Onsdag 12. november 2008

Å pakke seg inn i Craig Thompson

Jeg leser Blankets for å ha det bra. For å smelte innvendig, for å bli trygg og for å gråte de fine tårene, for å lengte etter snøen. Vet du, Internett? Jeg har vært nyforelsket i snart seks år. Craig Thompsons tegneserieroman maler et bilde av forelskelse blandet med frykt. Det er melankolsk, det er vemodig, det er intenst og det er stille. Jeg er ikke redd lenger, men jeg er fremdeles forelsket, og Blankets handler om livet mitt, selv om det aldri har skjedd meg.

Blankets handler om oppvekst, om traumene og om øyeblikkene som smelter som snøflak på tungen. Om pusten din mens dere lå stille og ingen sa noe, om hvordan barnevakten ville ha «his special time» med deg alene på rommet, om hvor vakker hun var mens du børstet håret hennes. De lengste historiene fortelles mellom rutene, i de stille scenene.

Storparten av fortellingen finner sted i sengen, under teppet – enten i sengen Craig deler med lillebroren sin, i sengen sammen med ungdomskjæresten Raina og ute i det store teppet av snø som dekker verden. Boken handler om frost og tøvær, om å forelske seg og miste igjen, om å gå i kirken og å slutte og tro på Gud, om å være liten og bli stor. Jeg kunne skrevet om hvordan Thompson blander symbolikk og sosialrealisme, om hvordan store fortellinger fortelles i raske fragmenter og små øyeblikk tar hundre sider. Likevel – jeg tror du bare skal unne deg den og krype under et teppe med den. Den sklir i ett med te og kalde høstnetter. Melankoli er medisin.

Og ja: Jeg er ikke den eneste som har kost meg med Blankets: Du finner gode tekster om den hos Mihoe, Hjorthen Beate og Bookhouse Girls.

Tirsdag 11. november 2008

Om å vokte vokterne – og reaksjonene på det

Da jeg fikk det for meg å skrive journalistanmeldelser (les en og to her), tenkte jeg ikke at det kom til å vekke mye oppmerksomhet.

Inspirert av Vampus sin kronikk om vokterne som ingen vokter, fant jeg ut at jeg kunne gjøre noe selv når jeg først skulle tilbringe ettermiddagene i intervju etter intervju.

Jeg anmelder bøker, jeg anmelder caféer, jeg anmelder opplevelser med psykiatrien og jeg anmelder filmer, TV-spill og programvare uten at noen hever et øyenbryn. Metajournalistiskken var tydeligvis intressant for journalistene. Journalisten.no gjorde en sak på anmeldelsene, og det kommer visst en oppfølgingssak i Dagbladet, også. For å gjøre metajorunalistikkeventyret komplett, gir jeg her min journalistanmeldelse av de to intervjuene om å anmelde intervjuer (omg, for en settning):

Journalisten.no

Dette var et plutselig telefonintervju hvor jeg måtte svare på direkten, og hvor den stakkars mannen nesten ikke fikk stilt spørsmål i det hele tatt. Jeg stod for all pratingen. Hans største bragd var å be meg komme med tre ønsker av en journalist som skulle intervjue meg – vi skulle jo skrive en kort artikkel. Den ferdige teksten ble bra, og han lenket ikke bare til bloggen min, men også til kildene jeg oppga. Sånt liker vi.

Verste spørsmål:
Eh. Mangelen av spørsmål, kanskje? Jeg pratet og han strukturerte det jeg sa. Tidvis begynte jeg å stille ham spørsmål, og det er jo helt feil roller. Men som sagt – det er mulig dette var et resultat av Virrvarr med mye på hjertet…

Beste spørsmål:
Å få meg til å oppsummere i tre punkter. Det gjorde det både enklere for ham og fikk meg til virke mer velformulert…

Dagbladet:

Også et plutselig telefonintervju. Jeg fikk følelse av at han satt på kontoret og hadde dårlig tid. Han virket som om han tok utgangspunkt i artikkelen på journalisten.no, ikke på innleggene jeg hadde skrevet, siden første spørsmålet hans var i rettning av: «Er du lei av slappe journalister?» Hvis han hadde skummet innleggene journalisten.no lenket til, ville han sett at storparten av anmeldelsene var helt eller delvis positive.

Jeg måtte bruke litt tid på å forklare intensjonen med anmeldelsene og at jeg gjerne ville vise hvordan intervjuene av meg ble til – siden du som intervjuobjekt sier mye av det samme til alle mediene og resultatene blir svært forskjellige. Du kan lese resultatet her. Han ville også snakke om bloggernes rolle i mediene, og om vi fungerer som «vaktbikkjer for journalistene». Jeg sa et rungende «tja».

Jeg skulle ønske vi gjorde det, og Dagens onde kvinners «I hate Dagblad og Aftenposten» har bedrevet god mediekritikk lenger. Likevel har vi – takket være twingly- horder av halvtygde avisartikler som resirkuleres på blogger rundt omrking.

Verste spørsmål:
«Men er det ikke bra som forfatter at vi snakker om litt dumme, irrelevante ting i tabloidene, da? Da er du vel salgbar?» Og jeg bare «Jøss. Hvor teite tror dere at leserne er?» Jeg måtte forklare ham at i skriftlige intervjuer så føres journalistens spørsmål sjelden opp, så hvis jeg får apeteite spørsmål som «Liker du sex?» og svarer «Ja, jeg liker sex!» så kommer det til å stå «Virrvarr liker sex!» i avisen. Dumme spørsmål får meg til å virke dum.

Beste spørsmål:
Han stilte et godt spørsmål om medienes forskjellige målgrupper og natur -at rask tabloidpresse er på jakt etter andre opplysninger enn smale tidsskrifter og ukeblader. Ja, jeg skjønner at mediene har ulike vinklinger på saker. Samtidig synes jeg ikke at det unnskylder å ikke gjøre et kjapt googlesøk og skumlese noen sider.

Vel, vi får se. Jeg var ikke forbredt på så mye reaksjoner på dette. Hva tror du er bloggerens rolle i forhold til etablert media? Hva burde være bloggerens rolle?

Oppdatert: «Jeg skulle nesten fått kjøre sitatsjekk på deg, jeg!» lo journalisten fra Dagbladet, da han ringte meg opp for min sitatsjekk. «Jeg har gjort mer research enn den artikkelen på journalisten.no,» presiserte han. «Vi må bare stille veldig spissede spørsmål. Greit om jeg siterer anmeldelsen av intervjuet i intervjuet?» Og snipp snapp snute, da var metaeventyret ute.

Mandag 10. november 2008

Make love AND war: Army@love

Krigen i afghanistan slutter ikke i dette tiåret, og USA sliter med å få vervet nye soldater. Det politiske presset hjemmefra går på fortsatt krig, samtidig som det blir ramaskrik hvis så mye som én soldat mister livet. Hvordan løser man den motsetningen? Man får Pentagon til å utvikle masse fjernstyrte supervåpen som beskytter soldatene i tillegg til å være ekstremt dødelige, og legger seg på en linje om at det bare er å mose sivile så lenge ingen amerikanske soldater dør.

Videre leier man inn alle markedsføringsekspertene fra Cola og gir dem i oppdrag å selge livet som soldater til ungdommen. Vips – så er du ikke lenger helt hvis du er ved fronten- du er en selvstendig livsnyter på jakt etter «peak life experience». Soldatene får sprit, sex og masse rock’n'roll, og drar på tokt med adrenalinsrush som mål, ikke for å «redde verden».

Dette er plottet i den fantastiske tegneseriesatiren Army@love som kom i 2007, og er en slags blanding av serier som Preacher og Transmetropolitan blandet med Doktor Strangelove og Apocalypse Now. Fremtidsparodien deres er besnærende og skremmende på en gang: Takket være nye antidiskrimmineringslover har utviklingshemmede og bevegelseshemmede like stor rett til å være soldater som alle andre, og vi følger historien om Beau med Downs Syndrom og hans spesielle millitærkarriere.

Muslimene har fjernet alt pratet om «skyld», «tilgivelse» og «ære» i Islam, og istedenfor lagt seg på en buddhistisk selvutviklingslinje, der du dekker deg til med burka som et ledd i individuell frigjøring og personlig velbehag. Dette er for at religionen skal kunne spre seg i vesten – og i tegneserien fungerer det. Vi følger sukksessfulle, plastisk opererte forretningskvinner som ikler seg burka som en del av identiteten sin.

Det er ingen helter eller skurker i Army@love, selv om fortellingen tidvis vil narre oss til å tro det. Alle er utro, alle lyver, alle selger informasjon til Nord Korea og alle kommer til å backstabbe deg i siste øyeblikk. Serien syder av svart humor, og du får alle fordommer du måtte ha bekreftet og avkreftet om hverandre. Selvfølgelig er den eldgamle, muslimske bestemoren et teknologigeni. Selvfølgelig blir gutta som kaller seg «Generation pwnd» rundlurt av en eldre herremann uten datakunnskaper.

En av de mest realistiske og underholdende politiske satirene jeg har lest på lenge. Det har kommet ut to bøker i serien, og finnes på Outland nær deg.

Søndag 9. november 2008

Siste sjanse til forhåndsbestilling!

Boken kommer ut i morgen, så da stenger vi butikken. Du kan forhåndsbestille Jenter som kommer her frem til klokka 12 i natt. Bøkene sendes ut på mandag (c:

Søndag 9. november 2008

Jenter som kommer – et politisk grunnlag

Iskwew har skrevet en kritikk av boken vår uten å ha lest den først. Hun reiser noen interessante innvendinger jeg har lyst til å gå videre på. Hun stiller spørsmål om orgasmepress, om mannens seksualitet og vårt manglende fokus på den og vil presisere at sex for kvinner er noe ømt, mykt og svært personlig.

For å kunne diskutere disse problemstillingene, må jeg skissere Jenter som kommer sitt politiske grunnlag. Det er ikke kjempeinteressant for deg som har lyst på en sexbok for å lese noen hete tips om oralsex eller vite hvordan kjøpe miljøvennlig sexleketøy, men for deg som er en feministnerd og lurer på hvilke linjevalg vi tok tidlig i skriveprosessen kan dette blogginnlegget være snadder.

Det er også nødvendig å gjøre for at Iskwew og jeg skal kunne ha en reell debatt uten at hun har lest boka på forhånd. Å gå til det politiske grunnlaget, gjør at vi kan se de politiske uenighetene, også – og at vi slipper å diskutere med Dagbladet Fredag som filter.

Du skjønner – sensasjonsjournalistiskk handler mye om semantikk. Hvis jeg sier at «kvinners seksualitet er ikke bare noe mykt og ømt», vil Dagbladet stryke «bare» for å spisse debatten. Og det er jo kjipt for deg som føler at «jo, det er mykt og ømt for meg!». Da er det greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser. Det er ikke forumet for nyanserte ytringer.

Vel, til moroa! Her er det politiske utgangspunktet for boka vår:

Skeivt perspektiv:

Den opprinnelige idéen til Jenter som kommer var å skrive en sexbok for damer som har sex med damer. Vi som forfattere savnet en skikkelig bok på norsk, og var frustrert over måten sex mellom to damer ble fremstilt i media. Første bud i prosessen var å unngå klisjéer som «pikekosen» og «girls gone wild» – fordi vi mente at mainstream-porno i altfor stor grad hadde fått lov til å definere hvordan en hyrdestund mellom to jenter så ut.

Vi skjønte tidlig i prosessen at temaene vi skrev om ville være interessante for alle jenter og alle som er kjærester med jenter. Likevel var det et politisk poeng for oss å skrive alle erotiske snutter, beskrivelser av sex, råd og tips som om dere alltid er to damer i sengen. Vi lever i et heteronormativt samfunn, og vi vil være en motvekt. I tillegg mener vi at de fleste aktivitetene og problemstillingene vi skriver om ikke er kjønnede. Alle har fingre, menn som kvinner. Alle har tunger, menn som kvinner. Alle, menn som kvinner kan ha analsex, bruke sexleketøy.

Med et skeivt mener vi at hva slags kjønn personen du har sex med ikke er så nøye, at «hetero» og «homo» er kategorier det er lov å leke med, og at det ikke finnes «lesbiske» eller «streite» aktiviteter. Likevel er fokuset vårt jenter – til nytte for alle som er jenters partnere.

Det betyr at gutter ikke er nevnt i boka vår. For alle som er ute etter en tilsvarende bok skrevet med utgangspunkt i gutter – kan vi anbefale Manne Forsbergs Kukbruk. Den er også utgitt på Spartacus, og vi fikk antatt boka vår som en slags feminin oppfølger til den.

Anti-essensialisme:

Ja, det er et tungt fremmedord. Nei, betydingen er ikke så komplisert. Essensialisme betyr idéen om at ord, begreper og objekter har en betydining i seg selv, uahvengig av den betydningen vi gir dem. Et essensialistisk syn på kjønn, er å ta utgangspunkt i at det finnes en kvinnelig seksualitet og en mannlig seksualitet, at det finnes noe felles kvinnelig for alle damer og noe felles mannlig for alle menn.

Vi mener at «kvinnelig seksualitet» er et sosialt konstruert begrep, og at det som snakkes om og fremstilles som «kvinnelig seksualtet» er lite mangfoldig og fremmedgjørene for mange damer. Vi har tatt utgangspunkt i at kjønnsroller og seksualtet er et produkt av sosialisering, ikke noe fast. Vi mener også at forskjeller på sex mellom to damer og sex mellom en mann og en dame handler om opplæring, ikke om essensialistisk forskjellig seksualitet.

For å unngå et en ensidig fremstilling av kvinnelig seksualitet har vi brukt personlige erfaringer og innspill fra nesten hundre forskjellige damer. Vi har skrevet om alle typer aktiviteter, fantasier og følelser rundt sex med samme respekt, og vi har fokusert på mangfoldet. Det finnes damer som blir kåte av Rammstein og det finnes damer som blir kåte av Sound of Music.

Vi har prøvd å skrive om begge ytterpunkter og alle i mellom, med vekt på at det ikke finnes noen «riktig» kvinnelig seksualitet. Vi har ikke skrevet «kvinner er mer følsomme» eller «det blir mer intriger med to damer i et forhold», fordi vi mener dette ikke er korrekt. Noen er mer følsomme, noen krangler mer, men dette er ikke en felles betegnelse på alle kvinner.

Samtykkende sex:

Vi har valgt å ha samtykkende sex som utgangspunkt, ikke «normalt», «unormalt», «perverst» som målestokker for fantasier og aktiviteter. Vi mener at aktiviteter ikke kan være undertrykkende i seg selv, men at alle former for seksuell oppmerksomhet eller aktivitet som er uønsket og som du ikke har lyst til, er det.

Det betyr at vi har skrevet om temaer som ellers andre feminister er skeptiske til, som BDSM, med en opplysende og ikke-pekefinger-tone. Problemet er ikke sex andre synes er rar eller kjedelig, men sex du ikke har lyst på. Og siden vi ikke er essensialister, mener vi at det ikke finnes noe ensrettet kvinner har lyst på.

Sex-positivitet:
Hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig. Vi står på samme linje som sex-positive feminister som Betty Dodson og gjengen i Toys of Babeland når vi sier at vi tror et godt, opphissende og deilig sexliv, masse orgasmer inkludert er en viktig del av livskvalitet og seksuell frigjøring. Ikke i den forstand at du skal få dårlig samvittighet hvis orgasme ikke intresserer deg.

Vi skriver om jenter som velger å ikke få orgasme som en del av den seksuelle identiteten sin. Likevel mener vi det er en forskjell på å ikke være intressert i sex eller orgasme under sex, og å være seksuelt frustrert og ha lyst på en orgasme og slite med å få det til. Statististikk fra UIO, 2007, viser at en av fire jenter onanerer aldri, halvparten av norske damer får mindre enn en orgasme i måneden og omtrent like mange får aldri orgasme sammen med partneren sin.

Sexspaltister er flinke til å snakke om viktigheten av ømhet, nærhet og at sex er mye mer enn klimaks. Likevel skulle vi likt å se de samme spaltistene svare «Tor» som aldri får orgasme vs det de svarer «Tordis». Menn runker gjennomsnittlig fire til seks ganger i uka, og får orgasme i 98% av alle tilfeller, i følge samme undersøkelse.

Det såkalte orgasmepresset skapes ikke av at jenter ikke er så intressert i orgasme som menn, mens samfunnet prøver å tvinge dem til å være det. Det skjer fordi jenter har dårligere informasjon om sin egen kropp og et vanskeligere forhold til dette med å bli kåt og ta på seg selv, mens alle sier de burde få mulitorgasmer i tillegg. Selvsagt er ikke orgasme en definisjon på god sex – det vet alle som har lest en bok i tantra.

Likevel er det politisk påfallende at jenter, som ikke har noen biologisk grunn til å få så få orgasmer, kommer så lavt ut på statistikken. Jenter som kommer er en politisk actionbok på dette området: Vi vil gjerne at de jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få de orgasmene.

Seksualitet i et større perspektiv:

Boka vår inneholder ikke bare puleteknikker. Vi har lagt vekt på spørsmål om kropp og selvbilde, kjønnsroller, legning, initiativ, forventinger, fantasier, og bedre informasjon om kvinners anatomi. I tillegg har vi, som en av de få sexbøkene jeg vet om, skrevet et kapittel som heter Når sex gjør vondt, som tar for seg seksuelle overgrep og seksuell undertrykkelse fra et håndbokperspektiv.

Vi kan ikke skrive om sex som et «hipphurra, alle synes dette er lett og bra», når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet, og vi har latt alle fra anorektikere til voldtektsofre ta til orde og snakke om sex som et vanskelig tema fra sitt perspektiv.

Vi tror at seksualiteten er det området i livet der trange kjønnsroller, undertrykkelse basert på legning, seksualisert vold og dårlig forhold til kroppen sin løper sammen, og at vi ikke kan forstå hvorfor mange jenter synes sex er vanskelig uten å ta disse faktorene med i regnestykket.

Oppsummert:

Slik jeg leser Iskwew, virker det som om hun mener at gutter ikke vil få noe ut av å lese Jenter som kommer fordi menn og kvinner har essensialistisk forskjellige seksualiteter, og at det er samspillet mellom to forskjellige kjønn som utgjør utfordringene. Her har vi hoveduenigheten vår. Jeg mener at vi har jentekropper med jenteerfaringer og jentesosialisering, men med svært forskjellige preferanser og seksuelle uttrykk.

De har kjønnsorgan svært mange ikke har oppdatert kunnskap om, og en fortelling om hva sex er i populærkulturen som oppleves som fremmedgjørende. Vi mener at med kunnskap om anatomi, teknikk og problematikk kan du ha bra sex med en dame du er glad i, enten du er mann eller skeiv dame – eller du skal runke og damen du er glad i er deg selv.

Menns seksualitet er ikke representert grunnet det skeive perspektivet, og hva vi mener om begrepet «orgasmepress» har vi skrevet under sex-positivitet over. Løsningen på problemet «orgasmepress» er ikke å snakke mindre om orgasmer, men å gi bedre informasjon om dem. Det mener jeg vi har greid.

Vi kaller boka vår en «penisfri pulebok» fordi vi har skrevet om alle de glemte sexteknikkene damebladene er dårlige til å dekke. Det er ikke noe galt med peniser eller det heterofile samleiet, men det er skrevet om det overalt. Vi representerer et tilskudd – et tilskudd vi tror mange har savnet. Vi er jenteoppfølgeren til Kukbruk – så gutteboka i serien kom faktisk først (c:

Klokere?

Søndag 9. november 2008

Journalistanmeldelser – del 2

«Gleder meg til å se en anmeldelse av intervjuet vårt på bloggen!» skrev den ene journalisten etter at jeg hadde levert tilbake sitatsjekken. Vel, siden dette innlegget tydeligvis gav pressefolka mersmak, kommer en anmeldelse av de siste intervjuene vi har gitt i forbindelse med Jenter som kommer.

Hovedforskjellen på disse intervjuene og de tre forestående var at Grevinnen og jeg hadde litt mindre nerver. Vi hadde vært i noen intervjuer, prøvd ut de forhåndsinnøvde svarene våre og snakket oss varme ved et par anledninger før. Likevel – forskjellige journalister blir forskjellige intervjuer.

Klikk.no

Dette var et intervju jeg var svært skeptisk til på forhånd. Grunnen? Innholdet og eierne på klikk.no, selvfølgelig. For dere som ikke vet det, er klikk.no Hjemmets store, nye nettsatsing hvor de lager en slags portalside for alt fra Norsk Ukeblad til Vi Menn og samler nyhetssaker for samtlige tidskrifter på ett sted. De har blogger, forum, nettmøter og et ambisiøst prosjekt om å være synlig på internett etter at enkeltsidene for ukebladene har tryna etter tur.

Jeg må innrømme det: Jeg har fordommer mot ukebladjournalister. Bare bittelitt. Hvertfall hvis de skulle slumpe til å skrive for Hjemmet, Allers, Norsk Ukeblad eller Familien. Det er sikkert fordi hvert eneste av disse bladene jeg dumper borti er så fulle av «Slanket seg tredve kg på urtesalt», «Vi kjøpte et hus med spøkelser, men TVNorge hjalp oss å bli kvitt dem» og «Det hendte meg, onkel var kleptoman»- artikler at jeg tror at de hjernedøde temaene smitter over på journalistenes evne til skriving.

Heldigvis – fordommene mine fikk seg en støyt! Journalisten fra klikk.no er kanskje den søteste og koseligste til nå, og intervjuet hun endte opp med å skrive er kanskje det jeg føler beskriver boken vår best.

Hun var ryddig, godt forbredt og stilte saklige spørsmål om bokas tilblivelse, reasearch, pulepolitiske manifest og gav oss tid til å snakke om de temaene vi syntes var viktigst – hjertesaker som at to jenter som har sex kan få kjønnsykdommer og at sexskribenter er dårlige til å dekke mangfoldet av kvinners seksualitet. Hun lot oss få ta med den feministiske argumentasjonen inn i ukebladene i mye større grad enn f.eks Dagbladet gav plass til i avisen. Mer av dette! I tillegg lenket hun til bloggene våre, og litt linklove gir det store ekstra ^_^

Verste spørsmål:
Ittno. Vi fikk bra spørsmål, og et bra intervju.

Beste spørsmål:
«Hvordan vil dere sammenligne deres prosjekt og RosaProsa-gjengens prosjekt? Og er dere forbredt på å møte kritikken de møtte?» Woho! Hun har lest andre feministiske bøker om sex, og hun har fått med seg debatten! Jeg svarte at kritikerne av RosaProsa var mest frustrert over at det bare var personlige historier, ikke tall og analyse – og vi har jo både personlige historier, tall og analyse i boka vår.

Aftenposten Aften:

Dette er det intervjuet som ble avtalt og unnagjort på kortest mulig tid. Jeg fikk en oppringning rundt fire og ble intervjuet rundt fem. Grevinnen kom seg ikke til byen så fort, så Aftenpostenmannen og jeg traff hverandre nede på Majorstua i huj og hast. Jeg koste meg verre. Det er flere grunner til det:
1. Han var sørlending, og jeg har en ting for sørlandsdialekt. Hele familien er derfra, så jeg fløt utover bordet og syntes nesten han skulle snakke mest.
2. Han var gammel, aktiv blogger og begynte intervjuet med å prate mye blogg. Dere vet hvordan det er når bloggere møtes? Det blir koselig og internt på samme tid.

Hovedforskjellen på Aftenposten Aften og de andre journalistene, er at han spurte mer om bloggen og bruk av bloggen i skriveprosessen enn de andre. I tillegg stilte han gode, og tidvis litt vanskelige spørsmål om gutterollen og det å skulle kjøpe sexbok i det hele tatt. «Kan ikke unge gutter ALT om sex, da?»

Og jeg tenkte: «Tja. Alle de unge guttene jeg kjenner har jo aldri kjøpt sexbøker – men de har spurt meg om grisete ting…Personlige eksempler tells ikke. Hm. Sii deet?» Ellers ble det et intervju i ordspillets tegn, siden vi lo og kniste av utsagn som «pekefingerfri fingerpulebok».

Fotoshooten skjedde ute i hagleværet, og jeg var veldig lettet over å møte den første fotografen som ikke ville ha meg til å smile stivt. Jeg er også fornøyd med det ferdige intervjuet. Også lenket han til bloggen. Fine mannen.

Verste spørsmål:

Egentlig – den verste opplevelsen med dette intervjuet er vignettfotografiet de har brukt på Aftenpostens nettsider med bare haken min. Jeg skal aldri gå usminket ut igjen.

Beste spørsmål:
Alle spørsmålene om unge gutter og vanskeligheten ved å kjøpe sexhåndbok. Jeg ventet dem ikke, jeg hadde ikke tenkt ut noe svar og det var godt spurt.

Radio Norge:

Radio Norge, gamle Kanal 24, ringte oss og ville ha et intervju på direkten. Vi satt på forlagskontoret og signerte bøker og fikk hvert vårt headset med microfon slik at vi kunne snakke og skrive på en gang. Jeg fikk litt følelsen av å raide i World of Warcraft med Ventrillo på øret, foruten det faktum at mine medspillere snakket om puling, ikke om orker og troll.

Vi sa ikke teite ting på radioen, men for noen spørsmål vi fikk. Grevinnen og jeg har en liste over «Smarte svar på dumme spørsmål» og vi fikk brukt nesten samtlige i dette intervjuet. «Ida – du er jo gift med en mann. Føler han seg truet av at kona går rundt og snakker om lesbesex?» «Maren – hva synes mamma om boka?» Vi brautet oss til å snakke mest mulig om boka og minst mulig om oss, men det var ikke enkelt.

Verste spørsmål:
«Såh – boka heter Fittepositiv?» Vi innså på dette stadiet at journalisten ikke hadde gjort research utover intervjuet med oss i Dagbladet. Eller – å se på bildet i Dagbladet. Vi måtte fortelle at boka het Jenter som kommer og at vi hadde brukt ordet «fitte» på en positiv måte.
Som en klar nummer to kommer: «Så du har alltid vært intressert i sex, Maren?»

Beste spørsmål:
«Er den bare for lesber, da?» Nei, det er ikke et imponerende spørsmål, men vi fikk hvertfall snakke litt om konseptet for boka.

Konklusjon? Jeg har ikke hørt innslaget, så gi gjerne lyd fra deg om du fikk det med deg…

Hittill har ukebladene overrasket positivt, mens radioen ikke har imponert nevneverdig. Riksavisene har vært som forventet, og tidvis bedre enn forventet. Neste uke skal vi i InSide, Hva Skjera, Cupido, Natt og Dag, Radiorakel og mange flere. Intressert i å lese anmeldelser av det også?

Lørdag 8. november 2008

Folk jeg setter pris på at ikke liker meg:

«Tenk om alle kommer til å synes jeg er kjempedum? Tenk om ingen kommer til å like meg mer? Tenk om alle bare ser ned når de treffer meg på gaten? Tenk om jeg må sitte og se på alle bloggerne jeg liker slakte meg opp og ned og jeg mister alle vennene mine?»

Dette er følelser som har tumlet rundt i hodet mitt siden boka var ferdig og jeg visste at den gikk i trykk. Takket være Twingly og et gigantisk Dagblad-oppslag har det vært intressant for mange bloggere å skrive om Jenter som kommer, og jeg har lest mange varme, fine og rosende kommentarer. Samt en del kjipe.

Og vet du hva? Det er digg når de som kommer med de kjipe ytringene ikke er de smarte, velformulerte folka som ellers mener fine ting. Det ville jeg tatt innover meg. Nei, de som har skrevet ubehagelige ting er faktisk the slime of the Internets. Vet du ikke hvordan slimet ser ut? Det er de bloggerne som har meninger som de verste kommentatorene i en riksdekkende nettavis.

Jeg tenkte vi skulle gi dere en liten kavalkade – dette er de bloggerne jeg er mest fornøyd med at skriver negativt om meg. (Ja, jeg gir dem linklove når jeg skriver om dem, men det er fair når man bloggbasher noen. Ja, jeg vet jeg mater trollene. Det er nødvendig for at du skal få gå på trollsafari.)

Mine favorittkritikere:

Frie ord:

Ikke bare er dette en ren twinglydrevet blogg tapetsert med reklame- det er en brunsvidd utgave av sorten.

Han skriver følgende om Jenter som kommer:

Mulig det bare er meg, men..
Jeg blir rett ut kvalm av tanken på at sex med en av samme kjønn skal være så forbannet normalisert og inn i tida.

Videre har han blogginnlegg mot homofiles rett til og gifte seg, litt koseskriving om at Obama faktisk er neger og generell sympatiblogging med alle verdens horekunder. Frie ord, jeg håper det bare er deg som blir kvalm av tanken på at sex med samme kjønn skal være så forbannet normalisert. I really do.

Altamagazin

Altamagazin skriver nok også om boka vår fordi det er mulig å twinglypinge den. Jeg har vært innom denne bloggen før, fordi han har hatt en tendens til å skrive innlegg om hvorfor voldtekt er jentenes feil og havne høyt oppe på bloggrevyen. Han kaller boka vår «unyttig» og begrunner det med to utsagn:

Jeg synes rett og slett slike bøker har lite å fortelle, fordi ingen har til nå klart å skrive ei bok om jenter og sex, på en måte som kan fortelle ungegutter noe om jenter og sex. Enten så fokuserer dem på jenter sjennerelt eller så fokuserer dem på jentesex. Men hva forteller dette de ungeguttene?? At det ikke er behov for dem? Penisen er overflødig?

Ved å si at boka er penisfri, kan vi ikke lære gutter noe. Gutter kan ikke lære noe om sex med mindre kuken er representert i teksten. Jeg satser på at de fleste unge gutter er istand til det, jeg ^_^

Kanskje påtide det skrives ei bok om emnet av både en mann og ei kvinne, for ellers får man vel ikke ut informasjonen på ordentlig måte, hvis man ikke er flatbanker da, noe de ferreste jenter og de ferreste gutter er homofile også da.

Flatbanker? Er det noen som skriver flatbanker mer? Jeg kan ikke gi ordentlig sexinformasjon til menn fordi jeg ikke er mann, men flatbanker, og ingen er flatbankere uansett…såh. Ja. Takk for at du synes boka mi er unyttig. Generelt sett – hvis du bruker flatbanker om damer som liker damer, er det greit at du ikke liker boka.

Fredag 7. november 2008

Her er bildene fra Dagbladet!

Ja, det var slitsomt å ta dem – men ble de ikke veldig kule? The awesome fotograf of Dagbladet Fredag, Lars Myhren Holand, har latt meg få lov å legge de beste bildene her på bloggen. De er fra denne artikkelen. En del av dem er i artikkelen på nett, men det er noe snask spesielt for dere som er blogglesere, også For dere som ikke kjenner oss RL, så er jeg den blonde butchen og Grevinnen den mørke femmen. Jupp. Og ja: Grevinnen har en «behind the scenes»-fotobloggpost. Sjekk den ut

Ja, vi har orgasmedemo. Neida, ingen glodde der vi sto på Aker Brygge. Dette skjer hver dag.

Etter dette forsidebildet har faktisk en del journalister spurt om boka heter «Fittepositiv»…

Jeg klamrer meg til vibratoren i fotografens skitne sengetøy

Og hvis du var i tvil om hva som var fingerpulingsalternativet til kondomer….

Fredag 7. november 2008

Vi er covergirls idag

Hvis du har lyst til å lese litt sensasjonsjournalistikk om Jenter som kommer er vi på forsiden av Dagbladet Fredag idag. Du finner artikkelen her. Ja, jeg Twinglypinger meg selv idag. Telefonen har ringt siden syv i dag morges. Og ja, jeg ser ut som om jeg skal spise journalist til frokost på det øverste bildet. Enjoy. Ellers, de snakket visst om oss på radioen også. Jeg fikk ikke hørt det – kan noen av dere fortelle meg hva de sa? Jeg skal ut og signere bøkene dere skal få i posten. Det er ennå ikke forsent å bestille signert eksemplar direkte fra oss her.

Oppdatert: Jeg er i Aftenposten, også. , og på klikk.no. Og ja- jeg fikk tilsendt radioinnlegget! Vi ble nevnt på Sakprosa på NRK p2: Hør innlsaget her.

Fredag 7. november 2008

NAV-mareritt

Du hører mye stygt om NAV overalt. Du leser mye stygt om NAV overalt. Nei, anekdotisk bevis er ikke bevis, men NAV er minst populær av alle offentlige etater og jeg har ennå ikke hørt noen si noe pent om NAV med mindre de er:

1. Arbeiderpartipolitikere.
2. NAV-ansatte.

Da psykologen min ba meg søke rehabiliteringspenger, var jeg skeptisk. «NAV virker stressende. NAV virker skummelt.» Psykologen min påpekte at jeg hadde legeerklæring, papirer fra psykiatrisk, jeg hadde en klar diagnose og en skoleplass som ventet på meg etter året jeg kom til å gå sykemeldt. Hva kunne gå galt?

Vi sendte inn papirene i slutten av august. Vi befinner oss nå i midten av november. Saken er ikke ferdigbehandlet. Mr. Jackson ringte hele oktober og kom ikke gjennom. Enten var behandleren i et møte, ute til lunsj, på ferie, på kurs, opptatt eller skulle ringe tilbake hver straks, altså. Eller svare eposten vår. Manglet det noe papirer? Fikk vi penger? Hallo?

Etter en måned med masing kom vi gjennom. Og fikk beskjed om at legeerklæringen fra fastlegen hadde forsvunnet mellom NAV-sentralen på Helsfyr og St.Hanshaugen kontor for over en måned siden. Dermed hadde saken bare stått stille siden det manglet et papir. At de hadde mistet papiret selv var ikke så nøye.

Selv satt jeg og hyperventilerte under bordet. Alle andre organisasjoner, enten de er offentlige, private eller ideelle sier fra om de mister papirene dine. De ringer deg og ber om et nytt dokument. De lar det ikke gå måneder uten å svare på telefonen før de forteller deg at de har rotet og at du må sende papirene på nytt. Vi måtte spørre, de gav ikke beskjed. Vi gjorde alt riktig, og det ble fremdeles rot, utsettelse og forsinkelse. Pengene? Vi må vente nye åtte uker på at de skal ta opp saken på nytt etter å ha fått papiret for andre gang.

Psykologen min bannet høyt da hun hørte det. «Jeg skulle likt å se et regnskap på hvor mye strakstiltak vi i psykiatrien må sette inn på grunn av ting NAV har rotet til. Det er mye skattepenger som går med på hastetimer, rådgivning og generell trøst.»

Jeg var redd for å fylle ut et skjema feil, å ha tjent en tusenlapp for mye eller ikke bli trodd når det kom til diagnose og manglende evne til å ta lønnet arbeid. Hah. De var ikke i stand til å gjøre sitt eget kontorarbeid en gang. Det skremmende er at om ikke jeg hadde hatt en Mr. Jackson til å ringe kontoret og mase jevnlig i fire uker, hadde jeg ikke fått beskjed om at papiret var vekk. Jeg ville bare krabbet under bordet, gjemt meg og ikke fått penger.

Bah. Ingenting slår ren, skjær inkompetanse.