Erika Moen er nesten meg. Hun lager tegneserier, bretter ut privatlivet sitt på nett og er den lesbiske damen som btw er gift med en engelskmann. I tillegg lager hun mye sexrelatert, så tegneseriene hennes har attenårsgrense i USA. DAR er en dagbokserie der hun gjør alt fra å beskrive daglidagse knall og fall til å illustrere de psykiske problemene sine på en veldig befriende måte.
Hovedforskjellen på Moen og meg er at hun bruker mye tid på prompevaner og kviseklemming i noen av seriene. Jeg har ingen umiddelbare planer om prompeblogging, I must admit. Uansett – nok om likhetstrekkene mellom serieskaperen og Virrvarr: Jeg blogger DAR fordi den er både morsom og rørende, i tillegg til å være veldig godt tegneseriehåndverk. Tegneserien oppdateres omtrent ukentlig, og er først og fremst i halvsidesformat.
Noe av det Moen greier, er å lage lesverdige serier ut av veldig private opplevelser. Her er et eksempel fra en stripe der hun forteller om hvordan det var å få vokset underlivet. Pussy ble plutselig mye mer enn en eufemisme:
Her er en annen klassiker der hun og kjæresten diskuterer hva som ville skjedd om hun hadde en kuk:
Jeg trodde jeg var bedre. Legen trodde jeg var bedre. Svigers trodde jeg var bedre. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset med antibiotika og begynte å gjøre meg i stand til bryllupet jeg skulle i. Jeg dro til frisøren og følte meg kvalm. Jeg ble klippet og følte meg kvalmere.
Jeg seilte gjennom Torvbyen og kjente at jeg frøs. Termometeret under klokken viste 32 varmegrader. Jeg ringte svigerfar og ba ham hente meg, men hadde segnet om før han fant meg.
Resten er blaff av nålestikk og feber. Akuttmottaket luktet krise. Det var flombelysning og sykepleiere som stormet gjennom gangene, leger som kjeftet og laboranter med blodprøvetraller som kjørte radiobil mellom portørene.
«Førti komma fem» sier sykepleieren over hodet mitt. «Den stiger fortsatt» Jeg ligger under dynen og hakker tenner mens alle vinduer står åpne og folk svetter så de får våte striper på ryggen. Jeg vil synge, jeg prøver, jeg har stemme, men ordene forsvinner. Jeg leter og leter, men selv ordene i sanger jeg har kunnet fra jeg var liten glipper mellom fingrene og lar melodien stå naken igjen. «Hva gjør feberen med hjernen min?» tenker jeg. «Hva gjør feberen med hjernen min?»
De tar CT, røntgen, to dusin blodprøver, måler bakteriekulturen i halsen, sender meg på full gynekologisk undersøkelse, jeg får se alle organene mine på ultralyd, de tapper flaske på flaske med blod, det skal stå varmt til bakteriene vokser frem, hvis de vokser frem, de gir meg vann og antibiotika intravenøst. Jeg svetter ut en seng på en time.
Når de flytter meg ut av akuttmottaket til et sted jeg kan være lenger, kjenner jeg at det lukter stille død omkring meg. De har ikke ventilasjon på sykehuset Østfold. Folk med alvorlige sykdommer blir sykere i varmen, og sykehuset er kanskje det varmeste stedet. Jeg er jo heldig, jeg fryser, mens rommene rundt meg er fullt av gamle mennesker som surkler og svetter, hoster og må skiftes på. Vi har den samme typen senger, samme typen navnelapper, makne skjorter, makne dryppstativ. Forskjellen ligger i hud og helse, alder og alvorlighetsgrad.
Sykepleierne er en blanding av hjelpepleiere og flyvertinner her oppe i de varme, urinstinkede gangene. «Isvann? Noen som vil ha isvann?» Alle vil ha isvann. Alle vil ha sin egen vifte ved siden av sengen. Heten er en sykdom i seg selv.
Jeg føler meg litt utilpass der jeg ligger. Alle de andre pasientene er gamle og har ingen besøkende. Jeg har minst en virrvarrvokter ved sengen til enhver tid, noen holder hånden min uavhengig av besøkstid, pleierne har sagt det er greit. Alle de andre pasientene her har kreft eller langt fremskreden kols eller kuriøse lidelser som gjør at de forsvinner snart. Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke noen ting, jeg skal bare ligge her i sengen og se i taket mens de setter sprøyte etter sprøyte og spør om det går bra, jeg har mistet oversikten over livet mitt, jeg vet ikke hvilken dag det er, jeg har glemt at jeg har en blogg, en epostadresse, et liv der jeg ikke har feber og sykehusklær.
They have propped my head between the pillow and the sheet-cuff
Like an eye between two white lids that will not shut.
Stupid pupil, it has to take everything in.
The nurses pass and pass, they are no trouble,
They pass the way gulls pass inland in their white caps,
Doing things with their hands, one just the same as another,
So it is impossible to tell how many there are.
[...]
They bring me numbness in their bright needles, they bring me sleep
Now I have lost myself
[...]
I have let things slip, a thirty-year~old cargo boat
Stubbornly hanging on to my name and address.
They have swabbed me clear of my loving associations.
Scared and bare on the green plastic-pillowed trolley
I watched my teaset, my bureaus of linen, my books
Sink out of sight, and the water went over my head.
I am a nun now, I have never been so pure.
«Vi fant problemet på CT-bildene til slutt!» sier legen fornøyd. «Du har ikke kreft, gudskjelov» Jeg ser dumt på ham. Kunne jeg hatt kreft? Burde jeg vært redd for kreft der jeg lå? Han følger ikke opp utsagnet, han bare fortsetter å snakke om lymekjertlene i magen og at de er hovne, det er litt som å ha halsbetennelse i magen, jeg skal ta mer antibiotika, jeg kommer til å bli frisk.
Så trekker de ut nålene og jeg får dra hjem. Jeg sitter her og leser bloggen, sjekker eposten, går gjennom RSS-leseren og er litt forundret over at verden finnes. Fine verden, fine folk, fine steder, fine overopphetede sommeren og fine hagen til svigermor som er full av roser og jordbær. Hei, verden. Hei, livet som pleier å være mitt. Jeg er tilbake i en fersk, ustød versjon. Jeg har så vidt fått mine egne klær og hodet over vannet.
Jeg er ikke flink til å være syk. Jeg tror alltid jeg bare innbilder meg problemene mine. Selv de gangene jeg har blitt hentet i ambulanse, er jeg redd for at jeg finner på. Tenk om legen bare ser irritert på meg og sier at jeg ikke er syk? «Du burde ikke skrike sånn, her er det ikke noe i veien!»
Nå sier legene aldri det. De sier gjerne «Oi, her var det en betennelsesreaksjon, gitt! Hvor lenge har du gått rundt med dette? Det må da ha gjort vondt?» De sier aldri at jeg tar opp andre pasienters tid og at jeg burde pelle meg ut. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tror de skulle gjøre det, men hver eneste gang jeg blir syk, er jeg kjemperedd for at jeg bare skal ha funnet på hele greia.
Denne tendensen til å avfeie ubehang som inbildning gjør at jeg ofte går rundt med problemer til de vokser seg større enn de burde være. Litt vondt i ny og ne kan bli jæskli vondt hvis du ikke tar hensyn.
Det fører til sånne opplevelser som i går, hvor hele turen til legevakten var tåketilstand der jeg var redd for at det ikke var noe galt med meg. «Jeg later som, jeg later som» prøvde jeg å fortelle dem. Sykepleierne var tydeligvis ikke enige med meg, siden jeg fikk ligge ned nesten med en gang vi kom inn. Svigermor og svigerfar var tydeligvis ikke enige, siden de satt ved siden av sengen min halve natten.
Legen var hvertfall ikke enig med meg, siden han ringte akkuttmottaket og snakket strengt med dem til jeg ble overført med én gang. «Dette handler om pasientens beste,» sa han med myndig og jeg kjente at jeg elsket ham. Greit at jeg lå der og lot som jeg var syk, men jeg elsket ham akkurat da.
De brukte meg som nålepute på akkutmottaket. Før jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde, hadde de tatt klærne mine og erstattet dem med fremmede sykehusfiller, tatt masse blodprøver og satt en veneflon. De puttet en gummihette på fingeren min og et blodtrykksmåler rundt armen som sjekket automatisk hvert tiende minutt. «De tar meg sånn på alvor», tenkte jeg. «De kommer til å bli veldig irriterte når de skjønner at det ikke er noe i veien, at jeg bare ligger her og skaper meg.»
Drypp. Smertestillende. Mer smertestillende. Mr. Jackson som ringer og sier at han har avlyst alle avtalene sine og kommer nå, han tar toget med én gang. Legen snakker om infeksjon og antibiotika når han først kommer. Prøvene viste infeksjon. Ok, tenker jeg. Ok, da. Jeg kan ikke fake infeksjon. Jeg kan ikke jukse på blodprøven. Åhgud, det var på ordentlig.
Legen lurer på hvor lenge jeg har gått med disse smertene. Jeg er litt usikker. De er liksom nye nå, de finnes, de er reelle, de syntes på en blodprøve, jeg har ikke funnet dem på, jeg ligger ikke her og er slem.
Med mindre jeg overdriver, da. Det kan jo være det bare er en liten infeksjon og at jeg ikke burde ynket meg så mye over den. Det kan være at legen inni seg er sint på meg og synes jeg er en svekling som ligger her med drypp og smertestillende og ledninger klistret på overkroppen. Jeg burde bare tatt antibiotikaen og gått hjem. Ja, jeg overdriver. Drama Queen.
Jeg vedder på at om jeg noensinne får en alvorlig, somatisk diagnose kommer jeg til å føle meg kjempelettet. Da kan jeg ligge og ta i mot behandling uten å være redd for å overdrive, være til bry og ta opp sykehusets tid.
Også slår det meg at det er denne refleksen som gjør at jeg aldri går til legen når jeg bare er litt urolig, bare har litt vondt, bare er litt infisert og bare trenger litt antibiotikakur. Jeg er ikke mindre psykisk syk når jeg er fysisk syk. De overlapper på uante måter.
Snasent.no er en lenken og ambisiøs designblogg drevet av noen av de flinkeste damene jeg vet om. Da de spurte om jeg ville ha en gjestebruker og være en del av snasengjengen, svarte jeg selvfølgelig ja. Jeg har skrevet mitt første innlegg der i dag. Det er om snasent sexleketøy. (Surprise) Det kommer flere innlegg fra meg der ved ujevne mellomrom. Uansett: Gå på besøk og gi dem litt linklove! Har du tid, anbefaler jeg deg å besøke nettsidene til de ulike medlemmene på bloggen. Det er snasne saker!
Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.
Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på.
Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk:
Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.
Da Dina Goldstein sine døtre ble revet med av Disneyprinsessebølgen, lagde kunstermammaen et motsvar: En fotoserie av eventyrprinsesser hvis historier ikke endte «happily ever after». Hun bruker figurer alle jenter på min alder har et forhold til og forteller nye historier ved hjelp av bilder. Noe av det artigste er hvor presist hun gjenskaper Disneyfigurene. I tillegg har hun også lagt ved et par Grimm-prinsesser, som Rapunzel.
Når jeg trenger litt nerdeterapi ender jeg ofte opp med Jonathan Coulter. Internetfenomenet lager utelukkende musikk under creative common-license. Dette fører til at han lever av mp3-salg, konserter og donasjoner, samt at youtube er full av artige musikkvideoer basert på låtene hans.
Har du allerede stjålet musikken hans, kan du kjøpe en dansende ape eller banan og ha på nettsiden din for å vise at du er kul. Mange gjør det.
Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for tre av mine Coulter-favoritter. Jeg har valgt tre musikkvideoer basert på World of Warcraft. Delvis fordi jeg er tørrlagt WOW-spiller, delvis fordi folk faktisk iscenesetter sangene i spillet og lager filmer av det. Det er en av de mer særegne måtene å lage musikkvideoer på.
Første sang ut:
>re: Your brains
Teksten er formulert som en epost til Tom fra Bob. Bob er blitt en zombie sammen med mange kollegaer på kontoret. Tom har stengt seg inne. Bob forsøker å forhandle med Tom så han skal få spise hjernen hans. Ubetalelig.
Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.
Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.
Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.
Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.
Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.
Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.
«Jeg vil ikke være her!» Så fort pleierne er ute av kjøkkenet setter hun øynene i meg. «Jeg er her på tvang! Jeg får ikke dra min vei! Det er et overgrep!» Det er den andre innleggelsen min. Jeg prøver å være forståelsesfull, selv om jeg egentlig er flau. Jeg er jo her frivillig. Jeg kjente skuldrene mine senke seg da de la meg inn.
Jeg kan komme og gå som jeg vil. Kommer jenta til å bli sint på meg for det? Er jeg en slags forræder? «Du kan jo kontakte advokat?» prøver jeg. «Det ligger masse opplysningshefter om tvang på TV-stua. Du kan jo se på en av dem?» «De sier jeg er psykotisk! Jeg er ikke psykotisk! Det er et overgrep!»
Hun er hvitgrønn i fjeset. Hun holder blikket mitt. Hun er utrolig intens. «Hvordan skjedde det?» spør jeg. «Ringte noen politiet?» Hun rister på hodet. Hun ser seg til høyre og venstre. Så hvisker hun:
«De kom etter meg i UFO. Den blinket sånn! Vi er på et romskip. Alle psykiatriske sykehus er romskip. De opererte inn noe i hjernen min. Ikke si det til noen.»
«Åh.» sier jeg. Så kommer pleierne og setter seg med kaffen. Jenta blir stille. Jeg lurer på om de som fraktet henne til sykehuset vet at hun så på dem som romvesner. Jeg skjønner at hun må være kjemperedd. Jeg skjønner hvorfor de ikke slipper henne ut alene.
Jeg føler meg ofte tilsidesatt av psykiatrikritikken. Det er mest skriving om tvangsbruk og medisinering, og lite skriving om alle de tingene jeg har reagert på i tiden min som pasient. Som hvor mye bedre behandling unge, hvite, velformulerte Virrvarr får fra pleierne. Som hvor mange av medpasientene mine som har hatt store traumer fra tid i asylmottak, traumer som kunne vært ungått hvis asylpolitikken hadde vært annerledes.
Som hvor lite kryssekspertise det er på rusproblemer og psykiske problemer. Det er så mange jeg kjenner som «bare hadde et rusproblem» eller «bare hadde bulimi», men får diagnosen bipolar etter tørrlegging nr. 13. Hvor er diskusjonen om religionens plass i de psykiatriske institusjonene? Den første personen som møtte meg på galehuset var ikke en psykiater, det var en prest. Jeg ville jo dø, og da var det viktig å diskutere dette her med evighet og himmel og what not.
Jeg kjenner folk med tunge lidelser som bor på små steder der det ikke finnes annet behandlingstilbud enn en sykepleier med påbygning mens de egentlig burde hatt psykiater. På sykehuset jeg var innlagt på i Oslo fikk jeg min egen miljøterapeut og samtaler med psykiater hver dag. På psykiatriske avdelinger i distriktene venter noen pasienter en måned mellom hver samtale med psykolog – fordi de har få ansatte og psykologer som bare er der i små stillinger.
Og hva med personvernsspørsmålene?
«Du?» Jeg løfter opp en klistrelapp fra bakken og gir til sykepleieren. «Dette har falt av bagasjen til en pasient. Det står fullt navn og personnummer her. Sørger dere ikke for at disse blir makulert?» Sykepleirern rister på hodet, men putter klistrelappen i lommen. Hvorfor sykehuset bruker klistremerker med navn og personnummer på bagasjen din?
Godt spørsmål. Like godt spørsmål som hvorfor det ikke er noen faste regler for pasientmedvirkning på oppsummeringsmøtene. Det ene stedet jeg var lagt inn skrev både jeg, pleieren min og psykologen min ett notat til neste vakt om hvordan jeg hadde det.
Det andre stedet jeg var lagt inn, ble det bare fattet avgjørelser på bakgrunn av hvordan miljøterapeuten tolket oppføreselen min. Et hav av forskjell.
Jeg har vært tvangsinnlagt tre ganger og tvangsmedisinert en gang. En av disse opplevelsene var ikke allright. Det handlet ikke om at det ble brukt tvang, men måten det ble brukt tvang på.
Når psykologen du kjenner og stoler på sier at «Virrvarr, du er psykotisk nå. Dette er ikke greit. Du får ikke gå herfra før du går med på å ta medisiner mot det. Resepten- den får Mr. Jackson. Vil du ikke ta medisinene, må vi legge deg inn.» Uten det tvangsmiddelet hadde jeg ikke fått gitt ut noen bok. Eller overlevd 2008.
Den myke «Vi kommer til å beholde deg her en stund, uansett hva du sier» føles som en logisk konsekvens etter et selvmordsforsøk. Noen har sett at jeg holder på å dø og de vil forhindre det.
Den gangen tvangsbruken ikke var allright, var på Veum, sykehuset Østfold. Jeg trodde jeg fulgte med frivillig til asylet, men det stod at jeg var voldelig og tvangsinnlagt i papirene jeg fikk med meg fra legevakten. Alle mine nærmeste synes dette er veldig morsomt, siden jeg er omtrent like voldelig som en saccosekk, selv når jeg prøver inmari hardt. *Knuffmuffknuff*, liksom.
Å bli fullstendig feiltolket på legevakten og bli totalt oversett av psykiateren på Veum var dritskummelt. Og likevel, jeg vet ikke om det handlet om tvangsbruk så mye som det handlet om nix og nada pasientrespekt. Hva enn jeg sa eller gjorde kunne ikke nulle ut notatet fra legevakten om at jeg var voldelig og vanskelig.
Det ene sykehuset hadde masse midler, kvalifisert personell og mye respekt for pasientene sine. Det andre sykehuset var underbemannet, hadde dårlig økonomi og veldig dårlige vaner på pasientrespekt og pasientmedvirkning. Begge sykehus brukte tvang. Begge sykehus medisinerte, noen gang tvangsmedisinerte. Og likevel: Virkemiddelet var ikke problemet. Problemet var den konkrete avdelingens økonomi og kultur.
Når jeg har vært på mitt mest psykotiske, mener jeg at jeg ikke er syk. Jeg har funnet på hele sykdommen min fordi jeg er så ond-ond-ond og må dø. Da er det fint at noen ser meg, kjenner meg og overstyrer meg. I tillegg at psykologen min har rett til å overstyre meg, har jeg gitt omgivelsene mine beskjed om hvilke situasjoner de skal overprøve meg. Friske Virrvarr legger feller for Gale Virrvarr.
Jeg har vært med å tvangsinnlegge venner av meg jeg har vært redd for at skulle dø. Jeg har smørt tjukt på for at legevakten skulle måtte ta dem inn, for at systemet skal forplikte seg til å finne behandling til dem. Og jeg har sett forsiktige mennesker med mørk hud og dårlige norskkunnskaper bli behandlet som mye farligere og sykere enn de egentlig var fordi de ikke kommuniserte godt nok.
Jeg kan ikke veldig mye mer om psykiatri enn det jeg har erfart selv. Likevel var jeg mye reddere for psykiatrien før jeg ble pasient enn etter å ha vært tvangsinnlagt første gangen. All frykten og stigmaet knyttet til det å være psykisk syk var mye skumlere enn det var å få hjelp.
Og det å ha fått god hjelp satte det å få dårlig hjelp senere i et grelt relieff. Begge sykehusene sorterte under helse Sør Øst. Begge sykehusene hadde samme reglement. Forskjellen var i rutiner, miljø og ressurser.
Jeg tror ikke at endringer i loven om tvangsbruk kommer til å endre dårlige forhold. Det kan være jeg tar feil, men jeg tror problemet stikker mye dypere enn som så. Jeg tror ikke du endrer personellets syn på pasientene ved å endre mulighetene for tvangsbruk. Jeg tror du kan hindre unødvendig tvangsbruk ved å endre personellets syn på pasientene.
Avil
Thorbjørn
P02 
Anders Svenneby
victoria 
A. 
Martha Joy 
nh 
Therese 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
