Mandag 31. august 2009

Fire fine ting

Fire fine ting – bildeversjonen:

Kaffekunst

Design – denne gangen: Tesil

Løsvektgodis:

Starwars-nerder på nett:

Søndag 30. august 2009

Menn venter for lenge med å få barn

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Menn venter for lenge med å få barn

Søndag 30. august 2009

Aschehougs hagefest

«Skal du blogge dette?» spør han. Jeg ler. Det er en så rar sosial setting. Vi hører musikken lenge før vi kommer bort til selve hagen. Det er folk i kjoler og oppsatt hår, folk i gummistøvler og regnkappe, folk i dress og silkeslips, folk med knallrød pels og regnbuesveis.

Jeg lurte på hva jeg skulle ha på meg, men skjønte at uansett hva jeg hadde valgt ville det gått kjempefint. «Sosiale koder? Du må si: “Gratulerer med bok! Jeg har desverre ikke lest den ennå!” når du introduserer deg» sier forleggervennen. «Ellers er det bare å hilse på folk.»

Så jeg tar et plastkrus med gratis drikkevarer, en pappaskjett med ostebiter på tannpirkere og kaster meg utti det. Alle har vist frem invitasjonen sin i porten, så alle som er her skal være her. Det gjør at alle i prinsippet kan snakkke uanstrengt med alle.

Før jeg får hilst på så mye som en liten poet, kræsjer jeg inn i Jonas Gahr Støre som snakker alvorlig inn i et TV-kamera. Slukøret småløper jeg unna. Jeg er ikke så flink til å takle alle situasjoner som jeg tror jeg er. Kameramannen ser oppgitt på meg. Dét klippet kan ikke brukes.

Jeg surrer rundt i den regnvåte hagen sammen med kavaleren min, treffer Magnus Marsdal og snakker litt om Rød Ungdom for ti år siden og blir introdusert for Gudmund Hernes. Jeg sier til ham at det var hans feil at jeg bare gikk i tredje og femte klasse, men ikke i fjerde.

Tenkte han på sånt da han laget reform 97? At fjerdeklassing også er en identitet, ikke barde et tall? Han ler og jeg ler og kavaleren påpeker at hun ikke gikk i syvende. Hvilken påvirkning, Hernes.

På veien rundt i hagen treffer jeg noen kjekke unge menn som forteller meg at det var de som kåret meg til «Ukas Idiot» på bloggen med samme navn. (Buddah og Mads Gilbert var også blant de nominerte) Det er et litt snodig øyeblikk der jeg flirer av dem og de flirer av meg. De synes visst jeg er passelig teit som er positiv, entusiastisk og engasjert på ordentlig.

Jeg synes de er passelig teite som er ultraironiske og panserblasterte fordi det er den eneste mulige kommunikasjonsformen. Også spør jeg dem om den rare bloggen de lenket til, Die Juedenfrage, og de genierklærer den. Jeg skjønner at jeg er litt ut, siden jeg ikke ler hele veien til Holocaustsenteret. Men hey, nettet er fritt. Skriv hva du vil.

Jeg finner mer rar mat på pinner, griper kavaleren i armen og finner nye folk å snakke med. Jeg finner ut at siden jeg befinner meg sammen med masse folk jeg bare har lest om eller sett på TV på en ganske lite plass, er dette tidspunktet hvor jeg forteller kjente folk ting jeg har hatt lyst til å fortelle dem en stund. Som:

«Kjære Hanne Ørstavik. Jeg har ikke lest noen bøker du har skrevet, men du er utrolig pen!»

Osv.
Jeg treffer gamle professorer. Jeg treffer kjentfolk. Jeg treffer fullstendig ukjente som er vel så spennende som dem jeg visste hvem var fra før. Før jeg vet ordet av det, legger jeg nye bokplaner, diskuterer improviserte prosjekter med fremmede og får en rosa origamikanin fra designerne i Elle Melle.

Et eller annet sted i selskapet mister jeg oversikt over alle jeg har hilst på, men det gjør ingenting. Jeg har det så fint, samtalene flyter så lett, og alle bekymringene mine om at noe skulle bli småskummelt eller anstrengt er forsvunnet.

Kavaleren og jeg tar en drosje hjem fra Litteraturhuset passelig sent på kvelden. Jeg hadde blitt lurt ut i en pornodiskusjon jeg klarte meg bra i, men kavaleren påstod at jeg stod og glippet med øynene mens jeg snakket. Et sikkert tegn på at Virrvarr bør hjem og sove.

Hovedinntrykket mitt når kalaset var over var likevel følgende: Jeg har lest for lite norsk litteratur. Jeg burde kanskje lese mer? «Du greide jo å la være å snakke med Dag Solstad om blogging, da» sa en venninnne. «Ja,» sa jeg. «Så alt i alt oppførte jeg meg pent.»

Lørdag 29. august 2009

Lørdag: Letting go of God

Julia Sweeney har et fantastisk show som heter «Letting go of God». Det er veldig fin lørdagsunderholdning. Her er et utdrag av showet fra TED.com. God helg!

Torsdag 27. august 2009

Mens jeg skriver dette

har jeg:

• Ansiktsmaske over hele fjeset som faktisk smaker ganske godt. Jeg skjønner man ikke skal smake på kosmetikken sin, men har man den i hele fjeset, er det så vanskelig å la være.
• Ett stykk lykkelig ektemann som har brukt de forrige ukene på å døpes i champagne, svømme over Akerselven og bli veldig immatrikulert på Arkitekthøgskolen.
• Ett stykk døsig Bergenser på sofaen min med håndvesken full av pels og penkjoler
• To invitasjoner til Aschehougs hagefest. Begge er til meg. Jeg fikk dem to ganger. Det betyr at jeg har en litt udugelig vert og dobbelt opp med bonger.
• Smilefjes på tærne.

Hadde jeg vært Hjartesmil, skulle dere fått bilder av dem. Jeg har bare dette lille, trange språket som nekter å bekle min tanke.

Tirsdag 25. august 2009

Normal

Jeg vet om mange som forbanner det «normale» livet. Jeg synes egentlig «normal» er litt eksotisk. Jeg øver meg på normal. Jeg får frysninger av å smøre matpakke til Mr. Jackson på morgenen. Jeg står opp tidlig og skjelver av forventning. Jeg skriver hver dag. Jeg leser hver dag. Jeg tegner. Jeg snakker i forsamlinger. Jeg har slått opp med NAV. Jeg øver meg på hverdager.

Jeg øver meg på å ikke jobbe mer enn åtte timer hver dag, så ikke alt jeg gjør blir arbeidstid. Jeg støvsuger. Jeg lager omelett til frokost. Jeg er så stresset at jeg drømmer at det er 23 desember og at jeg har glemt kaker og presanger fullstendig og dessuten må jeg stryke 17.mai-sløyfene og jeg har masse barn som skal på skolen for to timer siden. Jeg håper at jeg er blitt flinkere til å være meg enn jeg var i fjor.

«Du er jo helt normal nå!» sa noen til meg.
«Nope,» sa jeg. «Jeg bare øver meg.»

Søndag 23. august 2009

Hjerteskjærende om intersex

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Hjerteskjærende om intersex

Fredag 21. august 2009

Om fremmedfrykt og asylpolitikk

Da jeg var liten og skjønte at det fantes folk fra andre land som var på flukt fra krig og forfølgelse, og at de kom hit til Norge for å gjemme seg, spurte jeg mamma om vi ikke skulle la noen av dem bo hos oss?

Greit, vi hadde ikke så mye plass, men det var hvertfall plass til et par stykker i stua til de fikk seg jobb og penger og sitt eget hus og vi kunne bli naboer istedet. Jeg tenkte at åkei, de snakker ikke norsk og jeg kan ingen andre språk, men vi kan sikkert kommunisere med tegnspråk og lære hverandres språk etterhvert.

Det blir gøy å vise dem alle de tingene vi gjør som de sikkert aldri har vært med på – som å hente juletre i skogen, også kan de vise oss ting de gjør som ikke vi har vært med på. Kort sagt – jeg gledet meg veldig til vi skulle få ta inn noen flyktninger i huset.

Dette var før jeg fikk beskjed om at asylsøkere bor på asylmottak og at det var en masse byråkrati og juridiske greier, og at mange ble sendt hjem igjen fordi de ikke kvalifiserte til opphold. Å invitere en familie ekstra til å bo i stua vår ville antageligvis være ganske ulovlig og politiet ville kommet og hentet dem.

Så når jeg hører flere og flere folk snakke om hvor problematisk det er at det blir så mange av dem, at de er redde for den norske kulturarven, at det burde være færre, det burde være strengere, at de kan ta over til slutt, så tenker jeg at jeg ikke klarer å mobilisere nok frykt.

Jeg ville jo egentlig ha min egen asylsøker i stua og gi henne te og en klem. Var det bare meg som hadde gledet meg til det ble flere?

Nå vet jeg at det er syvårgame Virrvarr som snakker. Hun har ikke et korrekt bilde av alle utfordringene i asylpolitikken. Det er bare føleleri.

Igjen – «Åneiånei, 50% radikale islamister i Norge innen 2020! Marsipangriser kommer til å bli forbudt og alle må gå med burka!» er faktisk også bare føleri.

Og selv om en del folk har sagt til meg at jeg er naiv, så har jeg tenkt å holde på den følelsen som sier at våre nye landsmenn er mennesker, og at mennesker til syvende og sist er en fin ting.

I 2006 tilbragte jeg en del tid sammen med de afghanske flyktningene utenfor Domkirken i Oslo. Storparten av jobben min bestod i å sitte nattevakt over en park dekket av sovende mennesker som ikke hadde spist på 22 døgn.

Hovedinnvendingen fra de politiske partiene lød: Norge fungerer ikke sånn. Du kan ikke sultestreike deg til opphold selv om byråkratiet har en annen oppfattning enn deg om hva som er ståa i Afghanistan, sånn sikkerhetsmessig.

Likevel er det ikke den byråkratiske firkantheten jeg husker best. Det jeg husker best er alle de hvite, voksne damene som skrittet freidig småfulle inn i parken, dultet i en sovende afghaner og sa: «Fysj, her ligger de! Jeg håper de dør!»

Og jeg tenkte: Det er dette som er rasismen. Rasismen er å redusere hele, pustende, levende mennesker til en kategori du kan forrakte og ønske død i fylla. Rasismen er å glemme at noen er mennesker, ikke bare deler av en gruppe du er sikker på kommer til å skape problemer.

«Jeg er ikke rasist, men…» pleide venner av meg på videregående å si, for derretter å si ting som at alle asylsøkere stjeler som ravner, derfor burde de ikke få slippe inn på loppemarkedet vårt.

Og jeg ble slått av at folk som ellers hadde mantraet «individ, individ, individ» plutselig ville nekte en masse individer å handle fordi de hadde sett en eller flere representanter fra samme kategori stjele noe. Kjønnskvotering var urettferdig gruppetenkning, men å nekte asylsøkere adgang var å være realistisk og faktaorientert.

«Det er litt som at alle mørkhudede mennesker du ser på Grønland sikkert er muslimer og radikale islamister. Du trenger ikke sjekke, de er jo her overalt og du kan se dem. Snikislamisering er noe man føler er sant. » kommenterer en venninne av meg.

Og jeg gikk rundt og kunne ikke skjønne at folk gikk i den teite tankefellen og trodde at bare fordi de følte noe veldig, veldig sterkt ble det veldig, veldig sant.

Så ble jeg overfalt og forsøkt voldtatt av en mann med utenlandsk opprinnelse. Jeg har blitt voldtatt en gang før, så du skulle tro jeg hadde litt erfaring med dette å ikke demonisere gruppen voldtektsmannen min tilhørte.

Jeg har muuligens litt mindre enn rasjonelt til overs for hvite gutter i begynnelsen av tjueåra, men ikke mer enn at jeg kan være gift med en hvit gutt i begynnelsen av tjueåra.

Den følelsesmessige reaksjonen min på overfallet var derimot å bli kjemperedd og småparanoid hver eneste gang jeg så en mørkhudet mann. «Fare! Fare!» sa hjernen.

Strengt tatt gjør hjernen det fremdeles, siden det ikke er så lenge siden, og rasjonelle Virrvarr ikke har fått lov til å tatt overhånd. «Hjelp, hjelp, neger!» sier amygdala, og tvinger meg til å sette meg et annet sted i toget enn sammen med disse suspekte, mørkhudede herremennene. Jeg hadde sikkert blitt nervøs om Barack Obama ville sitte siden av meg på bussen, så teit er hjernen.

Rasjonelle Virrvarr, derimot, er ikke så bekymret over mørkhudede herremenn. Hun er litt oppgitt. «Hei, følelser? Ikke for å være frekk, men hudfarge er en av de største kategoriene i verden. At én person har gjort noe mot deg, tilsier ikke at alle som har samme kjennetegn som overgriperen er overgripere. Ro deg ned. Jeg kommer ikke til å ta noen avgjørelser basert på deg. Du er redd. Det er ikke det samme som at redselen er begrunnet.»

Jeg har vært opptatt av asylpolitikk siden jeg skjønte at jeg ikke kunne ha min egen asylsøker i stua mi og gjøre min del av jobben for å sørge for at Norge var et trygt og hyggelig sted å rømme til. En av organisasjonene jeg er mest glad i på området er Press – Redd Barna sin ungdomsorganisasjon.

De har enslige, mindreårige asylsøkere som en av hovedsakene sine, og jeg anbefaler alle som tror at asylpolitikk = lykkejegere uten papirer som prøver å presse seg inn i landet å lese gjennom hva slags saker Press har på dagsordenen.

Det er faktisk unger som vokser opp i asylmottak, og strengere relger utformet med voksne i tankene ikke akkurat er det som gir gunstige oppvekstvilkår for barn.

(Oppdatert: Hvis du har lyst til å vite hva de ulike partiene mener om enslige, mindreårige asylsøkere, arrangerer Press en debatt om det på Litteraturhuset 2. september.)

Etter å ha sittet på psykiatrisk sammen med folk som har sittet i asylmottak store deler av oppveksten sin, er jeg ganske sikker på at asylmottakbarna er de nye barnehjemsbarna i forhold til fremtidige erstattningssaker.

Så når politikerne hyler om innstramninger i asylpolitikken, strengere og hardere asylpolitikk, klarer jeg ikke å henge med. Det er en annen asylsøker hjernen min henter frem når vi snakker om dem.

Det er redde mennesker jeg har spist middag med på institusjon. Det er folk som har blitt voldtatt på lukkede mottak de ikke kan rømme fra. Det er unger jeg har møtt. De er mennesker jeg vil at skal behandles menneskelig.

Du kan peke på statistikk som viser at deler av våre landsmenn ligger på toppen når det gjelder noen typer kriminalitet og anmeldte overfallsvoldtekter så mye du vil – jeg klarer ikke å se at det legitimerer å gjøre ting jævligere for familier på flukt. Jeg klarer ikke å se at det legitimerer å stigmatisere ungdommer som allerede sliter med å få seg jobb på grunn av annen hudfarge og krydret etternavn.

At det er problemer i en befolkningsgruppe, betyr ikke at det er greit å behandle hele gruppen dårligere prevantivt. Kall meg gjerne menneskerettighetsfundamentalist, men der har du meg.

Så kan du slå opp et homofilt par som ble slått ned av en fyr som erklærer Grønland en muslimsk bydel i fete typer så mye du vil. Det legitimerer fremdeles ikke å behandle muslimer dårlig. Det legitimerer ikke å putte alle som kommer fra muslimske land i lukkede asylfengsler.

De to mennene som ble angrepet holder fast på at Frp ikke må få bruke deres ubehagelige opplevelse til sin fordel. De ble angrepet av en enkeltperson, ikke av en gruppe som helhet.

Jeg har blitt angrepet for å leie dama mi med beskjed om at Norge er et kristent land. Det betyr ikke at jeg vil ha særregler for alle kristne. Du bekjemper hatvold, rusproblemer og kvinnediskrimmingering med andre virkemiddler enn å diskrimminere tilbake.

Jeg tilhører den naive delen av venstresiden som aldri har ville tatt i innvandringsproblematikken (mest fordi jeg er en politikknerd og vet forskjell på kvoteflyktninger og arbeidsinnvandring), men det kjennes urettferdig å stemple meg som uinteressert i å løse problemer knyttet til at gutter med minoritetsbakgrunn oftere detter ut av videregående enn andre.

Jeg er bare så forbannet uenig i de dårlige løsningene som gjerne frontes sammen med tidvis legitime påstander om problemer i minoritetsmiljøene.

Jeg er med på å bekjempe kvinnediskrimminering og homohets uansett hvor den kommer fra, men jeg klarer ikke å se at å generere mer fremmedfrykt og steile fronter vil hjelpe på problemet.

Jeg synes også det er spennende at når det dukker opp en annen kultur som har patriarkalske, homofobe tendenser, så er det plutselig typisk norsk å være feminist og homoaktivist, og alt annet er en trussel mot den norske kulturen.

Så kan Nina Karin Monsen få Fritt Ord-prisen mens hatvold mot homoer er et typisk tegn på snikislamifisering.

Jeg er litt sånn «Hey, jeg har vært med på homoaktivisme siden jeg var en liten fjortis. Vi har greid å snu mange holdninger blant folk som har bodd her i landet lenge. Vi skal nok greie å snu disse tendensene hos folk som ikke har bodd i landet så lenge, også.

Vi kan gjøre dette uten å hyle at det var galt at folka som har disse meningne kom hit in the first place. Å være homofob og det å ikke ha rett til opphold på humanitært grunnlag, er faktisk forskjellige ting.»

Det er valg, og jeg føler meg som «The odd one out» på hva jeg er opptatt av fra politikerne. Jeg skulle gjerne likt å hørt de rødgrønne forsvare innstramningene i asylpolitikken og svare på spørsmålene som ble stilt ved oppropet Nestekjærlighet.no.

Og samtidig så kan jeg skjønne at folk som har opplevd tilsvarende overgrep som meg – når det kommer en mørkhudet mann og forsøker å voldta deg, mens han presser ryggen din opp mot utlendingsdirektoratet (Det er sant, det var på hjørnet av UDI. Det høres ut som en pressemelding fra Norgespatriotene, I know), så får du lyst til å gjøre noe med det. Sånn Siv Jensen – slå i bordet og gjøre noe med det.

Det er bare kjipt at de tingene man får lyst til å gjøre da gjerne er dumme og ikke så gjennomtekte. Vi forholder oss til en stor gruppe mennesker her. Vi har faktisk ansvar for å forsøke å skille frykt og fakta.

Onsdag 19. august 2009

Mine beste bipolar-tips

Jeg har fått spørsmål om å dele mine beste tips til hvordan mestre bipolar lidelse. Det kan jeg godt – med forbehold om at dette er mine tips. Jeg er ikke helsepersonell, jeg er profesjonell pasient osv.

Mine tips for å mestre bipolar lidelse:

Finne en behandler jeg fungerer bra sammen med.

Ja, du bør ha en psykolog eller psykiater. Nei, du bør ikke ha en psykolog du ikke greier å snakke med i det hele tatt. Da fungerer ikke behandlingen, og du får ikke hjelpen du trenger. Du går ikke til psykolog for psykologens skyld.

Du kan ikke gjøre noe med dette i krisepsykiatri-setting, men når du skal ha en fast behandler over lengre tid, er det lurt å lete til du har en du faktisk klarer å gå til.

Den aller første psykologen min skremte så vettet av meg at jeg hadde mer angst når jeg gikk ut fra timen enn når jeg kom inn til timen.

Hun var en flink psykolog for andre enn meg, men vi matchet dårlig. Vi ble enige om at det ikke gikk så bra, og hun overførte meg til en annen en som ikke gjorde meg kjemperedd.

Skrive stemningsdagbok.

Det finnes flere typer stemningsdagbøker. Du kan finne skjemaer der du kan fylle inn dato, antall timer søvn, medisindose og stemningsleie, eller du kan lage ditt eget i exel. Mr. Jackson er veldig tilhenger av exel, fordi du kan lage grafer av dagboken etter en stund og se din egen stemningsgraf.

Jeg fikk mye ut av å skrive ned alle de små signalene jeg fikk før en episode slo ut skikkelig, sånn at jeg kunne kjenne igjen signalene når episoden gjentok seg og vite at det var det som skjedde.

Type: «Det kjennes ut som om alle butikker spiller favorittsangene mine til ære for meg, at jeg småsvever selv om jeg står på bakken og at alle rundt meg går litt for langsomt med vilje. Hmm, på vei oppover?»

«Mr. Jackson sier jeg snakker langsommere og med dypere stemme. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er redd for å sjekke mail og tekstmeldinger. Åkei, på vei nedover.»

Å ha en jevn døgnrytme.

Det er et kjedelig råd, men det har hjulpet meg mye. Å legge seg på samme tid hver kveld og prøve å stå opp på samme tid hver morgen gjør underverker for å holde seg i balanse.

Å observere meg selv.

Jeg har fått mye ut av å bli kjent med mine egne rytmer og reaksjoner. Jeg kjenner bipolare som har humørsvingninger som er veldig årstidsrelaterte. Høst er nede, sommer er oppe, f.eks.

De får mye ut av å planlegge for en høst med sydenferie og mye bruk av dagslyslampe. Jeg har merket at humørsvingningene mine blir forverret betraktelig av menstruasjonen min, og har bedret det ved å stå på p-piller som flater ut hormonsyklusen min litt. Å få oversikt over hva som trigger og forverrer humørsvingninger, gjør det enklere å gjøre noe med dem.

Lage avtaler med pårørende og behandler.

Jeg har laget en avtale med psykologen min og de nærmeste om hva de gjør hvis jeg blir dårlig, hva jeg trenger hjelp med, hva som fungerer og ikke fungerer.

Det betyr at alle rundt meg har en klar plan for hva vi gjør om jeg plutselig blir veldig dårlig, en plan psykologen og sykehuset er enige i og som det bare er å gjennomføre.

For meg går det på sånne ting som at jeg ikke får lov til å ta på meg masse ansvar og starte masse prosjekter mens jeg er veldig hypoman uten å få det godtkjent av Mr. Jackson først.

Det er ikke fordi jeg vil at han skal bestemme over meg generelt, men fordi friske-Virrvarr vet at gira-Virrvarr gjerne vil starte omreisende sirkus og forplikte seg til å delta i fjorten TV-debatter på en uke om hun bare er oppglødd nok.

Andre jeg kjenner som har tilsvarende avtaler, gir VISA-kortet sitt til kjæresten så han/hun kan oppbevare det mens den maniske episoden står på.

Fordi det er dumt å bruke alle pengene sine på paraplydrinker og bobleplast, selv om du får lyst. På samme måten har jeg avtaler om hvordan jeg sier fra om jeg er på vei ned, vil skade meg selv, har kjempeangst osv

Å skrive om ting.

Jeg bruker mye tid på å skrive ned vonde følelser med en gang de kommer. Det er en metode som gjør dem enklere å takle. Jeg fanger følelsen og formulerer den, og den mister litt av makten sin.

Den kan analyseres og mestres når den er formulert, mens ordløse følelser er omtrent like enkle å analysere som mageknip.

Eksempel: «Nå er jeg redd. Hvorfor er jeg redd? Jeg er redd fordi jeg er sikker på at den og den er kjempesinte på meg. Hvorfor er jeg sikker på det? Fordi jeg er så redd for at de skal være det. Hvorfor det? Fordi jeg føler det så sterkt.»

Så kan jeg spørre meg selv: Er det noen grunn til at min følelse skulle påvirke hvordan noen andre følte i forhold til meg? Nei. På den måten mister følelsene litt makt over meg.

Lære mer om hjernen og om sykdommen.

Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å lese meg opp på bipolaritet og på biologi og psykologi, generelt. Jeg vet ikke om det hjelper for alle, men for meg er informasjon noe av det som har fjernet mest av skammen og noiaen i forhold til egne problemer.

«Åkei, dette er det som skjer i kroppen når jeg har angst. Da slipper jeg å tenke at jeg kommer til å dø, iaffall. Åkei, så det er dette som man tror at bipolaritet kommer av. Neat. Da er det hvertfall ikke noe “galt med meg” i en sånn metafysisk forstand.»

For meg har det også hjulpet å tenke at hjernen er et organ som andre organer, og at følelser, tanker og erindringer også er fysiske prosesser innenfor organismen Virrvarr.

Det gjør at alt meta-føleriet jeg pleide å ha mye av før har sluppet taket, og jeg kan fokusere mer på å mestre de følelsene jeg har, ikke bekymre meg over de følelsene jeg synes jeg burde ha.

Å øve meg på å ikke skamme meg.

Jeg er veldig åpen på problemene jeg har. Det har vært et bevisst ledd i planen «Ikke få ekstraproblemer over at man skammer seg over problemene sine og skammer seg over at man skammer seg over problemene sine».

Du trenger ikke være like åpen som meg, men jeg tror det er veldig lurt å ikke se på problemene sine som en personlighetsfeil. Se på dem som en slags hjerneastma du må deale med.

Å ikke tenke at kreativiteten = bipolariteten

Jeg var veldig redd for at kreativiteten, engasjementet og talentet mitt var en del av den bipolare lidelsen og at det ville avta og forsvinne om jeg fikk hjelp og piller som dempet humørsvingningene.

Og likevel – jeg opplevde tvert i mot det motsatte: At det ble mer plass til kreative, engasjerte meg når jeg fikk bedre bukt med faktorene som gjorde det vanskeligere å være meg.

I følge Stephen Fry’s bipolar-dokumentar er bipolar lidelse den psykiske lidelsen de som har den har et sterkest kjærlighetsforhold til og er reddest for at skal forsvinne. Jeg kan kjenne igjen den angsten fra tidlig i behandlingsperioden min.

Jeg var sikker på at hypoman var synonymt med «genial kunster», og at all behandling ville stjele den biten fra meg.

Nå har jeg kommet frem til at hypomani egentlig kan sammenlignes med de magiske, blinkende blomstene i Super Mario.

Du blir veldig mye raskere og sterkere en stund, men om du greier å drepe noen fiender og ta noen ekstraliv er avhengig av hvor flink du er til å styre pixel-rørleggeren som hopper rundt. Ekstra fart er fint, men det er ikke det samme som å være flink til det du gjør.

——————-

Sånn, det var mine beste bipolartips. Har du noen? Jeg vet det er en bipolarklubb blant leserskaren min.
Har noen pårørende noen gode pårørende-tips?

Tirsdag 18. august 2009

Svigermor gjesteblogger om svineinfluensa

Jeg overlater talerstolen til svigermor idag. Hun er blitt lokalkjendis med mat og hage-bloggingen sin (jeg liker å tenke på henne som kjøkkenhagens Blondinbella), men nå får hun prøve seg på god, gammeldags dagbokblogging på vegne av oss i grisehuset ^_^

Det å ha svineinfluensa er mye greiere enn å grue seg til den. Det skrev jeg på facebook. Jeg har facebooket (er det et ord, montro?) hele svineinfluensaperioden vår.

Derfor vet jeg når den startet, når jeg var aktivt drittlei hele influensaen og når jeg var lykkelig og kreativt rusa på feber (jeg klippet panneluggen foran speilet en morgen før frokost, fant ut at jeg derfor umulig kunne være riktig vel bevart og målte derfor tempen, den var 39,2).

Det beste med å facebooke influensaen sin er at det viser seg at jeg faktisk har venner der, ikke bare bekjente. Medfølelses-kommentarer hjelper nokså godt.

Jeg har finlest pandemi.no og nettet generelt på leting etter hvor lenge dette varer. Nå har vi vært sjuke i 7-8 dager og feberen er like høy. Det står 3-5 dager, det står at man er smittsom så lenge man har symptomer, inntil 7 dager.

Men det står ikke at man er smittsom så lenge man har feber – og at feberen kan vare mye mer enn 7 dager.
Jeg håpet på 3 dager – det fikser vi. Så håpet jeg på 5 dager – det fikser vi det også. Så visste jeg at 7 dager, da ville vi jo være friske igjen.

Man blir nokså deprimerert av å ta tempen og bare lese små variasjoner mellom 38 og 39,5. Som om termomteret ikke klarer å vise ned mot 37 grader.

Dette er dessuten det samme termometeret som ellers i livet mitt aldri viser skikkelig feber. Uansett hvor elendig og “stakkars meg, nå er jeg skikkelig sjuk” jeg har følt meg, har tempen ikke gått over 37,3. Ikke mye å skryte av liksom.

Men nå har det altså hengt seg opp rundt 39 isteden. Eller, det har det ikke, det er kroppen min som som har hengt seg opp på rundt 39 grader. Jeg kjenner det jo igjen. Det er sånn feber føles, jeg kjenner igjen følelsen fra barndommen.

Jeg ringte fastlegen for en uke siden. Da ringte jeg bare for å høre om det muligens kunne være denne svineinfluensaen vi hadde fått – og jeg fikk beskjed om at det kunne det absolutt være, så vi måtte holde oss hjemme i 7 dager.

Og hvis en av oss ble plutselig mye værre kunne vi bare ringe rett til sykehuset. Vi kjøpte inn mat for 7 dager og planla med at idag ville vi være friske igjen alle sammen.

Jeg ringte defor fastlegen igjen idag: Nå er det 8 dager, vi har fortsatt mellom 38 og 39,5 og nokså like symptomer alle sammen: høy feber, hodepine, slapp, vondter i bryst og rygg, hoste.

Og legen sa: 7-10 dager er ikke uvanlig for influensa. Faktisk kan det ta opptil 14 dager.

Jeg: Jammen, jeg har finlest pandemi.no og jeg har søkt på hele internetten på leting etter forventet syketid og har bare funnet info om 3-5 dagers feber og smittsom i 7 dager. Men vi er vel smittsomme mens vi fortsatt har feber?

Og legen bekreftet av vi er smittsomme helt til vi er feberfrie også roste hun oss fordi vi er flinke og holder oss isolert inni huset for å ikke smitte andre. Hun avsluttet med å ønske oss god bedring.
Det var en beroligende samtale.

Så nå er det bare å avlyse avtaler for denne uka også og vente rolig her hjemme mens kroppene våre jobber med å lage antistoffer mot dette viruset.