Husker læreren vår dreit ut den største mobberen i klassen. Ikke at det var spesielt nobelt, men det var da uansett temmelig festlig. Det var døll naturfag, og vi hadde om mikroorganismer.
“Tommy, ka e en amøbe?”

Tommy ble svar skyldig.

“Det e en sånn som deg, en encellet organisme med rævhål over hele seg!”

Sjeldent opplevd mobbing, og for det meste holdt meg inne med mobberne. De gangene det skjedde responderte jeg med vold, og heldigvis var det nok. Har mine svin på skogen selv, men etter jeg ble mer bevisst problemene det skapte, kjørte jeg kardemommebylov.

Husker godt da den lille jenta mi kom gråtende inn på kjøkkenet for å fortelle at nabojenta var både stygg i munnen og slo. Jeg tok første steget opp til moren for å få en slutt på det. Det hjalp ikke. Det ble mange turer etter hvert. Og mange tårer. Men lite action. Det fortsatte i det uendelige.

En flott somerdag kom gullungen nok en gang gråtende inn og fortalte om den jævlige ungen fra 2. etasje.

-Du får ta igjen da. Slå tilbake.
-Mamma, det er ikke lov! Det sier damene på barnahagen.
-Du har lov av meg. Det er jeg som er mamma og det er jeg som bestemmer. Du skal bare slå så hardt du bare orker!
-Får jeg virkelig lov til det? Jeg kommer ikke i fengsel da?
-Fengsel? Hvem har sagt det? Tantene i barnehagen sier at de som slår kommer i fengsel.
-Det er ikke sant. Du får få ut og kjemp for din rett. Slå skikkelig hardt så hun virkelig forstår hvor lei du er. Slå så hardt at hun aldri tør plage deg mer.

Gullet gikk ut for å leke igjen. Det tok ikke lang tid før jeg hører et grisehyl ute fra gården. Nabojenta kommer gråtende inn for å fortelle meg at gullet hadde slått og at hun fortjente straff. Jeg sa det jeg mente. At hun bare fortjente det, så kan du tenke på hvor mange ganger du har slått og hvor mange som har fått vondt av det. Smak på det og kjenn godt etter om du har lyst til å få deg en runde til. Hvis du ikke liker å bli slått så skal jeg deg ett råd: La vær å slå selv. Er du kul og grei får du mange venner. Er du kjip og ekkel får du mange uvenner. Da blir du alene igjen til slutt og ingen vil leke med deg.

Det ble merkelig stille i gården etter dette. En skal da faen meg ikke finne seg i å bli trakassert enten man er liten eller stor. Det handler om å vise styrke og la barna får lov til å ta igjen når andre unger er kjipe. Og det skal de få lov til fra de er små. Jeg tror det faktisk kan være løsningen i mange tilfeller. Selv om det “ikke er lov å slå” så er det faktisk nødvendig noen ganger.

Leste Hjorthen sitt innlegg og diskusjonen under ( http://hjorthen.org/?p=6266 ) og så skjønte jeg hvorfor jeg fikk så mye mer ut av dette.

Jeg tror at at hvis Curlys bok om mobbing skal ha litt bredere nedslagsfelt, utover de som selv har blitt mobbet, eller de som nages av dårlig samvittighet for å ha vært mobbere, så trengs flere løsningsorienterte innlegg, slik som dette, for dette var veldig bra!

Her har jeg lært noe som jeg kan ta med meg videre, om jeg blir mor, eller på annet vis (lærer?) må møte barn (eller voksne!) som ikke behandler hverandre på en god og riktig måte.

Selv historier fra et mobbeperspektiv er det også vanskelig å bli klok av, for der rettes skylden gjerne mot seg selv, og at man ikke var tøff nok til å gjøre det riktige, eller ikke skjønte hva man gjorde..

Ehm. For å oppsummere. Jeg ble mye mer rørt av denne historien: den er veldig godt skrevet, og jeg føler jeg har lært noe som jeg kan ta med meg videre.

Et spørsmål i denne saken: Er man en mobber om man mobber mobbere? Jeg har en gang fått en telefon fra en sint forelder som ba meg ligge unna sønnen hennes – og det var etter at jeg gikk lei av hans evindelige plaging av ei anna jente på skolebussen og ga ham en lenge påkrevd snøburing når vi gikk av bussen. Jeg var den som var alene og helst satt med en bok i friminuttet alikevel, så om folk skydde unna meg gjorde ikke noe. Derfor hadde jeg også friheten til å ta igjen med folk som var slemme, enten mot meg eller andre. Det er overraskende mange som tror at det er enkelt å mobbe enstøinger, og som fort fant ut at det var dumt. Og jeg ga meg ikke før jeg følte at de hadde fått som fortjent og litt til…

Nå er jeg sikker på at du ikke virkelig var “stygg på håret” men uansett virker det som en patetisk grunn til å mislike en annen person.

Når det gjelder lærere, synes jeg dette var en klok måte å gjøre det på. Altfor mange er bare ivrige etter å slå ned på mobbinga og finne ut hvem som mobber, ikke å finne ut HVOROFOR de mobber. Jeg ble plaget veldig mye i åttende klasse. Når det hadde gått for langt, krevde moren min handling. Enkelte av elevene som mobbet ble da omplassert til andre klasser, eller til skoler som jeg faktisk tror dekket deres behov bedre. Situasjonen ble en smule bedre. Enda bedre ble den da vi fikk en ny klasseforstander i midten av niende. Her fikk mange av mobberne oppleve en lærer som respekterte ALLE elvene, også de som ikke var flinke på skolen (noe mobberne ofte ikke var). Miljøet i klassen endret seg drastisk. De fleste av elevene gikk opp en eller flere karakterer og tonen oss i mellom var mye hyggeligere. De som mobbet meg var unge gutter som sjeldent hadde opplevd skryt og gode ord. Da de fikk den respekten de fortjente som mennesker av klasseforstanderen, var det lettere for dem å respektere sine medelever for de trengte ikke lenger å oppnå respekt ved å være slem mot andre.

Learning by doing, det gjelder også respekt for medmennesker.