Lørdag 23. august 2008

Dagfinn Nordbø – et troll?

Jeg er fascinert over alle godt voksne skribenter som ynker seg over den utstragte graden av ytringsfrihet på internett. Dagfinn Nordbø har en kronikk i Aftenposten der han gyver løs på tilfeldige søppelinnlegg fra VG-blogg med store doser sarkasme som våpen.

Noen skriver kjipe ting på VG-blogg; ergo må hele bloggosfæren være full av søppel. Jeg ser for meg den samme generaliseringen overført til papiraviser: Jeg leste noen kjipe artikler i en liten gratisavis trykket på samme type papir som Aftenposten, og med utgangspunkt i disse artiklene skrev jeg en sviende kritikk av samtlige papiraviser.

HvaHunSa har en god, gammeldags slakt av teksten hans.

Så langt, så vel. Jeg har lest mange dumme kronikker som har blitt slaktet av smarte bloggere. Det kuriøse med diskusjonen er at Nordbø stiller opp i HHS sitt kommentarfelt for å forsvare seg, og gyver løs med lange monologer over flere kommentarer på rad.

Jeg må faktisk komme med et innspill:

Kjære Dagfinn.
Jeg skjønner av kronikken din at du tror at «alt» er lov i debatter på nett, men slik er det faktisk ikke. Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen om trolling, samt denne wikipedia-artikkelen om saklig argumentasjon.

De aller færreste kommentatorer vi møter i bloggerby trenger denne typen basisopplæring, fordi de kan diskutere på nett og har de sosiale spillereglene inne. Ta denne diskusjonen som et kræsjkurs i god debattskikk på Internett. Kanskje du kan utvide synet ditt på blogging og spillereglene i kommentarfeltet etter dette.

Mvh. Virrvarr

Lørdag 23. august 2008

Boken som kommer

Det er så mye jeg ikke tenkte på at fulgte med det å skrive bok. Jeg har forsvunnet i notatbøker, referanselitteratur og word-dokumenter i tre kvart år og begynte å kjenne at «Hm, dette har jeg fått dreisen på. Joda, jeg greier dette. Ordene og jeg er gode venner.»

Manuset ble levert inn dagen da det skulle leveres inn og jeg kjente meg sliten. Og likevel visste jeg at jeg kom til å få konsulentuttalelser, kritikk, forlsag til endringer og tut og kjør ved utgangen av juli.

Nå er ikke teksten bare et dokument jeg har liggende i «Jenter som kommer»-mappa på pc’en min. Den er gjenstand for massiv kritikk fra ivrige konsulenter og wannabe-konsulenter. Jeg får telefoner sent på kvelden hvor samtalen ikke begynner med «Heihei! Hvordan går det?» men med setninger som «Avsintt, Virrvarr! Har du hørt om det?» og «Hva er i veien med det det kapitelet? Noen av disse settningene passer ikke inn i det hele tatt!»

Min hardeste kritiker når det kommer til tegneferdigheter har gått gjennom Grevinnen og min sine illustrasjoner til boka og avsagt sin dom:

«Den hånden ser ut som en sokk.» «Det der ser ikke ut som sex.» «Hva er det de gjør?!?»

All kritikk som kommer før boken går i trykken er veldig nyttig kritikk.

Likevel- jeg har fått noen innspill som jeg gjerne vil ha lesernes mening om. Siden jeg har landets smarteste blogglesere, regner jeg med at deres ord er lov eller noe i den stilen. Tidligere har dere fått være med å avgjøre hva slags ord vi skal bruke om kvinners kjønnsorgan, hva boken skulle hete og hvorvidt vi skulle ha «Sex- nå også for jenter!»-klistremerket.

Første utfordring:

Den ene konsulenten min gjorde meg oppmerksom på at «onani» egentlig bare brukes om menn som tar på seg selv, og at det korrekte ordet for damer er «masturbasjon». Vi har sagt at damer onanerer gjennom hele boka. Så- hva tror dere? Hvilket ord?

Den andre utfordringen vår er å gå inn her og melde dere inn i Facebook-gruppen vår. Ja, jeg vet at Facebook ikke er verdens hippeste nettside, men dette er en del av Virrvarrs onde plan om å få invitert alle kjente og ukjente på lanseringsfest, samt holde dere oppdatert på alt som skjer utover i boklanseringen nå.

Forlaget har nemlig tenkt at Grevinnen og jeg skal holde foredrag på mange mystiske steder, og jeg begynner opplysningsarbeidet tidlig så det kommer til å være noen i salen som ikke kaster egg og tomater

Fredag 22. august 2008

Big Bang, Half Life og sorte hull

Science fiction blir virkerlighet i høst. Jeg leser forskningsartikler med sug i magen. Mr. Jackson sniker seg inntil meg og ser på meg med store øyne: «Jeg må bare klemme deg litt ekstra i tilfelle hele Jorden forsvinner i et sort hull.» Vi klemmer, ler og leser forskningsartikler og tillater oss å la oss rive med. Hva det er snakk om? Large Hadron Collider, selvfølgelig.

Hva skjer når partikler kolliderer? Kan vi observere prosessen vi regner med fant sted under The Big Bang? Vil det oppstå andre grunnstoffer når to partikler møtes? Disse- og mange andre sentrale spørsmål i atomfysikken håper forskerne i CERN å få svar på med eksperimentet sitt.

Og for et eksperiment, folkens. Dere må faktisk gå inn her og bla dere gjennom bildene av The Hadron Collider. Jeg får ståpels av den bygningen. Oversiktsbildet nederst viser også hvor stort område partiklene skal sendes gjennom. De regner med at på det raskeste vil partiklene suse gjennom hele løypa 1700 ganger i sekundet og kræsje i vei.

Hva som faktisk kommer til å skje når partiklene kollidere resulterer i mye spenstig spekulering. Noen entusiastiske forskere omtaler den som en tidsmaskin:

“It’s basically a time machine,” said Julia Hoffman, a particle physicist from Southern Methodist University in Texas. “We’re going back to the birth of everything and doing it again.”

Selvfølgelig er det mye høylydte bekymringer rundt muligheten for at det kommer til å oppstå et sort hull når partiklene kolliderer. Sannsynligheten for det er minimal, men ikke umulig, og sjansen for at det sorte hullet begynner å vokse og går ut av forskernes kontroll er forsvinnende liten. Likevel flommer det over av Babels Tårn- referanser og folk som er redd for at forskerne griper for mye inn i naturen/skaperverkets gang ved å tvinge partiklene til å kollidere. Et slags vitenskaplig hybris fra CERN sin side.

Kommentarfeltet under bildene av The Collider gir en god oppsummering av reaksjonene eksperimentet har møtt:

1674 comments so far…

1.

This thing is going to kill us all.
Posted by Aaron August 1, 08 11:53 AM

2.

It looks like Half life:)
Posted by Palko August 1, 08 11:53 AM

Og ja, plottet i FPS-spillet Half Life begynner med at en forskningsstasjon som ligner påtagende mye på The Large Hadron Collider sender to partikler mot hverandre for å åpne en portal til en annen dimmensjon. Eksperimentet lykkes, men ut av portalen kommer nifse face-hugger-monstre.

Hovedpersonen bekjemper dem med et kubein deler av spillet. Denne slående likheten fikk Reddit-brukerne til å ta affære og samle inn penger til å kjøpe kubein til forskerne på CERN. Sånn i tilfelle alt skulle gå veldig galt.

Selv kommer jeg til å følge eksperimentet med interesse. Det er sjelden forskning er så sci-fi og cyberpunk som nå.

Onsdag 20. august 2008

Tom Egeland og Rosemary’s Baby- om det å bli skremt

Jeg fikk en pakke i posten mens jeg var galehuspasient. Den innehold en origamieske med origamitraner og Tom Egelands Skyggelandet.

Det er noe rart med forfattere som blogger; du føler liksom at de er litt nærmere deg enn dem du bare leser om i anmeldelser og intervjuer. Jeg blogger, Tom Egeland blogger og på den måten blir han litt mer «min» forfatter enn blogghatende Dag Solstad. Likevel hadde jeg ikke lest noe av Egeland før Skyggelandet dumpet ned i postkassen min.

Lesing er en prosess som endrer seg fra bok til bok. Alle bøker har sin rytme, og Skyggelandet gikk ned på litt under et døgn. Likevel- jeg er en vanskelig leser. Tyve sider ute i boken var jeg relativt sikker på hvordan historien kom til å ende, jeg ble ikke veldig skremt (som kanskje er noe av poenget når det er en grøsser?) og jeg moret meg mest med referansene til andre nygotiske filmer og romaner, som Rosemary’s Baby.

Skyggelandet har mange elementer underveis, som miljøet romanen finner sted i, beskrivelsene av naboene og avslutningen av romanen som får en ekstra dybde om den parallell-leses med filmen der unge Rosemary blir gravid med Satans barn.

Dessverre for Egeland, har Rosemary’s Baby og Skyggelandet enda en likhet: Ingen av bøkene har greid å skremme meg. Jeg ble sittende og gruble på hvorfor jeg ikke ble redd. Det er jo ikke det at historien i Skyggelandet ikke er uggen nok.

Ops! Spoiler! Det unge, vellykkede paret tar inn en usikker,19-årgammel gutt som leieboer. Rare ting begynner å skje, og det viser seg at gutten er besatt av sin avdøde far. Paret blir invitert ut på et hotell i Telemark eid av guttens foreldre (en scene full av The Shining-referanser, selvsagt) og ender med å bli jaget av ham gjennom skogen, til forfølgeren faller ned en foss og dør.

Noen måneder senere har kvinnen i forholdet en mystisk drøm der hun har sex med spøkelset som besatte gutten. Hun blir gravid og ved bokens slutt er det ganske åpenbart at hun bærer med seg forfølgeren fra åndeverdenen i magen. Guffent? Joda.

Problemet er at det virker like lite gripende på meg som Rosemarys svangerskap med styggen sjøl: Jeg tror ikke på det. Det blir like skummelt som troll og drager; kanskje enda mindre nifst, siden disse horrorhistoriene er satt til realistisk kontekst. Det er meningen jeg skal reagere på kollisjonen mellom den trygge, moderne virkerligheten og det metafysiske og paranormale. I fantasy er åndene og monstrene en naturlig del av universet. I nygotikken er de inntrengere.

Nei, fortellinger om virkerlige mennesker som gjør syke og morbide ting skremmer meg langt mer. Hellyeah hadde en god skildring av det «morbide suget» nylig og ramset opp mange gode grunner til at menneskeheten rommer nok horror-materiale.

Jeg tror på kannibalscenene i Poppy Z Brite’s Exquisite Corpse, jeg tror ikke på Satans befruktning av en ung jente. Det som kunne skjedd på ordentlig får hjertet mitt til å hamre mye fortere i brystet enn det jeg vet er en umulighet. Historier om spøkelser lagres på samme sted som eventyr om troll.

Dessuten- vi kjenner historiene om det overnaturlige. De fyller barndommen, mytene, populærkulturen og tegneseriene våre; de er forutsigbare. Monsteret har ikke forsvunnet etter at du har drept det; det finner en vei tilbake i livet ditt igjen. Ja, bankingen i veggen og de blafrende lysende er spøkelser, og det er bare hun som tror på fenomenet som overlever. Virkerligheten rommer mer groteske muligheter enn det spøkelsene og demonene greier å åpne for.

Et av de beste eksemplene på dette, er novellen Guts av Chuck Palahniuk. Den er kjent som novellen folk svimer av og kaster opp mens de leser, og den er fullstendig spøkelse og seriemorderfri. Ved siden av å ha en av de sterkeste «hookene» jeg har sett i en novelle, er den et godt eksempel på at de mest skremmende fortellingene er hentet fra virkerligheten.

Her er åpningen; et godt eksempel på hvordan fange leserens oppmerksomhet:

Inhale.

Take in as much air as you can. This story should last about as long as you can hold your breath, and then just a little bit longer. So listen as fast as you can.

Tør du lese?

Tirsdag 19. august 2008

Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

Søndag 17. august 2008

Hvilket innlegg i bloggen min har…

Ja, Esquil, nå svarer jeg på meme’et ditt.

Hvilken post i bloggen din er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?

La oss lage topp 3:

1. Bloggposten der deltagerne i ungkaren skulle avsløre identiteten sin har 201 kommentarer. Kommentarfeltet her fungerte som «jenterom» og levde sitt eget liv under hele bloggrealityen.
2. Da jeg spurte leserne mine om jeg kunne bruke ordet «fitte» om kvinners kjønnsorgan i Jenter som kommer, hadde alle en mening. 90 kommentarer på to døgn. Jeg tror det er fordi det er noe det er morsomt å ha en mening om. Min favorittkommentar vil alltid være fra Fjordfitte, som skrev: «Jeg stemmer på fitte!»
3. Bloggposten min «Inn og ut av skapet» som handler om det å være bifil, fikk 70 kommentarer. Jeg tror det var fordi den var ganske lang og personlig,

Hvilken post i bloggen din var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?

Hm. Blogginnlegget mitt om hvor provoserende det var å være avholds fikk 15 kommentarer, bare et par måneder etter at jeg begynte å blogge og alle innleggene hadde to kommentarer hver (en fra svigermor og en fra meg). Ellers ble jeg overrasket over hvor mye reaksjoner jeg fikk da jeg begynte å blogge på nynorsk en liten stund.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?

Hm. Tja. Jeg har ingen illusjoner om at Stoltenberg ville tatt andre avgjørelser etter å ha lest bloggen min. Når jeg har skrevet om konkrete problemer jeg har opplevd, har blogginnlegget gjerne nådd de jeg ønsker skal endre praksis, som da jeg skrev om forferdelige opplevelser på Veum Psykiatriske sykehus i Fredrikstad.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?

Drømmemannen min leser jo bloggen hele tiden, og jeg henger ut det skitne sexlivet vårt i bloggen rett som det er! <3 Mr. Jackson <3

Hvilken post i bloggen din har best bilder av deg selv?

Der jeg har kledd meg naken, selvsagt

Hvilken post i bloggen din har de beste kommentarene?

Aww. Den er vanskelig. Jeg virkerlig elsker kommentatorene mine. Et høydepunkt var da TB tok Colderidge-referansen i en tegneserie jeg laget, ellers er kommentarfeltet på «Ut og inn av skapet» en klar favoritt. Jeg har lyst på en middag med Minneapolise, Delirium, Avil og Guri rundt samme bord ved en annledning. De damene har virkerlig gjort kommentarfeltet mitt til et godt og levende sted.

Hvilken post i bloggen din har kommentar fra den mest kjente personen?

Si det? Esquil tror at jeg har mange kjendiskommentatorer, siden jeg er venn med John Carew på Fjasbok (lang historie). Helt ærlig får jeg flere spennende henvendelser på e-post enn i kommentarfeltet.

Hvilken post i bloggen din ligger på toppunktet i leseutviklingen?

Jeg hadde flest lesere mai 2008, og innlegget der jeg ba leserne mine om hjelp til boktittel (og fikk en bra en!) ligger på toppen av den kurven.

Hvilken post i bloggen din blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?

Siden jeg har blogget en del sex, er det mye kjipe søkeord. Likevel- det flest søker på er Virrvarr. På andre plass kommer Nemi, deretter Revolusjonært Roteloft. Etter det følger Ole Brumm, Lene Alexandra, fitte og mensen. Nemi-søkerne kommer til innlegget mitt om tegneserier, kjønn og hvorfor Nemi ruler, Ole Brumm-entusiastene får dette søtladne innlegget, Lene Alexandra-fansen kan sikle på puppebildet av henne mens de leser om hvorfor jeg ikke ville stemt Høyre forrige valg, de som googler fitte får lese diskusjonen om hvorvidt det er et bra ord å bruke i en sexbok, og de som er ute etter info om mensen får denne fabelaktige, japanske illustrasjonen av fenomenet:

Hvilken post i bloggen din er mest undervurdert?

Hm. Vanskelig valg. Jeg synes jeg har fått masse positiv feedback på nesten alle innlegg jeg har puttet effort og omtanke i. Jeg er fornøyd med Psykosedyr-diktet, og det fikk få, men fine kommentarer. Mulig det å fjasedikte om alvorlige, personlige problemer er litt kraftig kost for kommentarfeltet? (c:

Hvem tagger du?

La oss prøve å spre meme-et til alle hjørner av bloggland: Jeg tagger Thememelck, Villkatta, Livet Leker, Rullerusk, Engeline og Harald Hauge. Spre!

Lørdag 16. august 2008

Hvordan takle drikkepresset:

Aftenposten hadde nettopp en artikkel om hvor problematisk nordmenn synes det er med avholdsfolk og intervjuet en dame som er frivillig avholds. Serendipitycat og Peter Andre Jensen har skrevet om hvordan folk ikke aksepterer at de lar være å drikke av helsemessige årsaker.

Selv er jeg i kategorien «person som fryktelig gjerne vil drikke, men ikke bør få så mye som en likørsjokolade».

Jeg har tidligere blogget om hvordan det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir tvangsinnlagt før du får sagt «ett glass til» om de gjør det.

Dette har ført til at jeg har måttet utarbeide noen strategier mot drikkepress. Her er et par:

Hvordan takle å være edru i festlig, fuktig lag:

1. Den overlegne strategien:

Jeg tar med meg mine egne drikkevarer i form av luksusjuice, overpriset vann med kullsyre og frisk frukt, bestiller smoothies og kaffe hvis jeg er ute på byen og later som om det er den mest naturlige ting av verden at jeg ikke skal ha noe alkoholholdig. Hvis noen spør om jeg ikke skal ha øl, sier jeg bare «Eh. Nei?» Maser de mer, svarer jeg høflig at jeg liker hjernen min inntakt når jeg skal sosialisere andre mennesker. «Jeg vet ikke om du har noen grunn til å bedøve sanseapparatet ditt når du skal ha det gøy, men jeg foretrekker å feste i bevisst tilstand.» Når folk begynner å bli slitsomme og usammenhengende, går jeg hjem. «Kan du ikke bli litt til, a?» «Nei, nå er dere kjedelige.»

2. Den livlige strategien:

Jeg danser, finner på flest leker og sprell, starter skrålende allsang og hiver meg uti useriøse diskusjoner. Som regel merker ikke folk at jeg bare har brus i glasset hvis jeg er like ballademaker som dem. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke drikker, så ler jeg godt og spør om vedkommende synes jeg trenger å bli mer ADHD enn jeg allerede er.

Dette er den beste strategien på konserter og festivaler til nå. Jeg har faktisk blitt mistenkt for narkotikamisbruk etter å ha hatt det gøy og vært høy på adrenalin og heftig dansing. Ekstragoder ved denne strategien er at du husker alle de pinlige tingene vennene dine gjorde forrige fest og kan mobbe dem hjerteløst, mens de ikke husker en døyt av alt det rare du fant på.

3. Den diskréte strategien:

Hvis jeg er i fine jåleselskaper der jeg kjenner få folk, blander jeg meg drinker med klare farver og later som ingenting, drikker Munkholm og Mozell fra øl og champagneglass og takker «nei» når jeg blir tilbudt drikkevarer fra andre. Mørkeblå Mana-juice er en god rødvinsimitasjon. Ingen grunn til å erte på seg folk pga avholds-statusen hvis jeg skal knytte nettverk og nye kontakter.

4. Den millitante strategien:

Denne strategien fungerer best når jeg arrangerer fest selv sammen med andre avholdsvenner. Vi stiller med sjasmin-te, presskanne, Red Bull og masse annen alkoholfri drikke og angriper folka som drikker først.

«Øl? Det er sååå 2005.»
«Sprit? Takk, det ble vi ferdig med på ungdomskolen.»
«Vin? Haha! Takk, jeg har bedre ting å bruke morgendagen på enn bakrus!»

Så sørger vi for å ha best mat, god musikk, utmerket stemning og – ja – en bra fest uten fyll, rett og slett. Festdeltagerne deler seg gjerne inn i to kategorier ved denne typen behandling: De som blir usikre hvis de må drikke med edru mennesker rundt seg, slutter å ta med alkohol på festene mine. De som koser seg med ølen sin og aldri har mast på avholdsfolka for at de måå ta seg et glass, drikker uten å gjøre noe nummer ut av det.

Ellers- drikkepresset er forskjellig fra hvilket sosiale miljø du er i. Jeg har opplevd politiske organisasjoner, med Rødt og RU som verstinger, som de som driver det hardeste drikkepresset. Som en god nummer to kommer journalister og mediafolk, mens studentorganisasjoner er på nummer tre.

Jeg var edru hele russetiden uten stress, men det å bestille brus på den obligatoriske «etter møte»-pubturen i politisk sammenheng gjør at folk ser på deg som om du går naken i butikken. Det er kjipt å bli stemplet som moralsk, skinnhellig og fordømmende når du ikke kan drikke og ikke er så hypp på å forklare hvorfor.

Samtaler av typen «Hvorfor drikker du ikke?» «Fordi jeg er en tørrlagt alkis» er nemlig svært festbrems.

Lørdag 16. august 2008

Om å kjenne seg som stolt bestemor

Jeg var med på oppstartsmøte av Fredrikstad Rød Ungdom i 2001. Jeg var 14 år og en av tre jenter, samt en bråte med uflidde, langhårede fjortisgutter. En av guttene presenterte seg som Danny Jackson. Vi er gift i dag.

Jeg har drevet RU-lag i Østfold i seks år, lusket rundt i landsstyrer, utvalg og Oslo-lokallag i snart åtte. Og jeg skjønner at jeg begynner å bli for gammel når jeg leser om Fredrikstad RU i avisen og kjenner meg som en stolt bestemor.

Ungdomsorganisasjoner har kortlevde aktivistgenerasjoner. Du blir med i løpet av ungdomskolen, og flytter ut av småbyen og lokallaget året etter videregående. Jeg lærte opp de som lærte opp de som utgjør Fredrikstad RU idag. De er mine barnebarn på 17 år. De har vært ute og demonstrert og jeg er helt irrasjonelt stolt og kry, som bare bestemødre kan bli.

La meg gi dere litt bakgrunnsinformasjon på lokalsakene:

Fredrikstad fikk Frp-ordfører ved siste kommunevalg, og valgløfte nummer 1 var å avvikle eiendomsskatten. Arbeiderpartipamp Ole Haabeth ble byttet ut med uerfarne, men akk så ivrige Eva Kristin Andersen. Kommunen hadde masse gjeld, og FRP sin oppgave var å finne andre måter å få inn penger på enn via skatteseddelen. I tillegg skulle sykehjem og servicetorg og faderullan bli myye bedre på 1-2-3.

Og joda, de gjorde en del søte innsparingstilltak, som å slutte å klippe gresset på kommunal eiendom. Til og med de andre borgerlige partiene sutret over dette. Fredrikstad liker jo å late som om de er en turistby, og det er litt kjipt å se ut som en overgrodd hage når sommergjestene kjører ut mot Hvaler.

Neste skritt i The Grand Master Plan er å selge kommunal eiendom, som er en klassisk, midlertidig inntektskilde. Søviknes i Os har vel solgt kommunale parkbenker til Clear Channel og lagt ut kommunale kaffetraktere på Finn.no etter å ha solgt det kommunen eide av større eiendommer.

La oss overføre dette til Fredrikstad: Hva kan dere selge i min lille fødeby, Eva Kristin? Ikke vri hjernen din med å finne bortgjemte, kommunale badestrender eller svømmehaller ingen bruker. Det må være store bygninger i sentrum du får øye på når du går en tur rundt rådhuset. St. Croix-huset ligger der jo som et landemerke og huser bare kaféer, kulturskoler, frivillige organisasjoner, raddiser og mennesker med mystisk hudfarve som danser rar dans. Typisk salgsobjekt.

Litt reklameplakater hadde gjort seg på de røde murstensveggene. Dyrere kaffe til småbarnsfamiliene og noe annet enn lokale band og teatergrupper på scenen, og jag ut alle de ungene som løper rundt i ballettdrakt og med fiolinkasse. Jeg skjønner at om Frp vil selge noe, vil de selge noe stort og synlig. Hvilke andre ting vil være lette å få solgt? Jo, kommunalt eide foretak som går bra. Fredrikstad Kino, selvsagt.

Ikke bare har de bedre lokaler enn alle andre Oslokinoer enn Colosseum, ikke bare har de saler nok til å kjøre smale kunstfilmer og store blockbusters på en og samme kveld; de har førpremierer, animasjonsfilmfestivaler og engasjerte entusiaster som jobber der. Best av alt – Fredrikstad Kino er en del av det rådhuset som kommunen tidligere satte seg i gjeld for å bygge. Å selge det du satte deg i gjeld for å investere i er det beste regnestykket jeg har hørt på lenge.

«De private må også få prøve seg og se om de kan drive det bra!» sier Fredrikstad Frp entusiastisk. Jeg tror at flere ville gått med på denne argumentasjonen om de hadde snakket om kommunal virksomhet som gikk dårlig.

Hvis kinoen hadde vært som Sarpsborg kino; dvs hatt halvannet lerret og ikke fått storfilmene før de var ferdig med å gå i alle andre byer, ville ikke protestene blitt så høylydte. Klassisk, borgerlig privatiseringspolitikk er å la kommunal eiendom forfalle før politikerne foreslår det solgt. «Ingen vil bade i dette triste svømmebassenget, uansett. La private ta hånd om det.» Fredrikstad Frp er ikke så drevne i dette «sitte i posisjon»-greiene.

Åh – men nok politikk! De søte barnebarna mine laget sørgemarsj for kinoen, og fikk alt fra Rødt til LO til Krf til å komme med støttende utspill. Nusselige, er de! Vel, strengt tatt er de sjuskete, uflidde raddiser med en dyster «prest» i spissen, men – hey! De er mine barnebarn, og derfor de søteste i verden ^_^ Som bestemødre flest, vil jeg selvfølgelig vise dere et bilde:

Fredag 15. august 2008

Hvorfor Linux? Del 2

Hvis Mac OSX, Windows og ulike Linux- distribusjoner var redskaper. For at du skal kunne beskrive operativsystemet ditt som «a more civilized weapon for a more civilized age.»

Torsdag 14. august 2008

Kroppen min er hjemmet mitt

Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.

Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?

Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.

Virrvarr: Oi.

Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?

Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!

Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.

Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»

Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.