Fredag 17. oktober 2008
Første gang jeg leste om klitoris var i Vi og Gutta. Jeg var 11 år og skjønte ikke bæret av hva de snakket om i teksten. Jentebladet hadde en erotisk novelle beregnet på fjortisjenter hvor Anna bare var så kåt at hun måtte onanere før hun gikk på skolen. Ord som «klitten», «klitoris» og «den lille knoppen av nytelse» dukket opp. Jeg hadde kjøpt bladet i min evige jakt på Leonardo Di Caprio-informasjon og jeg skjønte ikke bæret. Hva var den klitorisen, egentlig?
Jeg vet ikke hva du lærte i seksualundervisningen på barneskolen, men min kunnskap strakk seg til mensen og kondomer. Skjeden var stedet der sæden gikk inn og babyer kom ut. Klitoris? Jeg hadde aldri hørt ordet ført, og jeg så på meg selv som en relativt oppegående ung dame. Jeg kunne forklare hullene i ozonlaget og hvorfor jeg var mot EU-medlemskap på stående fot. Og så satt jeg der med Vi og Gutta og grublet meg grønn. «Hun har sex med…seg selv? Så smart!»
Noen Vi og Gutta-blader senere hadde jeg løst klitorismystieriet. Det var den lille forhøyningen over de skrukkete greiene, det var senteret for jenters opphisselse, det var dekket av en liten hette og gikk mellom en og halvannen centimeter inn i kroppen. Masse nerver i en liten tert. Ok. En slags påknapp for nytelse. Dette bildet illustrerer ganske godt:
Bildet mitt av klitoris som en «orgasmeknapp» ble ikke endret før jeg begynte å gjøre research til Jenter som kommer. En smart mann sa at man skal være forsiktig med hva man får inn i hodet til folk. Når det først er kommet dit, er det et helvete å få det ut igjen. Slik er det med oppfattningen vår av klitorisen, også. Ordet klitoris kommer av det greske kleitoris, som betyr liten ås. Formuleringer som «knapp», «knopp», «tapp» og «tupp» er det vanlige vokabularet når klitoris beskrives i erotikk og «voksenblader». Likevel har det eksistert forskning i snart ti år som viser at klitoris er nesten 20 ganger større enn den halvannen-centimeter store knappen jeg leste om i jentebladene. Bildet under viser et tversnitt av damers underliv fra en skolebok. Punkt fem er klitorisen. Som du ser, har de ikke tegnet den så veldig schvær.
Helen O’Connell gjorde en undersøkelse i 1998 som revolusjonerte kunnskapen vi har om damers kjønnsorgan. Det man til da hadde regnet som klitorisen viste seg å være tuppen på et organ som lå 20 centimeter inn i kroppen, og hvilte rundt både vaginalåpningen og urinrøret. Her er en god, grafisk fremstilling av organet hun fant:
O’Connell begynte forskningen sin etter at obduksjonen hennes av kvinnelige kadavre ikke stemte overrens med illustrasjonene og beskrivelsene i medisinske lærebøker. Hun gikk arbeidet som lå bak bøkene etter i sømmene og fant ut at nesten alle obdusjoner forskningen var basert på hadde skjedd på likene etter henrettede kriminelle – hvorav samtlige menn. Det store, medisinske læreverket hadde brukt flere hundre menn og tre kvinner som utgangspunkt for anatomibeskrivelsene. I tillegg viste det seg at de tre kvinnekroppene var damer som hadde dødd av alderdom.
Hun sammenlignet klitoris hos kvinnelige kadavere som hadde dødd før og etter overgangsalder og forskjellen var markant. Hun kartla klitorisen og konkluderte med at moderne medisin rett og slett ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om kvinners kjønnsorgan. Som O’Connell selv kommenterte: «Tenk deg en forsker som kommer på slutten av nittitallet og sier “Gjett hva! Penis er 20 ganger større enn vi trodde!” Det ville vært absurd.»
O’Connells oppdagelse gjør at skillet mellom «vaginalorgasmer» og «klitorisorgasmer» er umulig. Klitoris omslutter hele vulva med erogent, erigrerbart materiale og forskerne antar at alle orgasmer er klitorisorgasmer. Det revolusjonerer måten å se på kvinners kjønnsorgan på. Vi har skrevet sextipsene våre i Jenter som kommer med dette klitorisperspektivet i bakhodet. En god, ganske nøyaktig illustrasjon av hvordan klitorisen ligger under huden i vulva ser sånn ut:
Det er to store bobler med erigrerbart materiale og en ønskekvist full av nerveender som er forbundet med alle kroppsåpninger i underlivet. Noe av O’Connells bekymring rundt oppdagelsen sin var all kirurgi som er foretatt i kvinners underliv – være seg kreftoperasjoner, sterilisering, inkontinens eller kosmetisk kirurgi. Siden kunnskapen om hvordan klitoris fungerer er så ny, skal det ikke mye til å skade nerver eller vev under operasjoner – rett og slett fordi det har blitt forsket svært lite på det. Mens det er forsket i bøtter og spann på menns evne til ereksjon og utløsning, er nesten all forskning på kvinners underliv rettet mot sterilitet og befruktningsspørsmål, ikke mot nytelse.
For meg var det ganske rart å skulle tenke på klitoris som et pyramideformet, hyper-erogent organ. Det lille klitorishodet er senter for 8000 nerveender. Mannens penis har, til sammenligning, 3000-4000 nerveender. Jeg er ikke livmorsfeminist, men gutter: Her blir dere eid. Her er en illustrasjon som viser klitorisen alene. Jeg synes den ser litt space invaders ut:
Selv om 1998 er et svært sent tidspunkt å oppdage nye organer i kroppen, er O’Connell sin undersøkelse fremdeles ti år i år. Jeg lurer på om du var klar over at klitoris ser slik ut? Vet noen av dere som har barn om dette er inkludert i seksualundervisningen på skolen? Kort sagt – er dette perspektivet på klitoris like ukjent for dere som det var for meg da jeg begynte reasearchen? Informerer de jenter som plastisk opererer underlivet at de faktisk kutter nervebaner i klitoris selv om de ikke rører selve «hodet»?
Torsdag 16. oktober 2008
Helt ærlig: Jeg aner ikke hvordan man gjør reklame for boken utover å si at «Woo, jeg har skrevet en bok! Den synes jeg du skulle kjøpe, hmmmm?» Skal du selge kake, kan du friste med close-up bilder av krem og friske bær, av sensuell sjokoladesaus som flyter utover askjetten. Lebestifter markedsføres av halvnakne damekropper og glinsende trutemunner.
Biler plasseres i vakre naturlandskaper og kjører rundt til klassisk musikk og poplåter. Jenter som kommer har bare sin egen reklamenettside, og den har Mr. Jackson og jeg laget helt selv. Den har ikke noe mer fancy shmansy enn bilde av en postkasse med påskriften «Orgasme rett hjem». Titta, så fin den er. Vi laget den helt selv, den også.
Ja, dette er et rent reklameinnlegg. Du skjønner, du kan nemlig forhåndsbestille Jenter som kommer fra forlaget fra og med idag. Fra nettsiden vår. Vi kommer til å betale portoen for deg, og du kommer til å få en rykende fersk bok i posten så fort den har er ferdig hos trykkeriet. Nybakt. Glodvarm. Bare å brekke i to, smøre med smør og sluke i en jafs. Nomnomnom.
(Ja, jeg prøver å selge boka som om den var en varm hvetebolle. Jeg vet den er trykksverte, papp og papir. Den endrer ikke innhold eller kvalitet hvis du kjøper senere. Men vi spanderer portoen, som sagt.)
Jeg synes du skal gå inn og sikre deg boken først som sist. En til deg og en til hunden din. Eller noe i den stilen. Hvis du kjenner meg rl kommer jeg til å mase som en gal fra nå og frem til 10. november. Og du forhindrer masingen ved å kjøpe den nuh. Og hvorfor vil jeg egentlig at du skal forhåndsbestille boken? Fordi stresspølse-Virrvarr sin forutanelse om at «Ånei,ånei, ingen vil kjøpe den» kommer til å bli litt mindre stressende om folk forhåndsbestiller. Og fordi jeg får ørlitegrann mer spenn om dere går direkte fra forlaget enn via en forhandler.
PS: Tror dere ikke forlaget fikser partaj likevel etter at jeg sutret sånn? ^_^
Onsdag 15. oktober 2008
Det er Blog Action Day idag – en «fellesblogging» om fattigdomsproblematikk med deltagere fra hele den internasjonale bloggosfæren. Jeg ble utfordret til å delta og har slengt meg på. Fattigdom er et mangesidig tema for meg, så hold deg fast: Dette blir et langt blogginnlegg.
Først – la oss definere fattigdom. Vi har to typer: Absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er definert som å leve på 1 dollar om dagen eller mindre. I 2005 levde 20% av verdens befolkning i absolutt fattigdom, altså over en milliard mennesker. Jeg kommer ikke til å skrive noe inngående om den absolutte fattigdommen, fordi jeg blir for sint, for satt ut til å si noe konstruktivt.
Jeg vil bare gråte, og jeg har tenkt å si noe om fattigdom i Norge. Jeg kan ikke gjøre det hvis jeg sammenligner med Sudan. Den relative fattigdommen er like reell som den absolutte, men den er ikke livstruende. Den er livskvalitetstruende, den begrenser livet ditt og den går på helsa løs fordi du lever med et konstant stress. Å være relativt fattig betyr at du har for få penger til å leve «et normalt liv» etter standaren rundt deg. Det betyr ikke at du er fattig om du har en vanlig lønning og bor i det verste sossestrøket på Oslo vest, men det betyr at om du ikke har råd til det vi definerer som minimum for norske borgere, er du fattig etter norsk standar.
Det er mange i Norge som lever under fattigdomsgrensa. Jeg er et av de 2,6 % barna som har vokst opp under den norske fattigdomsgrensa. For å oppsummere hvordan det var:
Du vet du er barn i en fattig familie når:
- …du tror at sukker, salt og ketchup er helt vanlige pålegg.
- …favorittmaten din er potet med smør og salt.
- …mamma bestemmer at du er syk hver eneste gang det er klassetur.
- …du er den eneste i klassen som aldri reiser på ferie om sommeren.
- …foreldrene dine stadig drøfter problemstillingen «middag eller bensin?»
- …du lyver om at du har glemt gymtøy fordi du egentlig ikke har noen joggesko.
- …du spiser som en gal når du er på besøk hos andre barn.
- …du får skyldfølelse hvis du får lørdagsgodt.
- …du bruker konfirmasjonspengene på merkejeansen du alltid har ønsket deg og kjenner du har gjort en investering for livet.
- …du stjeler rundstykker, grovbrød og lapskausbokser i butikken.
- …du regner middagen som dagens første måltid. Frokost og matpakke får du aldri uansett.
- …du gruer deg til bursdagen din, fordi du vet den er en ekstrautgift.
- …du haater Polly Pocket, Pogs, klistremerkebøker, Pockemonkort, Tamagotci, GameBoy og andre leker «alle andre har».
- …du stjeler andre barns lommepenger for å kompensere for at du ikke har noen selv.
- …du er en rå jævel på sopp-plukking, bærsanking, neslesuppe, skvalderkålsalat, mellestokkstuing, fisking og hjemmedyrkede grønnsaker. Ikke fordi du er intressert i å leve som i «Ut i naturen», men fordi det betyr mat.
Hvorfor var familien min fattig? Fordi det var «skammelig å gå på sosialkontoret». Fordi «de hadde integritet.» Fordi vinduskonvolutter var det mest skremmende i verden og raske lån uten sikkerhet for å betale gammel gjeld virket så lettvint der og da. Fordi de hjelpeapparatet for fattige fra det offentliges side er håpløst for folk som sliter med angst for skjemaer, kontorer, for avvisning, for andre mennesker.
Jeg spiser lunsj med en angstpasient og uteligger som forteller meg at det er mindre skummelt å tigge og bli spyttet i tryne enn å søke om uføretrygd. «Alle ser på meg som en slask, men jeg er egentlig bare vettaskremt.» forklarte han meg. Og jeg skjønner ham.
Jeg hadde aldri greid å ta kontakt med NAV hvis ikke Mr. Jackson hadde fikset for meg. Jeg skammer meg som en hund når jeg må forklare legen at «unnskyld, men jeg er ikke….» «istand til å ta lønnet arbeid?» fyller han ut. Foreldrene mine var ikke fattige fordi systemet ikke stilte opp, men fordi de ikke var istand til å benytte seg av systemet som det er.
Mange grupper er fattige selv når systemet fungerer som det skal. Da jeg ble innlagt på psykiatrisk første gang, hadde ikke Mr. Jackson og jeg råd til egenandelen på psykologtimene legen sa jeg måtte ha i etterkant. 280 kr to ganger i uka? Haha. Vi hadde 12.000 til sammen og 6000 av dem gikk til husleia. Vi spurte sosionomen på sykehuset om det var mulig å få dekket egenandelen opp til frikort. «Ikke for studenter. Dere får pengene fra lånekassa.» Vi forklarte at pengene fra lånekassa ikke strakk til. «Men dere har jo foreldre?» lød svaret.
Jeg begynte å grine. Jeg hadde betalt strømregningen til foreldrene mine fra jeg flyttet hjemmefra. Hadde ikke Mr. Jackson vært der og tatt seg jobben jeg ikke kunne ta, ville jeg ikke kunne gått til psykolog. Hadde jeg vært singel ville jeg antageligvis sultet ihjel, siden jeg ikke tør å gå på sosialkontoret og ikke greier å jobbe i den helsemessige situasjonen jeg er i nå. Jeg ville ikke fått oppfølgingen jeg hadde trengt for å bli frisk heller, fordi egenandelen var uoverkommelig. Det gikk på grunn av nettverket, ikke på grunn av systemet som skulle fanget meg opp.
Å fjerne egenandeler og gjøre tannlege gratis vil bety utrolig mye for fattigdomsbekjempelse i Norge. Å justere studielån, minstepensjon og sosialstønad til nivået Statens institutt for forbruksforskning ser på som mulig å leve for vil redde liv og livskvalitet. Å heve fattigdomsgrensa vår til EU-nivå vil gjøre at vi får et mer reelt tall på fattige i Norge. Det er pussig at det dyreste landet i Europa har den laveste fattigdomsgrensa. Sjekk forskjellen i tabellen.
I tillegg trenger vi en reell undersøkelse på hvor mange som detter utenfor NAV og Sosialkontoret sine hjelpetiltak. Hvem søker ikke arbeidsledighetstrygd?
Hvem lever på familien fordi det er så avsindig skummelt å oppsøke hjelp? Hvordan gir man disse menneskene den hjelpen de trenger? Og hvordan hjelper man barna deres? Jeg synes det er fortvilet at barn er økonomisk avhengige av foreldrene sine. Jeg vet ikke hvordan man løser den problemstillingen, men jeg synes det er urettferdig at foreldrenes økonomiske situasjon er så definerende for mulighetene du har senere i livet.
Jeg har ikke svar på alle problemstillingene, men jeg vet at hjelpetiltakene idag ikke fungerer. Og jeg vet én ting til: At alle som snakker om at matrielle goder ikke betyr noe aldri har stjålet boller og lompe i butikken for å sluke det lykkelig mens de sniker på bussen hjem.
Jeg husker følelsen av å få min egen økonomi og nesten svime av når Mr. Jackson smurte brødskive med både ost og skinke. Flere skiver skinke på samme brødskive! Jeg kunne spise mat hver eneste dag! Jeg kunne kjøpe nye sko før de gamle gikk helt i stykker! Jeg kunne tenke på om jeg spiste økologisk, sunt, fairtrade, fornuftig – kort sagt- ha et bevisst forbruk. Jeg kunne tillate meg å ikke være opptatt av penger, fordi jeg hadde dem.
Leste du helt hit? Spre ordet! Blogg om fattigdom idag, og kom med dine beste råd til fattigdomsbekjempelse i kommentarfeltet.
Tirsdag 14. oktober 2008
Nå har jeg frosset fast ute i oktobernatten etter det siste PR-møte, og hadde jeg vært mer fortrolig med deg, Internett, så skulle jeg guffet ut om en hel masse problemer og bekymringer. Jeg har stått som fjetret i to timer og glodd opp på stjernehimmelen og tenkt «føkk». Så har det vært helt blankt en stund. Og så har jeg tenkt «føkk» igjen.
Da psykiateren min sa «Ida Sofie, det er uaktuelt at du går på noe skole i år. Du er sykmeldt. Du skal gjøre det absolutte minimum» bestemte jeg meg for å høre på henne. Jeg er en flink pike. Altfor flink. Nå har flinkisrollene mine gått i konflikt og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse problemet. Jeg har ikke noe annet å gjøre enn å rope om hjelp. Bare et bittelite rop. Et hviskerop, jeg orker ikke mer enn det.
Her er greia: Forlaget bruker meg som nødbrems: «HEEEIII, Virrvarr! Vi har dataproblemer og korrekturen kom ikke inn før i går, ja, så da får ikke Grevinnen implementert den, for hun er bortreist, og den skulle jo vært i trykken i dag, så vi er litt forsinket, og vi vet at du egentlig ikke skal ha noen oppgaver overraskende i fanget, men kan du ikke bare fikse hele manuset til…vel. I kveld? Det er fire timer, men det greier du!»
Hvorfor ringer de sånn? Fordi maniske meg får gjort jobben. Er alt forsinket? Orker du ikke jobbe overtid? Henger prosjektet ditt i en tynn tråd? Sett Virrvarr på saken. Push the bipolar-button. Jeg vet ikke hvordan jeg lar være å legge ned blod, svette og tårer i noe. Jeg er ute av stand til å ikke legge livet som innsats når jeg jobber med et prosjekt. Psykiateren min sier jeg skal øve meg på å guffe godis og spille playstation, men alt hodet mitt vil gjøre er å jobbe til jeg stuper. Jeg skjønner at det digg å ha en sånn nødbrems når du jobber med tidsfrister. Jeg skjønner at det er lett å skyve jobben i fanget mitt.
Boka er i trykk nå. Jeg trodde det skulle være enden på visa, foruten intervjuer, bokmesser og anmelder-angst. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg kunne si «Ok. Da tar jeg det.» når informasjonssjefen i Spartacus kom med en lang utredning om at «Jo, de hadde sagt det skulle bli lanseringsfest…men det er jo mye som må gjøres før jul, og alle har jo små barn, og dessuten så er det jo ikke store budsjettet, de har jo bare beregnet at forfatterne skulle få gratis børst, hvis dere vil ha fest, må dere ta ansvar for den selv…»
«Ok, jeg tar det.» sa jeg. Selv om jeg ikke aner noe om hvordan man booker utesteder. Selv om jeg aldri har arrangert noe annet enn karneval og bøllekurs i hele mitt liv. Selv om jeg har lovet alt og alle at jeg skal bruke dagene mellom slagene på å sove, ikke på å henge i telefonen og fyke rundt som en strikkball.
Du skjønner, Internett, at jeg har lyst til å invitere alle jeg kjenner i selskap. Jeg har lyst til å klemme og skåle med folk og si «Hurra! Bok! Ferdig nå!» Jeg har lyst til å danse rundt med gamle tanter og journalister og nye venner i skjønn forening. Og jeg har sagt til folk at det blir party. Forlaget har sagt til folk at det blir party. Grevinnen har sagt til folk at de må komme fra nordnorge på party. Da er det ganske slitsomt at det plutselig ble veldig avhenging av meg. Datoen er satt til 13. november. Det er en måned til, Internett. Føkk.
Det jeg skulle ønske at du ville hviske meg i kommentarfeltet, var steder det går ann å ha mange mennesker på fest uten at det koster noe særlig. Og kanskje, hvis jeg var riktig heldig, at noen sa at de kunne tenke seg å hjelpe til en teskje. En «kjøpe inn fakler og bli med Virrvarr og finne lokale»-teskje. En «trylle telefonnumre til artige folk som kan stå for artige kulturinnslag ut av hatten»-teskje.
Jeg har fått blogginnspill på tittel, undertittel, ordbruk, vinklinger og illustrasjoner, jeg har fått halve blogglesernorges sexliv i mailboksen min og jeg har begynt å si på forlagsmøtene at jeg skal «spørre Internett om råd». Jeg får nemlig så gode svar.
Har du det i natt, Internett? Du skjønner, det jeg prøver å si er… vel…
Søndag 12. oktober 2008
Jeg fant skoledagboken min fra 9.klasse. Det er en fillete lefse full av Ole Brumm-bilder, klistremerker og navn med hjerte rundt. Jeg ser av tekstene at jeg så på meg selv som super-individualisisk-freaket-spesiell-alternativ, men jeg skrev de alternative manifestene mine i en Ole Brumm-skoledagbok dekorert med glitrende hjerteklistremerker. Det beste er likevel korte notater om hva som har skjedd hver eneste dag. Tilsammen utgjør de en ramme for en…artig ungdomstid. La meg gi dere noen klassikere:
13. august:
Var i byen. Kjøpte dritkul grafittibukse på Streets of London. Traff Torbjørn Jagland 
Jeg sa til ham at han var skikkelig dust.
16. august:
Randi og Charlotte slo opp, men ble fort sammen igjen.
18. august:
Lekte ekteskapsrådgiver for Randi og Charlotte i to timer på telefonen.
20. august:
Lillesøster 11 år. Randi og Charlotte har vært sammen i seks månder! (brudd ikke medregnet)
11. september:
Skulket skolen. Dro bort på Tinlund (red. merk: naboskolen), snudde stedet på hodet. Marie og jeg klinte foran hele skolegården, og så ble vi kastet ut av lærerne 
Noen har kjørt fly inn i to tårn i USA. Jeg skal bli politisk aktiv.
15. september:
Så film med Randi, Charlotte, Marie og SU-Sander. Han stakk hånden sin innenfor genseren min mens vi så på film. SV er uaktuelt for meg politisk.
23. september:
Var i kirken!!! Sykt elendig! Bestemt meg!!! Borgerlig eller ingen konfirmasjon for meg!!!!
30. september:
Hjalp farmor. Randi og Charlotte slo opp
1.oktober:
Dro på fest. Ble veldig skev. Ble medlem i SU likevel…
15. oktober:
Randi og Charlotte slo opp (igjen)
Oppsummering oktober:
Det dummeste jeg sa: At Randi er stygg, dum og barnslig.
Hvem jeg sa det til: Randi :-\
Månedens nedtur: SU-møte. Alle var kjipe rollespillnerder på 20.
17. november:
Spilte rollespill hos noen gutter i klassen! Kjempegøy!!!
Andre artige ting er vennesidene, hvor folk har skullet gjette på hva jeg kom til å bli når jeg ble stor.
Jeg tror du blir….
– Ond trollmann
– forfatter eller journalist
– kul selv når du er 80
– president
– luksusbohem
– …skuespiller?
– forelsket i en dust med langt hår
– statsminister over hele jorda
– feit
Slik er historien om ungdomstiden min, fortalt i stikkordsform på direkten. Jeg kunne skrevet malende beskrivelser om perioden slik jeg husker den, jeg kunne vist bilder, fortalt historien i tredjeperson, men det blir ikke så herlig, absurd teit som disse dagboksnotatene. En av hovedgrunnene til at jeg liker dem så godt, er notatene om 11. september. De minner meg om Kafkas dagboksnotater fra 1. verdenskrig:
2. august. Germany has declared war on Russia. Swimming in the afternoon.
Så mye påvirker de storpolitiske hendelsene oss der og da. WTC fikk rett og slett ikke like mye oppmerksomhet som de gjentatte bruddene til Randi og Charlotte ^_^
Søndag 12. oktober 2008
Du trenger jo ikke stå opp tidlig på morgenen for å høre meg lese kåseri i Mellom Himmel og jord på P1. Den er sluppet på podcast! Jeg høres skummelt søtladen ut. Og stakkato. Og veslevoksen. Og…ja.
Hør den her. Jeg kommer inn fra 22.40, hvis du ikke gidder å høre intervjuet med satanisten og healermannen fra Trondhjæm tidligere i sendingen.
Fredag 10. oktober 2008
Hallo?
Hallo?
Det er ingen hjemme i hodet mitt idag. Det er verdensdagen for psykisk helse, og jeg hadde planlagt å si noe mer klokt og innholdsrikt enn «Happy Loonie Day». Det er for lite plass til alt jeg har lyst til å si om dagen. Redigering av bokmanuset har spist «tegneserie om den finanskrisa» og «Du vet du leser fanfiction når..»-blogginnleggene mine.
Idag ble Jenter som kommer sendt avgårde til trykkeriet med bud. Jeg tror bud er postvesenets versjon av taxi. Ja, det går en buss, men du har ikke tid, så det ble taxi. Ja, du kan postlegge manuskripter til trykkerier, men du har ikke tid, så det ble bud.
Jeg har lest frenetisk gjennom pdf-en og mailet forlaget endringer helt til siste minutt. De dårlig formulerte setningene, kommafeilene og avsnittene som egentlig burde vært flyttet en halv side opp som står igjen, får bare stå der. Du som leser, får leve med det (c:
Jenter som kommer har vært med meg gjennom den mest turbulente fasen av livet mitt. Jeg tror ikke det har påvirket boken på noen annen måte enn at jeg har vært ekstremt oppslukt av den. Og likevel kjennes det ut som en artig detalj at den ble ferdig på Verdensdagen for psykisk helse. Nå kan jeg trekke pusten med god samvittighet.
Ellers- vi har fått det ferdige bokomslaget på pdf, også. Forlaget har valgt ut noen av sitatene fra de personlige bidragene til «bretten» på coveret. Jeg publiserer dem under. Kanskje du finner igjen akkurat ditt?
Torsdag 9. oktober 2008
Fonten er ikke riktig, siteringen er ikke riktig, mellomrommene er ikke riktig og vi har en siste runde med satskorrektur igjen. Likevel. Det har sluttet å se ut som en Open Office-fil og begynner å se ut som en…en…en bok!
Hjelp. Hurra. Hjelp. Hurra.
Onsdag 8. oktober 2008
Jeg slettet Facebook-kontoen min en stund i våres. For mange meldinger, for mange forespørsler, for mange glitrende teddybjørner, klem-en-venn, gro-en-hage-i-flash-applikasjoner fikk meg til å stenge butikken for en stund.
Da jeg vendte tilbake på slutten av sommeren slettet jeg 10.000 meldinger (ubesvarte, beklager folkens) og enda flere henvendelser fra tilfeldige fettere som ville at jeg skulle melde meg inn i gruppa for å få Bigbrother tilbake på TVNorge. Nå har jeg sortert vennelistene mine, innstilt kontoen så jeg ikke får horoskophenvendelser i hytt og gevær og er i stand til å bruke Facebook som verktøy igjen.
Og likevel. Jeg har brukt Facebook siden 2006, og det er iferd med å bli tre år siden jeg første gang logget meg inn og fylte ut profilen min. Siden da har fjesboka blitt et slags sosialt felleseie, en egen arena som veldig mange mennesker over hele verden har felles.
Du kan bruke Facebook-forståelsen til å lage poltisk satire, som denne falske profilen til Sarah Palin:
Eller ved å resitere Shakespeare i formatet. Klikk her for å lese Hamlet på få sekunder.
Tirsdag 7. oktober 2008
Victoria har startet et blogginitiativ i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober. Jeg har bidratt med en tekst om syn på kropp, sjel og mestringsstrategier.
Jeg oppforderer alle til å lenke til den, lese, kommentere og bidra selv. Skriv om deg selv, skriv om rollen som pårørende, skriv personlig, skriv akademisk, skriv løs! Det er masse sterke, vakre, kloke tekster ute allerede. Vær med og lag bloggbevegelse. The bloggers united will never be defeated osv.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
