Arkiv »
Arkiv for mars, 2009
Torsdag 19. mars 2009
For en uke siden var bloggmarkeringsdag for ytringsfrihet på nett. Amnesty stod bak. Jeg hadde store planer om å skrive noe, men siden alt gikk litt i stå for meg den uken, tilbragte jeg markeringen med å klippe papirdukker og kose hunden.
Heldigvis stoppet ikke kampanjen den 12, så jeg kan snike meg med likevel.
Jeg har vurdert flere innfallsvinkler til dette innlegget. Jeg vurderte den enkle løsningen – å lenke til underskriftskampanjen og si: «Duh! Signer oppropet om at folka som sitter fengslet for å ha skrevet om menneskerettigheter på nett må slippes ut. Ikke vær dust.»
Jeg kunne funnet flere tall på hvor mange som sitter fengslet for dette, skrevet noe politisk, noe filosofisk, noe om ytringsfrihet generelt. Det ferdige resultatet er litt annerledes, og litt over i kortprosaens verden. Her er to fragmenter om ytringsfrihet:
1.
Cairo er støv. Vi vasker klærne våre i vasken med bio-tex og henger dem til tørk fra verandaen. Tørkesnoren setter sorte merker på det lyse tøyet og når vi kler på oss, lukter vi sand. Nede i gatene blander støvet seg med stanken av søppel og piss, med de overmodne magnoliablomstene som vi tramper ned i asfalten når vi går. «Cairo er klaustrofobisk! Cairo er skitten! Cairo er bråkete!» Klassekameratene mine finner ikke stygge nok ord når de skal beskrive byen.
Jeg er forelsket. Jeg går meg vill hver dag og drikker te med nye, tannløse mennesker hver kveld. Reiselederne våre har vært i Egypt hvert år i tyve år. De driver en diger gård i Vestfold og håndplukker sesongarbeidere blant studentene.
Ahmed hadde jobbet hos dem hver sommer i fire år på rad. Den femte sommeren kom han ikke, og etter å ha undersøkt en del med familien hans kom det frem at han var i fengsel. Ingen visste hvorfor. Det er åtte år siden nå.
Vi treffer ham på hotellet vårt. Han ser ned. Han går stille i dørene. Vi sitter på verandaen på hotelrommet. Vi er ikke så mange. Det er Ahmed, reiselederne mine, bestekompisen min og meg og fem flasker cola. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg fikk være med på møtet mellom mannen som akkurat hadde sluppet ut av fengsel og de gamle arbeidsgiverne hans.
Jeg fikk lov å ta notater og skrive et intervju med ham. Hvor havnet det? Skoleavisa? Skrivebordsskuffen? Det føltes riktig å ta notater. Å dokumentere. Historien hans var absurd. Han fortalte at han egentlig ikke hadde vært mye til aktivist. Han hadde vært på et møte i en studentorganisasjon som slåss for utvidede demokratiske rettigheter og hadde snakket litt for høyt om det på et offentlig sted.
Svusj- åtte år i fengsel uten rettsak. Han ble sluppet ut like plutselig som han ble satt inn. Når han snakker om forhør og forhørsmetoder ser han vekk. Jeg gir ingen detaljer her. Det er ingen vits i å beskrive tortur i detalj.
Under oss syder byen. Til å være så buktende og uorganisert, er den svært full av politi. Overvåkningspolitiet sover i trappa under rommet vårt og følger oss på lengre turer. Jentene i klassen bommer røyk av ham. Vi vitser med ham. Det ville ikke vært like gøy om vi hadde bodd her fast.
Vi ser en journalistdemonstrasjon i sentrum. Politiet behandler alle de eldre herremennene i dress som om de skulle vært Stein Lillevolden med adferdsvansker. Ahmed sier at han skal holde lav profil fra nå av. Ikke noe mer kritiske utspill fra den kanten.
2.
Shubo skulle egentlig intervjue meg om blogging. Vi endte opp med å spise to tonn ostekake og snakke om Kina. Shubo vet masse om Kina. Kinesiske akademikere, altså. Rart med det. «Alle snakker om sensur på Internett, men det er det stedet kinesere får uttrykke seg friest.» ler hun.
Hun forteller meg hvordan kinesiske nettbrukere unngår å skrive de forbudte ordene, men skriver dem likevel. Kinesiske myndigheter opererer med en liste på forbudte ord og begreper de oppdaterer hele tiden. Det kan være alt fra «menneskerettigheter» til navn på skuespillere i filmer de mener er upatriotiske.
Fordelen med kinesisk vs europeiske språk er at hvert enkelt ord er satt sammen av andre tegn, så ved å splitte opp de ulovlige ordene i sine opprinnelige tegn kan du skrive forbudte ting søkemotorene ikke snapper opp. Overfør det til norsk – det er litt som å skulle skrive «fugl» også skrive «fiskesuppe ugle glad lus» istedet.
Skrivemåten fungerer helt til det blir oppdaget og ført opp på listen av forbudte ord og begreper, et mål for googles tråling av alle sidene. Shubo forklarer meg hvordan du som administrator på et forum er ansvarlig for alt alle brukerne skriver på forumet. Det betyr at alle som driver nettsider sensurerer alt innhold for å ikke bli straffet selv.
Billedmanipulasjon er en populær gesjeft, siden du kan kalle et blide for blomst.gif, og sørge for at politiske ytringer ikke blir funnet så lett på den måten. Desto mindre slår kinesiske myndigheter hardt ned på selv harmløse ting som fanfiction. Blandinger mellom animekarakterer og OL-symbolene har blitt tatt ned og forbudt, fordi de vanærer viktige, nasjonalistiske symboler.
Internett er arena for en slags gjemsellek på kinesisk- nettsider blir store, nettsider legges ned, ord blir forbudt, nye ord oppstår, folk blir straffeforfulgt, nye folk begynner. Internett er glatt, selv når google hjelper til.
Mitt bidrag. Tada.
Torsdag 19. mars 2009
Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.
«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kolapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»
«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet – ingen må gjette hva jeg trenger.
Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forbredt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»
Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.
Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.
Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekkningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.
Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstannfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.
Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»
Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.
Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.
Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.
De fem minuttene hadde de ikke tid til.
Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»
Jeg burde lage meg en t-skjorte.
Onsdag 18. mars 2009
De fleste bøker om skriving jeg har lest har ikke innfridd det de har lovet. De kan gjerne oppsummeres med «writers write» og «finn din egen stemme», krydret med en dæsj «les bøker» og «lær kommaregler». Da jeg fikk øye på Skriveboka for første gang, trakk jeg uintressert på skuldrene. Likevel vakte omtalene av boka interessen min. Jeg kommer på Belmotte Tower sin i slengen, men jeg vet det var flere.
Da Bokkilden gav meg et gavekort på 500 kr for å ha skrevet noen smågreier for dem, var jeg ikke i tvil om hva pengene skulle gå til: Den skitdyre, gigantiske boka med den skinnende forsiden og den turkise trykken. Jeg fikk Skriveboka i posten og satte med ned med den og alle de andre skrivebøkene mine. Du vet, de små, blanke Moleskine-bøkene jeg skriver i.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er egentlig en boksluker. Jeg leser bøker i sultne glefs, det tar et halvt døgn, et rush hvor boken bærer meg andre steder enn sofaen jeg sitter i. Og ja, jeg sluker fagbøker også. Jeg har vært med Richard Dawkins inn i genetikken, jeg har vært preformativ med Judith Butler, kort sagt lar jeg meg rive med av bøker andre betegner som tunge. Kjedelige. Tørre. Langdryge. Jeg har ganske veltrente lesemuskler.
Poenget mitt er at Skriveboka er annerledes. Jeg har ikke lest den så mye som jeg har bondet med den, det har vært en langsom osmose mellom Skriveboka og meg. Jeg er ikke ferdig med den ennå. Ok, jeg har lest en del kapitler om igjen, jeg har hoppet over ting som kommer til å intressere meg senere, jeg har spart noen biter til en annen gang. Poenget er at jeg har ikke greid å legge den fra meg. Jeg har slept den jævla 740 siders tunge mursteinen rundt i veska i over en måned og det ser ikke ut til at jeg kommer til å greie å skille lag med den.
Jada, den har masse gode tips – alt fra råd til deg som skal skrive konfirmasjonssang til forklaring på forskjellen mellom daktylos og anapest. Den har en fantastisk guide til kunsten å skrive litteraturhenvisninger, den er nådeløs på sånne slusker som meg som aldri lærte kommaregelen skikkelig. Best av alt tar den ikke utelukkende for seg skriving som håndverk, men skriving som prosess.
Samtidig er det ikke disse kvalitetene som gjør at jeg har den med rundt i håndveska til enhver tid: Det er fordi den er så forbannet inspirerende. Er du en frustrert forfatterspire? Sakprosaskribent? Frilansjournalist? Forsker? Poet? Skriver du fordi du ikke klarer å la være? Kjøp deg denne boken. Den er ingen muse, men en bærbar skrivegruppe. Den er verdt det.
Mandag 16. mars 2009
Som du kanskje har fått med deg, er jeg invitert til å dekke religionsdebatten på Litteraturhuset i kveld. Under finner du livebloggingsverktøyet – lag deg en bruker og kommenter, eller bare les feeden etterhvert som nye ting skjer. NB: Livebloggingen kommer ikke i gang før kl. 19 blank. Første gang jeg gjør noe sånt – ønsk meg lykke til ^_^
Mandag 16. mars 2009
Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.
Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.
Hva debatten handler om, sier du?
Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?
I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:
- Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?
– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?
– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?
Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.
Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:
Torkel Brekke:
Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.
Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.
Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen “norsk” med “protestantisk kristen” er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.
Torbjørn Jagland:
Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:
Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?
Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»
Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.
Laila Riksaasen Dahl
Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.
Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.
Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;
Virrvarrs førsteinntrykk:
Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.
Bushra Ishaq:
Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?
Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.
En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»
Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».
Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.
Virrvarr sitt førsteinntrykk:
Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.
Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:
(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)
Lørdag 7. mars 2009
Det er den tiden av året. Jeg er ganske sikker på at det er den tiden av året. Jeg har bladd meg gjennom dagbøker og bloggarkiver og laget humørgraf: Mars er verst.
Rare følelsene. Humør er et slags internt, personlig vær. Greit, jeg kan forsøke å gjøre det beste ut av det, men regn er fremdeles regn. Tordenstorm er fremdeles tordenstorm. Uansett hvor mye guts, positivitet og mestringsfølelse jeg kan mobilisere blir det ikke piknik, badetur eller stjernekikking mens det plasker ned. Selv om jeg har fått bedre kontroll på bipolariteten har den ikke har tenkt å gå sin vei.
Jeg ser tegnene på kraftig nedtur på samme måten som jeg ser vårtegnene: Luften lukter annerledes, snøen smelter på en annen måte enn når den planlegger å fryse til, den bare marken blir brungrønn, ikke grå og fuglene lager kvitreleven tidlig om morgenen, den lyse morgenen.
På samme måten gjør tegnene på en skikkelig depressiv episode seg gjeldende. Det er ikke som alle de korte nedturene jeg er vant til – de som kjennes som å hoppe over et trinn i trappen, som plutselig turbulens, de to dagene jeg ligger i sengen og er oppskrapet innvendig.
Nei, den tunge, dype nedetiden er et monster jeg ikke vil tilbringe tid med. Jeg løper og løper i ukesvis og skjønner ikke hva jeg løper fra før jeg stopper, hiver etter pusten et øyeblikk og kjenner lukten og smaken av monsteret sive inn. «Ånei. Jeg løper fra depresjonen. Jeg burde skjønt det før.»
Jeg er mye flinkere til å være gal om dagen enn jeg har vært før i verden. Jeg skjønner at det nedetiden, ikke endetiden som gjør seg gjeldende når hodet synger Sylvia Plath-dikt og hjernen leter etter nye grunner til selvforakt. Jeg lytter motvillig til signalene jeg får inn. «Brems,» sier fornuften. «Brems og la disse følelsene få rase fra seg.»
Nå har jeg brukt halvannen uke på å bli nesten helt stille. Jeg har skrudd av datamaskinen og lekt med hunden, med snøen, med farveblyanter, med Mr. Jackson. Jeg prøver å ha det best mulig der jeg er, men det er fremdeles tordenvær.
Du skjønner, dette er egentlig bloggposten der jeg gir beskjed om ting jeg har avlyst. Som debatten på på Mono. Som å lage bloggreportasje fra det omstridte poledance-kurset. Som å stille opp på NRK Puls og snakke om mensbeger. Du vet. Alle de tingene som krever at jeg kommer meg ut av huset på et bestemt tidspunkt.
Vi sees helt plutselig.
Fredag 6. mars 2009
Samtidig som Siv Jensen og Per Willy Amundsen var overalt i media og snakket om snikislamisering, fæle Malmö, radikal islam, islam som mørk ideologi, halalmat i fengsler og hvordan norsk integreringspolitikk hadde spilt fullstendig fallitt, slapp IMDI – Inkluderings og mangfoldsdirektoratet sin årlige statusraport.
Raporten, som har fått navnet Hvordan går det med integreringen?, tar for seg alt fra spørsmål om sysselsetting og bruk av sosialstønad til innvandrernes egne erfaringer og generelle holdinger til invandring i befolkningen. Jeg anbefaler alle som kaster seg ut i debatt om integrering og innvandringsspørsmål i disse dager å bruke en time eller to på den.
Raporten viser nemlig at integreringen av innvandrere i Norge går forbausende bra. Fra 2006 til 2008 kan du se store forbedringer i hvor mange førstegangsinnvandrere som har jobb, hvor mange innvandrerbarn som går i barnehage og hvor mange som tar høyere utdannelse.
Raporten viser også at de færreste innvandrere som mottar trygdeytelser og sosialstønad, gjør det over lengre tid. Over 66% kommer seg ut i jobb etter to år. Innvandrere fra Pakistan og Sri Lanka mottar nesten ikke sosialstønad i det hele tatt, men går rett ut i arbeidslivet. Selv om innvandrere som gruppe har lavere inntekt og sysselsetting enn resten av befolkningen, har det aldri vært flere innvandrere i jobb enn det var i 2008.
Rapporten konkluderer med at hvis vi definerer integrering som at invandrere deltar i yrkeslivet, har gode norskkunnskaper, tar høyere utdannelse, samt at barn av innvandrere klarer seg bra på skolen, så går integreringen i riktig retning. Ting kan definitivt bli bedre, men det er ikke på sin plass å snakke om noen krise i integreringspolitikken.
Det spennende er Per-Willy Amundsen sitt svar da Klassekampen konfronterte ham med resultatet av raporten: (KK, onsdag 4. mars)
Innvandringspolitisk talsmann for FRP, Per Willy Amundsen har ikkje lese årsrapporten frå Imdi, men meiner det er ein forenkling å måle integrering etter indikatorar som arbeid, utdanning og levekår. – Vi er langt unna der vi skal vere. Det går ikkje an å lukke ago og gøyme seg bak statistikk om arbeid, seier han. Amundsen er også skeptisk til å slå fast en samanheng mellom god integrering og butid i landet.
Det er her jeg blir sittende og måpe. Hvis man ikke kan måle integrering etter faktorer som arbeid, utdannelse og levekår, hva måler man integrering etter da? Og hva baserer Frp utsagnene sine om «integreringskrise» på da?
IMDI mener selv at den norske debatten er preget av begrepsforvirring. Spørsmålet om innvandreres kultur kontra tradisjonell, norsk kultur, er ikke et spørsmål om integrering, men assimilering. Å integrere noen er å gjøre dem til en del av samfunnet.
Å assimilere noen er å gjøre dem likest mulig menneskene i det eksisterende samfunnet. I den samme raporten kommer det frem at for 4 av 10 nordmenn er det svært viktig at invandrerne på arbeidsplassen deres ligner mest mulig på dem i livsstil og oppførsel. De samme 36% som vil stemme FRP når de går hardt ut mot snikislamifisering?
Det spennende med begrepet «snikislamifisering» er jo at det er noe ikkemålbart du merker små tegn til i samfunnet. Budskapet er at «du ser mye fremmed rundt deg og blir bekymret – vi sier du har en grunn til det.»
Og ja – siden snikislamifisering er en bevisst agenda som blir iverksatt i smug, må muslimer ha planer for Norges utvikling de ikke deler med oss andre – en slags felles, hemmelig organisering for langsom endring og utvanning av det bestående. En skikkelig konspirasjon som kommer til uttrykk gjennom en enkelt hijab-berte som vil bli politi og halalmat i fengslene.
Når du skal konstruere en konspirasjon med utgangspunkt i folk sin fremmedfrykt, trenger du ikke undersøke hvordan integreringen fungerer i Norge. Du trenger ikke forholde deg til forskning eller raporter fra departementene som styrer med sånt. Du trenger ikke fakta.
Det holder med enkelthistorier, med eksempler «alle» har sett, det holder med følelser. FRP setter dagsordenen med et problem de har funnet på selv og en løsning de har funnet på selv. Det verste er at det funker.
Tirsdag 3. mars 2009
Amnesty Norge har en stor nettkampanje på gang i disse dager, på et tema som angår alle typer bloggere: Ytringsfrihet på nett. Kampanjen deres består av to typer aksjoner: En underskriftskampanje på å få frigitt fire aktivister som sitter fengslet for å ha spredd informasjon over nett, og en syneliggjøringskampanje for yttringsfrihet på nett generelt.
Nettsensur og personvern er hete politiske temaer om dagen som spenner seg fra IFPIs ønske om at Telenor skal sperre Pirate Bay for norske nettbrukere til det kommende datalagringsdirektivet. Temaet har tidligere vært diskutert på den sonitusarrangerte fellesbloggen Ytring, og nå inviterer Amnesty til en bloggkampanje alá Blog Action Day:
Håpet er at 12. mars vil flest mulig bloggere skrive om ytringsfrihet og Internett i en eller annen form. Om det er en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen eller en skikkelig synsetekst om nettsensur er opp til hver enkelt skribent. Poenget er at flest mulig deltar.
Amnesty har laget bannere som folk kan legge i sidebaren på bloggen sin for å vise at de deltar i kampanjen. Prisverdig tiltak, men jeg synes bannerene er for store, i tillegg til at de er flashfiler, ikke bilder.
Siden jeg har lyst til å delta i kampanjen, har jeg laget mitt eget banner. Har du lyst til å bruke mitt banner, finner du det til nedlastning her.
Jeg utfordrer Esquil, Minneapolise, Alter Ego, Bjørn Stærk, Abre, Binka og alle andre til slenge seg med. Planlegg for bloggaksjon 12. mars (c:
Mandag 2. mars 2009
Favorittmoteblogg:
Fifi Lapin – the worlds most stylish bunny, selvfølgelig. Fifi har alltid de nyeste, dyreste moteplaggene, og de har aldri kostet henne et øre. Hvorfor? De blir gjenskapt med billige farveblyanter.
Virrvarrs beste shoppingtips:
Jeg har blogget om “stora rumpa”-buksene mine ved flere annledninger. (Du vet – hun gærne butikkdamen som sa til meg at jeg «kunna pressa den stora rumpa mi neddi den lilla buksa der!” og deretter fant noen bukser til min “stora rumpa” som pussig nok passet helt perfekt.)
Jeg har ikke blogget om hvor jeg har kjøpt dem, først og fremst fordi jeg har kjøpt dem på en snurrig, liten butikk på Gunerius jeg ikke visste navnet på.
Det fine med “stora rumpa”-buksene er at de alltid passer. Mange damer på min størrelse (42 og oppover) kjenner følelsen av å prøve bukse etter bukse etter bukse på desperat leting etter noe som sitter fint, sitter komfortabelt.
Takket være Twitter har jeg funnet en dame som selger disse stora rumpa-buksene mine i nettbutikken sin, så nå kan jeg faktisk lenke til herligheten. Akkurat sånne bukser har jeg, tjo-hei.
Den besteste frisøren:
Jeg ville bare ha en frisør som klippet meg sånn som jeg ville klippes. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Etter å ha fått kjeft for å ville klippe det korte håret kortere tre-fire steder hadde jeg nesten gitt opp frisørstanden. Det var før jeg snublet over Dreamteam Frisører i Thor Olsens gate. Greit, navnet er tacky, men de er litt magiske.
Ikke bare klipper de rare, alternative frisyrer side om side med normale sveiser. Ikke bare er alle produktene økologiske og fritt for kjemisk fyfy – de selger kunsthåndverk i salongen og du får bøker å bla i, ikke bare moteblader. Nevnte jeg økologisk te?
Det artigste av alt er at de har sin egen Facebookgruppe, der du kan bestille timer på privatmelding. Jeg er selvfølgelig uendelig partisk fordi jeg har tenkt å klippe meg her så lenge jeg bor i Oslo, samt at jeg får 50% avslag på klippen min hver eneste gang en ny kunde sier de har blitt anbefalt av Ida Jackson.
For å være ærlige på den rene produktplasseringen her (c:
Det var omtrent så mye nyttig jeg hadde å si for idag. Jeg har to-tre spennende deadlines å ta meg av i tillegg.
Suss! (for å gjøre motebloggerparodien komplett)
Søndag 1. mars 2009
Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for “den store feminist”-dagen”, den store “kvinner er mennesker, ikke dørmatter”-dagen.
En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen – en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.
For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:
- Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
- Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
- Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres – Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
- Du kan dra på flerkulturell markering av kvinnedagen, arrangert av Integrerings og mangfoldsdirektoratet. Det er i Oslo Konserhus fra kl. 13.
- Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
- Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
- Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
- Du kan dra på slippfest for Hank og Mari sin nye plate – Penga eller livet på Skuret kl. 20 og feire kvinnedagen med revolusjonær hip-hop.
- Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
- Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
- Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
- Du kan benytte anledningen til å engasjere deg i en viktig, konkret kampanje, som Amnesty Internasjonal sin storsatsing mot vold mot kvinner.
- Hvis du er mann – arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
- Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
- Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen – en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
- Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset – i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir “høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå”.
- Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? – et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
- Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
- Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
- Du kan dra på Utrop sin debatt om hijab i et likestillingsperspektiv – en del av deres internasjonale kvinnedagsmarkering sammen med Norsk Folkehjelp. Påmelding før 4.mars.
Som et slags forsøk på å leke kulturkalender. Fortell meg hva du skal gjøre i kommentarfeltet.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
