter.
2. Pust. Pust dyyyypt ned i magen gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Smarte bioingeniører stikker når du puster ut, og da kjennes det nesten ikke. Pustingen holder angsten i sjakk og du får ikke svimt av så lenge du husker å puste godt. Jeg pleier å begynne å puste lenge før noen stikker meg, så jeg har en god rytme når stikket kommer.
3. Fortell den som skal stikke deg at du er redd og kanskje svimer av. Da er det enklere for dem å ta hensyn.
4. Blir du svimmel: Bli liggende nede litt og samle deg før du reiser deg opp.

Jeg er veldig begeistret for at noe som tidligere kjentes som en livslag forbannelse (Jeg skal ta en blodprøve, jeg må nesten kaste opp, jeg må akkutt på do, jeg er så redd at de ikke finner årene mine og må stikke flere ganger, jeg svimer av på gulvet på legekontoret) faktisk kan temmes.

Jeg føler meg så kul og barsk at jeg gliser som en gærning hver eneste gang jeg ser meg i speilet.

Fredag 18. september 2009

Dan Browns tyve dårligste setninger

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Dan Browns tyve dårligste setninger

Onsdag 16. september 2009

Kjærlighet til gamle damer

Jeg har en rekke kjærlighetsbrev til gamle damer i notatboken min. Det er en del av dem som får meg til å tenke at jeg skal være meg hele livet. Det kommer ikke en rar alderdom og forvandler meg til noe fremmed.

I populærkulturen har vi to typer gamle damer: Den snille gamle damen som lukter lavendel og baker boller, og den slemme gamle damen som hytter med stokken og alle kaller heksa.

Da er det godt å vite at det finnes damer som er seg selv til over fylte åtti. Her er et par av dem. Inspirert av siste innlegg hos Mihoe.

Fr. Hattenål

Jeg har en favoritt på Verdensspeilet i Fredrikstad som er over søtti, og alltid bruker store hatter med blomster, silkebånd og hattenål med bling.

Hun har lang, rosa kjole og rosa tweedjakke, høye hæler og lange, rosa negler. Hun gjør det som gamle damer ikke skal: Hun viser kløft og ankler.

Hun røyker mentolsigaretter med munnstykke og drikker en flaske hvitvin før klokken blir tolv. Hun har store smykker og tung rouge i kinnene, og hun setter nesen litt ekstra høyt i sky når hun går forbi noen som peker og hvisker seg i mellom.

Diva DaCapo:

Bestemoren til en gammel venn av meg var også en sånn diva i åttiårene. Hun gikk med gåstol og pumps (fordi, Herregud, hun kunne bare legge seg ned og DØ om hun skulle gå med tøfler!) og hun danset i hagen når ingen så henne.

«Kan du ikke gi meg en liten konjakk, vennen?» spurte hun barnebarnet. «Neimen bestemor, du vet du ikke skal ha noe å drikke!» «Åååh, bestemor skal snart dø snart uansett, hun, hun trenger ingen konjakk, nei, nei nei, bare vann og vørterøl til det siste!» Så fikk hun konjakken og skrudde på DaCapo.

«Jeg ser jo ingenting lenger!» sutret hun. «Jeg er jo fullstendig blind!» Så kunne hun sitte i tussmørket og plutselig peke tvers over stua og skrike ut om at det var en edderkopp der.

Vi gikk bort og kikket, og der satt det faktisk en bitteliten edderkopp i skyggen. Blind, ja. Javisst.

Farmor:

Farmor er rå. Farmor har løpt i skogen, laget tusen glass syltetøy, sittet i bystyret, fått et uttall antall fartsbøter og slåss med flere politikere enn deg.

Hun har skapet fullt av pels og perler og kommoden full av leopardundertøy. Hun har hatt alle radikale politiske standpunkter forruten de som ville hindret henne i å gå med pelsen.

«Stemmer du HØYRE?» kan farmor finne på å brøle ut i fint selskap. «Erru idiot?» Første gang hun traff Mr. Jackson trakk hun meg til side og lurte på om jeg ikke skulle finne meg en kjekk neger istedet. «Da ville dere fått pene barn, da!»

Første gang hun så ham i dress ble hun likevel overbevist. Da snek hun seg bort og kløp ham i rumpa. Da hun hørte at vi skulle gifte oss, ble hun bekymret. «Ida! Det er jo mange andre mannfolk der ute! Tenk på alle du ikke har pult!»

Skriv om dine gamle yndlingsdamer i kommentarfeltet ^_^

Tirsdag 15. september 2009

Valgblues og planlegging

Det er en følelse av å ha satset på feil hest, er det ikke? Åkei, jeg satset jo på en hest som ikke kom i mål en gang, Erling Folkvord-hesten manglet jo noen stemmer på å komme inn, men jeg spilte på klimahesten, på personvernshesten og på humanitær asylpolitikkhesten, og pussig nok var det partiene som hadde disse hestene i stallen som kom sist i mål, også.

Jeg burde spilt på lavere skatt eller «Stol på Stoltenberg»-hesten. De løp i mål lenge før de siste stemmene var talt opp. Jeg sitter med en uggen følelse av å være i mindretall, selv om regjeringen jeg ønsket meg fortsatt har flertall.

Så jeg sitter her og tenker: Valgkampen er over, men jeg må gjøre noe. Ikke fordi jeg planlegger et langsiktig løp frem mot neste valgkamp, men fordi jeg har lyst til å påvirke det politiske klimaet vårt. Når ingen av de sakene jeg er opptatt av er viktige saker på dagsordenen, må jeg muligens lage mer lyd.

Her er planen min:

1. Blogge mer politisk: Jeg har blogget litt politisk den senere tid, men jeg har ikke hatt noen plan for det. Så. Mer om de sakene jeg bryr meg om.
2. Skrive kronikker til avisen:Når alle de teite og plagsomme folka gjør det hele tiden, burde jammen jeg kunne gjøre det også. Jeg må tydeligvis utvide bloggvirksomheten til papir et par steder.
3. Fortelle Rødt hva jeg tror de må endre: Hvis du gjør det samme år etter år uten ønsket resultat, kan det være at du gjør noe feil. Siden jeg vet hvorfor Rødt ikke funker for meg i mange sammenhenger lenger, tror jeg det er allright å dele med dem hvorfor de ikke gjør det. Konstruktiv kritikk osv.

Ellers tror jeg vi som bloggere kan være med på å lage et bedre politisk diskusjonsklima. Noe av det jeg har lært i bloggerby er at du ikke trenger å være enig med noen for å respektere dem, at det er lov å tvile, ombestemme seg, gruble og gi seg når man får ny informasjon.

Så jeg tenker at «Åkei, Avil og jeg er ikke enig om alt her i verden», men vi er jammen enige om hva som mangler i den politiske debatten. I tiden fremover får vi bare brette opp armene og sette dagsorden selv.