Variasjon fremstår som det fremste kjennetegnet både når det gjelder opplevelser av psykiske helseproblemer og erfaringer av hva som hjelper.

Tilbud må tilpasses livssituasjonen til hvert enkelt menneske slik at mennesker opplever å få hjelp når de trenger det; av folk de har tillit til; og på måter som de selv erfarer at hjelper. Tilbakemeldingene fra personer som har mottatt hjelp fra det psykiske helsevernet burde være et tilstrekkelig signal om at vi ikke får dette til på en god nok måte per i dag.

Jeg tenker at sånn situasjonen er idag så vil endel menneker framholde nettopp dette at tvang redder liv – at uten at vedkommende hadde blitt påtvunget omsorg så hadde vedkommende ikke vært i live idag. Jeg tenker at dette mange ganger kan stemme, og da først og fremst fordi det ikke fantes noe godt nok alternativ, ingen bedre måte denne personen kunne bli hjulpet på før han eller hun altså måtte tvinges til akkurat denne typen hjelp, som vedkommende sjøl ikke ønsket, eller ikke ønsket å motta på denne måten. Jeg tenker at vi må skape flere alternativer, og vi må jobbe for en holdningsendring og en innholdsendring i psykiatrien som gjør at den framstår som mindre skremmende og mer attraktiv enn hva den gjør for mange idag. Når vi har fått til det, kan vi se hvor mye tvang vi fortsatt trenger å bruke for å redde liv. Jeg mener det er fryktelig vanskelig å si idag, når forholdene er så langt fra idéelle (etter min oppfatning som ansatt og tidligere bruker); om man fortsatt hadde trengt å ty til tvang dersom ting hadde vært annerledes. En slik endring er sjølsagt et enormt stort prosjekt. Og det er da jeg lurer på om en lovendring er det som skal til for å tvinge(!) psykiatrien til å komme igang med å tenke nytt og annerledes. Med mindre mulighet til å bruke tvang, måtte man kanskje anstrenge seg for å skape et tilbud som flere ønsket å ta imot frivillig?

Og så må man sjølsagt snakke om og plukke fra hverandre dette tvangsbegrepet, som inneholder så mye. Jeg hørte en fortelle om at hun var avhengig av tvangsinnleggelser fordi hun skammet seg sånn over sin svakhet at hun ikke klarte å be om frivillig innleggelse – hun følte seg nødt til å nekte, for så å bli tvangsinnlagt. Hun sa hun trengte at noen tok avgjørelsen for henne. Slike, og mange andre tilfeller kan man diskutere og prøve å se hva som ligger i dette med tvang. Og se om man kunne hente ut de – for noen – gode aspektene ved det som heter tvangsinnleggelse uten å få med seg alt det dårlige og skadelige, eller kanskje se om vi kan finne andre måter å ta ansvar for mennesker på dersom de ikke er istand til det sjøl – uten at det ender i noe som vi må kalle tvang. Og sånn trur jeg vi må holde på og diskutere for å skjønne bedre hvordan vi skal klare å gi riktig hjelp og støtte til de som trenger det – uten å krenke eller skade.

Uansett hvor “skånsomt” et psykiatrisk tvangsinngrep gjennomføres mot oss, vil det fortsatt vært et overgrep, for det vil gå på tvers av vår dypeste vilje, på tvers av vår tro og våre ønsker. Det vil være en grov krenkelse av vår fysiske og psykiske integritet.

Hvis man skal være nyansert når man skriver om psykiatri og bruk av tvang, så må man også ta innover seg og respektere at det finnes mennesker som aldri ville ønsket psykiatrisk behandling, og at også denne gruppens menneskerettigheter må ivaretas. Det at noen får hjelp gjennom psykiatriske tvangsinngrep, kan aldri veie opp for eller rettferdiggjøre at det er mange andre som skades og krenkes gjennom de samme tvangsinngrepene. Vi må derfor bygge opp systemer og lovverk som ivaretar begge grupper, og som ikke diskriminerer på basis av psykososiale funksjonsnedsettelser, slik som tilfelle er pr. i dag. Det er fullt mulig å få til dette, og det er helt nødvendig.

Uansett hvor mange som er strålende fornøyd med behandlingen de får i psykiatrien, så må mishandlingen, undertrykkelsen og tvangsovergrepene mot de mange enkeltmennesker som skjer der stoppes.

Ellers takk for mange interessante synspunkter Virrvarr…

“Stygg, feit fyr som liker å sitte foran tv’en med ostepop en i den ene handa og pikken i den andre søker lydig (helst jomfru) jente uten særlige egne interesser for hyggelig samvær.(Dama mi gidda ikke mer, skjønneru) Du må like å gjøre husarbeid, holde kjeft, adlyde og gi meg det jeg trenger til enhver tid. Fint om du er relativt pen. Du trenger ikke å kunne norsk. All nødvendig opplæring vil bli gitt.”