Comments on: Psykdom – de ti beste og dårligste rådene

By: Jenny

Jenny — Tue, 16 Nov 2010 12:35:24 +0000

Du tar det på kornet. Selv har jeg bipolar type 1, og har fått høre alt fra at medisinene mine er tull, og kun er laget for å tjene penger, til at Gud kan hjelpe meg, og få vekk alt det vonde. Vi opplevde en stor sorg i familien da jeg var åtte, og menigheten kom øyeblikkelig (nærmest) og tilbød pappa jobb som kirketjener. Er det noe å si når man nettopp har mistet sin eldste datter? Jeg ble dypt sjokkert da jeg fikk høre dette i ettertid, og har mistet litt respekten for kirken i nærmiljøet. Kan ikke akkurat si at jeg føler meg hjemme der, nei. Kanskje religion hjelper for noen, men i min bipolare verden, er det tro på egen styrke som regjerer.

Også punktet med at bipolar lidelse er det samme som den nye ADHD-bølgen, er en påstand jeg har møtt. “Du har ikke bipolar lidelse, det er bare en folkesykdom og en diagnose de har trykket på deg.” Jeg blir mektig irritert av å høre sånt, spesielt fra slike som har null erfaring i psykiatrien ellers. Det er fra samme hold jeg gjerne har fått høre at medisiner er laget for industrinæringen, og pengene, ikke for å hjelpe.

Meget godt innlegg, som sagt, du skriver så godt. Det er første gangen jeg kommenterer her, men jeg har vært innom flere ganger, spesielt etter diagnosesettingen min.

By: Dystopia Kaotika

Dystopia Kaotika — Tue, 16 Nov 2010 11:53:12 +0000

Herved printa ut og hengt opp på kontorveggen min på jobb.

By: HB

HB — Sat, 13 Nov 2010 23:04:11 +0000

Hei! Jeg har akkurat oppdaget bloggen din, og liker den veldig godt! Du skriver interessant og morsomt og ærlig.
Kjenner meg dog mest igjen i Gale damen-innleggene, og akkurat dette fikk meg til å gråte litt og le litt. Hvorfor er det så vanskelig å ta seg selv på alvor? og hvorfor er det så vanskelig for andre å ta en på alvor – tilogmed fagfolk? Jeg er smart nok til å skjønne at Selvmordstanker ikke er normalt eller bra, og velger derfor å si ifra om det. Men da trenger jeg jo ikke å tas på alvor, fordi De som snakker om det, kommer aldri til å gjøre det.
Aja jeg fortsetter å kjempe med/mot meg selv. Håper jeg en dag klarer å se det fine i livet og ikke minst i meg selv.

Takk for bloggen din

By: Maria.

Maria. — Wed, 14 Jul 2010 23:51:56 +0000

Jeg fant dette innlegget for litt siden, og vil bare si takk.
De ti første var veldig fine, gode råd og har fått meg til å tenke at jeg kanskje skal ta mot til meg og skaffe hjelp av noe slag. Jeg har slitt lenge nå og aldri klart å få mot til å få hjelp fordi jeg så intenst vil at det bare skal gå over av seg selv, men i det siste virker det bare som en håpløs tanke.
Dette fikk meg til å innse at det kanskje er okei å søke hjelp uten å føle at man gir opp eller er til bry.
Tusen takk for flotte råd, virkelig, jeg tror de kommer til å hjelpe meg en del.

By: Birgit

Birgit — Wed, 23 Sep 2009 22:18:55 +0000

Takk for en herlig blogg, Ida

Det dummeste (jeg kan huske) en psykolog har sagt til meg:

Psykologen:
“Har du mye forbruksgjeld?”

Jeg:
“Nei.”

Psykologen:
“Hvordan kan du da mene at du er alvorlig deprimert?”

Jeg:
“Hæ?”

Psykologen:
“Ja, for bipolare blir deprimerte fordi de tar opp forbrukslån i maniske perioder. Ergo, du kan ikke være veldig deprimert. En UV-lampe vil gjøre susen.”

By: Oa

Oa — Wed, 19 Aug 2009 17:33:06 +0000

Tusen takk! Skal prøve det:)

By: virrvarr

virrvarr — Wed, 19 Aug 2009 14:10:33 +0000

Hei og velkommen hit, Oa! Så bra du får hjelp!

Pusteråd?

Skal vi sjå:

1. Legg deg ned og pust med magen. Altså – magen skal bli stor når du puster inn og liten når du puster ut. Brystkassa skal ikke være den som blir stor.

2. Pust dypt inn mens du teller til åtte. Tell til fire og pust ut mens du teller til åtte igjen. Gjenta.

3. Hvis du ikke greier å puste dypt – syng. Du kan ikke holde pusten mens du synger. (Godt råd fra Ylva)

By: Oa

Oa — Wed, 19 Aug 2009 11:30:25 +0000

Må nevne at jeg også likte de 10 gode rådene du la ut tidligere:) Du er utrolig modig som er så åpen, og setter virkelig et eksempel!

By: Oa

Oa — Wed, 19 Aug 2009 11:28:28 +0000

Jeg vet godt at jeg ikke har en eneste grunn til å klage, siden jeg bare har hatt kraftig angst i 6 dager, men jeg gjør det likevel jeg… Egentlig har jeg vel hatt angst i et år, men ikke så sterkt at jeg skjønte at det var det. Så skulle jeg begynne på skolen igjen etter et halvt års sykemelding (pga. angst, depresjon og kanskje ME) og Boom! fredagen før skolen skulle begynne fikk jeg plutselig problemer med å puste. Hva er det som skjer? var tanken som gikk gjennom hodet mitt og jeg holdt på å få panikk. Heldigvis hadde jeg besøk av ei utrolig venninne som satt oppe med meg mange timer den natta (Bless her!) og jeg kom meg gjennom den (Jeg må nevne at mamma ikke var hjemme (Jeg er 15)). Så natta etter fikk jeg heller ikke sove.

Heldigvis har jeg en fantastisk psykolog som allerede den dagen fikk tak i fastlegen min og fikk medisin. Disse to ukene kommer til å være ille, før medisinene virker, men jeg håper at jeg kommer meg gjennom dem…
Ops, det var klaging igjen! Unnskyld:S

Er det noen som har noen gode puste/roe ned ol. råd som dere kan legge ut?
Takk

By: Medea

Medea — Sat, 15 Aug 2009 13:58:26 +0000

Neeeida, søvnmangel og risiko for fødselsdepresjoner gjør nok underverker ser du. Da har du ihvertfall “gjort noe” i livet.