Onsdag 30. desember 2009

Kjapp oppdatering

Mr. Jackson og jeg er i Roma fra nyttårsaften og en stund fremover, så det blir lite oppdateringer. Med mindre jeg finner fin-fint trådløst nettverk og føler meg i dele-humør. Bare i tilfelle om du lurte på hvorfor det var så stille her, lizzm. Godt nyttår og ikke frys ihjel mens jeg er vekk!

Torsdag 24. desember 2009

Og riktig god jul!

Hey, jeg har hoppet rundt i snøen og pusset sølvtøy til jeg fikk krampe i armen. Jeg har klemt på gamle venner og søte søstre. Nå lukter det kalkun i hele huset. Jeg tilbringer rett og slett ikke de neste dagene på nett, men jeg tenkte jeg bare skulle si «Yay! Jul!» til alle dere som leser. <3!

Søndag 20. desember 2009

Rare ting som gir meg julestemning

Stemninger er noe tilfeldige greier. Det som utløser julefølelsen hos meg utløser den nødvendigvis ikke hos deg. Noen nevroser er felles: Det blir ikke jul uten Tre nøtter til Askepott og oksen Ferdinan for de aller fleste.

Lillesøster klaget på julemusikken min tidligere i uken, og syntes jeg burde spille det som ga henne julestemning: Beatles og gammel Marilyn Manson. Det slo meg at jeg har en del julesærheter selv, så jeg tenkte jeg liksågodt kunne lage en liste. Du kan jo dele dine særeste julegreier i kommentarfeltet?

Julestemning alá Virrvarr:

1. Chai-te
2. Røkelse med opiumsduft
3. Quem pastores laudavere
4. Bivoks
5. Mose innendørs
6. Fluesopper fra Panduro
7. Flanellografer
8. Å stå opp grytidlig fordi du er så ivrig
9. Å synge i kor
10. Rene gardiner
11. Støvete pappesker
12. At noen kaller Torvbyen for Stabburet
13. Hjemmelaget pesto
14. Tekstil som er ødelagt av flekker fra smeltet stearin
15. Spice Girls
16. Super Mario
17. Kingdom Hearts til Playstation
18. Å sove i samme seng som søstrene mine, selv om det er trangt
19. Å stå ute i kulda og se på stjernene
20. Nylonstrømper som fryser fast i leggen
21. Alle vi barna i bakkebygrenda
22. Ordet «kanefart»
23. Kakao
24. Å knekke nøtter med nøtteknekker
25. Potetmos til frokost
26. Jon Blund

Lørdag 19. desember 2009

Presangfjes og sex med ender

Garfunkle & Oates er fantastiske. De er en komikerduo med søte smil og kassegitar som tar for seg de store problemstillingene her i livet. Du vet – som at gravide damer er så selvgode, det er bare ingen som sier det høyt fordi de er gravide damer. Eller de forferdelige anstiksutrykkene folk lager når de får gaver de virkelig ikke liker og må takke pent.

Her er sangen om presangfjesene:

Du vet det kommer til å skje, nå som de har latt homsene lov til å gifte seg.

Nemlig: Sex med ender

Her er sangen om selvgode, gravide damer:

Du finner flere videoer på hjemmesiden deres. Pass opp for presangfjesene på julekvelden!

Fredag 18. desember 2009

Takketale, Tordenbloggen 2009

Kjære, kjære Internet. Kjære Hjorthen. Kjære Saccarina. Kjære digitale superhelter og superheltinner. Kjære bloggerby. Jeg er så glad i dere. Dere er favoritt-kroken min på det store, vide Internettet, og det sier en del.

Dette er tredje runden min i Tordenbloggen. Det er andre gangen jeg vinner. Jeg vet at sånne kåringer ikke egentlig betyr noe.

Det er mange fine blogger der ute med tipp-topp innhold og to lesere. Det er mange bloggere som er store og velskrevne, men som ikke leses av gjengen som nominerer og stemmer i Tordenbloggen.

Det er mange superpopulære blogger som ikke er så veldig bra. Og likevel blir jeg hoppe-danse-glad av fine ord og utmerkelser. Fordi: Det er et privilegie å ha så fine lesere som dere.

Ellers: I år går premien til Kreftforeninge, til ære for Regine Stokke. Hvis du har lyst til å gi bloggen min en presang til jul, så gi den til kreftforeningen.

Slik ser hele topplisten for årets Tordenblogg ut:

1. Meg ^_^
2. Arachne
3. Fr.Martinsen
4. Regine Stokke
5. Vox Populi
6. Astrid Meland
7. Indregard
8. Det skulle tatt seg ut
9. Eirik Newth
10. Iskwews hjørne på www
11. NRKbeta
12. Hjartesmil
13. VamPus
14. En annens liv
15. Esquil røler om
16. Frøken Makeløs
17. Paul Chaffey
18. Marias metode
19. Kvinnekonge
20. Livet leker
21. Sonjas ordentlige blogg
22. Martin Bekkelund
23. Skepsis blogg
24. Bård Vegard Solhjell
25. Steinars blogg
26. Øyvind Holen
27. Gi et lite vink
28. Kristin Clemet
29. Opplysningskontoret
30. Undreverset

Bruk listen som et utgangspunkt for knallbra blogger. Jeg skal skåle i peppermyntete og danse litt for meg selv.

Fredag 18. desember 2009

Bildeblogg 3.0

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Bildeblogg 3.0

Onsdag 16. desember 2009

Kjønnskrift?

Jeg har funnet et fantastisk Dag og Tid-artikkel jeg tenkte jeg måtte blogge om selv om den ble skrevet i juni en gang.

Artikkelen er fra Unn Conradi Andersen kom ut med «Har vi henne nå?» som handelt om hvordan damer som skriver bøker blir bedømt på andre måter enn menn som skriver bøker, fordi damer skriver intim, inderlig, personlig, melankolsk kvinnelitteratur.

Conradi Andersen mente at om du tok vekk bokomslaget og tittelbladet var det umulig å bedømme om teksten var skrevet av en mann eller en dame. Cathrine Krøger i Dagbladet var derimot overbevist om at du kunne kjenne lusa på gangen og kvinnelitteraturen igjen på språket.

Dag og Tid tok dem med på en blindtest der de skulle gjette kjønnet på forfatteren med utgangspunkt i et lite tekstutdrag. Resultatet? De fikk riktig 50 % av gangene begge to. Når det bare er to svaralternativer, sier det seg selv at resultatet er så tilfeldig som det kan bli.

Noe av det artigste med gjennomgangen av bøkene var hvilke forfattere som var damer i følge lesningen deres og hvilke som var menn. Jeg tenkte jeg skulle dele moroa med dere:

Helt klart kvinnelige forfattere:

• Ingvar Ambjørnsen
• Hans Herbjørnsrud
• John Steinbeck
• Arthur Omre

Helt klart mannlige forfattere:

• Toni Morrison
• Karin Fossum
• Trude Marstein

Les, og le godt.

Mandag 14. desember 2009

Til Gud fra Josef

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Til Gud fra Josef

Søndag 13. desember 2009

Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt “elskmeg-elskmeg-elskmeg”! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Lørdag 12. desember 2009

Om bloggkåringer

FYI: Det foregår en rekke bloggkåringer på høsten, alt fra Den Gyldne Q til nystartede kåringer på Sonitus-fronten. Noen driver og skal kåre årets sosiale media-superhelt og andre skal kåre den beste politiske bloggen.

Jeg bare tenkte jeg skulle si at jeg ikke har greid å henge med, at jeg ikke har greid å nominere, gratulere eller informere folk om når eller hvor de kan stemme på meg. Jeg er litt ute av synk, rett og slett.

Oppdatert: Jeg feiget ut og nominerte folk, likevel. Nå har jeg nominert folk forsent, så vi får se om de vil ha dem.

Oppdatert igjen: De kan ikke ta nominasjonene nå uten at det blir juks. Ganske opplagt, egentlig, siden det var en sånn tidsfrist på dem. Jeg tror «Virrvarr er ute av synk»-utsagnet fortsatt gjelder, gitt.