Ja, jeg vet at konkurranser ikke egentlig betyr noe. Ja, jeg vet at det enste man vinner er heder, ære og en stygg, gul animert Q å klistre i bloggmargen sin. Og nå som Amos har utlovet skuddpremie på den gyldne kua er det jo nesten litt risikofylt å delta i denne konkurransen
For å komme til saken: Jeg klarer ikke la være å la meg rive med. Det er Gyldne Q-finale idag, og jeg er en av de nominerte. Så det hadde jo vært kos om du gikk inn her og skrev Virrvarr i kommentarfeltet? Virrvarr sammen med ni andre navn hadde vært enda koseligere ^_^ Pretty please? *dådyrøyne*
“Jeg er av den oppfatning at problemet ikke er mye fokus på sex, men hva slags fokus det er på sex.”
Ja, jeg er i det store og det hele enig. Men jeg har venner som føler seg skikkelig unormale i møte med samfunnet fordi de — rett og slett er fornøyd med ikke å ha så mye sex. Det finnes aseksuelle mennesker, og mennesker som har sex litt lenger ned på prioriteringslista enn for eksempel undertegnede. Da hadde det kanskje vært greit å ha noen kriker og kroker i mediesamfunnet som ga en litt pusterom og litt fri, også?
Utsagnet fikk meg til å gruble litt. Jeg kjenner også folk som ikke ser på sex som noe så spennende som jeg gjør. Samtidg- når du som en person som ikke er så intressert i sex, behøver et pusterom fra seksualisert media, impliserer det at all sex vi møter i samfunnet må være opphissende, at sex fremstilles på en innvaderende måte.
Ingen forventer at alle skildringer av mat skal være apetittvekkende. Hvorfor må alle skildringer av sex være erotiske? Er seksualiteten en naturlig del av livene våre hvis det eneste uttrykket vi møter i offentligheten, er den pirrende versjonen?
En av favorittfilmene mine, Shortbus av John Cameron Mitchell, leker med denne problemstillingen. Utfra norsk pornolovgivning er Shortbus en pornofilm fordi den viser kjønnsorganer i bevegelse – svært eksplisitt bevegelse.
Filmen inneholder scener med autofellatio, BDSM og en trekant mellom tre menn med en usedvanlig kreativ blanding av rimming og syning av den amerikanske nasjonalsangen.Sexscenene i filmen er basert på mange timers improvisasjon og viser ordentlige opphisselse og orgasme.
Likevel tror jeg ingen som ser Shortbus vil oppfatte filmen som en pornofilm. Grunnen? Scenene er ikke filmet med tanke på at de skal virke erotiske.
Sexen virker klønete, komisk og koselig, og inngår i en fortelling om ensomhet, forventninger, selvmord og samhold. Sex-scenene blir brukt som virkemidler for å fortelle en hjerteskjærene historie, ikke som klimaks i en film med et opphissende plott.
Mitchell forklarer all sexen i Shortbus som en post-freudiansk historie om seksualitet. Film og litteratur fra forrige årtusen er full av erotisk, underliggende symbolikk i dagligdagse hendelser. I gamle filmer ser du et tog forsvinne inn i tunnelen rett etter at helten og heltinnen har kysset, og litteraturen flommer over av blomster, bier og andre antydninger.
Nå, som samfunnet i større grad aksepterer realistiske sexskildringer, kan sex brukes som metafor for andre aspekter av livet, fra samhold og komikk til eksistensiell angst.
Sex, like music, is a universal language. We want to use it to introduce character, evoke emotion, propel the plot. Sex is also the funniest thing I know. How the hell do we find ourselves in those positions?
-Mitchell
Se traileren her:
Ved å vise hvordan de forskjellige karakterene forholder seg til seksualiteten sin, tegner Shortbus komplekse og varierte personligheter på en ny måte. På denne måten trekker Mitchell fortellinger om seksualitet ut av tradisjonen der sex bare vises for å gi deg lyst på sex, og gjør det til en naturlig del av livene våre i stedet.
I tillegg får vi helt andre seksuelle fremstillinger når sex skal brukes som virkemiddel for å beskrive personligheter enn det fremstillingene vi møter i populærkulturen. I Mitchells film blir sex en naturlig del av tilværelsen, ikke et tabuområde som brukes for å selge sukkertøy og CD’er.
Shortbus er et godt eksempel på hva jeg mener med «annerledes fokus på sex». Du kan snakke, skrive og filme sex på en måte som ikke er sexy, men river deg i hjerterøttene. På samme måte kan du snakke, skrive og filme noen som vasker bilen sin på en svært tradisjonell porno-sexy måte.
Sex og seksualitet kan bli en mer normalisert og mindre tabubelagt del av samfunnet vårt, uten at det blir påtrengende. Jeg har mer tro på avslappede historier om sex som motvekt til seksualiseringen enn sexfrie soner i massemedia.
«Vi lever i et overseksualisert samfunn!» sier folk til stadighet. Som sexbokforfatter er jeg kanskje svar skyldig? Jeg er av den oppfatning at problemet ikke er mye fokus på sex, men hva slags fokus det er på sex.
I reasearch-delen av Jenter som kommer-prosjektet leste jeg avsindig mange «vanlige» sexbøker, sexspalter og sextips i blader. Jeg kunne brukt tid og spalteplass på å beskrive de generelle tendensene i denne måten å skrive om sex på, men hvorfor skal jeg skrive når The Onion kan si det for meg?
Via Hannes hjørne fant jeg nemlig den beste parodien på Cosmopolitans sextips jeg har sett på evigheter. Kort sagt: Hvordan tilfredsstille mannen din.
Det er ikke noe galt i å ville gjøre det godt for kjæresten sin. Problemet er at fokuset på kvinners nytelse i tradisjonelle sexbøker er like stort som fokuset på kvinners selvstendige meninger i gammeldagse husmorguider. Og jeg antar jeg ikke behøver å påpeke heteronormativiteten i Cosmopolitans skriverier? Damer som har sex med andre damer finnes ikke som annet enn feature-journalistikk i kvinnemagasinene.
Noe av det mest problematiske med tradisjonelle sexskriverier, er hva slags seksualopplysning det faktisk fremstår som for unge lesere. For å sette ting på spissen: Tilfeldig 17 årgammel jente leser om hvordan tilfredstille guttekjæresten. Tilfeldig 17 årgammel gutt får seksualopplysningen sin fra mainstream porno. De havner nakne i samme seng. Hun vet at det viktigste er at han er fornøyd. Bladene har aldri lært henne om hva hun liker. Han tror at alle damer liker inn-ut-inn-ut uten noe dikkedarer. Cosmo + tradisjonelle pornovrangforestillinger = trist, kjedelig sex.
Jeg pleide å tro at problemene mine ikke var en psykisk lidelse, men et svart, seigt belegg som lå mellom klærne og huden min som ingen måtte se. Jeg visste at andre mennesker hadde angst, depresjon og var bipolare, og aksepterte det. Det var bare at den slags lidelser ikke var merkelapper som kunne klistres på meg.
Når jeg var selvdestruktiv, var det fordi jeg var en forferdelig person. Når jeg var for tung til sinns, var jeg «ubrukelig», «motbydelig», «patetisk» og «tragisk». Jeg hadde ingen sympati for meg selv. I tillegg hadde jeg en del venner som så på all form for svakhet som foraktelig, så selvhatet mitt fikk en god del smøring utenfra. Jeg ser tilbake på hva slags oppførsel jeg har funnet meg i fra menneskene omkring meg og blir sjokkert. La meg gi dere to anonymiserte eksempler:
Eksempel 1:
Det er morgenen etter at jeg har våknet opp fra et selvmordsforsøk, august 2007. Jeg sitter i sykehussengen og er dekket i ledninger. Min daværende «bestekompis» sender meg en sms.
Den lyder: «Mongo.»
Jeg svarer: «Unnskyld.»
Han skriver: «Jeg har ingen tid til overs for tapere. Jeg kommer ikke i begravelsen din hvis du dør.»
Jeg svarer: «Det skal ikke gjenta seg. Unnskyld.»
Han skriver: «Kom deg ut fra galehuset så fort som mulig, ellers finner jeg noen andre å lage tegneserier med.»
To dager senere har jeg snakket meg ut av lukket avdeling og sitter med kompisen på café. Jeg har med tegneblokk og er klar for å jobbe umenneskelig hardt med serieprosjektet vårt. «Bra.» sier han. «Bra at du skjerpet deg og sluttet å være en mongo.»
Eksempel 2:
Det er morgenen før jeg skal treffe en annen nær venn i 12-tiden. Problemet er at jeg ikke har sovet på flere døgn, og drømmene har blandet seg med virkerligheten til en grensepsykotisk tilstand der jeg sitter sammenkrøpet bak sengen og har feiekosten klar til å forsvare meg mot kjempeedderkopper og andre monstre som plutselig kravler rundt på veggene. «Du kan ikke gå ut nå,» sier Mr. Jackson. «Send ham en sms og forklar ståa. Han tar hensyn.» Jeg skriver at jeg ikke har sovet på tre døgn, er hinsides delirisk og at jeg desverre ikke er egnet for sosialt samvær.
Svaret uteblir. Istedenfor finner jeg ut i løpet av dagen at han har slettet meg fra facebook, msn, samtlige offentlige vennelister og skrevet et innlegg om hvor svak jeg er på den anonyme bloggen sin, og at han derfor ikke kan være venner med meg mer. Svaret mitt? Jeg kontaktet ham og unnskyldte meg alt jeg greide og lovet dyrt og hellig å slutte å være svak.
(Jeg har slått opp med begge to siden.)
Alle problemene mine var en hemmelig svart side av personligheten min som ingen måtte vite om. Hvis noen fant det ut, kom de til å slutte å like meg. Heldigvis var noen bloggere med på å endre min oppfatning av det jeg slet med:
Amelie 78
Først kom jeg over Amelie 78′s beskrivelse om hvordan hun møtte veggen og hvordan «flink pike»-syndromet skadet henne. Om hvordan de mest ressursterke av oss gjerne er de som sliter seg mest ut. Jeg leste til øyet ble stort og vått. Flinke, velformulerte, normale damen! Og hun var ikke flau! Takket være bloggserien hennes sykmeldte jeg meg fra studiene og tillot meg selv å være sliten.
Delirium – Frem fra skyggene
Så fant jeg Deliriums tekster om å leve med depresjon. Jeg hadde lest bloggen til Delirium flere år før jeg startet en blogg selv, og hadde vært hemmelig forelsket i henne etter å ha sett stilige bilder av henne flere steder på internetten. Hun var helten min, og hun skrev om ting jeg ikke torde å si høyt til vennene mine en gang.
Hun skrev ryddig og personlig om antidepressiva, selvmordstanker og jakten på en god psykolog. Jeg torde ikke gå til psykologen min selv om jeg hadde en. Jeg orket ikke tenke på at jeg hadde problemene jeg hadde. Og her skrev hun klokt og innsiktsfullt om et liv med psykisk sykdom. Hvordan kunne jeg hate meg selv for å være redd&trist når Delirium var så smart og snill, men like redd&trist hun også?
Takket være bloggen hennes kontaktet jeg psykologen min på nytt og la meg inn på psykiatrisk frivillig når selvdestruktiviteten ble for påtrengende. I tillegg begynte jeg langsomt å gi slipp på tanken at alt jeg strevde med var min feil, min indre deformering.
Mat og melankoli
Den siste bloggen som virkerlig reddet livet mitt var Mat og Melankoli. Hun fikk meg til å åpne meg opp rundt problemene mine, snakket med meg i de vanskeligste øyeblikkene og gav meg 100% backing. Hun har slettet samtlige innlegg nå, men det betyr bare at dere ikke får innsikt i de tekstene som endret synet mitt på mine egne problemer. Jeg kjenner henne RL (heldigvis), så hun får rare telefonoppringinger fra meg på helt feil tidspunkt. Jeg liker henne litt for godt til å tørre å ta kontakt i de dårlige periodene. Det er sånn noen ganger. De jeg er mest redd for å miste er dem jeg i minst grad våger å snakke med når jeg er i «Omg! Jeg er et motbydelig menneske»-modus.
En bitteliten takk
Uansett: Jeg fikk en pris fra Lin som jeg har ventet med å gi videre. Jeg skal gi den til kvinnelige bloggere som har gitt meg noe spesielt, lært meg nye ting og bragt glede og ny generøsitet inn i livet mitt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre kandidater enn dem som fikk meg til å begynne å fikse hodet mitt.
Værsågod, mine damer:
Den er opprinnelig laget av Tammy Vitale. Du kan gi den videre til én eller etthundre andre damer. Det er opp til deg.
Takk for at dere fikk meg til å endre syn på meg selv.
Alle ble glade da vi fant ut at hunden til Mr. Jackson var blind, ikke sprø. Den lille, hvite ulldotten har vært personlighetsforstyrret i mange år, men det er ikke vanlig at friske hunder bommer på trappa, tryner i dørstokken og går seg bort mens du står fem meter fra den. Dyrlegen kikket ham i øynene og konstaterte «grå stær». Nå begynner øynene å bli hvit-grå, som om det er et lag med skummetmelk mellom hunden og verden.
Den blinde bikkja og jeg har ikke alltid likt hverandre noe særlig. Han ble kastrert i ung alder, men det har aldri forhindret ham i å jokke leggen min og hoppe opp i skjørtet mitt i et patetisk forsøk på å spise truse. Hunden er praktisk talt evnukk, men tørr-jokking på tilfeldige forbipasserende er en yndlingshobby. Han logrer og sikler med et underlig uttrykk rundt snuten som sier «Dette burde vært kjempegøy! Hva er det som mangler?»
I tillegg er han en bråkete liten hund. Han piper som en brannalarm, bjeffer bare du beveger deg ut av rommet han er i og knurrer om du gjør en brå bevegelse. Mr. Jackson elsker ham lidenskapelig, men jeg har alltid syntes han var en lodott av det slitsomme slaget. Dyret prøver å hoppe opp på hver syklist vi møter når vi går tur, inkludert motorsyklister, er i evig krig med nabohundene (som er fem størrelser større enn ham) og er alle katters klorepute.
Mr. Jackson mener at det finnes én konflikt i verden alle mennesker må ta stilling til, og det er krigen mellom hundene og kattene. Han er lojal til hundesiden, og er frustrert over at jeg liker alle typer firbente venner. Problemet til Mr. Jackson er at den blinde bikkja er en elendig soldat. Hver eneste gang hunden hans jager en katt, ender bikkja opp hos dyrlegen med brukket tå, oppklort øye eller noe annet blødende og akkutt. Mr. Jackson har foreslått at han kan bli en mer aktiv, deltagende part i kattejakten, men jeg har lagt ned veto. Jeg vil ikke være gift med mannen som løper etter nabolagets katter på kveldstid.
På alle måter var det en lettelse å skjønne at bikkja ikke ser noe. Det forklarer hvorfor kattene kan ta ham i bakhold, at han blir nervøs når vi går ut av rommet og tror at stålampen er en potensiell sexpartner. Og han er en ganske koselig lodott når han hopper opp på fanget mitt, krøller seg sammen som en kanelsnurr og vil kose. Vi varmer oss sammen foran peisen, og det kjennes som om det lille dyret smelter utover fanget mitt. Det blir en fin høst.
Bare en kort notis for å gjøre deg oppmerksom på at Victoria skriver fantastiske tekster om det å være psykisk syk og overleve disse dagene. Gå inn her og les hele innlegget. Og gråt litt. Og klem noen.
Jeg fikk en hyggelig forespørsel fra Fritanke.no om jeg ville skrive kommentarer for dem. Jeg har en mistanke om at Den Tvilsomme Humanisten hadde en finger med i spillet…
Uansett – jeg takket ja, og den første kommentaren er publisert i dag. Den tar for seg fenomenet «Loven om tiltrekning», mer kjent som The Secret her til lands. Jeg har skrevet et blogginnlegg om det før, og jeg tror det er den eneste teksten jeg får jevnlige epost-trusler og skriftlige raseriutbrudd på grunn av så lenge etter publiseringsdato.
Siden såpass mange lot seg provosere av kritikken føltes det naturlig å skrive mer om temaet for Fritanke. Jeg synes Humanetisk Forbund har vært for dårlige til å plukke fra hverandre mye av den pengemaskinen «alternativ»-bevegelsen er, og bestemte meg for å gjøre mitt bidrag.
Jeg kommer til å skrive artikler for Fritanke jevnlig fremover, så om du har forslag på temaer jeg burde ta opp, mail dem til meg eller foreslå ting i kommentarfeltet mitt.
Et av spørsmålene jeg synes er mest intressante er hva slags språk vi bruker når vi snakker om mennesker som har vært utsatt for overgrep. I Jenter som kommer har vi et kapittel som heter «Når sex gjør vondt», der vi tar for oss problematikken rundt det å få et bra sexliv etter seksuelle overgrep. Noen av de beste bøkene om temaet er skrevet av amerikanske feminister, som Staci Haines Survivors Guide to Sex.
De amerikanske feministene skriver konsekvent «survivor» istedenfor «victim», og jeg kjente at språkbruken traff meg veldig. Burde jeg bruke ordet «overlevende» istedenfor «offer» i Jenter som kommer? Å snu på språkbruken til at du har overlevd noe forferdelig, signaliserer mer mot, styrke og cred enn det ordet offer gjør. Jeg grublet, og spurte en god venninne av meg om råd. Hun har vært utsatt for overgrep selv, og var skeptisk til endringen av språkbruken.
«Offerrollen har også en funksjon,» sa hun. «Når du tror at overgrepet var din feil og at all skylden ligger på deg, er det å være offeret et fremskritt. Ja, offer er gjerne det samme som å være svak, å ikke reise seg, å være maktesløs – men det er bedre enn å være syndebukken og forbryteren selv. Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring.»
Jeg tygget på innspillet hennes. Noe av det fantastiske med innlegget til Blondinbella var at hun ikke skammet seg og ikke oppførte seg i tråd med den offerrollen samfunnet forventer. Hvorfor? Hun visste at det som hadde skjedd ikke var hennes feil, og dermed ble hun rettferdig harm. Hun trenger ikke offer-begrepet for å skjønne at det ikke var hennes skyld.
At unge jenter opplever fæle ting og har som ryggmargsrefleks at de ikke er skyld i overgrepet, tar jeg som et tegn på at verden går fremover. «Overlevende» er deres ord. Og likevel- Hjorthen sier det ganske godt:
Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?
I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.
For dem har offerrollen en funksjon. Jeg bestemte meg for å bruke både «offer» og «overlevende» i boka. Vi har forskjellige veier til helbredelse, og noen trenger å gå innom offer-stadiget før de kan bli sterke igjen. Samtidig vil jeg slå et slag for «overlevende» som ord for alle oss som har problemer med å befatte oss med den svakeliggjorte, vanskelige offer-rollen. «Skikkelige ofre» er hverken sinte, høylydte eller velfungerende. Overlevende har slått tilbake.
…selv om jeg er helt udugelig på dette med å blogge anonymt. Jeg vet at flere andre klarer å sjonglere «hemmelig emoblogg», «anonym fotoblogg», «sur sinnablogg» og «ordentlig blogg med mange lesere» uten å bli fersket, men jeg har kullseilet alle de anonyme bloggprosjektene mine.
Grunnen? Jeg kommenterer hos andre og glemmer hvem jeg er logget inn som. Både blogspot og wp.com logger deg inn automatisk, og jeg kniper meg selv i å skrive personlige kommentarer hos folk som kjenner meg godt med helt obskure nick. Siden jeg alltid føler meg flau av å gi meg ut for noen jeg ikke er uten å mene det, tenkte jeg like godt at jeg skulle tyste på mine egne, hemmelige bloggprosjekter først som sist.
Hvorfor jeg ville blogge anonymt, sa du?
En del har veldig sterke meninger om anonyme blogger. Som tekstjunkie bryr jeg meg nøkken om hvem du er så lenge jeg liker hva du skriver, men jeg skjønner det er forskjell på tillitsforholdet til «forfatteren av en fin tekst jeg fant på nett» og «person som kommenterer mitt liv i skriftlig form og som jeg har en relasjon til».
Jeg begynte å blogge anonymt for å skrive for et annet publikum enn dere som kjenner meg som Virrvarr. Roteloftet finleses av gamle venner, familie og politske kamerater, og av og til er det godt å skrive noe et sted teksten får stå alene.
I februar laget jeg meg en anonym emo-blogg. Du leste den kanskje? Den het «Ærlighetsøvelse – Danielle skriver om seg selv» og var bitter selvmedlidenhet fra ende til annen. Siden jeg er elendig på å forbli anonym, ble bloggen funnet av den personen jeg aller helst ville hatt den hemmelig for. Enden på visa var at emobloggen ble slettet, og tekstene har forsvunnet fra Google-historikken nå.
Ærlighetsøvelse var opptakten til «Brev fra asylet»-bloggingen her på Roteloftet, og jeg ble innlagt på psykiatrisk et par dager etter at bloggen ble nedlagt. Jeg bestemte meg for å skrive om galskapen på «den offentlige» bloggen og omformulere emo-tekstene til Revolusjonært Roteloft-stil.
Tekstene på Danielle-bloggen var mye mer direkte enn det jeg har skrevet her:
Innse det, Danielle:
mars 26, 2008
Det er med selvskading som det er med napping av øyenbryn: Du begynner friskt, men gir opp før du får noe skikkelig dreis på det. Så sitter du der rødflammete, misfornøyd og lettere deformert, med hår og småsår overalt.
Posted in Patetisk
Ærlighetsøvelse døde i begynnelsen av april, og jeg hadde egentlig tenkt at det var mer enn nok med å holde Revolusjonært Roteloft med tekst. Og joda, jeg klarte å holde meg til september før jeg laget en ny. Denne gangen var prosjektet å ha et sted å publisere skjønnlitterære tekster anonymt. Skrivebordskuffen blir ganske full når man er en manisk skribent, og Mr. Jackson foreslo at jeg kunne strukturere dem på en annen blogg. Som sagt, så gjort.
Jeg opprettet Får jeg sluke deg levende? og begynte å publisere i vei. Planen var å ikke kommentere hos noen med denne bloggen, siden den skal fungere som tekstarkiv, men siden jeg er en vims, fikk jeg det ikke til. Hvis du har fått en rar kommentar fra en ukjent «Slørhale», så er dette Virrvarr som har glemt å logge ut av den andre bloggen sin. Enkelt og greit.
Så til dere som er flinke til å opprettholde flere internett-personligheter på en gang: Jeg er imponert. Jeg er helt elendig på hemmelighold.
Jeg går en del tur om dagen, og siden jeg har en lei uvane av å prate med meg selv, sørger jeg for å ha med meg med skikkelige turkamerater. Som Sarah Palin, for eksempel. Vi tok med oss fruktnøtt, te på termos og bikkja til Mr. Jackson (uten lebestift) og bestemte oss for å disktuere vår felles favorittsåpeserie: Den amerikanske valgkampen.
Palin: Såpeserie, sa du? Du kan ikke likestille politikk og Days of Our Lives, girlfriend.
Virrvarr: Kom igjen. Jeg er en føkkings commie. Ingen av presidentkandidatene er MIN kandidat. Spørsmålet er hvem jeg synes er minst ille av Obama og McCain. Dessuten har jeg har like stor innvirkning på hvem som vinner valget som jeg har hvis jeg heier på en fotballkamp.
Palin: At du ikke har noen demokratisk innvirkning, gjør det ikke mindre viktig hvem som vinner. Det kommer til å bli avgjørende for situasjonen i Midt-Østen og krigen mot terror om det blir oss eller demokratene som får presidenten. Obama har skremmende liten utenrikserfaring, i motsetning til Senator McCain.
Virrvarr: Du har jo heller ikke noe særlig utenrikserfaring, Sarah? Alaska er jo ganske…innenlands?
Palin: Jeg var kommandant for nasjonalgarden da jeg var guvernør der.
Virrvarr: Men var det utøvende makt? Ikke at jeg skal kaste vrak på erfaringen din som guvernør and all that jazz, men det er jo litt som å si at Kong Harald har masse utenrikserfaring siden han viser seg i uniform når hæren har parader?
Palin: Vel, nasjonalgarden ble sendt til Irak mens jeg var kommandant!
Virrvarr: Det var vel Washingtons avgjørelse?
Palin: Hvorfor er utenrikserfaringen min så viktig, uansett?
Virrvarr: Jeg har jo fulgt såpeserien en stund, og hovedkritikken mot Obama fra McCain-kampanjen har vært «No experience with foreign policy» frem til du ble en del av gamet. Så stilnet det, siden du er like uerfaren.
Palin: Senator McCain og jeg utfyller hverandre her. På samme måte som Biden utfyller Obama på dette punktet.
Virrvarr: Jo, jeg kan se den. Ulempen er jo at visepresidenten må ta over om presidenten dør, og det er jo en større sjanse for at McCain tar kvelden enn at Obama gjør det? Da sliter du litt, gjør du ikke?
Palin: Jeg lærer raskt.
Virrvarr: Du har hvertfall guts. Samtidig må dere republikanere være klar over denne svakheten i valget av deg som visepresident? John McCain har jo nektet å stille opp på CNN etter at et av journalistene deres grillet kampanjelederen hans på spørsmålet…
Palin: Det var fordi CNN oppførte seg uforskammet på spørsmålet om familien min!
Virrvarr: Ja, hele fokuset på den gravide datteren din i media er veldig kjedelig.
Palin: Godt vi er enig om det.
Virrvarr: På den andre siden kan du vel ikke klandre folk for å diskutere én del av familien din, når du bruker en annen del av familien din som virkemiddel i mange diskusjoner?
Palin: Utdyp den, girlfriend. Jeg prøver å holde familien unna politikken.
Virrvarr: Du kan ikke diskutere abort uten å trekke frem datteren din med Downs syndrom. Du kan ikke diskutere Irak uten å trekke frem at sønnen din er soldat. Da er det kanskje litt hyklerisk å skulle diskutere tenåringsgraviditet uten å trekke frem den gravide tenåringen din?
Palin: Nå er du ufin. Jeg er politiker og jeg er mor. Ville du holdt Obama ansvarlig for ting Michelle sa eller gjorde?
Virrvarr: Nei, men det er du som trekker frem barna som argumenter i noen saker. Jeg skulle gjerne sett at vi slapp noe fokus på familien din i det hele tatt. Privatlivet til avkommet ditt er lite intressant politisk.
Palin: Jeg representerer en større gruppe som mor til noen med Downs, som mor til en soldat. Det har en politisk verdi å bruke det offentlig.
Virrvarr: Da må du regne med at må representere de med gravide tenåringer i huset også. Hvorfor så opptatt av seksuell avholdenhet når det ikke fungerer?
Palin: Det er et spørsmål om verdier. Du skal ikke ha sex med mindre du er klar for konsekvensene.
Virrvarr: Det er også et spørsmål om hvorfor ditt verdisett skal prege hele USA. Biden er konservativ katolikk, og like skeptisk til abort og prevansjon som det. Forskjellen er at han ikke mener at hans personlige livssyn skal gjelde alle.
Palin: Typisk postmoderne demokrat-pisspreik. Enten er noe riktig, eller så er noe galt. Vanskeligere er det ikke.
Virrvarr: Og du er sikker på at du har rett?
Palin: Skråsikker, girlfriend. Jeg har ikke fem barn for ingenting.
Virrvarr: …du trekker inn familien din igjen. Slutt, det gjør deg veldig sårbar.
Palin: Demokratene kritiserer meg jo for det, uansett!
Virrvarr: Nei, media kommer til å kritisere deg uansett. Biden og Obama må trå forsiktig når de skal angripe deg. Du er en uerfaren dame, du får sympati om de går en centimeter over streken.
Palin: Obama kalte meg en gris.
Virrvarr: Nei, det er bare du som er hårsår.
Palin: Hysj med deg. Alle dere liberale europeere heier på Obama, uansett. Sosialistisk helsevesen og Darwin all day long.
Virrvarr: Neida. Vampus har laget egen fan-blogg til deg og greier.
Palin: Sannelig. And it’s pink!
Virrvarr: Du har hvertfall fått personfokuset tilbake på republikanerne. John McCain var helt usynlig før du ble en del av kampanjen hans.
Palin: Du kommer til å se mye mer av oss fremover, I promise!
Virrvarr: Jeg tror det er begrenset hvor mye jeg tåler…
CiViX
Lady Netta
Einar.
virrvarr
Bente
Anders Svenneby
AndreasL 
Borghild
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
