Lørdag 14. februar 2009

Til Mr. Jackson på Valentinsdagen:

I tilfelle du lurte på hvor høyt jeg elsker deg, lizzom.
Den fine asjetten kan du kjøpe her på etsy.

Lørdag 14. februar 2009

Litt usensurert hjerte-smerte fra notatboken min

Mitt hjerte er et syrebad,
en motorsag, en hovedstad,
en racerbane full av blod,
en muskelknute uten ro.

Jeg hører muskelknuten er
min guide til valg av hjertenskjær,
en kroppsdel jeg må lytte til –
min manual i «god & snill».

Vi snakker om det som et skap,
et lagerrom for håp, for tap,
for gamle flammer, sorg og tro-
det stedet Jesus helst vil bo.

Det fins et hjerteideal,
en klar, men svært abstrakt normal:
En stor, lett pumpe full av sjarm,
ren, god og -akk- så hjertevarm!

[...her kommer det en overgang etter hvert...]

Ok, jeg finner stetoskop.
Nå skal jeg lytte og bli klok.
Og hjertet svarer på et blunk:
«Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk!»

Mitt hjerte er et trommeskinn,
en metronom, en virvelvind,
men ingen indre ledestjerne:
Det er en muskel, ingen hjerne.

Fredag 13. februar 2009

Skeptikerskolen: Å spå rumpa til folk

Rumpologi er fantasisk. Det er kunsten å analysere folk sin personlighet, helse og fremtid med utgangspunkt i formen, fasongen og teksturen på rumpa deres. Kom igjen. Alle ler. Alle skjønner at det er absurd å få en «erfaren rumpekjenner» til å tafse deg bak og fortelle deg hva du burde gjøre med livet ditt.

Alle skjønner at personlighetsanalyse på bakgrunn av eple eller pæreformet stump er fjernt. Rumpa di endrer seg etterhvert som du trener, blir eldre, går opp i vekt, går ned i vekt, og hvordan den ser ut og avslører lite annet enn dette – alder, kostholdsvaner og anntall timer på nedlagt i treningstudio.

Samtidig er rumpologi nesten en så god parodi av eksisterende spådomsformer og personlighetsanalyse basert på utseende at du nesten skulle tro at behandlingsformen var lansert av Foreningen Skepsis som et banesår til alle som spår i hender, teblader og ulike typer kortstokker. Sammenhengen mellom linjer i hånden og personligheten din er like liten som den mellom kviser på rumpa og personligheten din.

Da jeg var fjortis var damebladene fulle av artikler der du kunne analysere personligheten din på basis av nesestørrelse, anstiktsform og øynenes plassering. Og rumpeanalysen havner rett inn i samme kategori – de har til og med hatt en artikkel om hva slags personlighet folk med firkantrumpe har på klikk.no, under helsedelen deres. Riktignok viser de også til artikkelen om rumpologi på The Sceptic’s Dictionary, men likevel (c;

Personlig klarer jeg ikke lese artikler som tar for seg kroppstyper koblet opp til personlighetstyper uten å ta med alle undersøkelsene fra gamle dager der stort hode = veldig smart og hvit hud = overlegen alle andre typer pigmenter…

Uansett. Det er mer enn du tror mellom himmel og jord, og folk som gjør karriere på å klype folk i rumpa er et av fenomenene jeg ikke hadde trodd på før jeg fikk så det.

Fredag 13. februar 2009

Jeg svarer på spørsmålene fra spørretimen:

Dere fikk lov til å spørre meg om hva som helst. Her er svarene mine.

Elisabeth IC spurte:

Hvilke notatbøker skriver du mest i , og hva skriver du i dem? Spørsmål 2: Hva er ditt beste råd til å få skikkelig skrive-inspirasjon?

Mitt svar:

Jeg har en bokhylle full av notatbøker og syv permer fulle av løsark. Likevel skriver jeg aller mest i grønne Molkeskines med stive permer og store ringpermer med ruter. Jeg skriver med sort Bic-penn og tegner med dyr jåletusj og mekanisk blyant.

Skikkelig skriveinspirasjon? Jeg liker å løpe ute med masse musikk på ørene, subsidiært å hoppe masse opp og ned inne. Ellers hjelper det alltid å lese andres poesi. Jeg trenger å påkalle T.S Elliot, Nicole Blackman, Ezra Pound, Sylvia Plath og William Blake for å holde sort poesimesse i ny og ne.

Avil spurte:

Når flytter du til Bergen? Og skal alle i husstanden flytte med deg? Skal du ha hybel og pendle, eller gjere bergensar av deg? Ja, alt dette er underspørsmål i kategorien: Du skal visst til Bergen, ja? Grei ut!

Mitt svar:

Jeg flytter kanskje til Bergen til høsten. Måten jeg kommer til å gjøre det på, er å sende Skrivekunstakademiet i Hordaland en søknad og spørre om de vil ha meg. Hvis ikke, kommer Mr. Jackson og jeg til å flytte til Telemark for et år istedet.

Grunnen til at jeg vil til Bergen istedet for Bø? Fordi jeg er forelsket i byen, de fine folka og fordi det er flere ting Mr. Jackson kan ta seg til mens jeg skriver. I tillegg tror jeg det er flere fine psykologer der som vil ta over jobben til hun jeg har nå. Så- vi blir Bergensere fra høsten av om Olaug Nilssen vil ha meg. Hvis ikke, kommer vi ikke til å flytte vestover før året i Bø er over.

Ida Therese spurte:

Dette har jeg faktisk lurt på: hender det noen gang at du kjeder deg? Når? Og hva gjør du da?
(hihi, både kjedelig og teit spørsmål:D)

Mitt svar:

Hm. Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør når man kjeder seg. Det hender jeg må gjøre veldig kjedelige ting, som gå på forelesninger der ingen sier noe nytt, som å stå tusen år i kø for å få betalt noe eller som å se på power point-presentasjoner uten poeng.

Da er jeg alltid bevæpnet med sprittusj (for å dekorere et eller annet. Pulten. Veggen. Armen min. Sidemannen når han ser en annen vei.), såpebobler og mp3-spiller. Alt blir bedre med glad musikk og masse bobler. Jeg øver meg på å sitte og glo og ikke gjøre noen ting. Jeg er hun som alltid har et forslag det øyeblikket ingen vet hva de skal finne på.

Eugenie spurte:

Det finnes vel ikke dumme spørsmål, har jeg hørt… Men jeg lurer på hva som er din naturlige hårfarge? Før hadde du helt mørkt, og nå helt lyst… er noe av dem ekte?

Mitt svar:

Her er den naturlige hårfarven min- klassisk kommuneblond:

Esquil spurte:

1. hvordan forklarer du den begredelige utviklingen til tysk herrealpint etter armin bittner?

2. på norske verdenskart er antarktis delt inn i soner, eller såkalte ‘krav’, hvor den norske sektoren er ganske diger. Har Norge det samme kakestykket på kart over hele verden?

3. har du en ny bok på gang?

hvis det skulle bli vanskelig å svare på alle, kan du velge

Mitt svar:

Søte, slemme Esquil. Siden jeg er lat og ikke orker å google meg opp på alpint og ulike kart over Antarktis, svarer jeg på bokspørsmålet:

Jeg er gravid med flere bøker. Jeg pusher ingen av dem for øyeblikket, fordi jeg skal har et tegneserieprosjekt på gang som har første prioritet. Det eneste som er sikkert at det neste fra meg i bokform blir skjønnlitteratur. Ellers er jeg litt ukomfortabel med å snakke for mye om babyen før det nærmer seg termin.

Anka spurte:

hmmm…
Dette er litt skummelt…
Hvordan skal man takle det når ingen vil gi en psykisk hjelp, og man vet at man trenger det?

Mitt svar:

Poor kitten! Ingen vil gi deg? Hvis fastlegen din ikke vil henvise deg til en psykolog, eventuelt at du ikke får time hos en, finnes det fremdeles en del muligheter. Mitt første råd ville være å bytte fastlege, for deretter skrive ned hvordan du har det og lese det høyt for den nye legen, slik at du får en henvisning til en psykolog.

Er du tilknyttet en utdanningsinstitusjon, som universitetet i Oslo, kan du få gratis rådgivningstimer hos psykolog.

Hvis du ikke er student og ikke føler du får hjelp via fastlege eller Distriktpsykiatrisk Enhet, foreslår jeg å ta kontakt med en av de mange selvhjelpsgruppene som finnes rundt omkring, litt avhengig av hva du sliter med. Angstringen har grupper over hele landet for deg som sliter med angstrelaterte problemer.

LinkOslo har selvhjelpsgrupper og gruppeterapi for mange ulike psykiske plager. Hvis du får fnatt av tanken på gruppeterapi, kan du kanskje få hjelp av en rekke selvhjelpsbøker basert på kognitiv terapi. Ikke la deg lure av den teite nettsiden, bøkene er bra.

Du kan også ringe Mental Helse sin hjelpetelefon for å prate og be om råd, og for å prøve å sette ord på følelsene dine i en trygg, uforpliktende setting. Håper noen av rådene fungerer for deg og at du får hjelpen du trenger!

Trine spurte:

1. Hvis du kunne ønske deg hva som helst i hele verden (og resten av universet om du vil, eller utenfor det og), hva ville det vært?

2. Hvem er din største helt?

3. Godis er godt. Hva liker du best?

Mitt svar:

1. Oi. Hm. Prestasjonsangst, nå. Mr. Jackson foreslår «Jupiter», men han er teit. Jeg tror jeg ønsker meg forskning og teknologisk utvikling til at vi når Star Trek Nex Generation-nivå, har automatisert bort alle de kjedelige og forurensende tingene og bare kan reise rundt og utforske, organisere og skape.

2.

Alle damer som gjør barske ting. For eksempel Sunniva Schultze-Florey, som begynte som min store helt fordi hun stoppet den store, skumle gutten som klådde på meg den første RU-sommerleiren min og som vokste opp og ble damen bak Hordaland sin homoplan, som alltid får meg til å smile når jeg ser henne i avisen.

Jeg har en lang damehelte-liste, først og fremst med damer jeg har møtt, snakket med eller lest noe av. Noen av dem er helt ukjente for hele verden, som alle som jobber på sykehus om natten og hjelper deg opp av sengen når du må på do (for noen folk!), til Irene Iversen, professoren min i feministisk litteraturteori. Hm, dette kan bli en egen bloggpost, kjenner jeg.

3.
Har jeg fortalt at jeg kan spise sukker igjen? Jeg har begynt å smake på ulike typer godteri igjen etter kanskje seks år uten et drops. Det rare er at det er mye godteri som ikke er så godt, bare oppskrytt. Det diggeste er kaker, is fra kulinaris og skikkelig creme brulé.

Confiteor spurte:

Jeg vil spørre om hvordan du traff mannen din og hvordan du visste at dette var mannen for deg

Mitt svar:

Jeg traff Mr. Jackson på oppstartsmøte i Fredrikstad Rød Ungdom. Vi stilte til samme verv i styret, og jeg slo ham med et par stemmer. Jeg var fjorten og han var femten. Jeg skjønte at han var den rette litt før vi ble sammen:

Det var to gutter som slåss om meg på en fest. Neveslåsskamp. Ikke noe stilig. Da spretter Mr. Jackson ut fra ingesteds og hopper inn mellom de to slåsskjempene. Han tar det lange håret sitt, lager musefletter med det, skjærer grimaser og danser fugledansen til de gir seg og går hvert til sitt. Selvsagt ble jeg sammen med han som avbrøt slåsskampen, ikke de to som slåss

Isobel spør:

Hva er din favoritt-te?

Mitt svar:

Jeg elsker en god chai, men det skal være hjemmelaget og kokt på hele krydder og soyamelk, i tillegg til skikkelig sort te, ikke Earl Grey. Ellers er favorittene Dong Ding, Lapsang souchong og ulike typer Darjeeling, spesielt first flush.

Syltegeek spurte:

Hva skal du bli når du blir stor?

Mitt svar:

Jeg skal bli sånn forfatter-tegneserieskaper-illustratør-synse-snakke høyt i store forsamlinger-dramatiker-poet-aktivist-feminist-redaktør-gründer-profesjonell fingermaler-sexspert-akademiker-preformance art-alt på en gang-dame. Også skal jeg bake muffins.

Barbro spurte:

Hva var det rareste/mest spesielle/morsomste bidraget du fikk til “Jenter som kommer”?

Mitt svar:

Min personlige favoritt, som ikke havnet på trykk, var hun som var onaniens ninja og hadde onanert overalt i kollektivet sitt. Det er den beste typen ninja i verden!

Peter André Jensen spurte:

Jeg lurer på hvorfor det ennå ikke er funnet opp en slags beskyttelseshanske til når man skal skrelle dritvarme poteter. Jeg har nesten ikke hud igjen på tommelen. Det holder med et slags stort fingerbøl tror jeg.

Men hvor får jeg tak i dette?

Mitt svar:

Har du et rart kjøkkenproblem, kan du banne på at min svigermor, kjøkkeningeniøren, har løst det før deg. Da jeg skulle skrelle glovarme søtpoteter for å lage søtpotetmos hjemme hos svigers, tok hun på meg et par tynne, hvite bomullshansker av typen du får kjøpt for ingen penger på apoteket.

De er tynne nok til at du har full kontroll på det du gjør, og tykke nok til at du ikke skolder deg. Best av alt – de kan vaskes etter bruk og passer godt inn sammen med grytekluter og kjøkkenhåndklær

Kristin spurte:

Jeg lurer på:

1. Hvis jeg kanskje har en idé til en nerde-psykisk-scifi-fantasy-blogg-tegneserie, ville du ha tegnet den da?

2. Hva er hvetemel siktet for?

Mitt svar:

1. Oo. For en kul og småskummel forespørsel midt i spørretimen! Hm. Det er helt avhengig av manus, konsept og lengde, faktisk. Jeg må se en skikkelig spesifikasjon for å kunne vurdere. Jeg har alle andre tegneserieprosjekter på hylla fordi jeg tegner på noe litt større greier jeg får betalt (oioi), men jeg er ikke utelukkende negativ ^_^

2. Hahahahha, stakkars hvetemel. Det er sikkert siktet av Fedon og Atkins for å være fetende

Mari spurte:

Jeg er kanskje i Oslo i uke 8., vil du drikke kaffi med meg da?

Mitt svar:

For et dumt spørsmål! Klart jeg vil! <3 <3 <3

Tor spurte:

Du er kommunist, men hva mener du om omfordeling mellom de rike og de virkelig, virkelig fattige? Ergo: hva mener du om bistand? Hva synes du om å gi oljefondet til bistand?

Mitt svar:

Jeg for å slette ulandsgjelda, for økonomisk støtte til primærnæringene og til utbygging av infrastruktur i uland. Jeg er for å gi minst en prosent av budskjettet vårt til fattigdomsbekjempelse som er FN sine mål, så langt jeg husker? Dette er ikke et tema jeg har diskutert på en stund, fill me in.

Unge Storalm spurte:

Hei Ida! Jeg lurte på : Hvis du skulle gjort en Total Makeover på hvem du ville av berømte personer, hvem skulle det det vært, og hvordan skulle hun/han til slutt se ut?

Og: Hvis du noengang skulle tatt en tatovering, hva slags motiv kunne du tenkt deg?

Jeg kommer tilbake hvis det er flere spørsmål jeg BARE MÅ ha svar på

Mitt svar:

1. For en utfordring! Jeg tror jeg ville tatt for meg Jens Stoltenberg og Jonas Gar Støre. Så skulle jeg fått med meg en make-up-artist, en frisør og en fotograf. Så skulle vi laget en Lolita-drag-billedserie og solgt den inn til en eller annen bling-bling-kunstutstilling. De ville blitt veldig søte jenter, tror jeg.

2.

Jeg har lyst på en tattovering i nakken, på underarmen eller på leggen. Mr. Jackson er veldig mot. Jeg er litt usikker på motiv, jeg har vurdert en fisk eller en manet eller et stilig, halvabstrakt prikkemønster. Jeg vil ha noe designet til meg, det er hvertfall greia.

Mirakel:

Vi må lage en bevegelse. En “det er ikke bare motebloggere som kan stille spørsmål”-bevegelse.

Vel, her er mine:

1. Gi oss et lite glimt inn i en typisk Virrvarr-hverdag.

2. Når du skal kose deg, hva gjør du da?

3. Fortell om en gang noen gjorde noe veldig fint for deg, og hvorfor du satte pris på akkurat dette.

Mitt svar:

1.

Haha – om dagen? Jeg står opp i ti-tiden (jeg er jo litt sånn sykemeldt), spiser egg til frokost og tar vitaminpillene mine, nusser på Mr. Jackson og svarer på eposten min. Så går jeg gjennom todo-listen min og skriver det jeg skal skrive den dagen, før jeg går en tur og begynner å lage middagen jeg planla. Jeg gjør veldig få spektakulære ting, egentlig. Jeg har noen dager jeg jobber på kafé og noen dager jeg bruker på møter, og noen dager jeg sitter ved tegnebordet istedenfor ved skrivebordet. Simple as pie.

2.

Da tar jeg på meg pysjen min – som er i 100% superdyr, mørkeblå silke og lager verdens største kanne te, leser bok, hører på hørespill, lager smykker og spiser en eller annen form for kake eller frukt. Eller så dusjer jeg eller ligger i badekaret i tusen år. Jeg liker også å sitte på kaffebarer og slurpe store latter og tegne i timesvis eller gå på utesteder og danse-danse-danse fordi det er fint å danse. Det beste er at jeg kan være så dårlig til å danse jeg bare vil, alle er fullere enn meg uansett

3.

Jeg samler på de fine øyeblikkene. Som den gangen jeg fikk blomster av en jente fordi jeg var meg. Som et dikt jeg fikk av en gutt som han smøg ned i lommen min under et møte. Det stod «Inferno. That is what you are.» Som et løfte jeg fikk fra en fin fyr om at «han alltid vil stille opp for meg, samme hva». Det rare er at det har han gjort. Han har reddet livet mitt, plukket meg opp når jeg har vært på tur, besøkt meg på sykehuset og stilt opp på alle de dagene ting gikk bra også.

Fata spurte:

a) Hva tenker du om kjendiseri og annen avgudsdyrkelse?

b) Hva tenker du om moteblogger?

Mitt svar:

a)

Kjendis er på mange måter en slags tilstand der du får oppmerksomhet for hvem du er, ikke av hva du gjør. Jeg tror og håper at det finnes måter at mange vet hva du gjør uten at du blir Se og Hør-materiale. Det er få sladreartikler om Tori Amos, f.eks. Likevel vet alle hvem det er og har cd’n.

b)

Jeg tror moteblogger er en klistrelapp vi gir alle dagbokblogger der folk tar bilder av hva de har på seg. Det er en litt ukorrekt betegnelse, siden de faktisk ikke skriver om fenomenet fashion så mye som de dokumenterer daglivet sitt i forsøk på å bli overnevnte tema-kjendis. Noen av disse er fin lesning – jeg har likt å følge Drea en stund nå, andre er bare intressante fordi de er en hype, ikke fordi de produserer noe lesbart. Selv er jeg veldig fan av en del blogger som skriver om mote på originale og lesbare måter, som Fifi Lapin, verdens mest trendy kanin.

Martin spurte:

Hva er din plan for å redde verden?

Mitt svar:

Å jobbe for at vi skal være flest mulig friske, glade, trygge, selvstendige mennesker med like muligheter og like rettigheter, med kunnskap og sted å ta plass slik at vi skal kunne redde verden sammen. Jeg kan ikke fikse den alene. Også må vi krangle mye på veien. Pennen og organisasjonslivet er foretrukne våpen.

Petter spurte:

Dette virker morsomt.

Hvorfor passer GPL bedre sammen med kommunisme enn sosialisme?

(eventuelt fjern ordet hvorfor fra setningen)

Mitt svar:

Vel, for å svar på spørsmålet, må vi definere begrepene kommunisme og sosialisme. Jeg er nerde-ekskluderende og regner med at alle vet hva GPL er her. Hvis vi sier at kommunisme som økonomisk modell er å gi etter evne og få etter behov, mens sosialisme er at man får etter evne og får etter evne, vil en lisensieringsform som sier at du får bruke produkter lisensiert med produktet fritt så lenge alle andre får bruke det fritt, stemme mer overrens med en kommunistisk, økonomisk modell enn en sosialistisk økonomisk modell.

Moseplassen:

Hva er det dummeste og eller mest sårende spørsmålet du får (i hverdagen).

Har du lest Ayn Rand? I såfall hvilken bok, hvorfor og hva synes du? jo, en til, hvorfor bruker ikke bloggen din gravatar?

Mitt svar:

Det dummeste, mest sårende spørsmålet? Jeg tror det må være alle kommentarer og spørsmål i gaten: «Jeg tror ikke at du har hatt ordentlige psykiske problemer. Da ville du ikke greid å skrive sånn som du gjør. Jeg tror du lyver.»

Ayn Rand, Ayn Rand. Jeg har lest Atlas Shrugged. Ja, jeg har lest hele Atlas Shrugged. På mange måter er det verdens dårligste og verdens beste bok i en diger kolloss. Fra et litteraturkritisk point of view er det litt over tusen sider bæsj. Fra et «OMG! Fikk du utgitt dette og skapt en føkkings politisk bevegelse på det?»-point of view må du bare elske det.

Rand mener at alle andre filosofer enn henne og Aristoteles er på bærtur, hun vet sannheten, hun helt alene, og hun skal definere en ny etikk fra skrætsj. Hun har et utrolig tynt argument som går på at mennesket er egoistisk fra naturens side, og at den eneste personen du har ansvar for er deg selv. Jeg skulle likt å se henne kommentere på The Selfish Gene og annen forskning gjort på hvorfor vi er genetisk disponert for mennesker å leve i felleskap og ta vare på hverandre.

Ellers er det meningen at bloggen skal bruke gravatar? Her må Mr. Jackson fikse, eventuelt.

Peter Andre Jensen:

Henger meg på Pettern: Hvorfor er det så få som vet forskjellen på sosialisme, marxisme, kommunisme, stalinisme og maoisme?

Er det skoleverkets feil?

Mitt svar:

Jeg tror det handler om flere ting. Delvis fordi marxismen har relativt komplisert terminologi. Mye av tiden vi holdt på med litteraturteori på universitetet gikk med på å forklare hvordan de marxistiske teoretikerne analyserer, så hvis du da skal forklare forskjellen på ulike grener innen marxismen, må du først ha et overblikk over hva marxisme er. Jeg tror det også handler om at vi er flinke til å tenke at det er «rød politikk» også er det «blå politikk», uten å lære folk om nyanser innen de politiske rettningene. I tillegg er venstresiden ganske uklar på hva de egentlig legger i de ulike ordene internt, også. Så skoleverket, offentlig debatt uten nyanser og intern begrepsforvirring, trur eg.

Vero spurte:

Hva er denne “bloggby”-greia alle snakker om hele tiden?

Mitt svar:

Bloggerby er flere forskjellige ting. Det er et begrep som folk bruker litt løst om alle som leser Sonitus, alle som henger i en del av de samme bloggene, men også om alle som har en blogg. Andre ord som brukes er bloggpolis, blogglandia, bloggosfæren og bloggebygrenda. Det er det sosiale felleskapet vårt.

Er du ny i bloggerby er det ikke alltid lett å få oversikt over at det faktisk er et nettverk der mange kjenner hverandre fordi de leser hverandre, at ikke alle blogger er små øyer der det går flaskepost i mellom. Noen henviser til et kart over bloggerby Esquil Røler laget (nå er bloggen hans på pause, så jeg får ikke funnet det frem), basert på anntal lenker til ulike blogger. Bloggerby er også en irc-kanal der det er en del aktivitet og hvor alle kan prate med alle med blogging som felles tema. Gå inn på irc.ifi.uio.no på #bloggerby.

Hanne spurte:

Hvis du fikk beskjed om at du bare kunne velge tre sorter grønnsaker å spise for resten av livet, hvilke tre ville du valgt da – og hvorfor?

Mitt svar:

For et skummelt spørsmål! Jeg som elsker grønnsaker! Vel, kan jeg bare velge tre, må jeg tenke ernæringsmessig. Da ville jeg nok valgt tomater – fordi lykopen er et fint antioksidant og tomater inneholder mye viktig for kroppen. I tillegg ville jeg valgt brokkoli, fordi det er fullt av jern, kalsium og masse annet fint. Nummer tre måtte blitt avocado – en utmerket kilde til sunne fettsyrer og genialt i matlaging.

Morten spurte:

Finst eigentleg latskap?

Mitt svar:

Jeg er mer tilhenger av ordet «procrastination» på engelsk – altså det å utsette ting. Jeg tror det dekker problemet mer enn «latskap» gjør. Ellers må jeg bare si at dette kanskje var det kuleste spørsmålet i hele spørretimen – Mr. Jackson og jeg endte opp med å diskutere det lenge.

På en måte finnes det et sosialt fenomen om at folk belønnes for å greie å komme unna med å gjøre minst mulig – gjerne fostret på uinspirerende arbeidsplasser og skole du ikke føler at du lærer noe av. På en annen side er latskap et ord som sier mer om hva du er enn hva du gjør. Derfor er procrastination bedre – fordi det setter ord på problemet, ikke på kvaliteten ved deg som person. Mm.

Sigrid spurte:

Hva slags musikk liker du?
Planlegger du noen nye bøker med det første?

Mitt svar:

Jeg har pleid å synes det er vanskelig å svare på spørsmålet «Hva slags musikk liker du?» fordi musikken egentlig kom veldig sent inn i livet mitt. Jeg har sunget og spilt instrumenter helt fra jeg var barn, men det var aldri noe cd-plater eller tilsvarende før jeg kom på ungdomskolen. Dermed var det jeg fikk med meg musikk du kunne låne på biblioteket eller høre på hitlistene på radioen. Jeg har hatt et musikksmakkompleks i mange år, fordi jeg ikke har følt jeg hadde et språk å beskrive det jeg likte med.

«Jeg liker den sangen som er, du vet. Grønn. Litt grå i kanten. Regn utenfor. Drikke te. Også den fiolette sangen som napper deg i mellomgulvet. Du vet.»

Takket være piratkopiering, last.fm og Spotify har jeg begynt å kunne si hva jeg faktisk liker. Generelt sett er det mye jazz, som Miles Davis, Chet Baker og Billie Holiday, i tillegg til Tori Amos, Joni Mitchell, Belle and Sebastian, Kate Bush…jeg kan liste videre. I tillegg har jeg en sentimental side som elsker gamle, svenske punkeband med anarkistiske tekster og alle sanger som minner meg om klassefester på slutten av barneskolen, uansett hvor crap de er.

Bøker? Jeg må henvise til svaret jeg ga Esquil. I tillegg må jeg legge til at jeg har lovet psykologen min å ikke avtale noen utgivelse før jeg er litt friskere… (c:

Solstjerneengel spurte:

Ein. Trur du (og) det er sant at indianarar ikkje åt eller et gelé?
To. Kva er finaste kafeen i Oslo?
Tre. Kor mange indianarsongar kan du?

Mitt svar:

En. Hm, siden gelé er noe du må koke av dyreknokler, tipper jeg at de fleste urfolk har brukt knoklene til andre ting enn gelatin-mekking. Så nei, jeg tror ikke indianerne spiste gelé.

To. Det må være en blanding av Collets, Java, Kaffe Gram, Roustique og Fru Hagen.

Tre. Jeg kan én – Land of the silver birch, home of the beaver. Selv om jeg lenge trodde det var silver bird den het. Nå mener Wikipedia at den ikke er en indianersang, men en kanadisk speidersang som handler om det å være indianer. Ligeså. Jeg kan fire stemmer på den, så vi kan si at det tels litt.

Sigurd spør:

Hvor og i hvilken tidsperiode ville du helst å levd? (Og i hvilket sosialt skikt?)

Om du kunne ha fjernet en person fra menneskehetens historie, hvem ville du fjernet da?

Hva er din favoritt TV-serie, tegneserie og bok-serie (på 5 eller flere bøker)?

Hvem er din favorittpolitiker, og hvorfor?

Hvis du fikk 20 mrd av staten for å fjerne eller kraftig redusere kriminalitet. Hva ville du brukt pengene til?

Mitt svar:

1.

Jeg vil helst leve nå, eller lenger frem i tid. Det har alltid vært kjipere å være dame, mer stigmatiserende å være sprø og mindre komfortabelt teknologisk enn det det er idag. Jeg vil gjerne tilhøre det sosiale sjiktet jeg er i og jobbe for at ting skal bli enda bedre og enda stiligere enn det det er nå. Jeg er veldig lite nostalgisk på gamle dager.

2.

Hm. Det er jo nærliggende å tenke noen i nazityskland, samtidig vet jeg ikke hvor mye én person kan endre hele det regimet. Da er det mer spennende å se for seg hvordan verden ville sett ut hvis vi visket ut f.eks Jesus fra Nasareth ut av vår felles historiske og kulturelle hukommelse. Jess. Jesus. Da ville antageligvis Vesten være mer preget av antikkens filosofer på etikkplanet også.

3.

The Sandman, av Neil Gaiman. Mytologi møter Marveluniverset i en så spektakulær og lekkert gjennomført fortelling at du kan knytte sammen Dante, Hellrazor og Shakespeare i samme fortellingen. Den overrasker meg stadig.

4.

Liv Guldbransen, fordi hun kalte Oslo Byråd en runkeklubb.

5.

Jeg tror jeg ville brukt den på ungdom, ungdomspsykiatri og på forebyggende rustiltak. De fleste jeg vet om som havner på kjøret begynner tidlig. Det beste er å stoppe det tidlig, også.

Minneapolise spurte:

Jeg er også nysgjerrig på dette med kommunismen. Hvordan hadde Idas idealsamfunn vært, hvordan ser du for deg Norge som en kommunistisk stat, og hvordan blir den til?

Mitt svar:

Minnea, Minnea, dette er et vanskelig spørsmål. Jeg må komme tilbake til dette i et eget blogginnlegg senere, fordi jeg er i den politiske grubleboksen om dagen. Jeg er kritisk til de samme tingene i verden som før, men jeg er redd for at jeg ikke er istand til å forsvare og forklare den politiske klistrelappen min som jeg har pleid å være. Jeg tror ikke jeg er istand til å skissere et idealsamfunn, fordi jeg vet ikke nok om hvordan samfunnet jeg ikke synes er ideelt fungerer ennå. Mer enn det må jeg komme med senere, er jeg redd.

Mari spurte:

Tre spørsmål:

Går alt bra til slutt?

Kvifor blir eg i betre humør av snø som fell enn av snø som ligg på bakken?

Kva meiner du er dei beste argumenta for ein instrumentell og/eller eksistensiell legitimering av musikkfaget i skulen?

Ah, det var godt å ha ein plass å spørra om det eg har lurt på, men som ikkje kjem naturleg opp i ein gjennomsnittleg samtale.

Mitt svar:

1.

Jeg tror og håper at det meste går bra frem til slutten. Livene våre slutter ofte på så rare og upassende tidspunkter at jeg er mer tilhenger av lykkelig midtdel enn lykkelig slutt.

2.

Fantastisk spørsmål! Jeg tror det er fordi når snøen ligger på bakken, er den tung, flat, kald og sammepakket. Når det snør, er luften full av flagrende ting og jeg mener å ha empirisk grunnlag for å si at vi blir glade av flagrende ting i luften. Ta blader som drysser ned, konfetti og såpebobler, f.eks.

3.

Hm. Jeg tror det aller beste argumentet for å undervise i musikk, er at hjernen vår utvikler seg av å bli utfordret på forskjellige områder. Når vi driver med musikk, enten vi er flinke eller ei, er hele kroppen, både tankene, konstentrasjonen, sansene og kroppsdelene våre fokusert på det vi gjør. Sånn sett er det viktig med å lære instrumenter, sang og forskjellige former for dans og annen utøvende musikk. Så selv om barna eventuelt bare mishandler blokkfløyter og synger sur kanon, får de utviklet og trent opp andre deler av hjernen enn det gym, matte, norsk og håndarbeid gir dem.

Avarielle spurte:

Ellers:
Hva er ditt beste sommerminne?

Mitt svar:

For å si det med ord som alle kan skjønne, handler de om båt, om havet, om virkelighetsflukt, om forelskelse og om syriner. For å svare det du vet, Avarielle, så er det alle sommerminner knyttet til deg

Geir spurte:

Hva vil det si at du ble syk? Hva feiler det deg?

Mitt svar:

Det betyr at jeg har slitt med å få den bipolare lidelsen min under kontroll en stund (c:

Delirium spurte:

Mitt svar:

Hvis du kunne gi folk ett eneste råd – hva ville det vært?

Stjålet fra Vemod.

Graylady spurte:

Hvordan kan du som er så ung ofte skrive som en eldre klok dame?

Mitt svar:

Jeg tror ikke jeg kan svare annet enn wow, tusen takk for komplimentet! Rett og slett!

fast leser og stor fan uten blogg spurte:

1. Har du noen fordommer, og i så tilfelle mot hva?
2. Hvis du kom i en situasjon der du av en eller annen grunn var tvunget til å moteblogge: Hvordan ville Virrvars moteblogg sett ut?

Mitt svar:

Ja, jeg har fordommer. Jeg har fordommer mot blonde gutter som trener mye, som breier seg på fester og skråler fotballsanger høyt. Jeg har fordommer mot alle Fpu og Unge Høyre-gutter til det motsatte er bevist. Pussig nok gjelder ikke dette folk i moderpartiene deres eller jenter i samme ungdomsparti, så det handler ikke så mye om politikk som om ryggmargsrefleks.

Moteblogg? Åh, jeg ville hatt en strålende moteblogg. Jeg ville skrevet om alle de stilige tingene jeg finner på Etsy, om redesign av gamle klær jeg kjøper second hand og om kule, små indie-nettbutikker som selger muffinsgensere og gullfiskparaplyer. Ikke gi meg idéer, ellers kommer dere til å få sånne innlegg også

Valk spurte:

EHEHE.

Kan du vere grei og valkampblogge?

Mitt svar:

Jeg har hatt et fint møte med valgkampsansvarlig i Rødt, så ja. Jeg kommer til å valgkampblogge. Jeg kommer til å gjøre det på min måte, med mitt perspektiv, men jeg stiller meg til disposisjon (c:

Hallvor spurte:

For å lure fram geeken i deg:

Jeg har skjønt at du kjører ubuntu (tror jeg i hvert fall). Du pleier å være flink til å forklare ting, så hva er dine 3 beste argument for å få noen til å bytte til linux (ubuntu)?

Hvilket språk programmerer du helst i, og hvorfor er det så bra?

Mitt svar:

Mine tre beste grunner til å bruke GNU/Linux:

1.
Du kan stjele Windows. Du kan betale det hvite ut av øyet for Mac. Du får Linux gratis, lovlig og kan dele det fritt med alle og enhver. Det oppdateres enkelt og automagisk og du må aldri kjøpe noe som helst.

2.
Det er så mye deiligere å installere ting. Når jeg lager meg en windows-partisjon på pc’en min, må jeg sitte og laste ned drivere, finne alle programmene jeg mangler og sitte og trykke «Next-next-next-finish» til langt på natt. I Ubuntu bare haker du av alle programmene du vil ha og trykker på «Apply», så installerer det seg selv i en eneste stor pakke. Eller – sudo aptitude install, hvis du er sånn nerd som meg.

3.
Det er så pent. Vista er greit, OS X er søtt nok, men Ubuntu kan pyntes, perfeksjoneres og gjøres ubeskrivelig lekkert med CompizFusion. Alle Mac-entusiaster som ser et skikkelig svusjete Linux-skrivebord bare står og måper. Vi har det potensielt peneste brukergrensesnittet og det blir stadig bedre.

Jeg liker php, fordi det er praktisk og du kan skrive små applikasjoner og dingsebomser til WordPress og alle mulige andre web-greier. Jeg liker Ruby, men jeg har ikke noe praktisk å bruke det til, men det ser så pent ut når du skriver det og du får korte, nette, nusselige programmer.

Psykolade spurte:

Hvorfor stiller vi så lave krav til ungene i norsk skole?

Og hva er din beste kakeoppskrift?

Mitt svar:

1.

Hm. Dette er ikke noe jeg kan uttale meg godt om. Jeg har bare gått på privatskole, og jeg var en dritkjip unge som kunne hele barneskolepensum før jeg begynte der, for å sette det på spissen. Skolen ble aldri vanskelig nok for meg. Jeg syntes de stilte for lave krav på universitetet også. Jeg har dermed ikke noen mening om hva som burde vært høye krav og hvorfor det eventuelt stilles for lave krav.

2.

Min beste kakeoppskrift? Hm. Siden jeg ikke har noen skrevet opp her, stjeler jeg fra svigermor. Her er tre kjempegode kakeoppskrifter som alltid funker: Den beste kokosbolleoppskriften, den beste sjokoladekjeksoppskriften og den beste sjokoladekakeoppskriften.

Guriland spurte:

Hva slags bryllup hadde dere? Klarer ikke se for meg den ordinære typen, men kanskje det var det dere hadde?

Mitt svar:

Mr. Jackson og jeg hadde to brylluper. Vi hadde ett 18. mai hvor vi dro og giftet oss på rådhuset sammen med de aller nærmeste. Etterpå danset vi brudevals i Fredrikstads gågate mens en gatemusikant spilte trekkspill. Vi spiste middag på restauranten vi hadde vår første date og tilbragte bryllupsnatten på premieren til den nyeste Star Wars-filmen. 25. juni hadde vi bryllupsfest hjemme hos mine foreldre, langt ute i skogen.

Vi hadde fått satt opp et digert sirkustelt, fylt det med langbord og invitert alt som kunne krype og gå. Jeg hadde hvit brudekjole med alt tilbehør. Konspetet var at alle skulle ha med seg en matrett hver, så vi hadde et gigantisk og brokete langbord med all mat de over hundre gjestene kunne finne på å ha med seg. Søsteren min hadde bakt bryllupskake og alle de kreative vennene våre underholdt med ulike innslag. Festen var veldig rimelig, det eneste som kostet noe var kjolen og teltet. Det var fantastisk.

Heidi spurte:

Hm. Nå må jeg tenke meg om. Jeg kjøper ikke noe kosmetikk som er testet på dyr, og holder meg til Dyrevernalliansens grønne liste. Likevel skal jeg innrømme at dette også er et fullstendig egoistisk valg fra min side – storparten av de ingrediensene de tester på dyr er mye giftigere og mer suspekte enn dem de tester på mennesker.

I tillegg spiser jeg mange rene veganske og vegetariske måltider, selv om jeg spiser kjøtt også. Dette er utfra en tankegang om at alle monner drar for å redusere kjøttforbruket vårt, og fordi jeg er en rå jævel på veggismat og ikke skjønner opp og ned på et kjøttstykke.

(Jeg kunne aldri blitt fulltidsveganer. Jeg kan for mye om de ernæringsmessige fordelene ved fisk og egg.) Ellers har jeg gitt penger direkte og indirekte til organisasjoner som jobber med dyrevern. Likevel, jeg gjør først og fremst til for miljøet som helhet, ikke for dyr spesielt.

KEE spurte:

Har du husket å bokse, klatre i et fjell og RAAAPE skikkelig høyt i det siste?

(Eller, for å ta det på akademisk: Grei ut om ditt forhold filosofen Arne Næss, hans liv og gjerning.)

Mitt svar:

Jeg husker at jeg leste Arne Næss sine exphilbøker på slutten av ungdomskolen og begynnelsen av videregående en gang. Foreldrene mine hadde masse Næss-bøker stående i hylla og jeg slukte dem en etter en. Å komme på Blindern og se hvor mye exphilpensumet var kuttet var en solid skuffelse.

Jeg følte at Arne Næss var en slags hemmelig kompis mye av tenårene, en person jeg gladelig leste alle intervjuer med, en grunn til å skru opp lyden på tv’n. På veldig mange måter har jeg nok en Arne Næss-instilling til livet – jeg leker, utforsker og gleder meg over små og store ting hele tiden. Selv mens jeg var på det sykeste og galeste hadde jeg veldig høy livskvalitet.

Poter spurte:

1. Hva gjør du når det kribler i armer og bein?
2. Prøver du å roe deg ned når du blir manisk?
3. Prøver du å gire deg opp når du blir deprimert?
4. Hva foretrekker du av å være deprimert eller manisk?
5. Har du mer sex når du er manisk?
6. Hvilken sjokolade liker du best?
7. Hvem av de norske kongelige liker du best?

Oj, jeg kunne jo ha spurt om mye, men jeg stopper her.

Mitt svar:

1. Jeg hopper opp og ned, løper en tur, går veldig fort, rister på dem eller tar en dusj.
2. Ja, absolutt. Jeg drikker grønn te, gjør avspenningsøvelser, puster dypt og bruker mye av energien på hard, fysisk aktivitet.
3. Delvis. Jeg lar meg selv få lov til å kjenne på de kjipe følelsene også, så jeg ikke lagrer dem til senere. Så finner jeg frem håndarbeidsutstyr og lager fine ting, eller baker noe eller går en tur. Det hjelper mot nedetid, også.
4. På dagtid – fint å være litt hypoman. Da får jeg gjort mye og føler meg vibrerende lykkelig. På kveldstid – best å være deppa. Da får jeg faktisk sove. Så – de har fordeler og ulemper begge to. Jeg liker best å være et sted i midten og ha kontroll.
5. Haha, sannelig om jeg vet. Jeg har et prinsipp om å ikke skrive noe særlig om sexlivet på bloggen, men uten å gå i detalj: Jeg bruker orgasmer bevisst. De utløser alt gladdopet i hjernen, så jeg get my daily fix uansett hva slags humør jeg er i (c:
7. Konfekt fra konfektbutikken på Glassmagasinet.
8. Håkon Magnus har ikke gjort meg flau ennå. Det er jo sikkert et godt tegn.

Fata spurte:

Hva het han kisen som vedtok å bygge den kinesiske mur nå igjen?

Mitt svar:

Var ikke det Qin Shi Huangdi, første keiseren av det samlede Kina?

Ronny spurte:

Er han fyren i den nye fløya på gamlehjemmet, som han leter etter han journalisten eller hva det er som kommer borti gamlingen som brukte spett (oppi Kalkbolivola), i “Vømmølåret”, Kurt, fra Erlend Loes bøker?

“hain som kjørt truck nedpå kaia”, du vet?

Mitt svar:

Jaggu. Den koblingen hadde jeg ikke tenkt på, men jeg har jo lest både Kurt og hørt Vømmølåret, så jeg skjønner faktisk hva du mener. Likevel tror jeg ikke han er Kurt, men en kollega av Kurt. Kurtbøkene finner sted mens Gro Harlem Bruntland er statsminister i Norge (jfr. Kurt blir grusom), mens Vømmølåret er spilt inn lenge før Gro ble valgt og uansett er mannen gammel. Kanskje han er Kurt sin bestefar?

Tino spurte:

I kinderegg, hvorfor er noen av de “boksene” inni med leken i gule mens andre er oransje, kunne de ikke bare holdt seg til en farge?

Og hva er metablogging?
Hvilket potetgull liker du best?

Mitt svar:

Jeg tror de har begynt å bytte farve på Kindereggboksene, men siden de har utrolig mange bokser av den gamle typen, så tar det lang tid før de får fjernet den ene fra butikkene. Jeg tror det kommer til å bli færre og færre av den ene farven etterhvert.

Metablogging = blogging om blogging.

Jeg liker best Tyrells potetgull og sørlandschips med havsalt.

Oi. Da var spørretimen ferdig. Dette er min lengste bloggpost noensinne. Woho, dette var slitsomt og gøy!

Onsdag 11. februar 2009

Hijab og bluferdig badetøy

Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.

Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?

Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».

Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:

At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.

Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?

Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:

De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.

I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.

Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.

Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:

Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.

Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:

Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:

Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.

I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.

De skriver følgende på nettsiden sin:

Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!

Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:

Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.

Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.

Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.

Søndag 8. februar 2009

I is for Ida who drowned in a lake

Internett, åh, Internett. Du finner så mye fint til meg. Idag var det dette dystre alfabet-diktet som tar for seg de intressante dødsfallene til 26 små barn. Det er skrevet og illustrert av Edward Gorey i 1969 og ble utgitt som billedbok under navnet The Gashlycrumb Tinies. Fordi vi alle trenger en dose nusselig, makaber versekunst:

Søndag 8. februar 2009

Virrvarr leker spørretime:

Du har kanskje sett det på en moteblogg nær deg – innleggene der leserne kan stille bloggeren så mange spørsmål de vil og så må bloggeren svare på dem i et eget innlegg. Jeg er en sånn en som stiller kjipe, teite spørsmål i hos bloggere jeg ikke kjenner så godt, som: «Hva er, etter ditt syn, forskjellene og likhetene mellom Nietzsche og Ayn Rand?» Hey! De sa jeg kunne spørre om hva jeg ville, ikke sant?

Nå er ikke jeg så flink til å svare i kommentarfeltet mitt lenger. Det har jeg ikke vært siden jeg ble syk på ordentlig og skrev flere innlegg og fikk flere kommentarer enn jeg greide å holde styr på. Dermed tenkte jeg at kanskje en spørretime ville ha en form for funksjon.

Så – etter å ha blitt forsikret av alle fra Mirakel til Mariell at spørretime er noe alle kan ha, ikke bare motebloggere.

Dere har skjønt leken? Du stiller spørsmål – jeg svarer i et (eller flere) innlegg. Du kan spørre så teit og trivielt du vil. Du kan spørre så komplisert og knotete du vil.

MEN: Det er ikke noe gøy hvis ingen stiller spørsmål. Da føler jeg meg som en ensom emo-fisk. Så ikke vær sjenert: Hopp i kommentarfeltet og spør om noe teit ^_^

Lørdag 7. februar 2009

Gale damen – en oppdatering

Hei Internett. Det har blitt færre gale damen-innlegg i den senere tid. Kanskje det er fordi ting faktisk går bedre nå? Jeg teller bittesmå fremskritt hele tiden. Jeg lager «Hurra!»-lister over alt jeg har fått til som jeg ikke fikk til før.

Eksempel:

• Logget inn i nettbanken uten å dø, selv om det var rotete og lite penger der. Hurra!
• Hadde et mareritt om noe trivielt, ikke en av de faste gjengangerdrømmene jeg har hatt de siste årene. Hurra!
• Sa «neitakk» til noe jeg ikke hadde lyst til uten å smake skyldfølelsen i uker etterpå. Hurra!

Vi kan fortsette lenge med sånne lister. Det er ikke store ting, men de danner et bilde. Jeg går rundt i en verden av løssnø på glattis og tryner for et godt ord, men inne i hodet begynner jeg å få veigrep. Ikke lykke. Styring.

Og likevel. Hvis jeg skal gale damen-blogge for måneden som har gått, kommer jeg ikke utenom pillene jeg står på. Sist gang jeg blogget dem, fikk jeg reaksjoner. Jeg fikk eposter som gav meg følelsen at jeg hadde sviktet folk ved å være fornøyd med behandlingen min. Folk som skriver om psykiatri skal visst ha utelukkende dårlige opplevelser med psykiatri.

Og likevel. Hvis jeg skal oppsummere hvordan jeg har det, må jeg si som Maraya Hornbacher i intervjuet hennes med The Times:

What do you do now to keep on track?

I take my meds.

Jeg snakket med psykologen min om medisinene mine:

«De er en slags guilty pleasure for meg.»

«Hvorfor?»

«Jeg burde ha klart meg uten. Jeg burde taklet problemene mine selv.»

«Du gjør jo det?»

«Nei, nå tar jeg piller! Før jeg begynte på pillene, slo jeg meg i hodet i dagesvis når jeg begikk en bitteliten feil. Hvis jeg var nede, kunne jeg slå meg i hodet over alle feil jeg noensinne kunne huske å ha begått. Nå gjør jeg en feil, blir sur og stresset og kommer over det. Jeg glemmer det ikke, men det kjennes ut som om følelsene har en utløpsdato. En dags bekymring over at jeg kom forsent til et møte er nok. Ikke et livs bekymring. Jeg burde jo lære meg å gi slipp uten piller?»

«Tror du at det er bra for hodet ditt å bruke all energien på å stoppe følelser i en negativ loop, eller å fokusere på de spørsmålene du ikke har tenkt gjennom før? Er det galt å ha oppvaskmaskin og støvsuger når du skal rydde ut av en leilighet som ikke ser ut?»

«Jammen! Jammen! De skulle stjele personligheten min og gjøre meg til zombie! De skulle gi meg masse bivirkninger! Jeg har lest om dette! Det skulle kjennes som et overgrep! Alle andre sier det er sånn!»

«Og derfor føler du deg skyldig fordi det fungerer for deg?»

«Ja – hva er galt med meg?»

«Ingenting. Du står på en dose som er riktig for deg. Du står på piller som hjelper deg med det du trenger hjelp med, ikke noe mer.»

«Men de er antipsykotiske. Og de virker. Betyr det at jeg har vært psykotisk, da?»

«Du tar 25 mg. Hadde du hatt en psykotisk lidelse, ville du fått 1500 mg. Du kan jo regne ut hvor psykotisk du tror du er på bakgrunn av det.»

Jeg vet at jeg har vært heldig med psykehus, psykolog, psykiater og behandlingsplan. De har hørt på meg. De har tatt meg på alvor. Jeg har fått lov til å stritte i mot alle medisiner de har foreslått for meg, og da jeg til slutt var så rar og frynsete da boken kom ut og spurte om jeg muuligens kunne stå på noe fast, fant de et opplegg som passet som hånd i hanske.

Jeg går fremdeles opp. Jeg går fremdeles ned. Jeg har det bedre enn før. Jeg er fremdeles meg. Jeg bare prøver å komme over skyldfølelsen av hvor deilig det er å ha støttehjul på hjernen for en stund.

Fredag 6. februar 2009

Historier om hatvold – til glede for nye lesere

Jeg har vært på møte med Fredriksstad Blad idag. I tillegg til å ta masse fine mennesker i labben, drikke kaffe av pappbeger og underskrive en rekke papirer, har jeg fått avklart at alle innleggene jeg skriver i papiravisen kan publiseres på bloggen så lenge de ikke står på f-b.no. Woho!

Så – her er innlegget jeg hadde i avisen. Og hvis du kjenner meg RL og har vært med på herlighetene under: Jeg har endret karakteristikker, navn og andre småting så dere ikke skal føle dere utlevert i lokalpressen. Jeg er snill sånn.

Historier om hatvold:

Da jeg var fjorten var jeg forelsket i en jente med langt, vaniljeblondt hår og fregner på nesen. Bortsett fra at vi var jenter som kysset jenter, innbiller jeg meg at vi var som fjorteåringer flest. Voksne var teite, barn var teite, jevnaldrende var teite. Kort sagt – vi var de eneste kule i hele verden.Forskjellene på min fjortisperiode og andres var likevel til å ta og føle på.

Våren jeg kysset jenta jeg likte for første gang, var klassefestene fulle av små jenter og gutter som slikket hverandre over hele fjeset. Da leppene mine møtte leppene hennes, stoppet hele torget omkring oss og måpte. Vi kunne ikke kline uten at noen brakk seg. Vi kunne ikke omfavne hverandre offentlig uten at noen kastet noe på oss.

Jeg skjønte ganske raskt at det å kysse kjæresten min offentlig gjorde meg til trøbbelmagnet. Første gang jeg besøkte henne på skolen – vi gikk på hver vår ungdomskole i Rolvsøyområdet – gjorde vi feiltrinnet å kysse hverandre i skolegården. Noen hektiske minutter senere hadde et par av lærerne slept meg ut med beskjed om å aldri sette mine ben der igjen. «Dere lager jo opptøyer her! Elevene blir jo helt gale!»

To dager senere visste alle på min alder i Fredrikstad,og omegn hvem jeg var. Jeg var «hu gærne dama i den brune jakka som hadde klina med Marie!» Dette fikk uventede reaksjoner: 1. Jeg fikk uanstendige tilbud fra eldre menn – ut fra en slags logikk om at siden jeg hadde villet kysse en jente på min egen alder, måtte jeg ha lyst til å være med hjem til kællær som var tredve år eldre enn meg for å se på frimerkesamlingen deres… 2. Guttegjenger begynte å overfalle meg når jeg gikk i byen.

17. mai, et par uker etter den berømmelige kyssingen i skolegården, ble kjæresten og jeg angrepet i Sarpsborg sentrum. Det var gutter på 16-17 ,bevæpnet med egg, stinkspray og Thousand Island. Jeg husker ikke så mye. Jeg husker jakten som endte i fontenen utenfor Sarpsborg rådhus, jeg husker lukten og konsistensen av våte blonder og bunadsstoff dynket i eggehvite og fet salatdressing. Og ja – en ting til: Følelsen av alvor.

Det kunne vært verre. Jeg kunne ha vært en gutt som kysset gutter. I senere tid har jeg tenkt at jeg burde hatt en plan for hva jeg skulle ha gjort da Volvoen full av blonde ræggergutter med wonderbaum i capsen skrensjet opp på siden av meg og den sminkede kompisen min. Jeg burde ha hatt en annen strategi enn å hyle og slå hendene for ansiktet da de grep tak i ham og halte ham inn i bilen. Jeg burde hatt noe fornuftig å si til folk på legevakten da jeg hadde fått slept ham dit halvannen time senere.

Jeg var fjorten år i 2001. Homokampen har beveget seg med stormskritt siden da. Jeg skal med hånden på hjertet innrømme at jeg aldri hadde trodd at den nye ekteskapsloven ville bli vedtatt så tidlig som i fjor. Problemet er at selv om rettighetskampene er kommet lengre på papiret idag enn i 2001, er de samme mekanismene som fikk folk til å spytte dama mi i fjeset og kaste sten på kompisen min fremdeles til stede.

Ifølge en undersøkelse fra 2006 har to av ti lesber og fire av ti homser blitt utsatt for vold som krevde legebehandling fordi de var homofile. Opplevelsene mine med egg og klappjakt gjennom byen ville ikke blitt regnet med som vold i rapporten – jeg ble ikke så skadet at jeg måtte til legen etterpå. Knuffing, trusler og generell ubehagelig oppførsel kommer i tillegg til tallene over. Vold mot homofile løses ikke med lovendringer, fordi problemet ligger i holdningene til folk.

Men hva er egentlig nordmenns holdninger overfor homofile? I følge en forskningsraport fra UIB fra 2008, kom det frem at en tredjedel av alle norske menn er enig i utsagnene «Jeg synes homofile menn er frastøtende». og «Når jeg tenker på homofile menn, grøsser jeg». Prøv å bytte ut «homofile menn» med en hvilken som helst annen minoritet i samfunnet. Svartinger? Tatere? Jøder? Ville du akseptert at mange syntes de var «frastøtende» og grøsset når de tenkte på dem?

Kombinasjonen av vold mot en minoritet og sterke følelser av avsky mot samme minoriteten bør få varsellampene til å blinke hos de fleste. Hatvold betegnes ofte som et storbyfenomen, men mine erfaringer sier meg at det ikke er tilfelle.

Østfoldbyene er ikke noe unntak, og alle har ansvar. Homofile for å anmelde, politiet for å ta anmeldelsene på alvor, mens samtlige andre har ansvar for å bekjempe hverdagshomofobien. Fordi homokampen slutter ikke ved retten til å gifte seg. Den handler også om retten til å gå trygt på gaten.

Siden jeg faktisk kan lenke til kildene mine når ting er ånnlain, finner dere undersøkelsen om homofobi her og undersøkelsen om hatvold her.

Onsdag 4. februar 2009

Råtekst – ti år etter

Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.

Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.

Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.

«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.

Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.

Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.

Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.

Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.

Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!

Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.

Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.

Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.

Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.

Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.

Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?

Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».