Lørdag 30. mai 2009

Sexleketøy: The Cone

Jeg irriterer meg over mangelen på gode sexleketøyanmeldelser. Greia er at jeg leser mye gode anmeldelser av sexleketøy på engelskspråklige blogger, men har savnet tilsvarende artikler på norsk. Ukebladene har hatt lite anmeldelser av sexleketøy, med denne utmerkede artikkelserien på KK.no som hederlig unntak.

Siden sexleketøy er et småpinlig tema får du sjelden lese annet enn rene markedsføringstekster, og de gir deg ofte ikke informasjonen du er på jakt etter. Jeg ble ganske sexleketøynerd av å skrive Jenter som kommer, så jeg tenkte at «Hey! Når jeg savner en bestemt type tekster, burde jeg skrive dem selv!»

Dermed- tada: Min første sexleketøyanmeldelse. Hvis du er i en relasjon til meg der du synes at det er ganske yuck å tenke på at jeg har sexleketøy overhodet, kan du hoppe over dette innlegget og late som ingenting. Hvis ikke kan du lese videre.

The Cone:

De fleste sexleketøy skjønner du hva er ved første øyekast. En dildo er en dildo uansett hvor snurrig og farverik den måtte være. En buttplug er alltid flat nederst og spiss øverst enten den er sort og diskret eller sjokkrosa og formet som Jesusbarnet. Har det påknapp, er det en vibrator. Har du sett to-tre stykker, skjønner du som regel hva som er hva.

The Cone er annerledes. Det er et forsøk på å gjenoppfinne og nytenke sexleketøy, med trykk på leketøy. Innpakningen ser mer ut som et designprosjekt fra Lovely Package enn noe du forventer å se i en litt snuskete voksenbutikk. Vel ute av pakken ser leketøyet ut som et lite, lyserosa kjegleromskip, ikke som noe du i utgangspunktet ville assosiert med sex.

Kjeglen er i hardplast, men er dekket i 100% silikon. Tuppen av kjeglen er myk og bøyelig, mens resten av kjeglen er fast med myk innpakkning. Prisen ligger på rundt 800 kr. Det største minuset med den er at den går på seks AA batterier. Jeg liker ikke batteridrevne leketøy noe særlig.

Det er ikke spesielt miljøvennelig, i tillegg til at batterier er en ekstrautgift. Dessuten er det litt varierende hvor fort leken bruker opp batteriet – og hvem har vel egentlig lyst til å skifte batterier mens de egentlig holdt på med noe mye artigere? Dessuten bråker batteridrevne leker mer, fordi noe som vibrerer med masse, løse metallbiter inni seg skrangler og durer.

Uansett.

Batterilokket sitter selvfølgelig under. The Cone har en flat, sklisikker underside.

Og dette er hele Cone-konseptet: Du har en vibrerende kjegle med sklisikker underside og myk tupp, og resten er egentlig opp til deg. Når jeg sier vibrerende, så mener jeg vibrerende. Kjeglen har to knapper, hvor den til høyre er «på» «snarvei til orgasmemodus» og «av»-knappen, mens den til venstre tar deg et skritt videre i en sekstentrinnsskala av vibrasjonsintensitet.

Du kan med andre ord enten finjustere kjeglen og finne det vibrasjonstrinnet som funker for deg, eller hoppe rett til det kraftigste, pulserende nivået. Hvor kraftig er det kraftigste nivået på en skala fra en til ti? Åtte og en halv. (Ti er så kraftig at du kan bruke vibratoren gjennom buksa.)

Det morsomme og plagsomme med The Cone, er at du må finne ut hvordan du kan bruke den. Jada, det følger med en lang tegneserie der silluettmenn og siluettbarbier gjør akrobatiske øvelser opp og ned ad vegge med kjeglen pekende mot rumperegionen, men den er lite matnyttig. Du kommer nok ikke til å pule mens du står på henda uansett.

Likevel – noen ting er mer opplagte:

Du kan sette deg på den.

Du kan putte spissen i rumpa eller i vagina, men poenget er ikke penetrering. Poenget er å sitte på en kjegle som vibrerer på et stort område. Så er det opp til deg å finne ut hva «sitte» er for deg. Du kan putte kjeglen på en stol, på gulvet, sitte tungt på den eller senke deg ned på den. Det The Cone kanskje er best som, er et leketøy den som gir oralsex kan kose seg med uten å bruke hender.

Du kan gni deg mot den.

Klitoris er et stort organ, og mye vibrering over en stor flate er annerledes enn punktvibrasjonen de du får fra de fleste vibratorer. Du kan presse den mot underlivet, kile deg mot spissen av kjeglen, ri på den eller knipe den fast med lårene.

Ellers er det bare fantasien som setter grenser. Med en sklisikker bunn kan du trygt sette leketøyet opp mot veggen og lene deg mot det, for eksempel.

Kjap oppsummering:

Yay:

Den ser ikke ut som sexleketøy, er laget i 100% silikon, har mulighet for alt fra forsiktige til kraftige vibrasjoner og oppfordrer til leking.

Nay:

Den er griserosa, går på batterier, bråker som en middels mixmaster og er ikke vanntett.

Konklusjon:

Den krever en egeninnsats fra deg som skal bruke den. Det er ikke et noe nybegynnerleketøy, og det er ikke en kjappis. Du må være seksuell i andre stillinger enn det å ligge på ryggen, og det kan være både morsomt og plagsomt. The Cone er interessant, men ikke genial, og jeg lurer på om konseptet er kulere enn det du egentlig ender opp med å gjøre med den.

Torsdag 28. mai 2009

Jomfruhinnen? Den finnes ikke

RFSU har en anti-jomfruhinne-kampanje disse dager. Jeg ble oppmerksom på den via Undreverset, og tenkte jeg skulle skrive litt om det rare jomfruhinnebegrepet og hvorfor det både er skadelig og upresist.

Først:

Noen jomfruhinnemyter:

1. Jomfruhinnen er en hinne som sprekker første gang du har vaginalt samleie.
2. Det fører til at alle som er jomfru frem til første hyrdestund blør litt.
3. Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer.
4. Jomfruhinnen sitter langt inn i skjeden, så det er viktig at gutten har stor kuk for å kunne “ta møydommen” på jenta.
5. Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet.
6. Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på manglende jomfruhinne.
7. Jenter fra kulturer der det er viktig å ha en jomfruhinne, kan få konstruert en ny gjennom operasjon.

La oss slå i stykker mytene en for en:

1. Jomfruhinnen er en lukket hinne som sprekker:

Nei, jomfruhinnen er ingen “hinne”, den er en krans av bløte hudfolder som befinner seg en centimeter inn skjeden. På svært små barn overlapper hudfoldene hverandre og er ganske tykke. Fra seks-syvårs alderen er kransen blitt svært tynn og full av et eller flere små hull. Når du når puberteten, er kransen så utvidet at du ikke kan se om en person har hatt sex eller ei under en gynekologisk undersøkelse.

Noen svært få jenter blir født med heldekkende eller jomfruhinner, som må snittes opp av en gynekolog så menstruasjonsblodet skal kunne renne ut. Men ideen om at en skadet jomfruhinne kan være et bevis på seksuell aktivitet gjelder bare når man undersøker svært unge jenter ved mistanke om seksuelle overgrep. Her er et bilde av ulike, «intakte» jomfruhinner:

2. Er du jomfru, vil du blø første gang du har samleie:

Nix. Under halvparten av alle jenter som ellers ville blitt definert som jomfruer, blør ved første samleie. Grunnen til at noen blør er ikke at jomfruhinnen sprekker, men at kransen inne i skjeden får en liten rift. Denne riften oppstår ikke fordi det er første gangen hudkransen inne i skjeden utsettes for penetrering, men fordi jenta er for tørr og anspent.

Jomfruhinnen utvides når jenta blir seksuelt opphisset, men for tørr og hard penetrering kan skape en liten rift. Riften gror etter omtrent et døgn, så hele ideen om at du sprekker og blør for deretter å være endret i underlivet, er ganske merkelig.

3. Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer

For å gjenta meg selv: Jomfruhinnen sprekker ikke, den utvides. I tillegg utvides den hormonelt av det faktum at du er kjønnsmoden. Gynekologer kan ikke avgjøre om du bruker tampong eller onanerer ved å se på jomfruhinnen din. Du blir kjent med din egen kropp ved å bruke tampong og å onanere, som igjen gjør at du vet hvordan du skal utvide jomfruhinnen.

4. Jomfruhinnen sitter langt inne i skjeden, og derfor må gutten ha stor nok kuk til å kunne “ta” den.

Verdens rareste myte. For det første sitter jomfruhinnen her. Du ser den som en del av skjedeåpningen.

Siden det handler om å utvide en åpning, spiller ikke penisstørrelse noen rolle fra eller til.

5. Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet, som trening.

Nei, dette finnes det ingen beviser for. Det er en rendyrket myte.

6. Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på grunn av manglende jomfruhinne

Nei, selv ikke gynekologen kan bedømme om du har hatt samleie før ved å undersøke jomfruhinnen.

7. Du kan få konstruert en ny jomfruhinne kirurgisk.

Nei, du kan ikke det. Siden jomfruhinnen ikke finnes, får de aller fleste jenter som går til legen for å be om noe slikt et par timer terapi istedet. Hvis jenta ikke går med på å løse problemet uten kirurgi, blir det sydd et par, små sting i kransen rett før bryllupsnatten.

Dette er mest for at jenta skal føle at legen har gjort noe, siden hinnen er i svært bløtt matriale og det blir litt som å «sy i smør». Stigene faller ut og det kan ikke garanteres noen blødning. Ingen får en «ny» jomfruhinne, fordi de aldri hadde noen jomfruhinne i utgangspunktet.

Du kan lese mer om jomfruhinne-myten i dette heftet fra RSFU.

Hva skal vi si istedenfor jomfruhinne?

Jomfruhinne er et misvisende ord. For det første er det ingen hinne i skjeden, for det andre er det ikke noe fysisk hinder som avgjør om du er jomfru eller ikke. Borte hos Undre diskuterer de ordet «skjedekrans», en direkte oversettelse av det svenske ordet «slidkrans», som RFSU insisterer på å kalle jomfruhinnen. Jeg har ingen gode forslag. Hva synes dere?

Jomfruhinnen er et godt eksempel på et gammeldags, puritanistisk syn på kvinners seksualitet. Du forklarer et fysisk fenomen med at det er en hinne som beskytter jenters uskyld. I realiteten handler det hverken om skyld eller uskyld. Det er bare en slimhinne-flapp i skjeden som blir mindre fremtredende i puberteten og borte etter at du har fått barn.

Puritanisme vs biologi = 0-1

Onsdag 27. mai 2009

Dameplager

«AAAaaaagh!»

Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.

«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»

Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.

Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.

Fredag 22. mai 2009

Illustrert innvoldsorm

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Illustrert innvoldsorm

Fredag 22. mai 2009

Stephen Frys brev til seg selv som 16 åring

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Stephen Frys brev til seg selv som 16 åring

Fredag 22. mai 2009

Seth Godin: Slik endrer vi verden

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Seth Godin: Slik endrer vi verden

Fredag 22. mai 2009

Kvinnekongens kurs i diskursanalyse

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Kvinnekongens kurs i diskursanalyse

Torsdag 21. mai 2009

Ti ting du ikke viste om orgasme:

Dagens TED-video:

Onsdag 20. mai 2009

Sivilstatus

Jeg synes resten av verden skal oppdage den nye, norske nettserien «Sivilstatus». Den er laget av en gammel kjenning i bloggerby, Kristin Storrusten, men nå er den på eget domene og med jevnlige oppdateringer. Sivilstatus handler om Kristin og Sigurd. De er kjærester. Og det er veldig morsomt og ganske gjenkjennelig.

Dette er kanskje min personlige favoritt:

Den handler mye om livet som ung og svært nettavhengig:

I tillegg er det masse fint samspill mellom hver enkelt stripe:

Onsdag 20. mai 2009

Verdidebattfail

Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.

Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.

Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.

Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.

Jeg kommer til å trekke meg som gjesteblogger på Verdidebatt med mindre de endrer brukervilkårene.

Jeg anbefaler andre bloggere å gjøre det samme.