Arkiv »
Arkiv for juni, 2009
Lørdag 13. juni 2009
Bare så dere vet det: Jeg har vært mye nede siden begynnelsen av mai. Jeg har ikke fått hjulpet til eller fulgt med på Bloggcamp-forbredelsene siden da. Jeg hadde egentlig tenkt å dra, men nå har det skjedd veldig masse krøll med meg, så det er lite trolig. Jeg registrerer at det har vært mye diskusjon om Bloggcamp på Twitter og i bloggosfæren. Jeg tenkte bare at jeg skulle si: «Huihei, jeg har ikke vært til stede i det hele tatt. Jeg vet at Thomas Moen med flere har stått på som helter, men jeg kan hverken svare på spørsmål, diskutere avgjørelser eller si noe innsiktsfullt. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv.»
Lørdag 13. juni 2009
«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.
Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.
«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»
Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.
Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.
Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.
Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.
Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.
Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.
Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.
Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.
Fredag 12. juni 2009
Det hender jeg renner over, spesielt når jeg er sliten. Jeg rant over idag, Internet, du trenger ikke vite hvorfor, det var en teit krangel, jeg var i sentrum, jeg måtte gå meg en tur. Det kjipe er at når jeg blir lei meg for én ting, blir jeg lei meg for alle tingene. Det førte til at jeg satt i en av sidegatene til Hausmannsgate og gråt mine øyne ut.
Jeg ringte Mr. Jackson. «Jeg kommer og henter deg,» sa han. «Bli der du er, så kommer jeg og henter deg og vi tar en drosje hjem.» Mr. Jackson henter meg i mange rare situasjoner når jeg ikke greier ting mer.
Så jeg satt og gråt og ventet. Det kommer en gjeng menn forbi. En av dem ser på meg med store sympatiske øyne og klapper meg på hodet idet han går forbi. Jeg smiler. Ser jeg så miserabel ut?
Klappe-på-hodet-mannen kommer tilbake med en kompis. Han spør om det går bra. Nei, sier jeg. Det går ikke bra. Han setter seg siden av meg. Hva har skjedd? Jeg svarer noe usammenhengende. Alt er så vanskelig. Han klapper meg på hodet. Hva heter du? Spør han. Ida, sier jeg. Så, så, Ida, sier han. Jeg spør hva han heter. Han svarer. Mannen min kommer snart og henter meg, sier jeg. Jeg er for trist til å være ute nå.
Så kommer kysset. Et digert, klissent sugefiskkyss med tunge og tvang. Jeg fryser. Jeg friker. Jeg dytter ham unna. Han presser seg inntil meg, presser hendene opp under genseren, gnir underlivet sitt mot underlivet mitt. Panikken tømmer hodet mitt for tanker og reaksjoner. Taxien med Mr. Jackson svinger rundt hjørnet.
De to mennene beinflyr nedover gaten og forsvinner.
«Var de utenlandske?» spør Mr. Jackson. Spør vennene. Spør politiet.
Ja, de var like utenlandske som psykologen min, som drosjesjåføren, som studiekameratene mine. Jeg driver og holder fast i tankegangen om at ikke alle med mørk hud er voldtektsmenn, selv om følelsene mine sier at dette burde jeg forventet når jeg snakket med tilfeldige, utenlandske menn som tok kontakt.
Jeg hadde bare en naiv forestilling om at folk som vil trøste deg ikke vil voldta deg.
Fredag 12. juni 2009
Ole skal overbevise Jørgen om hvor fantastisk Internet er. Hvordan? Ved å samle inn en million giraffer til 2011. Jeg digger idéen og har bidratt selv. Jeg hadde faktisk en gammel girafftegning liggende! Snakk om hendig sammentreff, hva? Lag giraff du også, og spre ordet!
Onsdag 10. juni 2009
Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.
Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.
Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.
Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:
B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.
(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)
Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.
Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.
Tirsdag 9. juni 2009
Jeg har fulgt boka til Avil fra den var en bitteliten kul på bloggmagen hennes. Nå ligger den på bordet ved siden av meg og er en fullvokst roman med smussomslag og stive permer. Den er blitt proff. Den er blitt pen.
Den har fått kart og illustrasjoner som gir meg følelsen av fantasysommer. Jeg kjenner den usynlige broen mellom det å lese Song for Eirabu sommeren 2009 og det å lese Ringenes Herre sommeren 2001 sitre litt mens jeg skriver.
Jeg skal være helt ærlig: Jeg har hørt Avil lese opp fra boka flere ganger før jeg leste den selv. Jeg har lest utdrag på bloggen hennes, jeg har fått prøvesmake teksten før jeg fikk lese hele boka. Og jeg har ikke vært 100% overbevist.
Språket har vært vakkert, bildene har vært vakre, men de har ikke vekket suget i meg. Jeg har vært bekymret for at den litt sagastilaktige nynorsken manglet det vi forfatterspirer liker å kalle «hook» – kroken som skal hale deg inn i teksten.
Etter å ha lest sammenhengende i halvannet døgn, kan jeg konkludere med at jeg har bekymret meg unødig: Tre sider ute i boken hadde jeg glemt at det var Avil sin bok jeg leste, glemt at det var en bok jeg leste og gikk over til å engasjere meg helhjertet i personene og Eirabu. Jeg har lest boka i ett strekk og bare tatt pause for å sove.
Jeg elsker spoilers, men Avil hater dem, så jeg kommer ikke til å gi dere et sammendrag av boken her, siden det er hennes bok og jeg er en snill leser som tross alt kjenner forfatteren.
Derimot har jeg tenkt å skrive litt om hva det er som gjør boka generelt:
Song for Eirabu er første bind i en fantasyserie basert på norrøne myter. Boka er skrevet på så deilig nynorsk at jeg nesten ble lurt til å bytte målform i løpet av lesningen. Nynorsken kan være en barriere for noen, men en barriere du blir litt rikere av å krysse. Jeg har slått opp og lært flere nye ord i løpet av det siste døgnet, som skjor, eller skjære, som fuglen heter her på østlandet.
Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. Hovedpersoner som biroller er fullverdige deltagere i historien, mangfoldige personligheter med redsler, håp, drømmer og kvaliteter.
Siden fortellervinklingen skifter gjennom historien, får vi bli kjent med figuerene fra mange slags vinkler: Faren til Ragna er ikke den samme personen for søsteren til Ragna. Prinsessen i Syrren sitt syn på kongen i Syrren gir oss et ganske annet bilde av hvem han er enn vi får når kongen er i fortellingens sentrum. Som leser blir du kjent med personene og begynner å bry deg om dem. Menneskene puster og har liv i Song for Eirabu og selv de mest motbydelige og slemme er rørende og forståelige.
Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?
Uansett: Song for Eirabu er helstøpt: Du tror på verdenen, tror på menneskene og rives med i alt fra krigsskildringer til de nære, personlige relasjonene. Språket flyter og personene puster. Kartet binder fortellingen sammen, men du trenger bare slå opp de første søtti sidene. Etterpå er du lommekjent i Eirabu.
Noe av det jeg liker best, er Avil (eller Kristine Tofte, om du vil), sin variant av tusser, byttinger, alver og guder. Det er ofte de samme folkeslagene som går igjen i fantasyromaner, og alver og dverger er på mange måter blitt arketyper innen sjangeren. I Song for Eirabu er alvene ulver og dvergene syngende, meditative smeder i fjellet. Jeg har ofte tenkt at «Darn, hvorfor er det ingen som skriver inn tusser og byttinger i bøker?» og nå har Avil gjort det.
Det er mulig dette begynner å nærme seg skamros, men den kritiske litteraturviteren i magen finner ikke noe å sette fingeren på. Tvert i mot, jeg er bare i humør til én ting: Å tegne hovedpersonene i boka. Lage litt skikkelig fan-art mens jeg venter på at Avil skal skrive neste bok.
SerendipityCat har også skrevet om boka. Bildet over er stjålet fra henne.
Søndag 7. juni 2009
Jeg har fått hjartepost idag! Vet du ikke hva hjartepost er, sier du? Det er enda et av de fine tiltakene Mariell Hjartesmil holder på med. Noen dager virker det som om planen til Mariell er å gjøre verden til et bedre sted, et smil av gangen. Hun laget løyndomprosjektet, en norsk mini-postsecretbok og holder konkurranser der folk kan vinne de fineste ting rett som det er.
Hjartepost er et system der du melder deg på, gir Mariell litt info om deg selv og får info om en annen hjartepostdeltager i bytte. Så skal du sende en pakke med fem fine ting til den du fikk info om, mens den personen skal sende noe fem fine ting til deg.
Jeg har vært så heldig å få informasjon om en blogger som er ny og ukjent for meg, så jeg har fått et nytt ekstrabekjentskap i tillegg til en fin pakke. Stikk innom henne og si «Hei!», kjære lesere.
Her er bilde av pakken min, forresten. Den kom idag.
Jeg har fått sjokolade, farvekritt, sprettballer, såpebobler, en liten poesibok og en koseskorpion. Kort sagt: Litt post som gjorde meg varm om hjartet. Svigermor ble redd for koseskorpionen, men det er jo halve sjarmen ^_^
Jeg driver og koser meg med å lage pakke som jeg skal sende tilbake. Hun var litt kjappere enn meg, men jeg regner med å få sendt hjartepost selv i løpet av uken.
Bli med, det er så fint!
Lørdag 6. juni 2009
Tor Økland Barstad har kommentert på bloggen min en god stund nå. Han har jobbet med en bok om bistand så lenge vi har vært bloggnaboer, så da han spurte om jeg ville ha et anmeldereksemplar, takket jeg selvfølgelig ja. Jeg leser bøker som andre skifter undertøy, og det er alltid kjekt å se hva andre medbloggere har skrevet.
Boka heter «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige» og er utgitt på Lucentia Forlag, et self publish-forlag. Allerede her viser boken en del svakheter som er typisk hos self publish-bøker. Tittelen er så lang at den egentlig burde vært en undertittel, forsiden ser litt hjemmelaget ut og underteksten minner mest av alt om en løpeseddel. En redaktør og en grafisk designer ville utgjort en stor forbedring.
Likevel, self-publish-bøker kan fremdeles være knall, selv om forfatteren ikke nødvendigvis er grafisk designer og layout-ekspert. Jeg bestemte meg for å gi teksten en sjanse. Jeg tok meg litt te og skummet boken på tre kvarter. Den er på 64 sider, og er mest for en pamflett å regne.
Hovedbudskapet i boka er følgende: Bistand virker. Jo mer bistand, jo bedre. Norge har mer penger enn alle andre land, så hvis vi ga oljefondet i bistand, ville vi kunne reddet nesten alle verdens fattige. Vi hadde ikke et oljefond før, og klarte oss bra, så vi kan klare oss bra uten et oljefond, nå også. Dessuten trenger vi å senke forbruket vårt for å redde miljøet. En vinn-vinn-situasjon.
Boka presenterer det å gi bort oljefondet i bistand som et etisk spørsmål like mye som et politisk spørsmål: Du har valget mellom å miste litt penger og å redde millioner av liv. Hva venter du på? Boka tar også for seg andre metoder å hjelpe verdens fattige på, nemlig å redusere C02-utslippene våre og kjøpe fair-trade produkter.
Problemet er at det er mange, mange hull i Tors argumentasjon. Tekstens sterkeste del er den som tar for seg at bistand fungerer, som er en grei samling statistisk informasjon om hva bistandsprosjekter har utrettet. Riktignok bugner ikke boka over av kritiske kilder, men FN sin oversikt over vellykkede bistandprosjekter er sikkert sunn lesning for alle som tror at bistandsmidlene utelukkende forsvinner i korrupsjon og diktatorlommer.
Resten av boka er et ukvalifisert og til tider ugjennomtenkt forsvar av forslaget om å gi oljefondet til verdens fattige. De viktigste spørsmålene som ikke blir diskutert skikkelig er:
- Hvor kommer fattigdommen fra?
- Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
- Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi?
Boken bærer preg av at forfatteren i liten grad har satt seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og nord-sør-problemstillinger. I tillegg er forklaringen hans på hvordan Norge skal klare seg uten oljefondet svært mangelfull. Han har heller betraktninger rundt hva som kan skje med verdensøkonomien om vi plasker ut over 90 milliarder kroner i vaksiner og kosttilskudd.
Jeg synes boken bærer preg av at forfatteren har fått en idé om hvordan hjelpe verdens fattige og laget en løs skisse om hvorfor idéen hans er god, nødvendig og gjennoførbar. Han har ingen forståelse av undertrykkelsesmekanismer, av kompleksisteten i global fattigdom og diskuterer i liten grad spørsmål som sletting av ulandsgjelda, mikrokreditt, frihandel og WTO – brennhete temaer kjent for alle som har slumpet innom et Changmakermøte, lest et Attac-hefte eller vært på en globaliseringskonferanse.
Noe av det sjarmerende med Tors bok er at den er så fjern fra de fleste diskusjoner internt i solidaritetsbevegelsen, i politikken og gjør ham umulig å plassere på en høyre-venstre-akse. Han er ikke sosialist. Han er ikke liberalist. Han vil bare dele ut mange penger og det skal løse problemet.
Boka er visjonær og velment, men ikke spesielt gjennomtenkt. Spranget fra «Bistand virker!» til «Alle pengene våre må gå til bistand!» er ubehjelpelig og dårlig begrunnet. Engasjementet, derimot, er det ingenting å si på. Jeg er langt på vei enig i mange av problemene og utfrodringene Tor skisserer. Jeg er bare ikke så imponert over løsningen.
Jeg håper Tor vil fortsette å forsøke å redde verden. Jeg håper imidlertid også at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.
Fredag 5. juni 2009
Noen dikt er krabber.
Jeg fanger dem med hov.
De lurer fete under tangen
og fryser når jeg lyser på dem.
Jeg må være rask, ellers
forsvinner de i dypet,
vagger ned mot bunnen. Blir der.
Får jeg diktet opp,
rasler det med klørne
og vil fly i synet mitt.
Det må ekspederes raskt.
Skrives. Avlives.
Noen dikt er redningsvester.
De kommer med blålys og sirener
gjennom mareritt og svettetokter,
blir et tau jeg kan gripe
en papirpose jeg kan puste i
ubedt
uforberedt
intravenøst
Noen dikt er fugler.
Jeg ser dem på avstand.
Får de øye på meg, flyr de vekk.
Jeg må være musestille. De er sky.
Å fange dem er å knuse dem.
Alt jeg får er skisser. Poesikråki.
Noen dikt er kviser.
De prikker under huden og tvinger seg på
Ømme flekker jeg tar på og angrer meg.
De er uungåelig dikt,
pinlig varsellamper,
skjemmende minivulkaner.
Jeg kan vente, men det utsetter bare prosessen.
Jeg kommer til å skvise dem ut i papiret.
Det er ikke over før det blør.
Noen dikt er humler
varme, tunge, subbende over gresset.
De summer i hodet mitt en hel sommer
før de plutselig plasker ned i desserten
min i slutten av august og
krever oppmerksomhet.
Ferdigskrevne. Overmodne.
Noen dikt er drager,
gjemt bak berg
beskyttet av flammer.
Å skrive dem er
tungrodd klatring og år med leting.
Fjellsprengning. Frydblandet skrekk.
Når vi møtes, er det diktet eller meg.
Drage, jeg skal skrive deg.
-skrevet til Song for Eirabu-lanseringsfest. Heia Avil!
Onsdag 3. juni 2009
Internet er fantastisk. Jeg ønsket meg et nytt og penere bipolar-banner enn det du finner i posten her, og fikk mange forslag! Bare se:
Fra Sjefsengel
Fra Crayoncrisis-Elisabeth
Fra Minneapolise (en av mange farvevarianter)
Fra Cecsa
Fra Den Unge Herr Holm
Yay! Tusen takk, folkens! Det var skikkelig gøy å følge med på desingdugnaden! Du som leser oppdager kanskje en ny blogg eller tre med utgangspunkt i bidragsyterne, også?
Jeg er litt usikker på om jeg skal velge meg én til sidebaren, eller ha alle sammen på en side? Når det blir bipolar-awarness-month i februar kommer jeg til å tvinge dere til å ha et, alle som en, så da er det flott å ha litt å velge mellom ^_^
Uansett: Hvis du har lyst på et banner, er står du fritt til å bruke det. NB: Jeg har ikke størrelsesjuster bildene, så det må du kanskje gjøre selv.
Anders Svenneby
AndreasL 
Borghild
Mina
Kristina
Eileen
virrvarr
Kropell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
