Mandag 27. juli 2009

Smartere miljøløsninger

Da jeg var liten miljøvernaktivist, likte man å dra en skillelinje mellom dem som mente miljøproblemene først og fremst måtte løses ved at folk reduserte eget forbruk og dem som mente at miljøproblemene først og fremst ble løst gjennom store samfunnsendringer og reformer.

Jeg har alltid vært «Ja takk, begge deler!»-damen. Det hjelper lite å bruke bærenett istedenfor plastpose når regjeringen går inn for gasskraftverk uten rensing, men det blir ikke mindre plastavfall om de bygger ut vindmøller over hele landet, heller.

Siden jeg ikke gidder å vente på at Oslo kommune skal la meg resirkulere plast og at det skal komme en plastposelov som vil gjøre like store endringer i vanene våre som røykeloven, kjøper jeg veldig stilige bærenett og sørger for å være bittelittegrann i forkant.

Genrelt sett finnes det to typer miljøtiltak du kan gjøre hjemme. Det ene går ut på at du bruker mindre av noe, eller bare kjøper miljømerkede og økologiske varianter. Det andre går ut på at du bytter ut et dumt produkt med et litt smartere produkt.

Jeg skal innrømme at det er den siste varianten som gjør meg i best humør. Jeg liker at vi finner opp nye, bedre løsninger på gamle, dårlige vaner.

Her er fem smarte miljøprodukter:

• Naken shampo og balsambar.
  Nei, vanlig butikkshampo er ikke så veldig kult. Ikke bare kommer det i plastbeholdere du ikke kan bruke på nytt – de inneholder masse gruff som først og fremst forsvinner ned i sluket. Lush har shampo og balsam i ett og samme såpestykke, og det er fullstendig fritt for kjemikalier, i tillegg til at det ikke er testet på dyr.

  

  Shampostykket kan bo i en fin tinnboks du kjøper med for en tier. Når det er slutt på shampoen, kjøper du et nytt stykke til boksen. Hørte jeg noen si: «Dramatisk reduksjon i plastforbruk?» Akkurat.

  

• Nett til frukt og grønnsaker: Ja, du vet at du kan bytte ut plastposer med bærenett. Du vet at det er lurt å kjøpe nakne produkter uten masse emballasje rundt. Men selv når du kjøper nakne frukt og grønnsaker, putter du jo dem i en tynn plastpose så de kan veies i disken.

  Dette produktet er gjennbruksposer i malarianetting du tar med i bærenettet og putter grønnsakene i istedet. Posen er gjennomsiktig og veier ittno mer enn den tynne plastposen du bruker til vanlig. Best av alt: Du kan vaske grønnsakene gjennom posen når du kommer hjem, siden netting som kjent er hullete.

• Kaffesil: Du har tesil. Den kan du bruke tusen ganger. Også har du kaffefilter du bare kan bruke én gang. Alle ser at dette ikke er smart design. Kjøp en kaffesil i metall og bruk istedenfor kaffefilter. Igjen og igjen og igjen og igjen.
• Mensbeger: Ja, en del synes det virker litt sært. Fremdeles: Hadde mensen vært et fenomen som ble introdusert i dag og vi skulle finne gode måter å ikke blø gjennom klærne på, hadde alle brukt mensbeger og Libresse hadde ikke hatt noen forretningsidé. Det finnes stilige tøybind også, selvsagt. Jeg har skrevet mer om mensbeger her.
• «Nei til uadressert reklame»-klistremerker. Det er nesten ikke et produkt en gang. Du bestiller, klistrer og reserverer deg mot 45 kg ekstra papiravfall i året. Er du lur, går du inn og avbestiller telefonkatalogen, også. Fordi du har Internet, for pokker.

Så enkle tips at selv at de som er skeptiske til klimaendringene burde kunne bli entusiastiske. Du kan ikke argumentere mot at forsøplingen er menneskeskapt, tross alt.

Søndag 26. juli 2009

Oss flinke barn i mellom

«Du var ikke “Flink på skolen”» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som “skoleflink”. Du var i en litt annen sjanger.»

Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.

Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.

Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.

Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.

Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.

Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.

Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.

Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.

Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.

Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.

Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»

Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.

Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.

Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.

Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.

Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»

«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»

Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.

Søndag 26. juli 2009

Månefestivalen

Det føles litt som hjemme. Gamlebyen har forvandlet seg til en blanding av Robin Hood-landsby og kulisser til En midtsommernattsdrøm. «Jeg må ta løs mikrofonen» sier jeg. «Jeg må alltid hoppe opp og ned når jeg leser. Det er så upraktisk med stativ.» Så leser jeg tekster dere har hørt før, men som var ukjent for publikum på Månen.

Jeg var så sjenert da jeg kom bort på festivalområdet for å skrive kontrakt. Jeg er ikke redd for noen. Nå. Men jeg er fremdeles nervøs ovenfor folk som jeg så veldig opp til. Før. Det er ikke så lett å forklare hvorfor folk som gikk i 10. klasse da jeg gikk i 7. klasse fremdeles er mye mektigere og høyerestående enn tradisjonelle statuspersoner, men sånn er det for meg. (Jeg kom over det.)

Månefestivalen er laget av alle dem som var litt eldre enn meg da jeg var liten. De har pyntet Gamlebyen, gitt statuen av Kong Fredrik elektrisk gitar, de selger økologisk mat på torget og de har hengt opp papirlanterner i trærne.

Jeg svever rundt i en sky av det beste av ungdomstiden min ispedd alt jeg forbinder med Natur og Ungdom og Steinerskolen i Fredrikstad. Jenter jeg har sett vokse opp ved siden av meg står plutselig på scenen og synger så alle stopper. De har hengt opp en solid voksenhuske over vollene. De har bygget en trojansk hest i tynne lister og silkestoff og fylt den med kammermusikk og eventyrfortellere.

Jeg har VIP-pass og lommene fylt med bonger og egenskrevne tekster. Mr. Jackson og jeg klemmer gamle og nye kjente og danser-danser-danser. Jeg gikk hjem i natten med en følelse av at alle er på rett sted, på rett vei, at alle får til det de vil, at alle festivaler burde være sølefrie og ha smilende raddiser som arrangører.

Jeg kommer tilbake neste år.

Fredag 24. juli 2009

Virrvarr om valgkampen: Valgkampbloggere

Det er mye som skjer på sosiale media-fronten i forbindelse med valgkampen. Aftenposten har valgprat.no, VG har twittertinget.no og jeg har lurt på hva Dagbladet kom til å finne på frem mot valget. Det viser seg at de har gått for en mer minimalistisk og mindre støyende løsning: De har fått tre gamle, kjente bloggtravere til å skrive en rødblogg, en blåblogg og en tvileblogg frem mot valget.

Hvilke bloggere? Mihoe står bak rødbloggen, Bjørn Stærk står bak blåbloggen og Hjorthen står selvfølgelig for tvilebloggen. De skal vurdere de ulike partiene frem mot valget, og første parti ut er Venstre. Jeg synes konseptet med erfarne bloggere som kommentatorer på hver sin fløy er en kjempeidé, og de første innleggene ser veldig bra ut. Fyr opp RSS-leseren og følg med frem mot valget!

Fredag 24. juli 2009

Anti-jante-tagging!

Akkurat-Elisabeth har tagget meg og en del andre, fine damer. Oppgaven? Å skrive ti fine ting om meg selv, i selvskrytet og anti-jantelovens navn.

Nå er det sånn at som en del av Virrvarrs «Jeg opparbeider meg selvfølelse»-prosjekt, så lager jeg slike lister hver dag. Jeg lager «Fine ting med meg», «Fine ting med verden» og «Fine mennesker omkring meg»-lister som en del av dagsrytmen. Derfor føles det å svare på denne taggingen litt som å gjøre hjemmelekser offentlig, men hei! Det er ikke den verste intime vanen dere kan få innsikt i.

Ti fine ting med meg:

1. Jeg er entusiastisk, og det er smittsomt! Inviter meg på teselskapet eller planleggingsmøtet ditt og jeg lover at min evne til å ha det kjempegøy gjør at du får det kjempegøy ^_^
2. Jeg er lærelysten, utholdende og interessert i alt. Det gjør at jeg aldri kjeder meg, og at læring kjennes ut som leking.
3. Jeg er kritisk og langt fra skråsikker. Det fører til at alle standpunkter blir plukket fra hverandre regelmessig. Idealet er å være udogmatisk, men det ville være litt dogmatisk å si at jeg får det til 100%…
4. Jeg er sanselig. Jeg nyter så tærne krøller seg.
5. Jeg er kreativ. Åkei, det er en underdrivelse. It’s bursting out of me in spite of everything.
6. Jeg er menneskekjær og har veldig gode sosiale skillz. Jeg er flink til å se hva andre er flinke til.
7. Jeg er modig.
8. Jeg har et gehør som gjør at jeg kan spille alle melodier jeg har hørt. På første forsøk.
9. Jeg har særs god formuleringsevne og sier ting med mine egne ord, som norsklæreren min ville sagt det.
10. Jeg er både en tenker og en gjører. Jeg finner problemer og fikser dem. Jeg får idéer og gjennomfører dem.

Åkei. Da tagger jeg Ønskeliste, Hjartesmil, Curly Life og Fløy en liten blåhval og alle andre som har lyst til å gjøre det samme. Vær raus mot deg selv.

Fredag 24. juli 2009

Nytt norsk ord: Hjernesnue

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Nytt norsk ord: Hjernesnue

Tirsdag 21. juli 2009

Om den ufrivillige underkastelsen

Jeg har fått voldsalarm av svigerfar. Det er en bitteliten sort dings som uler ubeskrivelig høyt når du trekker ut pluggen på den. Den skader ingen, den bare skremmer. Den er ubeskrivelig enkel å bruke.

Likevel har jeg øvd og øvd på å trekke ut pluggen, øvd på å putte alarmen i veska og øvd på å ta den ut igjen. Jeg prøver å få bevegelsen til å bli automatisk, få den til å bli noe jeg kan gjøre i søvne, få den til å bli noe jeg kan gjøre selv om jeg er lammet av panikk.

Jeg kjenner jenter som har brukket kjeven til noen som stakk hånden opp under skjørtet deres. Jeg kjenner jenter som har slått ned overfallsmenn på åpen gate. Jeg kjenner jenter som har et skingrende skrik parat om du kommer den for nær.

Jeg er ikke en sånn jente. Jeg har ingen sånne reflekser. Når noen tvinger seg på meg, bøyer jeg meg for dem. Vannet lukker seg over hodet mitt, stemmen min forsvinner, armene mine blir svake, jeg underkaster meg, selv om det er fullstendig ufrivillig.

Paradoksalt nok kan jeg fyke i synet på gynekologen fordi hun trigger et gammelt voldtektstraume, mens når noen faktisk tvinger seg på meg, lukker jeg øynene og venter til det er over. Jeg har den tauseste panikken i verden.

Av og til lurer jeg på hva all lekingen av «Nødt eller sannhet» og «Kyss, klapp og klem» gjorde med oss. Alle disse lekene på slutten av barneskolen der gruppen som helhet bestemte hvem som skulle kysse og ta på hverandre.

«Kyss den peneste jenta du vet. Kyss Lena. Den som flasketuten peker på skal kysse den som sitter til venstre for seg.» Ingen spør Lena om hun vil bli kysset. Det er bare den som skal kysse som har lov til å reservere seg.

Alle reserverte seg mot meg. Sånn er det å være outsider på klassefest. «Jeg klemmer ikke Ida, et sted går grensa.» Du går gjennom ungdomskolen og vet at det er de populære jentene de klyper i rumpa, det er de pene jentene de klår på.

Så når mannen på utestedet plutselig kniper rundt brystene dine, blander panikken seg med skyldfølelsen: «Du burde være takknemlig for at noen vil ta på deg, tjukka. Nå er det din tur.»

Jeg har aldri greid å slå tilbake når noen har slått meg. Jeg har bare rullet meg sammen og ventet til de hadde slått seg ferdig. Du vet du løper langsommere enn dem. Du vet du er svakere enn dem. Spill dø, spill dø, så mister de interessen. La dem få viljen sin, så går de sin vei.

Det er blandingen av «spill dø» og «du bør være takknemlig for at noen vil ta på den stygge kroppen din» som får meg til å fryse. Problemet med å spille dø i sammenhenger hvor folk klår er at de klåfingrede ikke vil se deg skrike og sprelle. De vil få lov til å klå mer. Å spille dø er å gi dem tilgang. Når jeg fyser av at noen putter hånden sin på låret mitt, kryper hånden oppover mot trusa helt uhindret.

At jeg blir grønnblek, panikkslagen og stiv som en stokk er selvsagt detaljer en eventuelt klåfingret person burde være oppmerksom på, men innse det: Er du en person som stikker hånden din opp i tilfeldige skjørt, er du ikke kongen av å lese kroppspråk, heller.

«Ånei, det skjer igjen. Ånei, jeg vil ikke. Ånei, jeg klarer ikke si noe. Ånei, det er min feil. Ånei, han slutter ikke. Ånei, dette ble helt feil. Ånei, alt som har skjedd meg som minner om dette kommer brasende på. Ånei. Ånei.»

Sånn sett er det trygt å ha med Mr. Jackson overalt. Han tar signalene og kommer brautende inn om noen blir veldig nærgående. «Haha, han blir sjalu, han!» ler en tilfeldig bekjent.

Nei, han blir ikke sjalu. Han blir sint. Han ser panikken i ansiktet mitt. Han vet at jeg ikke greier å rømme, at jeg er en kanin frosset i lyset fra frontlyktene, at jeg blir overkjørt hvert øyeblikk. Han kan bryte opp, han kan si nei på mine vegne.

Jeg vet at man kan øve seg på å si nei. Jeg vet at man kan øve seg på å skrike, på å knekke fingre, på å løfte vekk hender og snakke til folk med streng lærerstemme.

Jeg vet at man kan øve seg på å fike til noen og at det først og fremst blir flaut for den man fiker til. Det er bare det at underkastelsesrefleksen er så gammel, så inngrodd og så knyttet til mitt eierskapsforhold til egen kropp. Det er et for stort sprang fra «nei på innsiden» til «nei på utsiden» til at jeg greier det.

Så jeg jobber med denne berømmelige egenverdien. Jeg pugger en lekse som sier at «Jeg har verdi. Jeg har grenser. Jeg har verdi. Jeg har grenser.»

Og neste gang noen tvinger seg på meg mens jeg går i Oslo alene, så skal vesken min lage lyd nok til at folk hører meg en kilometer unna. Det er én bevegelse med fingeren. En liten bevegelse med fingeren. Jeg skal øve til jeg kan gjøre det gjennom lammelsen og panikken.

Det blir min måte å knekke nesen til noen på. Inntil videre.

Mandag 20. juli 2009

Bøllebøker

Jeg har ikke fått skrevet så mye den siste tiden som jeg planla. Svigermor sier at jeg ikke har skrivesperre. «Det heter ikke skrivesperre om du bare har det en halvtime av gangen, dumma! Det heter ikke skrivesperre når du sitter og niskriver på andre ting!»

Og likevel. Jeg har skrivedistraksjoner. Jeg har magen full av bøllebøker og bråketekster som slåss om tiden og oppmerksomheten min, og den stakkars boken som burde fått all oppmerksomheten de siste ukene har blitt helt most.

Jeg fant dette notatet i en av dagbøkene mine som beskriver problemet ganske godt.

Bøllebøker

Bøkene buler ut idag.
De rasler i magen,
de biter i brystet

«Skriv meg!» brauter en stor sakprosabok.
«Gi oss språk!» summer en klynge kolibripoesi.
«Du vet at du vil vite hvordan vi slutter» frister
fortellingene.

De ruller på innsiden som steinskred,
dunker mot bløte innvoller og knakende knokler.
«Ut! Ut! Gi oss form!»

Novellene klenger.
Kortprosaen smigrer.
En lang, eksprimentell roman
vokser seg godzillasvær og tramper ned
all konsentrasjon og arbeidsevne.

«Vi krever plass! Penn! Papir!»

Skaperverket. Slavedriverne.

«Luksusproblemer.» ler Mr. Jackson.
Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg fant en måte å få de ulike infallene til å trekke kølapp på.

Søndag 19. juli 2009

Darth Vader goes Hammertime

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Darth Vader goes Hammertime

Søndag 19. juli 2009

To the Lighthouse og såpevann

Jeg fikk ikke sove en sommermorgen og tenkte: «Nå leser jeg To the Lighthouse. Jeg sovner jo alltid når jeg begynner på modernistiske romaner. Jeg må alltid begynne to-tre ganger før jeg kommer i gang, og hvis jeg bare legger meg på magen og konsentrerer meg om språket, kommer jeg til å sovne i en fei.»

Planen slo feil. Jeg ble liggenden og skvulpe med Virginia Woolf i det sarte morgenlyset uten å gjespe det minste. Siden da har jeg ikke kunnet skrive noe som helst, fordi jeg har tenkt som Woolf skriver. Jeg har bare villet male bilder sammen med Lily Briscoe og gå turer på stranden som ikke finnes her på Adamstuen.

Jeg vet at To the Lighthouse finner sted i Scottland, men jeg har sett for meg Jæren mens jeg har lest. Det er ikke noe Scottland hodet mitt kan hente bilder fra, så da er det Jæren og Lista fyr The Ramsays og barna har reist til.

Menneskene er nærmere i bøkene til Virginia Woolf. Du får ikke hele fortellingen fra en persons perspektiv, du har ingen allvitende forteller som flyr over middagsbordet og har svarene klare. Nei, Woolf kaster fiskesprett fra person til person og lar fokuset gli umerkerlig fra Mrs. Ramsay til Mr. Ramsay til Charles Tansley slik at du forstår dem alle sammen, selv om de ikke forstår hverandre.

I del 2 er det huset som står i fokus, sommerhuset som råtner og forfaller forteller sin egen historie mens 1. verdenskrig dukker opp som små paranteser i teksten. Det er litt sånn: «Valmuene sådde seg blandt liljene. Svalene bygget rede i biblioteket. (Du døde.) Klærne mugnet i skapene. Gresset vokste seg til en høy eng.»

Jeg har ikke kunnet skrive noe, jeg har bare ryddet og vasket og lest i pausene. Jeg har stått med hendene i kokvarmt såpevann og tenkt at egentlig er jeg Mrs. Ramsay.

Jeg er hun som sitter øverst ved bordet i middagsselskaper og kjenner hele forsamlingen som en forlengelse av meg selv. Det er mitt ansvar å sørge for at alle har det bra, at alle føler seg komfortable, ellers blir jeg uvel. Relasjonene mine er et musikkinstrument, de må klinge harmonisk, ellers blir jeg sprø.

Også tenker jeg at, hm, da jeg leste Mrs. Dalloway var jeg Mrs. Dalloway. Det kan være det er sånn med bøkene til Woolf. Det kan være at du kommer så tett inn på hovedpersonen at hun kjennes ut som deg selv, uansett hvem du er på utsiden.

(Huset har blitt veldig rent.)

«Den handler ikke om noe!» sier folk som har gitt opp Woolf til meg. Det er bare sant hvis «handle om» er det samme som «et liniært plott som beveger seg fra A til B».

To the Lighthouse handler om livet, om det menneskelige, om sorg, om hvor stort og ufattelig tapet av noen du elsker er, om hvor små de store og smarte kan være og hvor store de små og tilbaketrukne kan være. Det handler om The Great War, om hvordan folk bare gikk over skyttergravskanten og forsvant, det handler om å sette åtte barn til verden i en tid uten antibiotika.

«Jeg skulle ønske jeg kunne kalle det noe annet en roman» skriver Virginia Woolf i ett av brevene sine. «Ett nytt ord. En ny …. av Virginia Woolf.» Hun skriver videre at det ordet som beskriver bøkene hennes best er elegi. Og ja, To the Lighthouse er en varm, vemodig klagesang.

(Jeg ommøblerte også.)

Om du bør lese den? Selvsagt bør du lese den. Men ikke tving den. Les den en dag den kommer glidende av seg selv, en dag hjernen din passer som hånd i hanske med Woolfs språk.