Fredag 4. januar 2008

De fire beste (selv)biografiske seriene

Det hender jeg treffer folk som sier at de ikke liker tegneserier. Som oftest har de ikke lest så mye annet enn Pondus og Donald, og forbinder lengre historier med Superman og Fantomet. Når jeg skal introduksere folk til «voksne» serier og grafiske romaner, pleier jeg og starte med et par klassikere innen den (selv)biografiske sjangeren.

Dette er et område der tegneseriene virkerlig har mulighet til å fortelle enestående historier. Selv om de holder seg aldri så tett til fakta, får de fremdeles en glasur av fiksjon, siden de fortelles gjennom tegninger. Illustasjonene gir muligheten til å legge flere betydningslag i en hendelse, og bøker som ville vært en spennende selvbiografi blir storslagne epos når de er i tegneserieform. Usikker på hvor du skal begynne? Revolusjonært Roteloft gir deg de fire beste seriene av denne typen, så du kan lese og utdanne deg selv. Vi begynner på bunnen og jobber oss oppover:

4. Fun Home

Alison Bechdel er kjent for mange som serieskaperen bak stripeserien Dykes to Watch Out For, og brukte syv år på å lage historien om oppveksten sin, og spesielt om forholdet sitt til faren. Boken handler om kjønn, homoseksualitet, litteratur og det å vokse opp sammen med The Adams Family. Fun Home tok syv år å lage, blant annet fordi Bechdel tok fotografier til alle stillingene i boken og tegnet etter dem. Her er et av bildene av henne som sin egen far.

Boken er ikke bare en fortelling om oppvekst så mye som den er en kunstnerisk bearbeidelse av den, hvilket gjør den til en sterk reise i en annen persons fortid. Spekket med referanser til Ulysses og The Great Gatsby, følger du utviklingen av litteraturinteresse, seksualitet og familiekrise i en flytende fortelling. Boken er også en god introduksjon til DtWOF og Bechdels forfatterskap.

3. Epileptic

Franskmannen David B står bak dette monumentale verket om sin epileptiske bror og familiens kamp for ham og mot sykdommen. Ved siden av å fortelle en sterk og gripende historie om sykdom som blir sett på som galskap, møtet med dogmatisk skolemedisin og tidvis absurd alternativ behandling, er epilepsien illustrert på en vakker, allegorisk måte, som et monster eller snikende dyr som overfaller broren hans. Et dyr han er redd for skal angripe ham selv, en truende fare i form av en Åskgårsrei av epilepsivesner.

Dette gjør at Epileptic balanserer i grenseland mellom virkerlighet og fiksjon. Epilepsimonsteret blir både et bilde på den truende, usynlige faren de slåss mot, og gir broren en tydelig overfallsmann når han spreller i spasmer. De sterke bildene gjør historien enda mer levende og intressant for leseren, og David B gir et suggerende innblikk i et vanskelig tema.

2. Persepolis

Marjane Satrapi har med Persepolis laget en av verdens beste grafiske romaner, som tar for seg hennes liv og oppvekst i Iran under revolusjonen, under krigen mot Irak og i studietiden hennes i Wien.

Her møtes personlige kriser geopolitikk, Allah Marx og østen vesten fortalt i førsteperson. Unge Marjane skal bli profet, sulter nesten ihjel i Wien, tar til orde mot hijab og overlever mirakuløst et selvmordsforsøk samtidig som hun forteller historien om rotløshet, kulturell identitet, om islam og undertrykkelse. Om man vil ha et sterkt, personlig inntrykk av en vanskelig konflikt, bli kjent med en utrolig personlighet, le og gråte og se på de såkalte «invandrerkvinnene» fra en annen vinkel, er Persepolis boken.

Satrapi står med en fot i østen og en i vesten, på samme måte som det både er Gud og Allah som møter henne i Himmelen når hun nesten dør. Hun er grenesevakt mellom to motsetninger og forteller en historie alle blir klokere av å lese.

1. Maus

Art Spiegelmans monumentale verk om farens opplevelser under andre verdenskrig endret måten verden så på tegneserier. Spiegelman intervjuer faren, som er den mest stereotypiske, gjerrige jøde – langt verre enn noe nazipropaganda greide å produsere. Han forteller den utrolige historien om hvordan han overlevde konsentrasjonsleirene ved kløkt, sleipe triks og en porsjon flaks, i tillegg til at han gir førstehåndsinformasjon om hvordan Tysklands invasjon av Polen traff det jødiske miljøet.

Som et ekstra lag får vi Spiegelmans egen identitetskrise, vanskelige forhold til faren og sin egen kunstneriske bearbeidelse av stoffet. Han gir historien ekstra symbolske lag ved å fremstille alle jødene som mennesker med musehoder, tyskerne som katter og polakkene som griser. Når Art’s far sniker seg rundt som en mus med grisemaske på, gir metaforen mulighet for uventende fortellerteknikker. Maus får deg til å grøsse,gyse, gråte og kaste opp og er kanskje den sterkeste fortellingen om jødeforfølgelsen og forrige århundrets største tragedie.

De store, politiske krisene trekkes helt ned på det personlige identitetsplanet og blir fortellingen om ordentlige mennesker, ikke om helter, samtidig som det er en fortelling om katt og mus i Warzava.

Les, og bli klokere, gladere og mer tegneseriefrelst (c;

Torsdag 3. januar 2008

Varme mensker og varm te

Jeg har hatt varmt nyttårsbesøk fra Bergen. Ja, hun er bosatt i Nidaros i disse dager, men jeg våkner til søt, klingende bergensk og det er dét som teller.
Engeline har harepusnese, englehår og er melk og honning i turkis kåpejakke- kort sagt; en person du både vil gjemme i sofaen din og spasere i snøen med.

Jeg hadde bare fornuftige forsetter på nyttårsaften. Sånne kjedelige det ikke er vits i å fortelle folk om en gang. «Jeg skal fortsette å trene.» «Overholde tidsfrister» osv.

Engeline kom hit med tusen bokser te, og mens andre drakk sjampis eller sprit på nyttårsfesten, tryllet hun frem sjasminblomster hun puttet i vann, og laget luksuste til alle oss avholdsfolkene. Og jeg kom på et nyttårsforsett til. Faren min har alltid vært tilhenger av løfter han kan holde. «I år skal jeg spise mer sjokolade» funker hver eneste gang. Min frivole vennines standardsvar når noen spør henne om nyttårsforsetter, er at hun skal «prompe mer». Det får hun alltid til, sier hun. Inspirert av Engelines fantastiske temablogg: Den O Store Tekunsten, skal jeg drikke mer te i år. Jeg anbefaler alle å sjekke ut både den vanlige bloggen hennes og ikke minst te-bloggen (c;

Onsdag 2. januar 2008

2008 == 1984

1. januar trådde EUs datalagringsdirektiv i kraft- galskapsdirektivet som pålegger alle it-leverandører å lagre alle EU-borgeres aktivitet på internett og telefon.

Dagens it beskriver rekkeviddet av direktivet slik:

Direktivet innebærer langtidslagring av opplysninger om hvem alle snakker med på fasttelefon, mobiltelefon og IP-telefon, hvor lenge samtalen varer, hvor samtalepartene befinner seg, og når samtalen finner sted.

Det skal også lagres opplysninger om hvem folk sender og mottar e-post fra, og når de er tilkoblet Internett. Mens politiet tidligere satte inn målrettede tiltak mot enkeltpersoner eller grupper som var mistenkt, vil nå hele befolkingen være overvåket.

Datatilsynet kaller det «Østblokktilstander», og fatter ikke hvor debatten ble av. Og jeg kniper meg i å spørre meg det samme selv. Og en god del forskjellige tanker begynner og surre rundt i hodet mitt.

Først og fremst: Hvorfor i all verden er vi EØS-meldemmer når vi blir pålagt å innføre vanvittige overvåkningsdirektiver som dette? Hvor er ryggraden til SV og SP som til vanlig er bastante nei-partier? Hvorfor må høyremannen Georg Apenes stå alene mot fullstendig personovervåkning i media?

Videre: Hvem er det man egentlig vil overvåke og kartlegge ved å lagre alles mail og sms’s samtaler? Er det virkerlig de kriminelle i vanlig forstand? For noen år siden leste jeg en undersøkelse (jeg skal finne kilden min, jeg bare skriver i full fart) som viste hvordan alle storbritannias antiterrorlover og forbud mot løsgjengeri nesten utelukkende var håndhevet mot demonstranter og ulike politiske grupperinger alá antiglobaliseringsbevgelsen. Kort sagt- som en radikal aktivist er det ikke kult at noen skal lagre alle tekstmeldingene mine, jeg vil gjerne få lov til å ha et kommunikasjonsrom der staten ikke har lov til å ha fullstendig innsyn uten tillatelse.

Ikke minst- dette gjør drastiske ting med måten vi ser på personovervåkning og personvern. Overvåker man alle til minste detalj, behandler man hele befolkningen sin som potensielle kriminielle.

Dette direktiver rammer alle, og det er på tide å protestere. I tillegg er det på tide at folk tenker gjennom EU-standpunktet sitt ett og to ganger. Det holder ikke å bare være uten for unionen, vi må kvitte oss med EØS og Schengenmedlemskapet vårt om vi skal kunne stå fri til å definere vår egen fornuftige personvernspolitikk.