God morgen alle blogglesere! Jeg er Mr. Jackson, og siden Virrvarr ennå sover og ikke vet hvem hun skal møte i finalen tenkte jeg å mobilisere litt på hennes vegne. Det er tross alt finalen, og da er det jo på tide med litt skamløs mobilisering.
Det første Virrvarr gjør hver morgen er å sette seg ned, lese kommentarer og skrive på et nytt innlegg til dere. Får vi inn en realt god rekke kommentarstemmer før hun våkner i dag så er det en skikkelig god og velfortjent gave til verdens beste dame. Så løp (klikk?) og stem på Virrvarr! Legg igjen en kommentarstemme, så våkner Virrvarr til en liten julegave fra deg!
(Finaletegneserie og sånt kommer selvsagt utover dagen, men den må både tegnes og farvelegges ferdig først, så gå nå gjerne og stem med en gang.)
(Har jeg husket å si at du bør stemme på Virrvarr i dag? Både i kommentarfeltet og i pollen? Har du klikket deg videre og stemt alt? Flott!)
Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.
Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.
Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.
Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.
Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.
Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.
Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.
«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.
Samt en bitteliten setning til:
Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.
En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.
Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.
Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.
Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.
Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.
Vet du, Internett? Jeg er blitt flinkere til å være gal. Når det begynner å rive innvendig, når alle telefonsamtaler blir tårn og alle avtaler blir avgrunner, klarer jeg å ta signalene. Nå har jeg trukket meg tilbake som en snegle i skallet og tillatt meg selv å ikke svare på telefonen en uke, å la Mr. Jackson lese eposten en uke, å la verden vente på meg. Minst en uke.
Jeg drikker te om dagen og går turer under stjernehimmelen om natten. Idag har jeg trillet hundreogtyve lussekatter og formet fettede, gyldne snirkelkrøller med fingrene før jeg stappet dem fulle av rosiner.
Det lekker advent inn i livet mitt. Mr. Jackson og jeg laget julekalendere til hverandre helgen før 1. desember. Jeg klippet og limte små kort i farvet papir og håndskrev små beskjeder, mens han tryllet et tidsinnstilt program i PHP-magi. Inni? 24 fine ting fra Mr. Jackson til Virrvarr. 24 fine ting fra Virrvarr til Mr. Jackson. Uten å koordinere med hverandre. Vi er mer klissete enn kakedeig og søtere enn sirup.
Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.
Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»
Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.
Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.
Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys – opplevelsen er den samme.
Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.
Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.
Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.
Mr. Jackson og jeg leser mye om verdensrommet om dagene, og jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.
Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.
Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.
Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»
Som du sikkert har skjønt, så er jeg ut mot Hellyeah! i Tordenbloggen idag. Gå inn her og stem på meg, både i pollen og i kommentarfeltet. Hvis du skriver noe pent og utfyllende om meg i kommentarfeltet, teller det dobbelt så mye som å bare stemme i pollen. Dagens tegneserie er tegnet av meg med Letraset-tusj på Letraset Comic-papir, og farvelagt av Mr. Jackson i Gimp.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
