Comments on: Om den ufrivillige underkastelsen

By: sara

sara — Sat, 13 Mar 2010 23:13:01 +0000

Sterkt å lese!
Alle former for overgrep er brutale. Det spiller ingen rolle om jenta gjorde motstand, om hun skrek høyt, om hun forsvarte seg. Så alt for mange menn tror at de bare kan grafse i vei, om jenta ikke gjør motstand.
Å kjenne panikken komme, uten å klare å stoppe det som skjer. Å tenke at det er min egen skyld. Jeg kunne ha slått. Jeg kunne skrike. Men nei, jeg lot ham gjøre det, igjen.
Noe skjedde, jeg fant meg selv, og det syns på meg. Det er ikke lenger noen som grafser, og om de tenker tanken, stopper jeg dem ett stygt blikk.
Håper så intenst alarmen hadde samme effekt for deg som for Marianne. Ingen skulle få oppleve overgrep, og det er aldri offerets skyld!

By: Sigrun

Sigrun — Fri, 24 Jul 2009 17:36:29 +0000

Ja, det er en normal reaksjon på traumatiske opplevelser å “stivne”. “Freeze” kalles det. De to andre måtene å reagere på er “fight” og “flight” (avhengig av hvilke muligheter man har og tidligere erfaringer).

By: Ingeborg

Ingeborg — Fri, 24 Jul 2009 17:13:58 +0000

Utrolig bra skrevet! Jeg har ikke vært utsatt for seksuelle overgrep av noe slag, men derimot har jeg opplevd fysisk mishandling som barn/tenåring, og jeg kjenner meg så igjen i reaksjonene du beskriver. Jeg turde aldri å ta igjen, jeg gjorde meg heller så liten som mulig for å få det fortest mulig overstått, fordi jeg visste at jeg uansett ikke var sterk nok til å gjøre skikkelig motstand og fordi det høyst sannsynlig bare ville ha gjort vondt verre. Jeg sliter fremdeles med selvforakt og skyldfølelse for at jeg ikke gjorde motstand, selv om jeg VET at det ikke er jeg som skal gå rundt med slike følelser. Derfor er det godt å lese at det faktisk er en helt normal reaksjon når man “stivner” og ikke klarer å gjøre noenting. “Taus panikk”, som du skriver, er et glimrende uttrykk i denne sammenhengen.

By: Marianne

Marianne — Thu, 23 Jul 2009 19:47:20 +0000

Selvforsvar er bra. Det er gøy og god trening, og i tillegg blir du tøffere på byen.

By: Sunniva

Sunniva — Thu, 23 Jul 2009 19:16:06 +0000

Jo eldre jeg blir (ikke så gammel, 22 i høst), jo mer føler jeg på det skakk-kjørte kvinne- og menneskesynet så mange sliter med. Jeg tok nettopp taxi, og opplevde at jeg ble befølt at taxisjåføren. Ei venninne av meg ble grafsa på rompa på byen, og da hun spurte “hva i helvete er det du driver med?” fikk hun til svar “du burde ta det som et kompliment, det betyr jo bare at du har deilig rompe?”. Jeg kjenner jeg blir en smule desillusjonert. Jeg tenker alltid at jeg skal skrike, brøle og slå når jeg opplever noe ubehagelig, men når det først skjer, blir jeg først og fremst så sjokkert og vantro at jeg risikerer å ikke få frem et ord. Jeg vurderer selvforsvarkurs.

By: Marianne

Marianne — Thu, 23 Jul 2009 18:29:17 +0000

Tja. Hvis du har en superbling mobil er det kanskje ikke best, men da er det mobilen de vil ha, ikke sex, lizzm. Gi dem mobilen, løp som ville helvette.
Det er kanskje sånn at du blir fokusert på egen stemme, men hadde jeg tenkt å drepe noen, hadde jeg tatt den som ikke snakker i mobilen. Med mindre jeg har pistol og vil skyte randoms. Og de har de færreste.
Det er bra med mobil, fordi hvis du snakker med noen på andre siden av byen, kan du brøle inn i mobilen din: “JEG ER I KRYSSET NORDRE/DRONNINGENSGATE. RING POLITIET!” Da kan det tenkes at de som har tenkt å overfalle deg driter i det og stikker. (De har jo ikke lyst til å bli ferska av politiet mens de banker fremmede.) Dessuten føler du deg bedre hvis du vet at du har varslet. I alle fall litt.

Og en riskiko med mobilsnakketrikset er hvis mobilen din begynner å ule fordi du får melding. Lydløs, ftw!

Nok en gang. Hvis jeg hadde vært kriminell, hadde jeg sett meg rundt og sett følgende: Oi, der er ei ensom dame, men hun ser tøff ut, og dessuten snakker hun med noen i mobilen. Føkk. Jeg tar noen andre.

By: lin

lin — Thu, 23 Jul 2009 12:56:21 +0000

Jeg har ikke så mye til overs for mobiltrikset. Å tullesnakke i mobilen kan kanskje hjelpe litt på trygghetsfølelsen, men særlig reelt er det ikke: når du snakker i mobilen er du et lettere offer, du er ukonsentrert og uoppmerksom på det som skjer rundt deg, du er opptatt av din egen stemme og det er lettere å komme overraskende på deg. Har du en dyr mobil er det en større sjanse for at noen ser sitt snitt og raner deg. Å snakke med noen på ordentlig hjelper heller ikke noe særlig, hva skal egentlig personen i den andre enden gjøre om du plutselig skriker i panikk? En person på andre siden av byen er komplett hjelpeløs og vil ikke kunne gjøre noe særlig mer enn å høre deg få panikk.

Nøkkeltrikset kan jeg derimot være med på. Og den rakke ryggen, det sikre blikket, de lange, stødige skrittene.

By: taxigudrun

taxigudrun — Thu, 23 Jul 2009 12:54:50 +0000

Fint og ærlig skrevet. Hvor får man kjøpt en sånn alarm?

By: Marianne

Marianne — Wed, 22 Jul 2009 22:21:58 +0000

Tja. Inntil videre har du mobiltelefon og nøkkelknippe.
Hold nøklen din så den stikker ut mellom fingrene dine, men hånda litt nonchalant halvåpen og liksom-avslappet. Fordi da kan du slå dem som prøver seg. Åjada, det kan du, selv om du aldri har slått noen før i ditt liv. Og når du har den halvåpen og liksom-avslappet, da ser du ikke aggressiv ut.
“Hva hvis noen faktisk angriper?” SLÅ FOR FAEN! Lettere sagt enn gjort, riktignok. Men bare tanken kan få deg til å være litt tøffere.

“prat” i mobilen. Hold den opp mot øret og fortell om alt du har gjort i dag, og hva du skal lage til middag i morgen. Ikke bry deg om du høres fornuftig ut. “jaha? hm… nei, det har jeg ikke tenkt på… hmmm… sier du det? … m-m…. ja, det hørte jeg! og vet du hva Marit sa til Bente her om dagen? haha, blablabla” duger. Dikt opp og ha fiktive samtaler med deg selv. (Da får du også de beste svarene. Den du prater med er som regel enig.)
De som går forbi tenker ikke over det. Folk prater i mobilen på de merkeligste tidspunkt og steder. De som eventuelt har tenkt å overfalle deg, lar være. De tar ikke sjansen på at du har kontakt med noen så de kan varsle eller komme til unnsetning.
“Men hva hvis mobilen ringer?” Jo, da tar du den og prater med den som ringer. Så kjekt, nå trenger du ikke å late som lengre. Dritbra. Og den som eventuelt følger etter og venter på at du skal legge på blir dritskuffa og går sin vei ganske kjapt.

Rett deg opp i ryggen, ikke se ut som ett offer. Se for deg damene i Charlies Angels (eller tilsvarene tøffe damer) og så går du sånn som de gjør. Mens du prater i mobilen og har nøkkelen i hånda, litt tilfeldig.

Viktig: Ikke ta sjanser. Du er ikke Superwoman! Gå i traffikerte områder hvis mulig. Ikke ta snarveien gjennom parken for å spare ett minutt. Selv om du føler deg tøffere, er du ikke usårbar. Ikke prat til fulle folk, føler du deg usikker, gå din vei.

(Og kast de jævla høyhælte skoene. Du kan ikke løpe i dem, men du kan ta en i hver hånd og bruke nøkkel-trikset hvis du nå absolutt har dem på.)

By: Fata

Fata — Wed, 22 Jul 2009 21:31:07 +0000

And each time I feel like this inside,
Theres one thing I wanna know:
Whats so funny bout peace love & understanding?