Et moment som ofte forbigås i stillhet er Afrikas geografiske faktor. Lang avstand til verdensmarkedene, relativt liten befolkning i forhold til geografisk størrelse, tropisk klima med mange sykdommer og mangel på farbare elver til innlandet er bare noen av Afrikas geografiske utfordringer. Disse er det vanskelig å gjøre noe med. Man kan selvsagt behandle mange av sykdommene, men deres omfang og mangfold gjør det vanskelig å drive f.eks. effektivt jordbruk og husdyrhold utenom kystområdene. Mangelen på farbare elver gjør også at det blir vanskelig og dyrt å frakte varer til kysten for videre frakt. Jeg vil anbefale denne artikkelen om emnet:

Hagen, Rune Jansen (2002): Marginalization in the context of globalization: Why is Africa so poor?
I Nordic journal of political economy. Volume 28, NO2, 2002, s. 147-179.

Temudjin: Som Marion så fint påpeker er det ikke hagesnegler vi snakker om (den skal jeg bruke).

Bistand bidrar til at det blir flere mennesker på kloden ved å redusere barnedødeligheten, men når barnedødeligheten blir redusert pleier også mødre å få færre barn. Dessuten får kvinner statistisk mindre barn når utdanningsnivået er høyere. At bistand fører til flere mennesker i verden er ingen selvfølge. Det er ikke tilfeldig at rike land har mindre befolkningsvekst.

Marion: Fotnoter var det ja ^^

Hva skal vi gjøre med de ekstra hundre millioner mennesker som så plutselig vokser opp i utviklingsland?

De skylder jo sine liv til Norge, så jeg seg for meg en slags versjon av den Franske fremmedlegionen. Videre kan vi jo bruke denne hæren til å rydde opp i steder som Sri Lanka, Kongo, og andre steder hvor folkemord er daglig kost.

Ellers får jeg inntrykk av at argumentet kan oppsummeres som følger: vi har ikke bruk for oljefondet uansett, så det er egentlig litt samme hva vi bruker det til.

Det er ikke så lenge siden store barneflokker var normen i Norge. Du kan jo sette deg ned og tenke litt på hvorfor det var vanlig å få mange barn her til lands, og hvorfor det ikke er det lenger.

Inger: Hvis du er opptatt av nyere afrikansk økonomisk historie, kjenner du sikkert til caset Botswana; hvis økonomi gikk raka vegen oppover i årevis og som deretter gikk på en kjempesmell på grunn av massiv hiv-smitte. Årsakene til fattigdom er sammensatte. At bistand kan være en sovepute for vestlige land er en annen sak. Det virker ellers som om du blander sammen oppgavene til bistandsorganisasjoner og stater – frihandel reguleres av mellomstatlige avtaler.

Tor: Det proffe ordet er fotnoter

Først og fremst vil jeg si at jeg er enig med anmelderen på en del punkter. Anmelderen er en anmelder og leser av boka, og må respekteres for det uansett hvor feil forfatteren mener anmelderen har oppfattet budskapet. Hvis budskapet er så dårlig presisert at det åpner for kritiske feiltolkninger må forfatteren ta det på sin egen kappe. Skal tekstens budskap nå best frem må den ta hensyn til leserens bakgrunn og forutsetninger, noe som vil gjøre at tolkningen kan bli svært forskjellig fra leser til leser.

Det at du også, slik anmelder og du selv bemerker i et innlegg, har valgt å ekskludere en del faktorer som kan være av betydning er med på å sverte kvaliteten på verket. Og dette kan medføre at mange ikke vil ta boka hverken seriøst eller se hvordan denne skiller seg ut som mer nyttig enn annet sakprosa om emnet. For en bok som tar opp et, for forfatteren og mange andre, så viktig politisk og etisk tema trenger breddeperspektiv og objektivitet for å bli vurdert som et kvalitetsmessig verk.

Det må også åpnes opp for at det ikke nødvendigvis finnes noen fasitsvar på de ulike problemstillingene en stiller seg selv. Dette tatt i betraktning medfører et stort rom for ulike perspektiver som, i vitenskapelig og forskningsetisk forstand, må aksepteres. Om du følger en logisk-positivistisk tradisjon (hvilket en del av din argumentasjon synes helle mot, uten at det er gitt at det er slik) og en annen belyser emnet med en tradisjon for kritisk teori, så kan det bli forskjellig svar på og drøftinger av problemstillingen, hvor begge er likeverdige.

Men pamfletter er jo skrevet for å skape debatt, og responsen både her og andre steder tyder på at denne pamfletten kan skape debatt svært effektivt. Slik sett kan det selv være en fordel at boken har svakheter. Debatten om hva vi som nasjon vil med oljefondet og hva vi skal med oljefondet er absolutt interessant og viktig. Debatten om hvordan vi skulle te oss uten oljefondet er også av interesse.

Min oppfatning, som jeg også har til felles med partiet mitt – Miljøpartiet De Grønne er at fondet i dag er dypt problematisk på tre områder:

- Fondet er basert på klimaskadelig produksjon, det ligger i det folkelige navnet, og kan vanskelig endres
- Fondet investeres i menneske- og miljøfiendtlig næringsliv; dette kan endres, ved å stille langt strengere etiske krav, eller ved å snu den etiske forvaltningen på hodet og søke investeringer i “good guys”-selskaper, istedenfor å søke å unngå investeringer hos de verste slemmingene
- Fondet setter opp spekulasjon i markedet som en løsning på framtidige utfordringer; det er neppe en god oppskrift i seg selv

Jeg vil nødig gjette meg frem til en slags tallfesting av hvor mye av fondet som burde brukes til et formål eller et annet; derfor synes jeg også f.eks. ATTACs tredeling blir i overkant rigid og for preget av synsing. Men dersom jeg skal synse ville jeg synse at fondet i langt større begrad burde benyttes til:

1. Utviklingstiltak, som Barstad vel nevner en del konkrete eksempler på, deriblant tiltak til utdanning og helse (markedsføringsverdien av dette ville være betydelig)
2. Miljøtiltak, kall det gjerne avlat
3. Økonomiske investeringer i teknologi, bedrifter og tiltak som fremmer grønt næringsliv, grønne arbeidsplasser og – om en vil kalle det det – grønn kapitalisme

Med oljefondets kapital har man enorme muligheter til å påvirke markedet direkte, og ikke bare gjennom f.eks. lovgivning; betydelige summer burde definitivt settes av til prosjekter. På grunn av det lykketreffet det har vært at Nordsjøen har vært rik på oljeressurser, kombinert med god politisk forvaltning av de samme (i ganske georgistisk ånd, for nerder på politisk idehistorie), sitter den norske Staten – altså vi – på enorme muligheter som kapitalist. Disse burde utnyttes mer aktivt og med flere mål for øye enn økonomisk avkastning.

Jeg arbeider med en lengre bloggpost (eller flere) om temaet; og håper også Barstads pamflett vil redusere i en mediadebatt om tematikken. Nå sengetid med Minerva som lektyre.

Kjempebra at du sympatiserer med ideen om å bruke oljefondet til å hjelpe verdens fattige!! Jeg håper (og tror) det vil være i stand til å overtale flere, men tydeligvis overtaler det ikke alle