Fredag 3. april 2009

Psykotiske meg

«Jeg har hvertfall aldri vært psykotisk!»

Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.

«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»

Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.

Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.

Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.

På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.

Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.

«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»

«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»

Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»

Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.

Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.

Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.

Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:

• - Psykotisk i gjerningsøyeblikket
• Dømt for ran og tidligere psykotisk
• Hvert femte drap begås av psykotisk
• Drapsiktet psykotisk – fare for gjentakelse
• – Han var psykotisk
• Var psykotisk da han drepte
• Psykotisk mann angrep politiet med sabel

Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»

Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.

Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.

Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»

Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.

Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»

«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»

Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.

Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.

Fredag 3. april 2009

Bloggere som aldri skuffer

Noen kjappe blogganbefalinger. Alle vet at RSS-lesere trenger mat.

Prosalosa:

Prosalosa er den nye Kvinnekongen. Ikke at Kvinnekongen er gammel eller trenger å skiftes ut, men Prosalosa er årets mest lovende feministblogger. Hun skriver godt, tydelig og morsomt om alt fra objektifisering til kjønnsfordelingen hos politikerbloggerne. I tillegg er hun flink til å finne gode og kreative illustrasjoner. Et nytt knalltilskudd til The Feminist Crew.

Hjartesmil:

Ja, jeg har skrevet om Mariell før, men det skader ikke å gjøre det igjen. Den lille damen med sløyfe i håret har nemlig Norges beste feelgood-blogg, og hun er kanskje den bloggeren jeg besøker oftest om dagen. Hun gir meg min daglige dose lykkerus, og er den bloggen jeg vet som har den mest gjennomførte estetikken i alle innleggene sine.

Seth Godin:

Dagens internasjonale blogganbefaling. Seth Godin har kanskje den beste bloggen om web og markedsføring, og om du tenker at reklame er det kjedeligste temaet i verden, er det bare fordi du ikke har lest bloggen til Seth. I tillegg er bloggen et skoleeksempel på en veldrevet blogg: Den oppdateres hver dag med korte, velskrevne innlegg du leser på halvannet minutt. Les og lær, folkens.

Jakob Arvola:

Tekstforfatteren og journalisten Jakob Arvola har nettopp startet en blogg, en fabelaktig samlig gamle noveller og nyskrevne tekster. Her er det varme, kloke, morsomme og velskrevne eventyr – Jakob er min type bloggelite. Det finnes ingen «hvileinnlegg» her, bare høy kvalitet hele veien. Les og oppdater lenkelisten din.

Torsdag 2. april 2009

Vårsanger

Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt greit, jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. I går var alle krokusene og liljene grønne spyd som stakk opp av beddene. Idag blomstrer det langs veien. Blindern er et stort, varmt kattedyr jeg kan krype inntil.

Jeg treffer igjen en professor jeg ikke har sett på lenge og får to digre klemmer. Noen sier at Blindern er stort, kaldt og upersonlig, men jeg kan rusle inn på kontoret to år etter at jeg ble for syk til å gå her og fremdeles få kos.

April er en måned for avgjørelser. Innen 15. må jeg ha funnet ut hva jeg skal gjøre til høsten. Det rare er at jeg ikke skal ta avgjørelsen på basis av «hva jeg har lyst til», men hva jeg tror jeg har helse til å få til. Det er et introvert perspektiv. Jeg går rundt og kjenner på hvordan jeg har det, prøver å lage et realistisk overslag.

Jeg har god tid. Jeg hadde planlagt å dø i 2010. Jeg har en gammel todoliste med alle tingene som skulle være i orden før jeg kunne slutte å leve. Den tells ikke mer. Den er bare dokumentasjon på hvor langt nede jeg har vært. Nå skal jeg bli en gammel dame, og har tid til både romanskriving, plutselige poesipauser, lange dager med farveblyanter, mastergrad og tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå.

Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har mp3-spilleren på øret, og vårsolen får alt til å minne om scener fra Hair. Og jeg har ikke langt hår som blåser i vinden en gang.

Jeg sprudler over av våren. Du må se et par Hair-klipp for å skjønne energinivået mitt:

Godt jeg skriver istedenfor å danse.

Onsdag 1. april 2009

Hør Virrvarr på Juntafil

Pling, plong, Internet. Har du lyst til å høre meg snakke om engasjement og hvordan få ting gjort, kan du sette på P3 litt over seks idag. Det er godt mulig jeg skal snakke på Juntafil rett som det er, siden de har utvidet sendetiden sin til å gjelde hele uken. Etterpå skal jeg på en debatt om nettdebatt på Smuget og prøve å blogge om det litt senere. Jeg synes det er et poeng å knytte diskusjonene om Internet til Internet, om du skjønner hva jeg mener. Er du i Oslo, kan du jo ta turen din, du også?