Tirsdag 18. august 2009

Kulturkroki: Mer live enn på årntli

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Kulturkroki: Mer live enn på årntli

Mandag 17. august 2009

Virrvarr tester: E-bok

Nei, jeg har ikke et sånt lesebrett. Jeg har lyst på et sånt lesebrett, men er litt frastøtt av alle DRM-variantene der ute. Når jeg kjøper en bok, vil jeg eie den. Jeg er lite begeistret for leie-varianten på de mest populære lesebrettene, som Kindle.

Etter å ha lest Newth sin gjennomgang av kvaliteten og pris på ebøker du får leid gjennom lesebrettene, gjør det meg enda litt mer skeptisk.

Nå har jeg kjøpt en ebok skrevet av en blogger, som for alle praktiske formål er en ganske stor pdf-file. Jeg gjorde dette fordi jeg var interessert i å se hvordan bloggere skrev ebøker.

Jeg regnet med at bøker skrevet for skjerm av noen som alltid skriver for skjerm ville være annerledes enn bøker tilrettelagt for skjerm av noen som aldri leser på skjerm i utgangspunktet.

Jeg endte opp med å kjøpe Probloggers bok om hvordan få en bedre blogg på 31 dager etter å ha lest litt ulike anmeldelser rundt omkring. Boka kostet 124 kr, som er billig for en bok, men føles litt dyrt når du vet du får en pdf.

På den andre siden er det allright å tenke på at du gir hele summen direkte til forfatteren, og litt over hundre kroner er greit å bruke på et eksperiment. Uansett var det digg å kjøpe en bok på nett og få den to strakser senere.

Jeg ble ikke skuffet.

Ja, det er en pdf. En pent designet, lettlest pdf beregnet på at jeg skal lese på skjerm. Her er et skjermskudd av hvordan det ser ut.

Det kule med eboka er likevel ikke at den er lettlest og ser ut som en skikkelig bok. Det kule er at eboka til Problogger er en slags oppgradering av hva en bok kan være.

Fr. Martinsen stilte seg spørsmålet om hva digitaliseringen av bøker ville gjøre for hva slags bøker vi skriver. Problogger-boka er et godt eksempel på dette.

Kule ting i eboka:

• Lenker. Når forfatteren henviser til en artikkel, til en kilde eller til en annen blogger gjør han det via en lenke. Det gjør at du leser eboka mye mer interaktivt enn du leser en vanlig bok. Istedenfor å vite at denne påstanden utdypes av en annen skribent, leser du utdypingen før du leser videre, og du leser utdypingen på et annet sted på nett. Forfatteren er lenkebruken bevisst, og har et eget kapittel der han rett og slett lenker til femten artikler som er så viktige at du må lese dem om du skal skjønne dette. Mens papirbøker begrenser lesningen til boka du har i fanget, gjør henvisningene/lenkene i eboka at mange flere tekster blir lest i samme slengen.
• Interaktivitet. Forfatteren har opprettet et forum for boka si, med et underforum for hvert kapittel. Hvis du har lyst til å snakke med noen som er akkurat der du er i boka, akkurat nå, kan du gjøre det. Og folk gjør det. Jeg logget meg inn sammen med rundt 13000 andre lesere. Det gjør at du går rett fra lesning til diskusjon av det du har lest – hvis du har lyst.
• Bloggen som fordypning. Siden boka er skrevet av en blogger, bruker forfatteren sine egne bloggtekster som fordypningsmateriale på enkelte emner. Han har en analytisk del i boka, og henviser til en del blogginnlegg der han har gjort dette i praksis. På denne måten blir eboka en forlengelse av bloggen og en utvidelse av bloggen. Den er lengre enn et blogginnlegg, og grundigere enn ett blogginnlegg, samtidig som den også kan støtte seg på blogginnlegg. Å kunne vise direkte til andre tekster i forfatterskapet sitt uten å måtte gjengi dem er noe nytt.
• Screenshots. Skjermskudd er en av de vanligste illustrasjonene i boka, for å illustrere hvordan det ser ut når man bruker ulike nettaplikasjoner. Det – kombinert med lenker – gjør det veldig pedagogisk. Overgangen mellom brukermanualen og det du gjør i nettleseren blir utvisket.
• Podcast. Det følger med en podcast til boken som ble laget etter at boken ble ferdig. Der svarer forfatteren på ofte stilte spørsmål leserne har sendt inn.

Men er det en bok?

Jess, det er definitivt en bok. Det er en tradisjonell håndbok med tradisjonell kapittelinndeling, forord, etterord og det meste annet du forventer av en bok. Den er på i underkant av hundre sider, og lest på en kveld. Integreringen av lenker og interaktivitet går ikke på bekostningen av lesbarheten. Du er vant til å følge lenker frem og tilbake på nett og dette er mye av den samme opplevelsen.

Pdf var veldig mye mindre slitsomt å lese på enn jeg hadde trodd. Det antar jeg har å gjøre med at pdf’en var laget for å leses på skjerm, ikke for å gå i trykken.

Kort sagt er jeg ganske gira, og skulle gjerne hatt alle fagbøkene mine i ebokformat, så jeg kunne lese kildene forfatterne bruker underveis og diskutere med andre som akkurat har lest boka. Nå er jeg uheldigvis i gang med å skrive ny papirbok om dagen, siden jeg fikk avsindig lyst til å lage min egen ebok nå.

Søndag 16. august 2009

Svineinfluensa: Aktivitetstips

Grisene er på tilbaketog. Feberen går ned, hosten er på tilbaketog og det kjennes ikke ut som om noen har knabbet kroppen min og byttet den ut med en eldre, mer skrøpelig modell. Svineinfluensaen har vært forbannet kjedelig.

Her styrer og ståker de om den i media et halvt år, men når jeg først får den, stjeler den hjernen og konsentrasjonsevnen min så jeg ikke får brukt sykedagene på å koke opp gode grisevitser og svinske svulstigheter. Jeg har ikke fått utnyttet det opplagte, tabloide potensialet i influensaen. Jeg har bare liggesittet og glodd i taket storparten av tiden.

Uansett. Jeg kom opp med noen svinaktige aktiviteter. Siden du også trenger noe tidtrøyte når det blir din tur.

Griseri jeg har slått ihjel tiden med:

1. Sunget «Og hvem skal bli til pølser og mat, så du og jeg kan spise’n? Ja hvem er tykk og doven og lat? Jo – det er ….GRISEN!», for så å synes synd på grisen. Det er det eneste dyret i Gåtevise som utelukkende defineres som mat. Alle andre har litt personlighet eller en kosefunksjon.
2. Gått over til å synge «Med krøllet hale» og lage alle bevegelsene til. Jeg burde jobbe i barnehage. Måtte slutte fordi jeg syntes synd på grisen, her også. Du kan ikke bruke gris som skjellsord til en gris. Det er som å selge bananer til noen og lage apelyder til dem etterpå.
3. Sett på de tre små grisene og tenkt på at barnefilmer jaggu hadde mye hardere moral før. Jobb eller bli spist av ulv, unger.
4. Sett Liam Lynch intervjue de tre små grisene om husbygging og ulvefare. Filmen får en overraskende slutt når intervjueren spør ulven om han ville spist en gris og ulven svarer: «Ja, ville ikke du?» Liam innrømmer nølende at jo, han spiser jo griser stadig vekk. Plutselig har han og ulven masse til felles.
   
5. Funnet igjen denne gamle Ikeareklamen som kombinerer seksuelt griseri med den litt mer tradisjonelle, landbruksorienterte varianten.
   
6. Satt meg ned og sett hele Emil Och Griseknoen på youtube. Her er del 1.
   
7. Lurt på om jeg skulle lese Lord of the Flies på nytt, men slått det fra meg. Jeg har vært for tung i hodet. Om du føler deg inspirert til litt «Kill the pig!» etter at du har fått viruset, finner du boka her.
8. Lest om griser, grisens natur og grisen i fangenskap. Begynt å like griser altfor godt. Stakkars grisen. Fine grisen.
9. Skjønt at det er flust med folk som tror at svineinfluensaen er et komplott for å drepe folk med den onde, onde svineinfluensavaksinen. Alle de mulige konspirasjonsteoriene som jeg ikke klarer å tenke meg frem til en gang.

Nøff-nøff til deg, også. Jeg satser på å være på bena igjen til uka.

Onsdag 12. august 2009

Noen siste måltider

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Noen siste måltider

Tirsdag 11. august 2009

Dagens kvinnekonge: Anne Bitsch

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Dagens kvinnekonge: Anne Bitsch

Mandag 10. august 2009

Stengt på grunn av svineinfluensa

Vel – all RL-aktiviteten min er i hvertfall stengt. Vi får se hvordan det blir med bloggingen. Altså: Alle avtaler er avlyst på ubestemt tid. Selv er jeg litt innestengt hos svinske svigers. Vi får ikke ta imot besøk. (Det går bra. Vi har bokselapskaus ^_^)

Søndag 9. august 2009

Dikt: Mind-Body Problem

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Dikt: Mind-Body Problem

Søndag 9. august 2009

Om den gangen jeg var gravid

To måneder etter at jeg begynte på universitetet, ble jeg gravid. Jeg fant det ut på et utested på Grünerløkka med fem og en halv øl innabords.

En bitteliten blødning på helt feil sted i syklusen fikk meg til å gå hjem og ta en graviditetstest jeg hadde liggende. Jeg fikk bekreftet mistanken min: Testen var positiv. Det var ikke et lykkelig øyeblikk.

Jeg var 19 år, halvparten av mine nærmeste var ihuga abortmotstandere og jeg gikk ikke på p-piller, for alle snakket om hvor skadelig det var med sånne hormontilskudd.

Siden dette var før jeg kom over legeskrekken min, var det mest logiske å ringe familie og venner, samt spørre google om alle de tingene jeg lurte på.

Spørsmål nr. 1 var følgende: Hadde jeg skadet fosteret ved å være på fylla? Spørsmålet “Vil jeg beholde det eller ei?” klarte jeg ikke stille meg selv.

Jeg var så redd for konsekvensene det ville ha i omgangskretsen at det var utelukket, og jeg orket ikke tanken på å ta en superhemmelig abort. It was baby time.

Nå visste jeg ikke så mye om dette med konvensjonene rundt graviditet, egentlig. Jeg var seks-syv uker på vei, og visste ikke at det vanlige var å holde kjeft om graviditeten sin til du har hatt den i tolv uker. Jeg fortalte om omstendighetene til mor, svigermor og vennekretsens ulike ryktesentaler og lot dem spre det videre.

Responsen var overveldende. Før jeg fikk snudd meg, var kjelleren hjemme hos opphavet proppfull av babyutstyr og folk spammet meg med smil, navnebøker, babyvennlig garn og tøybleiemisjonering.

At Mr. Jackson og jeg hadde nix og nada inntekt og bodde på ett rom og kjøkken-kott var det ikke så nøye med. Jeg kunne telle venner som sa «Eh, okei. Er du klar for dette? Vil du dette nå?» på tre fingre.

Selv gikk jeg rundt som en stor ball formeringsprestasjonsangst og smilte så godt jeg kunne. Jeg bare håpet-håpet-håpet ingen fant ut om den turen på fylla. Alt jeg noensinne hadde lest om alkoholskader på småbarn tårnet seg opp så fort jeg fikk to minutter for meg selv.

Så skjedde det. Jeg våknet opp i loftsenga Mr. Jackson og jeg sov i på dette tidspunktet og kjente blodet fosse. Jeg forsøkte å skynde meg ut på do, men allerede på vei ned trappa sprutet det så mye at det kjentes ut som lårene mine var heisdøra i The Shining. Jeg laget blodspor gjennom hele leiligheten.

«Åhgud» tenkte jeg. «Jeg drepte den med den øllen. Det gjorde jeg.» Det kjentes ut som om underlivet mitt gulpet og brakk seg. Det stakk og gjorde vond som menssmerter ganger ti. Så vondt at skyldfølelsen snart ble forvandlet til raseri.

«FØKKINGS JÆVLA UNGE! FØRST LAGER DU SÅÅÅÅ MYE STRESS OG PES FOR MEG, DU FÅR MEG TIL Å TRO AT JEG MÅ SLUTTE Å STUDERE, GI OPP ALT JEG DRIVER MED OG SPARE TIL BARNEVOGN FØR DU BESTEMMER DEG FOR Å STIKKE AV OG GUKKE UT I DO! BUUUUUU! DIN DRITT!»

Jeg smalt i veggen, jeg sparket i radiatoren, jeg brølte til Mr. Jackson. I dagene som fulgte lærte jeg mye om spontanaborter. Både at de er veldig, veldig vanlige og at de sjelden er relatert til hva en stakkars vordende mor skulle ha funnet på.

Spontanaborter er kroppens avknapp om noe i baby-mekkings-prosessen går feil. «Woops, ingen ryggrad! Off you go!», liksom. Jeg lærte at det skjer med de aller fleste som prøver å lage barn med vilje og at det egentlig ikke er en stor krise. «Det er jo et tegn på at du er fertil!» lo legen som undersøkte meg på Ullevål etterpå.

Og likevel. Alle rundt meg ropte og skrek. Alle rundt meg var ekstremt sorgtynget og forståelsesfulle. Og jeg? Etter at sjokket ved å blø en sjø og gulpe ut et forster i do hadde lagt seg, var jeg bare lettet. Jeg hadde sluppet unna. Likevel burde jeg jo ikke være glad for at jeg hadde mistet det? Jeg hadde jo selv villet ha det? Eller? Eller nei?

Jeg gikk opp ti kilo på to uker.

«Du kan jo prøve igjen!» sa slektningene entusiastiske. «Ja, du må jo bare prøve igjen!» Sånn begynte babypresset for alvor.

«Du må ikke spise blåmuggost hvis du har tenkt å bli gravid igjen! Herregud, du spiser vel ikke sushi nå? Har du oversikt over eggløsnigene dine? Tar du folattilskudd?» Det er ikke måte på hvor mye folk kan mene om privatlivet ditt når det er babymekking som står på dagsordenen.

Og jeg gikk rundt i en sky av «Eh. Eh. Si det.» mens jeg desperat ønsket at folk skulle glemme at jeg hadde sagt at jeg ville ha barn siden det virket som om det kom til å bli et barn.

En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.

Jeg synes ikke det er så sært. Alle forventningene skaper en idé om en fremtidig unge du mister. Fosteret er den samme celleklumpen, men idéen om hva den kan bli er helt forskjellige.

Jeg blødde ut alle mine slekt og venners fremtidige barnebarn, oldebarn og tantebarn, et kryp det allerede var stor navnekrangel om. Jeg skjønner også i ettertid hvorfor mange velger å ikke fortelle omgivelsene om det før de usikre tolv ukene er gått. De forventningene som skapes når noe offentliggjøres gjør skuffelsen mye sterkere, også.

Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.

Der satt feige Virrvarr og ville forsvare andres rett til abort med nebb og klør, men torte ikke ta en selv fordi hun var redd for at noen skulle finne det ut og behandle henne som babymorder. Det å fortelle de nærmeste om graviditeten var synonymt med å måtte gjennomføre den.

Sånn sett var det få ting jeg syntes var så befriende som lese FruLurSur sitt dokudikt om spontanabort:

Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakke

på do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slim

og endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd

Og jeg bare: Jess. Kroppen er endeleg nøgd. Sånn var det for meg, også. Alt det andre var omstendigheter og forventninger og skyldfølelse og skitt.

I ettertid er jeg blitt veldig takknemlig for spontanaborten min. Det var en sånn utmerket løsning på en kjip situasjon der jeg ikke klarte å ta et valg jeg var fornøyd med, og det er greit å vite at «Åkei, sånn kjennes dette ut. Da vet jeg hvordan jeg skal takle det om det skjer igjen når jeg skal reprodusere meg med vilje. Ingen grunn til panikk.»

Lørdag 8. august 2009

Få drømmene dine tegnet på direkten!

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Få drømmene dine tegnet på direkten!

Lørdag 8. august 2009

Den internasjonale orgasmedagen

Det er den internasjonale orgasmedagen idag! Kom, kom! (Hoho, jeg ler av min egen vits.) Jeg har lyst til å tenke litt høyt i anledning dagen.

1. Hva er en orgasme:

Okei, det er en teit overskrift. De fleste vet hva orgasme er i en seksuell kontekst. Den store O, den lille død, klimakset, høydepunktet, det punktet verden smelter – du vet: Det punktet der alt blir ekstremt godt før det blir overfølsomt etterpå. Og likevel: Orgasmer er veldig mystifiserte. Anatomisk sett kan du sammenligne dem litt med f.eks nysing: De er halvautomatiske reflekser.

Rent fysisk er det underlivsmuskler som spenner seg-spenner seg-spenner seg og slipper. Når musklene slipper, går signalet fra hjernen vår og gjennom ryggsøylen. Hele kroppen er med. Noen rister. Noen skjelver. Noen føler at det risler gjennom dem. Noen opplever at det kjennes ut som om de får et støt – på en god måte. Orgasmedagen er egentlig «den kuleste muskelsammentrekningsdagen». Heia den.

2. Orgasme og evolusjon

Evolusjonært sett er poenget å overleve og formere seg. Jo morsommere og deiligere og mer ultrafantastisk det har vært å formere seg, jo mer gira har vi vært på å gjøre det. De av oss som har kunnet få jordristende, tåkrøllende, åh-jeg-ble-borte-litt-opplevelser med det å formere seg har vært de som befolker jorda idag.

Nå er vi litt smartere enn naturen, og har funnet ut måter å fremkalle orgasmer på uten nødvendigvis å formere oss, med mindre vi har lyst. Vi har løsrevet naturens overlevelsesmotivasjon og kan kose oss med det når vi har lyst, alene eller sammen med andre. DNA’et mitt tror det er reproduksjonstid rett som det er, og det er en refleks jeg gjerne utnytter.

3. Om seksualmoral

Alle har rett til å lage sin egen seksualmoral. Jeg kan ikke fortelle deg hva slags forhold du burde ha til de ulike kroppsfunksjonene dine. Og likevel. Jeg blir ofte svett av hvor mye ekstra betydning som skal legges i en av de mest grunnleggene refleksene våre.

Du skal liksom ikke nyte for mye, for lite, for ofte, for sjelden, med for mange eller for få, det er status knyttet til det, det er komplekser knyttet til det, det må være de riktige følelsene involvert osv. Så lenge du har sikker sex og ikke skader eller tvinger andre kan du herje rundt som du har lyst.

Du kan ikke få “for mange” orgasmer. Du kan ikke få “for få orgasmer”. Det er ikke noen egentlig mening eller moral knyttet til orgasmer. Både «skittent» og «vakkert» er innhold vi har lagt til selv. Lag deg en du er komfortabel med og som ikke får deg til å føle deg dårlig.

——-

Ja, dette ble litt mindre hands on enn jeg pleier. Jeg har bare skrevet så mange orgasme-guider det siste tre kvart året at jeg er litt usikker på hva dere har lest og hva dere ikke har lest. Ønsker? Forslag?